i1277 er en stadig mer utdatert blogg med ustødig fokus på informasjon, sosio-tech, grensesnitt og design.

Flere poster i arkivet.

Mer om i1277

Knapper og glansbilder?

8. februar 2007

preview

Snap Preview Anywhere er et skript man kan legge inn på bloggen sin, sånn at det popper opp en liten forhåndsvisning av sidene man lenker til. Eirik Solheim, Børge og Jon Hoem er blant de mange som i det siste har testet ut denne funksjonaliteten. Hoem spør sågar om dette kan være en mulig løsning på “avreise-problemet” i hypertekst (problemet med å bedømme hva en lenkes mål er, eller med andre ord: om man skal følge en gitt lenke eller ikke).

Mye av debatten rundt Snap Preview går på om forhåndsvisningen er nyttig, og om den er brukervennlig. Jeg skal ikke gå nærmere inn på dette enn å i enkel og unyansert form svare henholdsvis ja (som jeg har vært inne på tidligere er det mye uutnyttet potensiale i å visualisere nettverket), og nei (løsninger der informasjon legges oppå annen informasjon har den grunnleggende feilen at brukeren ofte forstyrres/mister kontrollen).

Det vesentlige spørsmålet i forbindelse med denne forhåndsvisningsdingsen er nemlig et annet: Er dette egentlig en type funksjonalitet som hører hjemme i en nettside? Svaret er et krystallklart nei. Gitt at ideen bak systemet stemmer, altså at dette lille bildet kan hjelpe brukeren til å forstå hva som skjuler seg bak en link, ja, da vil jo dette gjelde alle websider, og ikke bare de sidene som tilfeldigvis har dette skriptet installert. Det er åpenbart mer rasjonelt å la nettleseren, og ikke den enkelte webmaster, ha ansvaret for denne type funksjonalitet. Så kan brukeren selv få velge om den skal slås av eller på.

Et annet nyere webfenomen er alle de små “social bookmarking”-knappene som vi ser i blogger og etter hvert også i andre publikasjoner. Knapper som lar brukeren bokmerke eller abonnere på posten ved hjelp av diverse tjenester. Det vanlige er å ha mellom to og fem slike knapper, men enkelte har over 40. Alt for brukeren.

bokmerkeknappillustrasjon

Er jeg noe særlig mer begeistret for disse enn for Snap Preview? Nei.

Én ting er inntrykket personen bak bloggen gir av seg selv, gjerne litt stakkarslig og desperat (“Digg meg da, vær så snill, gi meg bare ett bokmerke til bussen hjem!”), eller eventuelt mer arrogant (“Alt jeg skriver er fantastisk, det er bare til å fyre opp bokmerkene, folkens”).

En annen ting ting er det absurde i at norskspråklige bloggere (med kanskje 40 treff om dagen) velger å ha en “Digg this”-knapp under hver eneste post. Vi snakker om en knapp som vil ha nytteverdi for sånn rundt regnet 0.00001% av de besøkende. Det blir som å legge ut den røde løperen utenfor leiligheten sin hver eneste dag, fordi man vet jo aldri: Kanskje kommer kongen. Tør jeg foreslå et par langt mer nyttige knapper, for eksempel “Tips Dagsrevyen om denne posten” eller “bestill denne posten som tapet eller papirfly”?

En tredje ting er at bloggene forringes til en visuell hengemyr av logoer og knapper. Siden det finnes et utall slike tjenester holder det jo gjerne ikke bare å inkludere én, men samtidig er det ikke plass til alle. Hvordan vet man egentlig akkurat hvilke tjenester leserne benytter seg av, altså hvilke tjenester man skal ha med? Eller velger man kanskje de tjenestene som betaler best? (Hva er det du sier, får man ikke betalt for å reklamere for kommersielle foretak på denne måten?)

Men stopp nå litt. Ro ned den kjølige sarkasmen. Noe av det vakre med weben er jo at man selv kan bestemme akkurat hvordan siden sin skal se ut. Dersom noen vil ha knappekarneval og juletrelook på bloggen sin, må de jo få lov til det? Som innehaver av en blogg med en relativt truende taggesky på toppen er vel uansett ikke jeg den rette til å klage på “visuelle hengemyrer”. Nei, det grunnleggende problemet med disse knappene er noe annet, og det er det samme som gjelder for Snap Preview – at naturlig browserfunksjonalitet siver ut i websidene. Det er nettleseren som skal være grensesnitt og hovedverktøy mot weben, kun i tilfeller der funksjonaliteten er knyttet spesifikt opp mot siden, bør kontrollene flyttes dit. Navigasjonsknapper er et generelt eksempel, ordningen med at man kan taste “tt” når man er inne på en Amazon-bokside er et mer spesialisert ett (prøv selv, og se hva som skjer).

Den som jobber med web vet (eller bør vite) hvorfor innhold skal skilles fra presentasjon. Ta en titt på denne flotte videoen for en mer retorisk begavet fremstilling av hvorfor dette er lurt enn jeg er i stand til å levere.

Ved å skille presentasjon fra innhold, kan man gjøre endringer i presentasjonen uten at det har konsekvenser for innholdet (bare overhør lyden av heftige omdreininger i Marshall McLuhans grav, OK?). Og omvendt. I praksis betyr dette at informasjon som tidligere var “stengt inne” i ett nettsideskall, nå kan frigjøre seg fra dette unaturlige habitatet og søke andre uttrykksformer. Information wants to be free, som de sier. Dermed kan man “lese” den samme informasjonsbiten på forskjellige måter, for eksempel gjennom en feedleser, eller med en lydavspiller. Et “em”-element (emphasis) i denne bloggposten betyr at ordene elementet omslutter skal vektlegges, hvilket for eksempel kan bety kursiv i tekstform, og ekstra trykk i lydform.

Vi kan tenke oss at digital informasjon består av ulike lag der enkelte overlapper, noen er avhengige, og andre uavhengige. Presentasjon og innhold er allerede nevnt, struktur er et tredje som er nært tilknyttet begge disse. I tillegg består den lagdelte weben av semantiske lag som antar ulike former:

Man har formell, lettere semantikk bygget inn i kodestrukturen (elementer som “em” for ekstra vekt og h1-h6 for overskrifter, microformats). Her kan man også ha formell, tyngre semantikk, i form av RDF. I tillegg har man etterhvert uformell, uavhengig, og “uverifisert” semantikk i form av samlingen (og innholdet) av innkommende lenker, samt de metadata som sosiale bokmerkere produserer. (Det sosiale laget er selvfølgelig en bok for seg selv.)

Vi kan også snakke om funksjonslaget, som egentlig ikke bør tilknyttes nettressursene, men ligger på OS/applikasjonsnivå. Siden websider har svært varierende funksjonalitet og struktur er det altså ikke unaturlig at navigasjonsknapper og søkebokser inkluderes der (selv om Opera og senere Firefox vist oss hvordan søk mot sider via nettlesergrensesnittet kan gjøre weben mer lettbrukt og tilsynelatende strukturert). Men andre funksjoner er såpass universelle at det er absurd å knytte de til webressursen – det er for eksempel ingen som legger inn en “Kopier tekst”-knapp på hjemmesiden sin. Av samme grunn bør man la være å legge inn preview-skript og “bookmark this”-knapper.


Til slutt: En liten disclaimer om hvorfor folk som benytter ting som knapper og previewbilder tross alt er unnskyldt, i hvert fall foreløpig:

  • 1. Knappene synliggjør det sosiale med weben. Dette kan være med å få folk til å åpne øynene for noen av de mulighetene som ligger i nettverket. Joda, disse knappene er reklame for kommersielle foretak, men det er også reklame for nye måter å bruke weben på. Det er viktig og bra at folk lærer seg mer avanserte måter å traktere weben på enn klikk, søk, og “send denne saken til en venn”.
  • 2. Dette er en overgangsfase. Siden folk flest ikke er komfortable med å flikke på extensions osv, er det greit at funksjonaliteten “tvinges på dem”. Dersom folk ikke først hadde blitt eksponert for hvordan Snap Preview fungerer, hvordan skulle de visst om at dette kanskje var noe de trengte?

Quiz

29. januar 2007

Alle som leser blogger og andre diskusjonsfora på nettet kan se at deltakerne – formodentlig for en stor del voksne – rølper i vei på en måte de aldri ville gjort under fullt navn eller ansikt til ansikt. Vi har langt igjen før sivilisasjonen har nådd internett. . . .

Mon tro hvem står bak dette utsagnet? Er det…

  • a) En gryende tenårings snusfornuftige bidrag til “Si ;D” i Aftenposten
  • b) En eldre herre som ikke liker barn fordi de kan finne på å ringe på og stikke av
  • c) Bergens Tidende på lederplass

Med fare for å røpe for mye: Vi har nok et stykke igjen før de gamle mediene forstår noe særlig av nettet.

Våre data

14. desember 2006
Prolog: Via en fersk kommentar til et gammelt innlegg ble jeg oppmerksom på et løfte jeg lirte av meg i kommentarfeltet en gang i april:

De senere år har det funnet sted en maktforskvyvning på nett, i retning forbrukeren, og vi har sett en “snillifisering” av selskapene. En positiv trend, mer om det om et par dagers tid.

Det kom aldri noe “mer om det”, mens dager ble til måneder ble det planlagte innlegget liggende og støve seg på webhotellet. Men siden det nærmer seg jul gjør jeg bot for synden ved å legge det ut nå. Kjør innlegg:

Våre data?

Jeg har tidligere snakket endel om grasrotdata og menigmanns innholdsproduksjon. “Vårt” bidrag til det voksende datasett de kaller internett består imidlertid ikke bare av Digg-enker, bloggposter og del.icio.us-tagger – våre mest vanlige bidrag består rett og slett av pek og klikk. Hvilke lenker vi velger å trykke på, og hvilke vi lar være.

Hvorfor er disse klikkene noe å samle på? Fordi de sier noe om hva vi er interessert i. Og vår oppmerksomhet er verdifull:

  • For oss selv. Ved å registrere mønstre i vår oppmerksomhet registreres kan den “spisses” og støyrenses (for eksempel ved hjelp av musikktjenster som last.fm, artikkelfiltre som Findory), samt at vi kan vise den fram til andre (iscenesettelse av oss selv)
  • For andre personer som av en eller annen grunn skulle være interessert i oss og det vi holder på med (foreldrekontroll, følge personer som har autoritet innen spesielle felt eller på andre måter er interessante)
  • For kommersielle foretak som:
    • kan bruke dataene til å tilby oss ulike tjenester (jamfør eksemplene over)
    • presentere oss for målrettet reklame (spyware, Gmail-annonser)
    • på andre måter bruke forbruksmønsterdata i kommersielt øyemed (for raskere å kunne respondere på trender osv.)

Hver gang vi legger ut en lenke på vår egen hjemmeside, er vi med på å bygge søkemotoren til Google. Det samme gjør vi når vii trykker på lenkene vi får etter et søk. Når vi handler bøker på Amazon, bidrar vi til å bygge opp deres “people who bought this item, also bought these items”-tjeneste.

Alskens selskaper har lenge forsøkt å høste inn våre klikk enten gjennom spyware, eller i form av en kontrakt av typen “du får benytte denne tjenesten mot at du gir oss tilgang til å følge med på hva du driver med”. Sistnevnte modell er åpenbart å foretrekke, men også denne er problematisk. Hvorfor skal et selskap (som kan vise seg å gå konkurs eller levere et dårlig produkt) få eneretten til våre data?

Det store antall tjenester som konkurrerer om stadig mer kritiske nettforbrukere har ført til en endring av nettselskapenes kultur: Nå gjelder det å være “snillest” mulig, å fremstå som man er på forbrukerens side. Der web 1.0-selskapene uten å blunke solgte medlemmenes epostadresser til alle som ville betale, er 2.0-generasjonens mantra “we hate spam as much as you do”. De er nærmest “en av oss”. Parallellt med denne maktforskyvningen i forholdet selskap-kunde, har man i økende grad begymt å operere med åpne dataformater, sånn at den som vil kan ta med seg sine data til en annen tjeneste, eller benytte de til flere tjenester samtidig. En positiv utvikling, men det er lenge igjen: Last.fm-data lar seg vanskelig kombinere med iTunes, som igjen ikke passer særlig bra med Winamp. De ulike systemene åpner såvidt for å snakke med hverandre, men foreløpig er samtalen av den sjenerte sorten.

Samtidig er nettbrukere (det vil si, et lite mindretall av teknologisk oppdaterte nettbrukere) i ferd med å bli mer bevisst på at de har en vare å tilby. Mange bloggere prøver å tjene noen slanter ved å benytte annonser, hvilket gir liv til for-og-mot-bevegelsene Pro-Ad Blog og Ad-Free Blog. Men også enklere former for uttrykk kan selges. Forrige måned (eh, altså i mars og ikke november) benyttet en person på Lillestrøm eBay til å selge MSN-bildet sitt. Og sakte men sikkert er noe som ligner nettforbrukerorganisasjoner i ferd med å bygge seg opp – AttentionTrust er en ideell organisasjon som forsøker å gjøre følgende prinsipper til allmenne rettigheter (hentet herfra):

  1. Property
    You own your attention and can store it wherever you wish. You have CONTROL.
  2. Mobility
    You can securely move your attention wherever you want whenever you want to. You have the ability to TRANSFER your attention.
  3. Economy
    You can pay attention to whomever you wish and receive value in return. Your attention has WORTH.
  4. Transparency
    You can see exactly how your attention is being used. You can DECIDE who you trust.

AttentionTrust tilbyr også verktøyet Attention Recorder, “a Firefox extension that allows users to capture aspects of their clickstream and browsing history”. Det snakkes sågar om et “personlig API”:

Disse dataene vil man kunne lagre i et eget “hvelv”, som man så kan tilby kommersielle foretak adgang til. Selv er jeg mer interessert i (og har langt større tro på) kontroll over egne data av andre hensyn enn de rent økonomiske. Jeg ønsker at systemet skal holde styr på hvilken musikk jeg spiller (uansett hvilken maskin eller spiller jeg bruker) fordi dette er informasjon jeg finner interessant og kan ha praktisk nytte av, ikke fordi jeg ønsker å selge den.

Cory Doctorow oppsummerer det i en omtale av et foredrag last.fm-sjefen holdt om myware*:

I love this idea: people are good at making decisions and computers are good at counting them (and computers are bad at making decisions and people are bad at counting them). My computer should note, count and process every decision I make — it should notice that I never answer emails from certain people, it should notice that I never click through certain stories in my reader, that I load certain pages every day, that I often search my mailbox for certain kinds of messages and so on. That’s stuff I’m totally unqualified to keep track of, and that computers are really good at

*Den nye generasjonen datainnsamlende systemer kalles gjerne myware, som i motsetning spyware har til hensikt å samle inn brukerens data på en “snill” (åpen og tilgjengelig) måte.

Som sinte, grønnjakkede ungdommer i palestinaskjerf kanskje ville ha sagt det: Ta data tilbake!

Utestemme fra Opera

13. desember 2006

Opera og Mozilla har en ytterst hendig funksjon: Det at man kan bruke adressefeltet som søkefelt. Adressefeltet har god plass, og det føles gjerne litt raskere og bedre i bruk enn det vesle søkefeltet ved siden av. Men det at jeg…

  • bytter mellom å bruke søkefelt og adressefelt til søk
  • bytter mellom ulike nettlesere (ingen Opera på jobb)
  • rett og slett taster feil

…gjør at jeg stundom ikke har den rette syntaksen: Jeg får ikke med den lille g-en foran søketermen som skal angi til Opera at hei herr Opera, dette er et Google-søk på “steak and cheese” og ikke et forsøk på å gå til webressursen “steak and cheese”.

Siden jeg er relativt feilbarlig hender dette gjerne flere ganger om dagen, hvorpå Opera serverer meg følgende feilmelding (dog litt større enn gjengitt her):

Hver gang dette skjer tappes en irritert dråpe over i et beger som kanskje, bare kanskje en gang renner over og skyller meg i retning av Firefox eller Safari.

Men hva er dette for flisespikkende tøv? Hvorfor er denne feilmeldingen problematisk?

Jo nå skal du høre.

  • Jeg forsinkes i aktiviteten jeg holder på med: utføre et søk
  • Jeg må skrive inn søketeksten en gang til, ettersom alt som er skrevet i URL-feltet byttes ut til fordel for en feilkode.
  • Bruken av utropstegn, store røde røde bokstaver og ord som “illegal” og “invalid” setter en alarmerende, nærmest klandrende tone. Som lojal bruker foretrekker jeg å tiltales på en høflig måte.

Og hey Opera, brukerne deres kjenner nettet godt nok til å vite hvordan en webadresse er utformet. Det bør derfor være åpenbart at en gjeng skrifttegn adskilt med to mellomrom (“steak and cheese”) er ment som en søkestreng og ikke en adresse. Slutt å lage ståhei for ingenting, bare send meg til Google.

Jeg krever ikke mer av en nettleser enn a) kjærlighet til detaljene og b) omtenksomhet for brukeren. Brukervennlighet i ordets ulike betydninger altså. Over et tiår etter nettleserens fødsel er det fremdeles ingen som klarer å levere dette.

(Og jada, etter denne posten lover jeg å ta en liten pause fra føljetongen “i1277 syter om software”…)

“Jeg forventer effektivitet”

13. desember 2006

Vi skriver snart 2007, men har stadig naive forventinger om hva slags undre teknologien skal kunne utføre for oss. I høst gikk jeg til innkjøp av en laptop, først og fremst for å flotte meg på kafé, men også i håp om å forenkle hverdagen. Halvannen måned senere har jeg fremdeles ikke tatt den på kafé, og hverdagen er i hvert fall ikke merkbart enklere. Kanskje hadde jeg sett for meg at å bære rundt på filene mine skulle gjøre dem mer tilgjengelige – i virkeligheten har jeg bare fått enda et sett filer å skulle holde styr på. Og her nærmer vi oss kjernen for dagens innlegg:

Synkroniseringsproblemet

Ulike systemer med ulike sett filer betyr enten at a) det ene systemets filer ikke er tilgjengelig for det andre (og omvendt), eller at b) det vil oppstå ulike versjoner av filene. Eventuelt en lett blanding av a og b. Resultatet er i hvert fall forvirring, overskriving, og uforholdsmessig mye sløsing av tid på (fra en logisk-aritmeisk synsvinkel) trivialiteter som flytting og organisering. Hadde maskinene hatt den intelligensen vi så desperat forsøker å gi dem ville de ledd av oss. Den er nesten så jeg synes jeg hører humringen fra stasjonærboksen her allerede.

En bitteliten kravspesifikasjon

Jeg er ganske streng på kravene jeg stiller til teknologien. Dersom noe ikke er bra nok blir det rett og slett ikke til at jeg gidder å bruke det. Men jeg er ikke strengere enn at jeg i første omgang vil nøye meg med å synkronisere mine viktigste arbeidsdokumenter, hvilket stort sett er små tekstfiler, samt enkelte ikke alt for store bilder. Synkronisering skal skje automatisk, med andre ord uten at jeg skal behøve å påspandere prosessen noe som helst av min (til andre formål sårt tiltrengte) tankekraft. Arbeidsdokumentene mine må være tilgjengelige på alle maskiner jeg benytter (både Mac og Windows), og helst skal jeg slippe å benytte programvare man må ha administratorstatus for å få installert. Innkjøp eller leie av egen filserver er for dyrt til at det duger, men jeg kan gjerne stå for lagringen selv via FTP. Dersom tjenesten er god nok kan den gjerne koste litt. Avslutningsvis vil jeg gjerne ha muligheten til å jobbe med dokumentene i det programmet jeg ønsker.

Finnes det noe sånt der ute, mon tro? Uten å påberope meg noe i nærheten av ekspertstatus vil jeg her liste opp noen mulige løsninger, samt forsøksvis bedømme hvorvidt de holder mål. Kjør forbrukertest:

1. USB-nøkkel

Egentlig bare en mer avansert variant av den dårlige, gamle disketten. USB-lagringsenheter er hendige bare i kraft av den slette jobben vi har gjort med å kable sammen dataverdenen. Alle løsninger som involverer dingser man må oppdatere manuelt samt fysisk ta med seg representerer et steg tilbake mot 90-tallet. Konklusjon: Ikke godt nok.

2. Box.net

Et av mange nettsteder som tilbyr lagringsplass i form av en begrenset gratisløsning eller ulike betalingstjenester. Box.net har i over et halvt år lovet å komme i en versjon som lar en synkronisere på kommando eller til bestemte tider, det sies imidlertid lite om mulighetene for flere systemer koblet mot samme konto. Tidsbestemt synkronisering er uansett en gammeldags løsning som ikke sikrer at man har siste versjon av et dokument tilgjengelig. Konklusjon: Ikke godt nok.

3. The Gvil Empire?

I mars i år snakket alle om at Google visstnok pønsket på å tilby en plattformuavhengig tjeneste som lar en lagre alle sine dokumenter i en egen GDrive. I det siste har det vært ganske taust rundt dette, men enn så lenge finnes det hjemmelagde og uoffisielle løsninger der man kan bruke sin Gmail-konto som lagringsplass (gDisk for Mac, Gmail Drive for Windows). Dette fungerer til nød som backup, men er ubrukelig som synkroniseringsverktøy. Konklusjon: (Foreløpig) ikke godt nok.

4. Google Docs

Vi forlater ikke Google riktig ennå. Google Docs (tidligere Writely) er en online tekstbehandler, mens Google Spreadsheets er et regnearkprogram. Dette er følgelig ingen løsning for andre typer filer enn tekst og regneark, og heller ingen løsning dersom man ikke har kontinuerlig tilgang på nett. Man lagrer nemlig dokumentene hos Google og ikke på egen maskin, dermed faller synkroniseringsproblemet bort – såfremt man ikke (som meg) faller for fristelsen til å bruke andre tekstbehandlere på si. Google Docs-tekstbehandleren er relativt god, men ikke like behagelig i bruk som f.eks Notepad. Og den fungerer ikke helt optimalt verken i Opera, Firefox eller Internet Explorer. I tillegg er det en ørliten tasteforsinkelse som kan være irriterende. Google Docs lagrer fortløpende, så man trenger ikke bekymre seg for å miste arbeid. Det er enkelt å greit å organisere dokumentene, men å laste opp mange filer på en gang er problematisk. (Det finnes andre tjenester som gjør mer eller mindre det samme som GD, blant annet Zoho Writer.) Konklusjon: Begynner å ligne noe, men ikke godt nok.

5. .mac

Med .mac-medlemsskap får man tilgang til Apples iDisk som nettverksstasjon. Denne er like tilgjengelig fra Windowsmaskiner (og diverse mobiltelefoner) som fra Mac OS. Ulempen med å jobbe mot en nettverksstasjon er at det å organisere/navigere filstrukturen oppleves veldig tregt. En såpass enkel operasjon som å opprette en tom mappe på Macen innebærer et halvt minutt med irriterende visuell baluba og en “Synkroniserer iDisk”-melding. Det viser seg også at man ikke jobber mot iDisk i sanntid, det kan ta ti minutter fra man legger inn en fil på en maskin til den er tilgjengelig fra en annen. Man har kun 250MB lagringsplass, hvilket er greit nok for meg og mine minmale dokumenter, 600 kroner i året er imidlertid en relativt stiv pris. Konklusjon: Sorry .mac, fremdeles ikke bra nok.

6. rsync

Program for å synkronisere mellom ulike Unix-system, der det finnes løsninger for å benytte Windows og Mac. Sikkert meget greit for Linuxfolk og andre som synes terminaler var guds gave til grensesnittet, uaktuelt for oss andre. Konklusjon: Neste, takk.

7. WebDrive

Har man en FTP-server tilgjengelig blir denne tilgjengelig som egen stasjon. Sannsynligvis treg å jobbe mot. Koster $500. Ikke tilgjengelig på maskiner der man ikke har admintilgang. Kun for Windows. Konklusjon: Åpenbart ikke godt nok.

8. Foldershare

Lar en synkronisere mapper på uklike maskiner over internett, synkroniseringen skjer automatisk og i nær sanntid. Siden man jobber mot en lokal katalog (som speiles til andre spesifiserte maskiner over nett) slipper man den nedsatte ytelsen tjenester som iDisk innebærer. Synkroniserer også mellom Windows og Mac OS-systemer Tjenesten har vært gratis siden Microsoft tok over i mars. Fordrer en installert klient for å kunne brukes effektivt, og er avhengig at maskinene det skal synkes mellom står på (man kan dessverre ikke synkronisere til en FTP-server). Foldershare overfører hele filer (i stedet for bare de deler av filene som er endret), hvilket er veldig lite økonomisk i forhold til synkronisere større filer. Konklusjon: Den beste tjenesten jeg har kjennskap til, men fremdeles ikke godt nok.

I et marked der vi har stadig flere enheter er behovet økende for gode synkroniseringsløsninger. Det er nok flere enn meg som er villig til å betale noen slanter for å slippe å utføre “sekretærarbeid”. Vi får snakkes om et år eller to, da har formodentlig et eller annet selskap tatt til vettet og laget en skikkelig tjeneste.

Levende vegger

8. desember 2006


Wildlife er et fantastisk drive-by-filmvisningsprosjekt. En prosjektor montert på en bil sørger for at en tiger i fullt firsprang lyser opp husveggene langs veien. “The framerate of the movie corresponds to the speed of the wheel rotation, picked up by a sensor.” Ta en titt på videoen, da vel (mer hos kunstneren Karolina Sobecka).

Det er flere som har tenkt den samme tanken

Noen studenter i Berlin bruker tunnelvegger som lerret ved å feste en prosjektor til en t-banevogn. Gamle problemstillinger om hvem som har rett til å bruke byrommet hvordan reises, og en reklamebransje i stadig jakt på nye medier å boltre seg i er allerede i ferd med å plukke opp ideen.

Skyggespill for galleriet


I Body Movies interagerer publikum med “veggskjermen” ved hjelp av sine egne kropper, eller rettere: skygger. Video om Body Movies på en vegg i Rotterdam.

Hvis vinduer kunne snakke…


TXTual Healing er nok et kunstprosjekt etter min smak, denne gangen er det snakkebobler som prosjekteres på husvegger (slaviske lesere av i1277 vil kjenne igjen temaet). Publikum benytter SMS til å fylle boblene med det de har på hjertet.


Se den finske allmennkringkasteren YLEs innslag om TXTual Healing.

Så hva venter du på?

Spraybokser og permanerende hærverk er avleggs. Lumen is the new trykksverte. Fisk fram din mest lyssterke prosjektor og følg The Graffiti Research Labs oppskrift på å drive mobil prosjekteringsvirksomhet.

Dagens vits

28. november 2006

Statens lånekasse har en ordning med at lånetaker kan få rentefritak dersom vedkommende kan dokumentere å ha vært arbeidssøkende og lavtlønnet i perioden rentene har løpt. På en og samme tid. Dette var nytt for meg dengang jeg fant det ut (dessverre litt for sent), og det er nytt for alle jeg forteller det til (dessverre også ofte litt for sent).

BT har i dag en sak om det at mange ferdigutdannede går glipp av dette rentefritaket ettersom de ikke kjenner til Lånekassens finurlige ordning. Men i følge Wenche Merli, informasjonssjef i Lånekassen, er det slett ikke mangel på informasjon fra deres side som er årsaken. (Medstudenter, hold dere fast:)

Nei, tvert imot får vi for det meste positive tilbakemeldinger på våre brukerundersøkelser. Jeg har ikke den oppfatningen at studenter syntes det er vanskeligheter å orientere seg om sine rettigheter

Hva Merli tror den egentlige årsaken til at studentene ikke benytter seg av rentefritaksordningen er, sies det ikke noe om. Altruisme, kanskje? Forresten tror jeg det ville vært enklere, i hvert fall bittelitt enklere, å “orientere seg om sine rettigheter”, dersom Lånekassen av og til hadde svart når man ringer dem. Eller i det minste gått til innkjøp av et skikkelig køsystem, så man slipper å møtes med deres faste mantra: “Alle våre linjer er opptatt. Ring igjen senere”.

Reprise

12. oktober 2006

Norsk films opptur fortsetter. I Reprise møter vi to sympatiske unge forfattere som kanskje er vel så opptatt av omslag som innhold i bøkene de leser og skriver. Og samtidig som vi fornemmer en kritikk av Den Pene Overflaten er det nettopp de pene flatene som gjør filmen så delikat. Bildene er nydelige, bedre kledd har norsk film neppe vært, og skuespillerne av begge kjønn tar seg så bra ut at både noen og enhver kan måtte se seg nødt til å stille kritiske spørsmål ved egen legning.

Miljøet er akkurat så pretensiøst-intellektualiserende-men-likevel-ikke-overmodent som jeg husker det fra mine yngre år på Oslos vestkant, det er i det hele tatt mye å kjenne seg igjen i her. Ta turen dersom du deler min hang til sorgmunterhet og like deler humor og alvor.

Kollektiv klaustrofobi

4. september 2006

Forleden dag åpnet Oslos nye T-banering, til begeistring for både noen og enhver i hovedstaden. Men ikke alle er like fornøyd. I Aftenposten uttaler alfa-urbanist og Oslo-aktivist Erling Fossen seg i sedvanlig “omvendt” stil, han er kritisk til at det er brukt ressurser på å utsmykke de nye stasjonene. Helst skulle de vært like slitte og stygge som den på Romsås (med slike kriterier burde han vel heller ha valgt Tveita som ideal, men la gå). Jeg sakser fra artikkelen:

T-banen skal først og fremst være funksjonell. Hele hensikten med å reise er å komme seg fra a til b. Hva som skjer underveis er helt uvesentlig.

Først og fremst er ikke det samme som først og sist. Det skader ikke å forsøke å avkjipifisere turen fra a til b. Estetikk og hverdagsopplevelser er ikke unødig jåleri, det har med livskvalitet å gjøre. Og mentalhelse.

De gamle T-banestasjonene fremstår som ikke-steder, og hele T-banesystemet symboliserer i det hele tatt alt det som gjør Oslo til et sted jeg ikke ønsker å leve: Storbyens grimhet, det mørke, kalde og utrivelige, det stressende og ubekvemme. Samlebåndstilværelsen, den sterkestes rett, det forlatte ansvaret. For med funksjonalisme alene bygger man livsløpsmaskiner, ikke levesteder. Tilbake til Fossen:

Det hjelper ikke med blå farge på veggene. Folk får klaustrofobi av å bevege seg under jorden likevel.

Hvilket minner meg på Lærdalstunellen, som med sine nærmere tre mil egentlig er en i overkant lang strekning å kjøre inne i et fjell. Men med de opplyste (og ja, blåfargede) hallene underveis, brytes monotonien. Det hjelper for meg, og det hjelper nok veldig mange andre. Til slutt:

Jeg blir litt nervøs hvis vektlegging av estetikk og arkitektur skal gå på bekostning av funksjonalitet.

Bekostning og bekostning. Aftenposten skriver:

1,4 milliarder kroner har hele T-baneringen kostet. (…) Bare utsmykkingen på de tre nye stasjonene har kostet 6,5 millioner kroner.

6,5 millioner av 1,4 milliarder? Ikke rare bekostningen, gitt.

(Søsterpost: Metronom magi.)

Dagbladet frir til bergenserne

22. mai 2006

Det var tilløp til kollektivt hakeslepp i byens aviskiosker i dag. Hele forsiden viet til Brann?


Det er selvfølgelig snakk om en Bergensspesifikk variant, på den ordinære forsiden er ikke Brann med i det hele tatt. Spesielt er det likevel, jeg tror det er første gang jeg ser en riksavis komme i en regionstilpasset utgave. Om det selger? Jeg lot meg i hvert fall lure…