i1277 er en stadig mer utdatert blogg med ustødig fokus på informasjon, sosio-tech, grensesnitt og design.

Flere poster på forsiden eller i arkivet.

Mer om i1277

Et forsvar for de nye mediene

I forrige uke ble Nordiske Mediedager avholdt i Grieghallen, og mens andre var pÃ¥ South Park-presentasjon, lusket jeg ned for Ã¥ se vÃ¥rt eget institutts Barbara Gentikow levere “et forsvar for allmennkringkastingen”.

Argumentasjonen for allmennkringkastingen ligner den som brukes om enhetsskolen: For at et demokratisk samfunn skal fungere trenger vi en felles plattform av verdier, kunnskap og kulturelle opplevelser. Viktig saker, og jeg har sansen for bÃ¥de NRK og enhetsskole. Men hva bestÃ¥r alternativet av, hva er det, rent bortsett fra privatiseringsglade politikere, som utgjør trusselen mot allmennkringkastingen? Det er nok først og fremst tradisjonelle kommersielle kanaler, men ogsÃ¥ de nye mediene, og siden det er sistnevnte som er mitt domene er det dem jeg skal konsentrere meg om her. Mange medieforskere later nemlig til Ã¥ ha en forkjærlighet for “gamle” medier, de nye ses gjerne pÃ¥ som hypet, og noe som ikke er verdt Ã¥ bruke tid pÃ¥ utover i skremmebilder. Et av lysbildene under presentasjonen bare tittelen “(Almenn)kringkastingens særlige muligheter for Ã¥ fremme demokratisk deltakelse”. La oss se pÃ¥ punktene som ble listet opp her – er egentlig disse “mulighetene for Ã¥ fremme demokratisk deltakelse” forbeholdt kringkastingen?

  • Billig og egalitær tilgang til informasjon og kulturelle erfaringer, for “alle”, samtidig
  • Alle har TV og radio, mens bare “alle” har nett. Et lite spark til datorernas verden er pÃ¥ sin plass, faren for en udemokratisk digital skillelinje, fortrinnsvis mellom yngre og eldre, er reell. Disse skillelinjene kjenner vi imidlertid igjen fra andre deler av (medie)samfunnet. NRK er selvfølgelig mer inkluderende enn konkurrentene, men det er neppe de eldre som dikterer sendeplanen der heller.

    Hva “samtidighet” angÃ¥r, sÃ¥ er det et relativt begrep. Vi kan fint ha opplevelsen av en felles dagsorden selv om vi ikke opplever begivenhetene pÃ¥ nøyaktig samme tid. Vi er flokkdyr, som er interessert i det andre er interessert i. Og kultur? Vi skal ikke se bort fra at unge etter hvert gjør mange av sine kulturelle erfaringer nettopp pÃ¥ nettet.

  • Ekstrem brukervennlighet; “passiv” bruk som læring
  • Med ekstrem brukervennlighet siktes det kanskje til at det er veldig fÃ¥ mÃ¥ter Ã¥ bruke en TV eller en radio pÃ¥ – med andre ord er det fÃ¥ mÃ¥ter Ã¥ gjøre “feil”. Datasystemer er dessverre problematiske i sÃ¥ mÃ¥te, men det viser seg altsÃ¥ at folk finner mÃ¥ter Ã¥ bruke dem pÃ¥ likevel. Og det er jo nettopp de komplekse mulightene for interaksjon som gjør at internett kan brukes til mer enn “passiv” bruk som læring – en og annen pedagog vil nok hevde at det Ã¥ søke og følge linker og finne fram informasjon pÃ¥ egen hÃ¥nd er en bedre form for læringsprosess enn den “passive”. Bibliotekene har alltid hatt et formidlingsproblem – hvordan lokke flere enn faste brukere til Ã¥ benytte seg av det de har Ã¥ tilby, hvordan fÃ¥ ut all denne informasjonen til massene? PÃ¥ en mÃ¥te kan vi si at nettet er i ferd med Ã¥ oppnÃ¥ det bibliotekene aldri helt fikk til.

  • Kvalitetssikret informasjon og opplysning, med høy troverdighet
  • Medienes tradisjonelle autoritet har medført at folk dessverre har utviklet en heller skral kildekritisk sans. Vi har lært oss til Ã¥ stole pÃ¥ at det vi leser i avis eller ser pÃ¥ TV er sant. Den som har mye spesialisert kunnskap om noe vil kunne bevitne at dette ikke nødvendigvis er tilfelle: NÃ¥r “vÃ¥rt” emne fremstilles oppdager vi som regel bÃ¥de feil og unøyaktigheter (det er vel neppe grunn til Ã¥ tro at det forholder seg særlig annerledes med alt det vi ikke kan sÃ¥ mye om). Jeg skal ikke ta Wikipedia-debatten en gang til, men la meg minne om nettets fordeler her i forhold til de tradisjonelle mediene. Hypertekststrukturen gjør det i prinsippet lett Ã¥ referere, lett Ã¥ følge opp kilder. Det er lett Ã¥ pÃ¥peke feil og lett Ã¥ rette feil. PÃ¥ denne mÃ¥ten lar nettet oss ogsÃ¥ utfordre inngrodde oppfatninger om kvalitetssikring og troverdighet.

    Den typiske ideen om nettet er at alt er kaotisk, fritt og anarkistisk. Joda, men ikke bare. Ikke en gang først og fremst. De deler av nettet som er viktigst for oss i det daglige er riktig sÃ¥ velordnede. Weben er ikke flat – det danner seg mønstre her ogsÃ¥, strukturer for autoritet. Og de nye mediene arver fra de gamle, for eksempel tar Aftenposten med seg mye av troverdigheten fra papir over til nett. Under presentasjonen fikk vi servert den gamle klisjéen om at “joda, det stÃ¥r noen bra ting der, men de er veldig vanskelig Ã¥ finne”, hvilket svarer dÃ¥rlig til hvordan erfarne brukere opplever surfing pÃ¥ nettet.

  • Viktig agenda-setting for et stort publikum
  • Det ble fremmet en pÃ¥stand om at “Lewinsky-saken er den eneste store saken som har blitt satt pÃ¥ dagsorden av internett”, hvilket faller pÃ¥ sine egne urimeligheter. Det er klart at ogsÃ¥ andre enn allmenkringkasterne kan bidra til Ã¥ sette agenda. En “styrt” kringkaster som NRK kan riktignok ta seg rÃ¥d til Ã¥ sende mer “samfunnstjenlige” nyheter (utenriks og politikk pÃ¥ NRK versus krim og sport pÃ¥ TV2), men fri presse er nÃ¥ engang en av samfunnets bærebjelker.

  • Modeller for god debattkultur
  • Gjennom formidlingen av forbilledlige debattformer skal altsÃ¥ folket læres opp til Ã¥ se ting fra flere sider samt Ã¥ diskutere pÃ¥ en saklig mÃ¥te. I teorien, men hvordan er det i praksis, i hvilken grad fungerer for eksempel dagens politikere som gode rollemodeller? I et tidspresset og flyktig medium som fjernsynet vil det hviteste smilet, den skarpeste retorikken og de mest bastante pÃ¥standene vinne over nøktern nyansering og nøye resonnering hver gang. Rett og slett fordi det ikke er plass, eller tid, til sistnevnte.

    SÃ¥ for Ã¥ konkludere…

    E-demokratiet er her ikke. Men det er liten tvil om at nettet gir oss nye muligheter for deltagelse og engasjement. Sett fra den enkelte: Debattsider, blogger, nye former for å kunne kommunisere med og følge opp politikere. Og på det kollektive plan: Grasrotdrevne prosjekter (Wikipedia, open source-bevegelsen), communitysider, sosiale filtreringstjenester. Søkemotorer som Google, hvis organisering av webens informasjon skjer etter en form for avstemning der så å si alle oss som bruker nettet er med.

    En aldri sÃ¥ liten avsporing av et eksempel: PÃ¥ Underskog foregikk det en diskusjon om den mye omtalte Borgen-dokumentaren, der noen foreslo at det skulle lages t-skjorter som protest mot Kværners engasjement pÃ¥ Guantanamo. Litt senere hadde noen tegnet trøyen, og ikke sÃ¥ lenge etter det igjen var t-skjorter pÃ¥ vei i trykken og ulike distribusjonskanaler under planlegging. Teknologien legger til rette for effektiv kollaborativ organisering, hvilket er det Howard Rheingold snakker om i Smart Mobs: “Smart mobs emerge when communication and computing technologies amplify human talents for cooperation.”

    Fra Wikipedia:

    A smart mob is a group that, contrary to the usual connotations of a mob, behaves intelligently or efficiently because of its exponentially increasing network links. This network enables people to connect to information and others, allowing a form of social coordination

    At “smart” ikke nødvendigvis betyr “fornuftig” er en annen sak, og det er en sak som er vel verdt Ã¥ fundere over. Ikke alle likte Underskog-trøyen. Ny teknologi har skyggesider, og meg og andre med lidenskap for nettet kan lett framstÃ¥ som evangelister. Da er det bra at noen holder igjen, stiller spørsmÃ¥l. Men Ã¥ kunne gjøre dette fordrer en grunnleggende forstÃ¥else for hva dette handler om. Verden forandrer seg, og det gjør ogsÃ¥ vÃ¥re medievaner. IMK i Oslo later til Ã¥ være flinke til Ã¥ følge med i timen, hva har infomedia tenkt Ã¥ gjøre for Ã¥ tilpasse seg?

    2 kommentarer til “Et forsvar for de nye mediene”

    1. Laila Says:

      Jeg er veldig enig i det du skriver om nettets kvaliteter, men gir det egentlig mening Ã¥ sammenligne tv og nett slik teknologiene er i dag? Jeg tenker f.eks pÃ¥ tv’s passivitet, som gjør at man godt kan spise og se pÃ¥ tv, mens det bare blir søl av Ã¥ spise og surfe. I tillegg anses ofte tv-titting som sosialt (dette kan selvsagt diskuteres), mens jeg har vanskelig for Ã¥ se for meg at gjengen samles hjemme hos noen for Ã¥ surfe pÃ¥ nettet. Nettet som et alternativ til/erstatning for tv har jeg derfor liten tro pÃ¥ – kanskje med mindre det er snakk om web-tv og man kobler skjermen til tv-en. :)

    2. i1277 Says:

      Her er TV-apparatets rolle stort sett å være produsent av irriterende bakgrunnsstøy. Og jeg må innrømme at jeg spiser og surfer (akkurat nå faktisk: pizza og øl). At ikke andre gjør det samme tilskriver jeg a) deres gammeldagse holdninger angående hvordan man organiserer et hjem, og b) at de sannsynligvis (og forhåpentligvis) ikke er like nettavhengige som meg (at maskinen her i huset er plassert ved sofaen er ikke bare fordi det er en liten leilighet).

      Men du har et poeng i at det det er klart det kan være veldig behagelig Ã¥ “bare” motta inntrykk ogsÃ¥. Jeg tilhører overhodet ikke dem som pÃ¥stÃ¥r at alle filmer vil være interaktive om noen Ã¥r, eller at det er bedre Ã¥ utøve sport enn Ã¥ se pÃ¥. Fotball-betalkanalene prøvde ut en løsning der seeren kunne fÃ¥ velge kamera-vinkel selv, uten suksess – folk ville konsentrere seg om kampen, ikke om Ã¥ leke producer. Det sies jo at vi er som skapt for TV-slaveri (at vÃ¥re forfedre fikk 80% av sin kunnskap bare Ã¥ være bevisst og følge med pÃ¥ omgivelsene, i motsetning til aktiv oppsøkning á la nettet).

    Kommenter innlegget

    Mailadresser forblir en hemmelighet. Forsyn deg gjerne av grunnleggende HTML. Det du skriver forhåndsvises under kommentarboksen.