I 1979 løste en ukjent norsk prest billett til evigheten da en sekvens fra radioandakten hans fant veien gjennom utenlandssendingens kortbølger, inn i Paul Mccartneys platestudio, og ut til verden igjen via åpningssporet på Wings-platen Back to the Egg. De siste årene skal en venn av meg ha samlet absolutt alle SMS-meldinger han har mottatt på en hemmelig nettside. Akkurat nå (eh, eller da jeg opprinnelig skrev dette) topper “Tammy” fra Singapore Technoratis “mest søkt”-liste for syvende dag på rad, en uheldig konsekvens av lite diskret omgang med ublu mobilvideoopptak.

Det var i det hele tatt mye som forandret seg den dagen vi fikk mulighet til å “ta opp” og “kringkaste” det som ytres og gjøres i verden, ikke minst fikk begrepet “tatt ut av sin sammenheng” en ny dimensjon. Det som sies i én kontekst, kan fort dukke opp i en helt annen. Og saksen og limet vi har blitt utsyrt med kan benyttes til mer enn å jukse med skoleinnleveringer. Vi kan sette sammen ting på nye og frekke måter. Snuble over utilsiktede bruksområder. Oppdage eller tilføre merverdi. Mashup-kultur er den tidsriktige betegnelsen på det som dyrkes blant de som har tro på at summen utgjør mer enn delene.

“Jeg vil nødig være medlem i en forening som lar folk som meg være medlem”

Da vi skulle samle Infomedia (eller i hvert fall infomediabloggerne) til ett rike (i form av en gruppeblogg), var jeg bevisst på potensialet for at enkelte av bloggerne ville oppleve det ubehagelig å “inkluderes” på denne måten. Hva hvis folk følte det unaturlig å på skulle måtte representere en krets de muligens ikke kjente noen tilhørighet til? Mennesker flest er jo opptatt av å drive inntrykkskontroll, hvilket i denne sammenhengen vil si å bevare et visst herredømme over hvor og hvordan deres “arbeider” blir publisert. Nå snakker vi tross alt om internett, så ja, utgangspunktet er noe naivt. Men sånn er vi altså.

Problemstillingen kom opp igjen da jeg nylig snublet over en lekker fotoblogg med en mystisk mulig tilknytning til instituttet. Den bloggen kunne absolutt tilført bloggeplaneten vår litt sårt tiltrengt visuelt snacks, men var den ikke egentlig litt for lekker til at vi turde å snike den med på laget? Jeg lot det være.

Men må man ta uten å spørre først?

Det finnes andre rekrutteringsstrategier. Man kan a) spørre, eller b) la folk melde seg på selv. Begge metoder kan fungere utmerket til sitt formål. Men for visse typer ressurser blir dette så tungvint at det begrenser utvalget. Og det er tross alt større sjanse for å få “nei” dersom man spør på forhånd. Det er ikke tilfeldig at Google både med sin vanlige søketjeneste og med omstridte Google Book Search gjør innholdsleverandørens valg til “opt-out”, og ikke “opt-in”. (Med Google Base, tjenesten de færreste hittil har funnet ut hva skal brukes til, prøver de seg riktignok med sistnevnte variant).

Aksellerere, emigrere, aggregere…

Etter hvert som vi finner mer og mer interessant stoff på nettet, øker behovet for å sortere vekk alt det vi ikke ønsker å belaste den verdifulle oppmerksomheten vår med. Bloggaggregater og filtreringstjenester blir derfor stadig vanligere. For en tid siden ble det endel hurlumhei rundt Top Ten Sources, en side som viser de siste innleggene fra diverse topp-bloggere - pluss litt reklame, selvfølgelig (TTS-bakmann forklarer). Bloggere som ellers ikke har rykte på seg for å være fremmed for “kreativ låning” av andres åndsverk, befant seg plutselig på den andre siden. De samme menneskene som gjerne sier at “hey, nedlastning er bare bra for plateselskapene, det fungerer som reklame for artistene”, var nå opprørt over at en portal kunne “stjele” lesere på denne måten. Men hva er forskjellen på Top Ten Sources sin bruk av disse kildene og for eksempel Googlespidernes hvileløse harving over webmarkene? Hvor går grensen mellom det som er en OK måte å tjene penger på andres arbeid på (”fair use”), og det som er utnytting?

Enkelte går i en helt annen retning, og hevder at idet vi har ytret eller laget noe, tilhører det ikke lenger oss, det tilhører “seg selv”, eventuelt “alle”. Det er flere enn gamle cyberanarkister som har sans for slagordet information wants to be free. Noen bruker det til å uttrykke et prinsipp om at informasjon bør være en fri ressurs, andre mener vi ikke har noe valg, og henviser til det som hevdes å være en slags iboende frihetstrang i alt som finnes av ytringer og utrykk.

De samme frihetselskerne vil si at man ved å publisere en feed (som de fleste bloggere gjør enten de er klar over det eller ikke), gir en implisitt godkjenning til at innhold kan formidles i andre sammenhenger enn den originale - sånn er den porøse weben (Even Westwang fra Underskog presenterer dette begrepet i et pdf-dokument). Ikke alle ser sånn på det. Tidligere i år var en advokat med en svært populær weblogg så misfornøyd med å se trafikk lekke fra websiden sin til feedlesere at han fikk Bloglines til å slutte å formidle feeden (som han altså i utgangspunktet gladelig publiserte). Hoderystingen fra alskens web-hoder var ikke overraskende unison. Likevel vil det være urimelig å hevde at det å blogge i seg selv er det samme som å godta at materialet skal kunne brukes til absolutt alt. Muhammedtegning-kontroversen har lært oss at jus og etikk er to helt ulike ting. Svaret på “kan dette brukes i andre sammenhenger”-spørsmålet er derfor greiest å besvare med et betinget “ja, men ta gjerne hensyn til opphavspersonens ønsker”.

Ris til egen bak?

Det tidligere omtalte artikkelfilteret Depesjer har ved et par anledninger viderefordmidlet skriblerier fra denne bloggen (i form av et kort sammendrag og en peker). Dermed har jeg vært utsatt for den samme potensielle “miste kontrollen”-opplevelsen som jeg kanskje har vært med å påføre andre gjennom Infomediaplaneten. I sådan stund er det lett å formulere tanker i retning av “skal dette tilfeldige rølet belemre en ellers fin tjeneste” eller “må heretter alt skrives for å tåle plassering ved siden av tunge kronikker fra Morgenbladet og Aftenposten”. Tullball selvfølgelig. Skal man takle å være innholdsprodusent på nett bør man først som sist venne seg til å gi slipp, og innse at det andre måtte finne på, det står tross alt for deres egen regning. Og at man aldri vil kunne gjøre alle til lags uansett.

Oppdatering: Som et ironisk pek viser det seg at dette innlegget har blitt inkludert på en ny bloggtjeneste kalt Sonitus, hvilket later til å være et slags Depesjer for blogger.

Oppdatering 2:

• Unge Stavelin tar opp tråden
• Kyrre Baker er er opprørt over å bli inkludert på Sonitus
• Det er en aldri så liten debatt borte hos Sonitøsene selv

Så var det igjen tid for “fagkritisk dag”. Denne ene dagen i året der vi får tømme oss for faglige frustrasjoner og gi buksevann til foreleserne. Eller kanskje ikke, for det skulle ikke handle om fagkritikk denne gangen. Eller buksevann. Og bare litt frustrasjoner. Det vi fikk servert var en toretters meny bestående av en raus skål jobbsøkesnakk, før måltidet ble avrundet med en potensielt matnyttig debatt om den nye åndsverksloven.

Under “Får vi jobb?”-bolken var det nesten helt fullt i lokalet, noe man ikke kunne si om Fagutvalgets allmøte for et par uker siden. Tør vi antyde at mange av studentene kanskje er mer opptatt av sin eventuelle jobbframtid enn av selve faget? Uansett, opplegget var greit nok, det var flinke folk som snakket og kort oppsummert var dette budskapet de hadde å by på:

• det er kjipt å søke arbeid
• infomediastudenter er upopulære i arbeidsmarkedet
• man får aldri en jobb ved å søke, man må være på rett sted til rett tid
• de av oss som mangler spisse albuer kan egentlig gi opp
• men det ordner seg til slutt

Uten overhengende fare for å virke skrytete: Dette visste vi fra før.

Så fulgte debatten om den nye åndverksloven, eller “åndsvaksloven” som ordstyrer Grethe Melby fra Infomedia (og lokallaget til Elektronisk Forpost Norge) sa. Denne “glippen” satte tonen for møtet: Her var alle enige om at lovforslaget er noe vås. Fornuftig standpunkt i og for seg, men at ikke representanter for alternative syn ville/kunne stille, hindret konfrontasjoner som kunne belyst temaet på en mer interessant måte. (Advokaten til DVD-Jon måtte forøvrig melde avbud ettersom han var en av de uheldige på Gardermoen denne dagen.)

Litt utover i “debatten” ble det nesten litt provoserende hvordan noe såpass komplisert ble framstilt så enkelt og hvordan man vek unna de mange vanskelige problemstillingene som hører til temaet. I tillegg luktet det ved et par anledninger vikarierende motiver snarere enn gjennomtenkte ideologiske resonnementer bak noen av utspillene. DRM er kjipt, joda, men la oss holde oss til de virkelige grunnene til at det er kjipt og ikke falle for fristelsen til å vanne ut argumentasjonen med billige poeng.

Inspirert av en noe oppgitt K på benken foran ble det dermed til at jeg grep ordet, og det med en ukledelig “nå skal jeg arrestere dere”-tone. Jeg beundrer det arbeidet EFF/EFN gjør, jeg er tilhenger av Creative Commons-prosjektet, jeg har Georg Apenes-tatovering, jeg sympatiserer med det Richard Stallman sier om at musikk bør være “gratis”, jeg er sågar skeptisk til om det i det hele tatt er riktig at man kan ha odelssrett på åndelig gods. Likevel var det i rollen som reaksjonær platebransjeentusiast jeg slynget ut mine “kritiske” spørsmål. Tilsynelatende paradoksalt, men etter akkurat passe mange år på universitetet er det vanskelig å se en sak fra mindre enn tre sider. Og flere sider var engang det denne debatten trengte. Så får vi heller skyve under teppet at jeg egentlig ikke hadde noe annet å bidra med enn dårlig formulert usaklighet. Man har da et navn å leve opp til (eller i hvert fall et alias).

Det er veldig mye å gripe fatt i denne saken, og for ikke å begi meg ytterligere ut på isbelagte vidder nøyer jeg meg med følgende: Knut Yrvin fra EFN mener det er problematisk med lover som kriminaliserer store mengder mennesker. Det er vanskelig å være uenig, men blir dette problemet egentlig så mye større med den nye loven? Det er sikkert flere hundre tusen nordmenn som driver ulovlig distribusjon av musikk over nett allerede- og det er i denne gruppen man finner de av oss som er rebelske, tekniske og energiske nok til å være i stand til/gidde å omgå kopisperrene. Dilemmaet rundt hvordan man beskytter opphavsrett uten samtidig å kriminalisere store grupper løses ikke verken av Åndsverkloven eller av status quo.

Flere på møtet var inne på en “Kassettavgiftsfondet”-løsning der man avgiftsbelegger bredbåndet som medium, (såvidt jeg forstår ønsker EFN noe i denne retning). Ingen dårlig idé, men det blir uansett vanskelig å få kablene til å gå opp. De som “aldri ser på NRK” har alltid hatet TV-lisensen. Og gitt en (per i dag tvilsom) forutsetning om at fildeling fører til færre solgte cder, havner pengene vi ikke bruker på musikk istedet i nettleverandørenes lommer. Uansett hva man mener om oss moderne fildelingspirater - at ISPene skal tjene seg rikere på å distribuere andres verk lar seg vanskelig forsvare.

“Det er liten tvil om at Internett har tappet musikkbransjen for inntekter”, påstås det i en artikkel på aftenposten.no i dag. På samme side avsløres det at “- Fildeling påvirker ikke CD-salget.”

En norsk internettportal ble saksøkt for å ha en pekere til diverse fildelingsprogram. Selvfølgelig endte det med frifinnelse.
Read the rest of this entry »

Aftenposten melder at bredbåndstjenestene tl NRK sannsynligvis vil koste penger fra før nyttår. Her gjelder det å meske seg med gamle Lille Lørdag-klipp mens man kan.

Oppfølgeren til pc-spillet Half-Life har vært på gang lenge, men utgivelsen har stadig blitt utsatt. Nylig ble deler av kildekoden stjålet, noe som har ført til ytterligere forsinkelser. En betaversjon av spillet er også kommet på avveie (produsenten Valve bør kanskje vurdere sine datasikkerhetsrutiner..). Denne har dukket opp på diverse p2p-nettverk. Gamer.no er et norsk nettsted for spill, og i likhet med så å si alle likesinnede nettsteder har de ikke rørt betaen. Men Dagbladet (av alle) klarte ikke å motstå fristelsen, og publiserte en omtale basert på denne ikke helt lovlige betaen. I Gamer.no sitt diskusjonsforum går debatten rundt presseetikk, nedlastning og denslags relativt høylydt for seg.