Eg sakna mellom anna fokus på om det er mediumet vi betaler for eller innhaldet. Fram til no har vi på sett og vis “leigd” musikk (og film) i og med at vi først må kjøpe innhaldet på plate, kassett og no på CD. Og mister du cd-en eller slit ut kassetten, så er det ditt problem. No har platebransjen funne ut at “oops, no kan dei ta perfekte sikkerhetskopiar, etc”, og er livredde for at vi faktisk skal sleppe å kjøpe favorittmusikken vår på nytt for tredje gong. Vel, kanskje ikkje superrelevant, men likevel. Poenget er at med teknologiar som DRM oppnår dei kanskje dette teknologiskiftet som gjer at vi kanskje tvingast til å kjøpe på nytt og på nytt.

Jeg tror det er flere grunner til at folk har kjøpt favorittmusikken sin de siste 40 årene. Ikke bare at vi rent praktisk trenger platen for å kunne høre musikken, men også fordi et slags “eierskapsbehov” tilfredsstilles. Jeg eier musikken, jeg kan være stolt av den, dens kvalitet er på en eller annen måte assosiert med meg (selv om jeg knapt har rørt et instrument etter traumatiske blokkfløytetimer på midten av 80-tallet). <digresjon> Det at vi er knyttet til musikken kommer tydelig fram dersom vi tilfeldigvis liker en artist som har lite kredibilitet i miljøer vi vanker i: Oppdager noen Spice Girls i platehyllen ler vi nervøst og har valget mellom å si at det var en gave, eller å kjøre ironi-frikortet. Hits-mappen fjernes elegant fra “shared folders” i Soulseek. </digresjon>

Inntil nå har det ikke eksistert teknologier som gjør formatuavhegig eierskap praktisk mulig. Med DRM-teknologi og skumle e-nøkkelknipper er det i prinsippet mulig å sikre at man bare trenger å kjøpe det samme verket én gang i livet. Men dette er lite interessant for en pengehungrig bransje og således er det det motsatte de ønsker å bruke teknologien til…

Det er i det hele tatt interessant dette med eiefølelse knyttet til en ting (cd) når det gjelder noe såpass lite fysisk håndgripelig som musikk, må vel skrive et innlegg om det.

Godt poeng det du seier om at DRM & co kan nyttast til faktisk å sikre “evig” eigarskap til musikk. Det er slikt eg meiner mangler fokus. Det (sjølv) eg ville vere villig til å betale for, kunne vere eit abbonnement på eit musikkbibliotek med tilgang til _alt_ av musikk. Altså ein form for streaming. Legg til nokre ulike nivå, (ugjennomtenkt) eksempel “0-10 timar pr. veke = 100,- pr. mnd” og “ubegrensa timar = 200,-/mnd.”. Artistar får betalt ettersom kor mange som spelar musikken deira. Prisane til forbrukar kan tilpassast etter dagens mønster for kor mykje gryn ein gjennomsnittleg person nyttar på musikk. Resultatet blir eit produkt med HØG kvalitet/utvalg, medan plateselskap og artistar truleg får aukt inntening. Alle er glade og fornøgde, og dagens mp3-jakt er historie for alle som vil ha mykje utvalg men har dårleg råd.

OK, då var det verdsproblemet løyst. Kva gjer vi no med krig og fred og sånn?

Jeg må si meg litt uenig i det du “allerede visste” om at infomediestudenter ikke kan få jobb… Og dette kommer i ordentlig tidligere ifi-studine ånd! Departementet har satt mye fokus på digital kompetanse, deling av digitale ressurser osv – det nye mantra i Norge i forhold til høyere utdanning. Nå er det jo ikke alle som deler samme gleden som meg over ord som “samarbeidslæring” og “heia ikt!” i undervsiningsøyemed, men det private arbeidsliv har en tendens til å følge på. Hotte tema akkurat nå er mpeg21/mpeg4, og content management systems for å nevne noe… Jeg vil tro infomediastudenter går en friskere tid i møte, også sett i lys av at de store IT selskapene atter en gang etterspør konsulenter/tjenester…

Det eneste dere trenger å gjøre er egentlig å bli ferdige ;)

- Kristin