i1277 er en stadig mer utdatert blogg med ustødig fokus på informasjon, sosio-tech, grensesnitt og design.

Flere poster i arkivet.

Mer om i1277

Et forsvar for de nye mediene

19. mai 2006

I forrige uke ble Nordiske Mediedager avholdt i Grieghallen, og mens andre var pÃ¥ South Park-presentasjon, lusket jeg ned for Ã¥ se vÃ¥rt eget institutts Barbara Gentikow levere “et forsvar for allmennkringkastingen”.

Argumentasjonen for allmennkringkastingen ligner den som brukes om enhetsskolen: For at et demokratisk samfunn skal fungere trenger vi en felles plattform av verdier, kunnskap og kulturelle opplevelser. Viktig saker, og jeg har sansen for bÃ¥de NRK og enhetsskole. Men hva bestÃ¥r alternativet av, hva er det, rent bortsett fra privatiseringsglade politikere, som utgjør trusselen mot allmennkringkastingen? Det er nok først og fremst tradisjonelle kommersielle kanaler, men ogsÃ¥ de nye mediene, og siden det er sistnevnte som er mitt domene er det dem jeg skal konsentrere meg om her. Mange medieforskere later nemlig til Ã¥ ha en forkjærlighet for “gamle” medier, de nye ses gjerne pÃ¥ som hypet, og noe som ikke er verdt Ã¥ bruke tid pÃ¥ utover i skremmebilder. Et av lysbildene under presentasjonen bare tittelen “(Almenn)kringkastingens særlige muligheter for Ã¥ fremme demokratisk deltakelse”. La oss se pÃ¥ punktene som ble listet opp her – er egentlig disse “mulighetene for Ã¥ fremme demokratisk deltakelse” forbeholdt kringkastingen?

  • Billig og egalitær tilgang til informasjon og kulturelle erfaringer, for “alle”, samtidig
  • Alle har TV og radio, mens bare “alle” har nett. Et lite spark til datorernas verden er pÃ¥ sin plass, faren for en udemokratisk digital skillelinje, fortrinnsvis mellom yngre og eldre, er reell. Disse skillelinjene kjenner vi imidlertid igjen fra andre deler av (medie)samfunnet. NRK er selvfølgelig mer inkluderende enn konkurrentene, men det er neppe de eldre som dikterer sendeplanen der heller.

    Hva “samtidighet” angÃ¥r, sÃ¥ er det et relativt begrep. Vi kan fint ha opplevelsen av en felles dagsorden selv om vi ikke opplever begivenhetene pÃ¥ nøyaktig samme tid. Vi er flokkdyr, som er interessert i det andre er interessert i. Og kultur? Vi skal ikke se bort fra at unge etter hvert gjør mange av sine kulturelle erfaringer nettopp pÃ¥ nettet.

  • Ekstrem brukervennlighet; “passiv” bruk som læring
  • Med ekstrem brukervennlighet siktes det kanskje til at det er veldig fÃ¥ mÃ¥ter Ã¥ bruke en TV eller en radio pÃ¥ – med andre ord er det fÃ¥ mÃ¥ter Ã¥ gjøre “feil”. Datasystemer er dessverre problematiske i sÃ¥ mÃ¥te, men det viser seg altsÃ¥ at folk finner mÃ¥ter Ã¥ bruke dem pÃ¥ likevel. Og det er jo nettopp de komplekse mulightene for interaksjon som gjør at internett kan brukes til mer enn “passiv” bruk som læring – en og annen pedagog vil nok hevde at det Ã¥ søke og følge linker og finne fram informasjon pÃ¥ egen hÃ¥nd er en bedre form for læringsprosess enn den “passive”. Bibliotekene har alltid hatt et formidlingsproblem – hvordan lokke flere enn faste brukere til Ã¥ benytte seg av det de har Ã¥ tilby, hvordan fÃ¥ ut all denne informasjonen til massene? PÃ¥ en mÃ¥te kan vi si at nettet er i ferd med Ã¥ oppnÃ¥ det bibliotekene aldri helt fikk til.

  • Kvalitetssikret informasjon og opplysning, med høy troverdighet
  • Medienes tradisjonelle autoritet har medført at folk dessverre har utviklet en heller skral kildekritisk sans. Vi har lært oss til Ã¥ stole pÃ¥ at det vi leser i avis eller ser pÃ¥ TV er sant. Den som har mye spesialisert kunnskap om noe vil kunne bevitne at dette ikke nødvendigvis er tilfelle: NÃ¥r “vÃ¥rt” emne fremstilles oppdager vi som regel bÃ¥de feil og unøyaktigheter (det er vel neppe grunn til Ã¥ tro at det forholder seg særlig annerledes med alt det vi ikke kan sÃ¥ mye om). Jeg skal ikke ta Wikipedia-debatten en gang til, men la meg minne om nettets fordeler her i forhold til de tradisjonelle mediene. Hypertekststrukturen gjør det i prinsippet lett Ã¥ referere, lett Ã¥ følge opp kilder. Det er lett Ã¥ pÃ¥peke feil og lett Ã¥ rette feil. PÃ¥ denne mÃ¥ten lar nettet oss ogsÃ¥ utfordre inngrodde oppfatninger om kvalitetssikring og troverdighet.

    Den typiske ideen om nettet er at alt er kaotisk, fritt og anarkistisk. Joda, men ikke bare. Ikke en gang først og fremst. De deler av nettet som er viktigst for oss i det daglige er riktig sÃ¥ velordnede. Weben er ikke flat – det danner seg mønstre her ogsÃ¥, strukturer for autoritet. Og de nye mediene arver fra de gamle, for eksempel tar Aftenposten med seg mye av troverdigheten fra papir over til nett. Under presentasjonen fikk vi servert den gamle klisjéen om at “joda, det stÃ¥r noen bra ting der, men de er veldig vanskelig Ã¥ finne”, hvilket svarer dÃ¥rlig til hvordan erfarne brukere opplever surfing pÃ¥ nettet.

  • Viktig agenda-setting for et stort publikum
  • Det ble fremmet en pÃ¥stand om at “Lewinsky-saken er den eneste store saken som har blitt satt pÃ¥ dagsorden av internett”, hvilket faller pÃ¥ sine egne urimeligheter. Det er klart at ogsÃ¥ andre enn allmenkringkasterne kan bidra til Ã¥ sette agenda. En “styrt” kringkaster som NRK kan riktignok ta seg rÃ¥d til Ã¥ sende mer “samfunnstjenlige” nyheter (utenriks og politikk pÃ¥ NRK versus krim og sport pÃ¥ TV2), men fri presse er nÃ¥ engang en av samfunnets bærebjelker.

  • Modeller for god debattkultur
  • Gjennom formidlingen av forbilledlige debattformer skal altsÃ¥ folket læres opp til Ã¥ se ting fra flere sider samt Ã¥ diskutere pÃ¥ en saklig mÃ¥te. I teorien, men hvordan er det i praksis, i hvilken grad fungerer for eksempel dagens politikere som gode rollemodeller? I et tidspresset og flyktig medium som fjernsynet vil det hviteste smilet, den skarpeste retorikken og de mest bastante pÃ¥standene vinne over nøktern nyansering og nøye resonnering hver gang. Rett og slett fordi det ikke er plass, eller tid, til sistnevnte.

    SÃ¥ for Ã¥ konkludere…

    E-demokratiet er her ikke. Men det er liten tvil om at nettet gir oss nye muligheter for deltagelse og engasjement. Sett fra den enkelte: Debattsider, blogger, nye former for å kunne kommunisere med og følge opp politikere. Og på det kollektive plan: Grasrotdrevne prosjekter (Wikipedia, open source-bevegelsen), communitysider, sosiale filtreringstjenester. Søkemotorer som Google, hvis organisering av webens informasjon skjer etter en form for avstemning der så å si alle oss som bruker nettet er med.

    En aldri sÃ¥ liten avsporing av et eksempel: PÃ¥ Underskog foregikk det en diskusjon om den mye omtalte Borgen-dokumentaren, der noen foreslo at det skulle lages t-skjorter som protest mot Kværners engasjement pÃ¥ Guantanamo. Litt senere hadde noen tegnet trøyen, og ikke sÃ¥ lenge etter det igjen var t-skjorter pÃ¥ vei i trykken og ulike distribusjonskanaler under planlegging. Teknologien legger til rette for effektiv kollaborativ organisering, hvilket er det Howard Rheingold snakker om i Smart Mobs: “Smart mobs emerge when communication and computing technologies amplify human talents for cooperation.”

    Fra Wikipedia:

    A smart mob is a group that, contrary to the usual connotations of a mob, behaves intelligently or efficiently because of its exponentially increasing network links. This network enables people to connect to information and others, allowing a form of social coordination

    At “smart” ikke nødvendigvis betyr “fornuftig” er en annen sak, og det er en sak som er vel verdt Ã¥ fundere over. Ikke alle likte Underskog-trøyen. Ny teknologi har skyggesider, og meg og andre med lidenskap for nettet kan lett framstÃ¥ som evangelister. Da er det bra at noen holder igjen, stiller spørsmÃ¥l. Men Ã¥ kunne gjøre dette fordrer en grunnleggende forstÃ¥else for hva dette handler om. Verden forandrer seg, og det gjør ogsÃ¥ vÃ¥re medievaner. IMK i Oslo later til Ã¥ være flinke til Ã¥ følge med i timen, hva har infomedia tenkt Ã¥ gjøre for Ã¥ tilpasse seg?

    Klikkbar offentlighet

    1. mai 2006

    Digitaliteten skal altså bort fra øyeinntørkende skjermer og ut i mer eller mindre frisk luft. Noe kunstnere og andre kreative sjeler vet å benytte seg av.

    Bildet viser et veianlegg et sted i Nederland, der noen har brukt to rundkjøringer til å lage en fantastisk landingsplass for UFOer. Google Sightseeing forklarer:

    The tower at the centre of the western roundabout will change colour when the traffic intensity on the roads is low, signalling to alien craft that now is a good time to land (presumably one or two cars getting squished by a spacecraft is a worthwhile sacrifice).

    Blue lights will then illuminate the 300m stretch of road to the eastern roundabout, where the landing pad is clearly marked with a big “U” (for UFO of course).

    (Via Information Aesthetics.)

    Electroland er en gruppe som gjør diverse lekne elektrokunstinstallasjoner i offentlige rom, ofte bruker de lys og farger for å lage forbindelser mellom mennesker som befinner seg i nærheten av hverandre.


    Dette er the Southern California Institute of Architecture, der fargede lys danner mønstre gjennom en 180 meter lang rekke med vinduer. “Patterns are controlled by cellphone by any caller from any location, raising issues concerning private interaction and control of public spaces.”

    Flere eksempler på elektroniske gatekrumspring:

    Hva med vÃ¥rt kjære Bergen? Her skorter det foreløpig pÃ¥ denne typen “klikkbare” installasjoner. Det var riktignok planer om Ã¥ gjøre Lysdansen pÃ¥ Ulriken interaktiv ved hjelp av SMS, men dette har det ikke blitt noe av.

    Omtrent her er det Bergen rådhus kommer inn i bildet. Alle i byen er jo enige om at vi har et begredelig rådhus. Det vil si, alle med unntak av enkelte arkitekter og intellektuelle hipsters som mener at dette må være flotte saker, siden arkitekt Erling Viksjø var inspirert av selveste Le Corbusier, alle drabantbyers far og mannen som så på hus som bomaskiner og byer som livsløpsfabrikker.

    RÃ¥dhuset kunne kanskje passert som tilholdssted for et lavstatus-departement i Brasilia – i Bergen hører det ikke hjemme. Men nÃ¥r det først stÃ¥r der, mÃ¥ det da kunne brukes til noe?


    La det bli lys. Med kreativ kabling og pertentlig programmering forandres fasaden til en skjerm (med opp til 13 ganger 13 pikslers oppløsning) som kan brukes til så mangt. Eksempelvis trenger NHH-studentene idéer til sine årlige rekordforsøk. Byen huser nok geeks, kunstnere og spillentusiaster til at Rådhusskjermen bør kunne la seg gjennomføre uten for mye knussel. PR-hungrige politikere bør være mer enn velvillige. Iverksett operasjon Klikkbar offentlighet!

    Oppdatering, september: Jeg glemte lydinstallsjonen på Bygg for biologiske basalfag (BBB) på Haukeland. Mer om dette og andre prosjekter i publikasjonen Elektronisk kunst i det offentlige rom.

    Stedenes og tingenes internett

    28. april 2006

    Som en motsatt parallell til at vi flytter livene vÃ¥re over pÃ¥ nett, begynner intermett Ã¥ sive ut i verden. For noen Ã¥r siden var det i enkelte kretser mye snakk om ubiquitous computing, en tenkt kommende samling teknologier for “allstedsnærværende” dataintegrering. Hyppige nevnte “ubicomp”-anvendelser er hus som er i stand til Ã¥ justere belysningen etterhvert som man beveger seg, kjøkkenapparater som kan snakke bÃ¥de med hverandre og med oss og ikke minst kjøleskap: Kjøleskapet som holder styr pÃ¥ inventar og bestiller nye varer er ogsÃ¥ en klassiker som har vært “rett rundt hjørnet” i mange Ã¥r.

    En annen drøm om fremtiden handlet om augmented reality og stedenes internett, en slags digital hinne vil vil kunne drapere vÃ¥rt bilde av verden i (f.eks ved hjelp av øyelinser med innlagt display). Drømmen (eller dystopien, alt ettersom) om “hver person sin profil” ville kunne nÃ¥ nye høyder nÃ¥r den som har rÃ¥d til det fikk muligheten til Ã¥ filtrere bort uønskede elementer i omgivelsene. “JCDecaux-reklameboards? Nei takk, de fjerner vi med et taste-nikk”.

    I det siste har ubicomp blitt pop igjen, dog helst under nye navn. Adam Greenfield bruker den snasne betegnelsen everyware. Science fiction-forfatter Bruce Sterling skuer mot en fjern og vakker fremtid der et av tilværelsens mest hjemsøkende problemer (sokkelokalisering) har funnet sin endelige løsning. Sterling ser for seg the internet of things, et miljø der alle fysiske objekter er koblet til nettet (sÃ¥kalte spimes, Dermed er det slutt pÃ¥ Ã¥ anstrenge seg for Ã¥ huske hvor sokkene er – vi bare søker i Google.

    Et beslektet konsept er Julian Bleeckers blogjects – objekter som logger aktiviteten de utsettes for. Kilometertellere og svarte bokser er gamle varianter av dette, genseren som “vet” hvor mange ganger den har blitt brukt er en ny.

    Det finnes selvfølgelig mer jordnære og samtidige eksempler pÃ¥ at det fysiske rom veves sammen med digitalisert informasjon. Ulla-Maaria Mutanens Thinglinks for eksempel. Og stipendiat Odd-Wiking Rahlff ved SINTEF IKT har utviklet konseptet cybstickers: Klistremerker som henges opp rundt omkring og ved hjelp av en optisk kode er linket til bildemeldinger. Den som fnner en “cybsticker” kan ta bilde av den, sende bildet til et bestemt nummer, og fÃ¥ den aktuelle informasjonen i retur. Yellow Arrow er et lignende prosjekt som har fÃ¥tt mye internasjonal oppmerksomhet, her har klistremerkene en vanlig alfanumerisk kode. Semapedia er nok en vri pÃ¥ dette, her er mÃ¥let “to connect the virtual and physical world by bringing the best information from the internet to the relevant place in physical space.” En bruker “tagger” et fysisk objekt/sted med referanse (i form av en optisk kode) til tingen/stedets Wikipedia-artikkel. En forbipasserende med kompatibel programvare installert pÃ¥ mobilen vil sÃ¥ kunne bruke kameraet til Ã¥ lese av koden, og “klikke” seg til den relevante Wikipedia-artikkelen (illustrert forklaring). Det skal sies at dette er et tungvint* system for noe sÃ¥ enkelt som Ã¥ formidle en URL, men denne typen linking mellom sted og nettsted eller ting og nett-ting har flust med potensielle bruksomrÃ¥der.

    Eksempel? For noen Ã¥r siden ble dagligvarebutikkene pÃ¥lagt Ã¥ oppgi prisene i sammenlignbare mÃ¥l (hele liter eller kilo). Det er ikke vanskelig Ã¥ se for seg at de samme butikkene (eller mer sannsynlig: vareleverandørene) kan pÃ¥legges Ã¥ kode alle varene pÃ¥ en sÃ¥nn mÃ¥te at kundene ved en enkel skanning er i stand til Ã¥ sammenligne priser med andre butikker, hente inn tilbakemeldinger fra andre forbrukere, innholdsdeklarasjoner osv. Det kan jo for eksempel være greit Ã¥ sjekke om salamien vi skal til Ã¥ kjøpe inneholder ufine bakterier. Informasjonen er der, det gjelder bare Ã¥ gjøre de rette koblingene, og det er det datarørlegging handler om. Avmystifiseringen av vÃ¥re kommersielle omgivelser har begynt pÃ¥ internett, og den vil fortsette i “meatspace”.

    *Semapedia og Cybstickers bruker egentlig bare gamle strekkodeprinsipper i ny drakt. En mer avansert og for tiden uhyre trendy løsning er RFID-systemet. Radiobrikker (“RFID-tags”) kan lagre langt mer informasjon enn det en strekkode er i stand til, i tillegg trenger man ikke gjøre noe aktivt for Ã¥ skanne objektet – umiddelbar nærhet til en RFID-leser er nok. Mens det “gamle” smarte kjøleskapet ikke var smartere enn at man pÃ¥ klumsete vis mÃ¥tte skanne inventaret selv, vil et RFID-kjøleskap registrere varene nÃ¥r man setter de inn pÃ¥ vanlig mÃ¥te. Og siden brikken har plass til mer informasjon, kan kjøleskapet holde styr pÃ¥ varenes utløpsdato.

    Denne overskriften er til salgs

    28. april 2006

    Dersom MySpace og Blogger er vÃ¥re nye torg og almenninger: Er det ikke pÃ¥fallende hvor fÃ¥ skrupler vi har med Ã¥ befolke disse tungt sponsede digitale rommene? Etter Clear Channel-bruduljene Ã¥ dømme er det jo ikke mÃ¥te pÃ¥ hvor negative vi er til reklame i vÃ¥re fysiske omgivelser. Dersom noe sÃ¥ traust og upopulært som en kommune benytter seg av reklame for Ã¥ fÃ¥ det til Ã¥ gÃ¥ rundt er det “visuell forurensning”, “Ã¥ selge seg”. NÃ¥r favorittsiden vÃ¥r gjør det samme viser vi en nesegrus forstÃ¥else. Spesielt hvis alternativet er at vi mÃ¥ betale. Loven om bekvemmelighet foran prinsipp gjelder nok her som den gjør det i vÃ¥rt forhold til personvern, sosial ulikhet osv.

    Hvor blir det av grasrotbevegelsene i retning av idealistiske, ikke-reklamemarinerte alternativer?

    Internett og det offentlige

    25. april 2006

    Hva innebærer det egentlig å legge ut noe på nettet? Og hva er motivasjonen bak? Mytene og misforståelsene florerer.

    Hvorfor blogger man på nettet dersom man ikke vil at folk skal se det? Eller: Hvorfor uttale seg i offentlighet om ting som er personlig? Hvorfor vise private bilder på nettet dersom du ikke vil at andre skal se dem? Bare ikke gjør det.

    Ordene stammer fra en bruker av den lukkede kulturkalenderen Underskog. I den vesle debatten som fulgte etter lanseringen av bloggfilteret Sonitus, uttalte Depesjer-redaktør Jarle Petterson følgende:

    Det går virkelig ikke an å spasere ut på torget, slå opp oppslagstavle, og så furte indignert over at noen finner det opportunt å be andre gå og ta en titt.

    Det er i utgangspunktet ikke sÃ¥ mye Ã¥ si pÃ¥ de normative vurderingene her – griper man megafonen bør man vel være klar over konsekvensene, at andre kan høre det man har Ã¥ komme med? Men hvordan vi synes det bør være, og hvordan det faktisk er, er to forskjellige ting. Er det riktig som det blir framstilt, at “offentlig” egentlig bare et synonym for “allment tilgjengelig”? Er “offentlig” og “privat” nødvendigvis to entydige og motsatte egenskaper?

    Et torg bestÃ¥r av flere “torg”

    Det offentlige er ikke ett domene – det finnes flere offentligheter med ulik grad av tilgjengelighet. Den nasjonale “dagsordenoffentligheten” er forskjellig fra den lokale velforeningens “dugnadsoffentlighet”. Ã… henge opp en plakat pÃ¥ Fisketorget i Bergen er ikke det samme som Ã¥ stille opp pÃ¥ Skavlan, som igjen er noe annet enn Ã¥ legge ut et innlegg pÃ¥ en blogg. Bloggere og forumdeltakere adresserer sjelden samfunnet som helhet i sine tekster, slik tradisjonelle medier gjør. Vi snakker ikke til Alle og til Evigheten.

    danah boyd (som ja, skriver navnet sitt med smÃ¥ forbokstaver) forsker pÃ¥ MySpace, og sammenligner nettverkstjenesten med ungdommens tradisjonelle hjørne-hangout. For veldig mange rom pÃ¥ internett vil “gjengen pÃ¥ hjørnet” være en mer passende metafor enn “torg-gauleren”: Jovisst er gjengen som henger her er offentlig tilgjengelig rent fysisk, men dette er ungdommens egen sfære, der aktivitetene slett ikke er myntet pÃ¥ verken mor, far eller andre voksne. Gjengen inviterer ikke hvemsomhelst til Ã¥ delta, det er en privat samling mennesker som tilfeldigvis oppholder seg i et offentlig rom.

    Fornemmelsen av hva som er vÃ¥rt publikum og vÃ¥re omgivelser legger føringer pÃ¥ hva vi sier og gjør i ulike situasjoner. VÃ¥r intuitive oppfatning av “publikum” er en sansbart tilgjengelig gruppe mennesker i vÃ¥re umiddelbare omgivelser. Mange av oss er mildt sagt lite begeistret for tanken pÃ¥ Ã¥ skulle snakke foran et større antall mennesker, og i et auditorium vil tilstedeværelsen av publikum kunne oppleves nesten angstfremkallende intenst. Med tekst forholder det seg annerledes, ikke minst med digitalt distribuert tekst. Her er vÃ¥rt publikum i utgangspunktet en usynlig eller i det minste en vag størrelse. I hvilken grad vi er i stand til Ã¥ “sanse” tilhørerne avhenger av vÃ¥r sosiale følsomhet generelt, og vÃ¥r kjennskap til og erfaring med nettmediet spesielt. Men stort sett vil selv normalt sjenerte borgere verken fÃ¥ tørr hals eller skjelvende hender av Ã¥ trykke “submit”.

    Denne bloggposten er i teorien tilgjengelig for millioner av mennesker som a) forstÃ¥r norsk og b) har tilggang til internett. I praksis har den kanskje av et par titalls lesere, hvorav rundt ti er personer jeg vet om. Et begrep som “offentlig tilgjengelig” kan i denne sammenheng synes som noe av en overstatement, men som vi tidligere har vært inne pÃ¥ har informasjonen en hang til frihet, og det er ikke godt Ã¥ si hvor den kan finne veien. Like fullt skrives posten innenfor en spesiell kontekst og for et spesielt publikum – at barrierer mellom denne konteksten og andre fort kan kollapse, blir det vanskelig Ã¥ ta hensyn til – utover Ã¥ venne seg til det.

    danah boyd bruker begrepet super publics for å beskrive den nye typen offentligheter:

    Digital life has really screwed with the notion of public, removing traditional situationism (Goffman) that connects strangers. If the Kenyan farmer is connected to the Internet and reads English, he can be a part of Bloomberg’s public via the New York Times. Yet, this does not mean that the New York Times would conceptualize him in their public, nor does it mean that his public acts would be equally visible by other constituents of the Times.

    I løpet av noen enkle setninger oppsummerer boyd mye av det jeg har forsøkt å skrive om mediert kommunikasjon i løpet av de siste tre årene:

    Digital architectures alter the structure of social life and information flow. Persistence, searchability, the collapse of distance and time, copyability… These are not factors that most everyday people consider when living unmediated lives. Yet, they are increasingly becoming normative in society. Throughout the 20th century, mass media forced journalists and “public” figures to come to terms with this, but digital structures force everyone to do so.

    Hele innlegget bør forøvrig være obligatorisk lesning for de som arbeider med eller studerer nettet som sosial arena.

    Er bloggere journalister?

    Vi må lære oss å forstå at selv om alle kan skrive på web (og bedrive noe som ligner på journalistikk), er ikke alle journalister. Journalistikk er et fag. Journalister lærer seg til å forstå hva det er å publisere for et usynlig publikum. Og journalister forholder seg til presseetiske regler formulert i den hyppig omtalte Vær Varsom-plakaten. Et av punktene der lyder:

    Opptre hensynsfullt i den journalistiske arbeidsprosessen. Vis særlig hensyn overfor personer som ikke kan ventes å være klar over virkningen av sine uttalelser. Misbruk ikke andres følelser, uvitenhet eller sviktende dømmekraft.

    Mellom linjene kan vi lese en erkjennelse av at ikke alle “vanlige folk” nødvendigvis har den mediakompetansen som journalister har. Dette mÃ¥ tas hensyn til. NÃ¥r menigmann ikke vet Ã¥ veie ordene sine tilstrekkelig i forhold til publikum, mÃ¥ redaktøren gjøre det for henne. Bloggere og andre leverandører av nettinnhold har ingen Vær Varsom-plakat, og som nevnt har de kanskje ikke engang forstÃ¥else for betydningen av slike regler. Senest i dag skriver VG om foreldre som “Henger ut egne barn pÃ¥ nettet” pÃ¥ et nettsted der foreldre som har hatt trøbbel med barnevernet driver en form for digitalt borgervern, ved Ã¥ legge ut barnevernsrapporter og diverse andre konfidensielle opplysninger. Det nytter altsÃ¥ ikke Ã¥ behandle alle som produserer innhold for web som om de var ansvarlige redaktører.

    I et intervju pÃ¥ IT Conversations snakker “folkemediamogul” Dan Gillmor om hvorfor han ønsker at en blogger snart skal miste huset pÃ¥ grunn av bloggens innhold – ikke fordi han ønsker Ã¥ se flere husløse, men fordi bloggere trenger en vekker pÃ¥ hvor grensene gÃ¥r nÃ¥r det gjelder hva det er lov til Ã¥ skrive om andre. I dag er ikke dette Ã¥penbart for alle, og ærekrenkelser begÃ¥s over en lav sko. Nederst i kolonnen til høyre har jeg pleid Ã¥ linke til EFFs Legal Guide for Bloggers, hvilket har blitt framstilt som en guide til bloggeres rettigheter, men den handler ogsÃ¥ om bloggeres ansvar. I en tid der alle under 20 legger ut ting pÃ¥ web er det bare Ã¥ hÃ¥pe at kidsen lærer seg nettkyndighet uten Ã¥ gjøre for mange feil av typen som rammer andre. Samtidig kan vi hÃ¥pe at folk forstÃ¥r at mennesket ikke er noen form for rasjonell journalist-maskin.

    Internettforskning og etikk

    For en tid siden var jeg pÃ¥ en gjesteforelesning der etnolog Charlotte Hagström pÃ¥ veltalende og kunnskapsrikt vis snakket om etiske aspekter ved Ã¥ forske pÃ¥ nett-tekster. Hun forsket pÃ¥ en spesiell type nettsider laget av sørgende foreldre til minne om sine døde spedbarn, og lurte pÃ¥ hvordan hun i denne situasjonen skulle kunne skÃ¥ne foreldrene ved Ã¥ unngÃ¥ sitater og navn, og samtidig oppfylle vitenskapelige krav om etterettelighet. Disse tekstene ligger altsÃ¥ offentlig tilgjengelig pÃ¥ nett, men Hagström var altsÃ¥ omtenksom nok til Ã¥ anta at det Ã¥ “bli forsket pÃ¥” var en konsekvens av skrivingen foreldrene neppe hadde sett for seg, I tillegg var det vanskelig Ã¥ forutse hvordan foreldrene ville reagere pÃ¥ dette. Jeg kan ikke pÃ¥berope meg forskerstatus, men har ingen vanskeligheter med Ã¥ gjenkjenne problemstillingen. Da jeg i min tid vurderte Ã¥ skrive om chatting og nevnte denne idéen for andre chattere, var den naturlige responsen “er det derfor du snakker med meg, fordi du skal forske?”

    Vi liker ikke å reduseres til en gjenstand for analyse. Skal andre snakke om oss, skal det skje på våre egne premisser. Vi ønsker selvfølgelig alle å bli sett, men ikke uten at vi bevarer en viss kontroll med hvem som får se hva. Og på et internett der sfærene titt og ofte kolliderer, kan ballene i denne innntrykkskontrollen fort vise seg vanskelige å sjonglere.

    Tiden går, New York består

    20. april 2006



    I 1939 ga Berenice Abbott ut boken Changing New York, en samling fotografier av Manhattan og områdene rundt. I prosjektet New York Changing har fotograf Douglas Levere gått i Abbotts fotspor og tatt bilder av de samme stedene 60 år etter. Kameraet er identisk, og bildene er forsøksvis tatt med samme utsnitt og under samme vær- og lysforghold som originalene. Resultatet er et riktig fascinerende blikk på både likheter og endringer i bybildet.

    Metafilter byr pÃ¥ “da og nÃ¥”-billedserier fra flere byer.

    Oppdatering: Området rundt WTC før og etter 11. september (sent men godt via Marve).

    Ã…pen tilgang

    19. april 2006

    The Internet has fundamentally changed the practical and economic realities of distributing scientific knowledge and cultural heritage. For the first time ever, the Internet now offers the chance to constitute a global and interactive representation of human knowledge, including cultural heritage and the guarantee of worldwide access.

    Slik begynner the Berlin Declaration on Open Access to Knowledge in the Sciences and Humanities, en erklæring UiB (som en av to norske institusjoner) gledelig nok har skrevet under.

    Hvorfor velge Ã¥pen tilgang? BÃ¥de for Ã¥ demokratisere tilgangen pÃ¥ kunnskap og for Ã¥ øve innflytelse: Undersøkelser viser at en fritt tilgjengelig artikkel vil ha flere ganger høyere sannsynlighet for Ã¥ bli sitert enn en “innestengt” artikkel.

    DSpace er et åpent kildekodesystem for arkivering av forskningsmateriale i digital form. De nærmeste dagene holder DSpace User Group en konferanse her i Bergen, der det skal snakkes om publisering av akademisk arbeid. Et høyst aktuelt tema for alle instituttene på UiB, altså, og noe som burde være av særskilt interesse for informasjonsfagene. At jeg ble oppmerksom på konferansen mer eller mindre tilfeldig, er symptomatisk for en organisasjon med en heller haltende informasjonsflyt (ryktet forteller at de ansatte ikke har blitt informert verken via intranett eller mail). Men det er ikke bare universitetet som institusjon som er noe sendrektig av seg. UiBs nettavis På Høyden kan melde om at bare 15 prosent av doktorgradskandidatene går med på å legge ut avhandlingene sine i universitetets åpne forskningsarkivet BORA (via Undercurrent). Teknologiske barrierer for åpen adgang fjernes, men de kulturelle og juridiske gjenstår.

    Jill Walker presenterte åpen tilgang sett fra forskerens synspunkt
    Om Open Access i Wikipedia

    Det ubrukelige design av hverdagslige ting

    11. april 2006

    Brukeruvennlighet tilhører ikke datamaskiner alene. Her følger en uhøytidelig liste over diverse ubehjelpelige løsninger hentet fra mine mer eller mindre nære omgivelser:

    1. Dispenser for flytende såpe



    At noe bare fungerer er ikke nok, løsningen skal være fancy og helst automatisk. Eller var det kanskje innsparinger sjefen på gamlejobben så for seg da han anskaffet denne frekke såpeautomaten? Det ble det i tilfelle lite av, all den tid tingesten pumper ut såpe hver gang sensorenes relativt panoptiske øyne fanger opp spor av aktivitet. Automaten ble nemlig montert over en ståldisk som helst skal holdes ren og tørr, noe som viste seg vanskelig ettersom hvert tørk over disken trigger sensorene, med det resultat at såpe pumpes ut, og så har man det gående. Repeter ad nauseam.

    2. Håndtørker



    Dette flotte eksempelet på ubrukelig interiørdesign er hentet fra Tornøe-bygget, der instituttet for informasjonsvitenskap tidligere holdt til. Håndtørkeren er plassert på en så finurlig måte at det er umulig å vaske hendene uten samtidig å bli utsatt for en skåldende fønvind fra siden. Hvem trenger Syden?

    Men hva er det vi skimter nede til venstre? Vi skal fram til en beholder for avfall på elleve bokstaver.

    3. Søppelbøtte



    Dette er en populær variant rundt omkring på SV-fakultetet. Det snodige er hvordan posene nærmest konsekvent monteres med en nonchalant teknikk som gjør at de fylles etter bare to-tre gangers bruk.


    4. Tokranet vask



    Mer skålding venter, nå i flytende form. Denne type vask er ikke så vanlig her til lands (dette eksemplaret tilhører bestemor), men en del andre steder jeg har vært later den til å være standarden. Man lærer seg fort en slags teknikk der man bruker den varme kranen på den ene hånden, samler iskaldt vann i den andre, for så å kaste dette over førstnevnte rett før man får varige men.

    5. Mystisk krankontroll


    Enkelte deler av vÃ¥r kunnskap om verden lagres i hendene. Jeg har lenge trodd at enkelte av toalettene i bygget der jeg jobber (U-Pihl) ikke hadde varmt springvann, men i dag kunne kollega Trond opplyse om at joda, varmtvannet er der. Kranen er bare “mappet” feil vei i forhold til det vi forventer, sÃ¥ man fÃ¥r kaldt nÃ¥r man skal ha varmt og omvendt.

    6. Det Norske Leskur



    Vi forlater vÃ¥tromsmiljøet og beveger oss ut i naturen. Dette grufulle prefabrikerte betongskuret er noe sÃ¥ sjeldent som en ekte norsk designklassiker. Det fiffige er at benken er plassert lengst inn, hvilket i kombinasjon med skurets vinkling i forhold til veien gjør det umulig Ã¥ se om bussen kommer – før den har passert.

    7. Bergenske rutetabeller



    Kanskje ikke en turistattraksjon pÃ¥ linje med funicularer og fiskesuppe, men bussruter fra Bergen er absolutt “nokke for seg sjøl”. Følge standarden med Ã¥ lage en spesialtilpasset rutetabell til hvert enkelt stoppested? Nei, her skal det spares mÃ¥ vite, det fÃ¥r holde med én plakat per rute. For Ã¥ finne ut nÃ¥r bussen kommer mÃ¥ man derfor sjekke avgangstid fra rutens første stopp, og sÃ¥ legge til antall minutter derfra og til dit man mÃ¥tte befinne seg (eller eventuelt et stopp i nærheten, det stÃ¥r ikke tidsavstand til alle stoppene). Skal man utføre avanserte reiser (f.eks bytte buss underveis) gjelder det Ã¥ sette av god tid til Ã¥ regne ut rutetidene.

    8. Klokkeradio

    vekkerklokkeover.gif

    Standardklokkeradioen de fleste nok drar kjensel på. Et VM i knappeknot som gjør det altfor lett å la teknologien avgjøre når man skal opp om morgenen (mer inngående beskrivelse her).

    9. Heis i Klostergarasjen



    “Et hyggelig og brukervennlig parkeringsanlegg” – sÃ¥nn omtaler Klostergarasjen seg selv pÃ¥ sine hjemmesider. Byens nye underjordiske garasje er kanskje hyggelig, i hvert ffall har man prisverdig nok hyret inn kunstnere til Ã¥ utsmykke anlegget. Men brukervennlighet hadde vel neppe noen større post pÃ¥ budsjettet.

    Etter Ã¥pningen lot utallige bilister seg forvirre av de snodig merkede heisknappene. Interaksjonsdesign handler blant annet om Ã¥ sørge for at brukerens forventninger og intensjoner i forhold til systemet representeres pÃ¥ en tydelig mÃ¥te i grensesnittet (eksempel: “brukeren ønsker Ã¥ komme seg ut, og forventer Ã¥ finne instruksjoner om dette” -> sørg for Ã¥ ha en knapp merket “utgang”). Vel, Klostergarasjen har seks plan i tillegg til utgangen pÃ¥ bakkenivÃ¥. Denne planløsningen valgte man Ã¥ representere med tallene 1, 2, 3 og 9. Ikke overraskende oppsto diverse Seinfeldske leteaksjoner der folk heiset opp og ned pÃ¥ jakt etter bilene sine. Ganske raskt endret Klostergarasjen knappe-infoen til følgende noe mer forstÃ¥elige, men fremdeles klønete variant (legg merke til dobbel-mappingen):


    10. Creative Zen Touch



    Nok for i dag, og Ok, mp3-spilleren min er vel for å regne som en data-relatert gadget, men vi tar den med. Denne spilleren har et så på alle måter ubrukelig design at den hadde fortjent en egen post, men det ble for deprimerende for meg, og for langt og kjedelig for deg. Styr unna.

    Atter en gang niende april

    9. april 2006

    The Consumption of Links:

    Links offer the potential for transformation by what they may link us to. Like publicity images, they speak of the future, even if it is a page we have already visited, because it moves us from the “present” of our present location to the “future” of the next link.

    og

    Like the wealthy patron who commissioned a painting of his possessions, we create links in order to display our wealth, and, as consumers, we (re)produce a relation between ourselves and the linked material which we and others can then consume. It doesn’t matter whether the linked material is something we created ourselves or something on another site. The desire for links—either to create them or consume them—is a desire to consume relations

    Snakes on a Plane

    6. april 2006

    Opptre som nyttig idiot for for markedsføringsapparatet til en av sommerens kalkunfilmer? Jeg?


    Selvfølgelig! Formodentlig skjønner de færreste av leserne hva dette dreier seg om, men som vanlig har Wikipedia historien. For noe mer teknisk begavet Snakes on a Plane-remiksing anbefales Snakes on a blog eller Fark sin SoaP-konkurranse (via Linn.)

    Tidligere tiders fotofikling

    Oppdatering: Jeg burde kanskje gjort oppmerksom på at Snakes and Ladders altså er den engelske versjonen av stigespill, og yay, plakaten min har blitt snappet opp av Snakes on a Blog!