Dengang gamle informasjonsvitenskap utvidet arealene fra én til to etasjer i Tornøe-bygget, var det sikkert flere enn meg som funderte over hvilke endringer dette ville medføre for kommunikasjonsstrukturene. Fysisk layout setter betingelser for både informasjonsstrømmer og sosiale mønstre. Siden har informasjonsvitenskap altså slått seg sammen med media, og vi har fått enda større lokaler i selveste SV-bygget. Sjansen for å treffe på veiledere eller andre kjente fjes i gangene er stadig mindre (til lettelse for undermålerne blant oss). Hylland-Eriksen skriver et sted om dersom et institutt med femti studenter trenger én administrativt ansatt, trenger man fire ansatte for hundre studenter. Eller noe i den dur - poenget er at administrasjonskostnadene øker uproporsjonalt i forhold til studentmassen. Når man ikke lenger husker ansikter forsvinner den personlige kontakten, og det blir mye vanskeligere å holde oversikt. For ikke å snakke om å bry seg.

Ved infomedia i dag er antallet studenter nærmere tusen enn hundre, vi har faktisk blitt så store at resepsjonen er nedlagt, den som lurer på noe henvises til en fellesadministrasjon for hele SV-bygget. Til våren vokser vi ytterligere når humanistisk informatikk kommer inn i varmen (de er forøvrig et velkomment tilskudd i familien).

Med et så stort og mangfoldig institutt er det selvfølgelig en utfordring å holde det hele sammen. Blant studentene klages det om manglende samhold og dårlig med faglig engasjement (enkelte mener sågar å se en sammengeng mellom disse problemene). På faglunsjen i april ble instituttleder Gripsrud forespurt om dette, hvorpå han svarte at vi er avhengig av ildsjeler blant studentene. Jovisst, men er ildsjeler noe man har eller noe man får? Vi har allerede et fagutvalg og en “festkomité” (Informatica), men disse kan ikke alene bære ansvaret for faglig forbrøding. Når gangene på instituttet blir for trange trenger vi alternative møteplasser. Og hvor hendig er det ikke da at vi har et helt internett å ta av? Gripsrud hadde nemlig mye fornuftig å komme med på faglunsjen, blant annet foreslo han at studentene kunne starte en publikasjon. Og det er selvfølgelig akkurat det vi bør. Ikke en traust gammeldags papirsak, men et inkluderende magasin på nett. Vi fra informasjonsvitenskap har folk som kan få på plass og vedlikeholde en brukervennlig plattform, de fra media har folk som kan skrive. Ingen av oss har vondt av treningen. Noen stikkord om hvordan jeg ser for meg en sånn nettpublikasjon:

Innhold:

• Presentasjoner og intervjuer i forbindelse med ansattes forskning og studenters oppgaver. Gi et bilde av hva som rører seg, fagfeltenes aktuelle problemstillinger osv. Spesielt nyttig for yngre studenter på leting etter retning og interesse
• Omtale av diverse begivenheter ved faget
• Kunngjøringer. All informasjon har en bolig, og meldinger av typen “menneskerettighetsseminar på fredag” hører ikke hjemme på epost. Instituttet og andre som har noe relevant å by på får slippe til
• Fagkritikk/debatt
• “Where are they now” - av og til kan det være greit å høre fra de kloke og gamle og uteksaminerte

Struktur:

• Bloggformat og blogg-CMS. Selvfølgelig
• Ryddig og “halvprofesjonell” layout, gjerne ikke altfor ulikt instituttets egne sider. Vi ønsker ikke å skremme vekk de voksne med “gutteroms-photoshopping”
• Syndikering er en selvfølge. Helst spesifikke kanaler for ulike typer stoff. Gi meg én dag som diktator på Infomedia og jeg avskaffer mail som distribusjonskanal en gang for alle. Spis RSS-føden din, gutt!
• “Bloggroll” til studenter og andre ved faget som blogger. Vi er sikkert mange(?) men vi er ikke særlig bevisst på hverandres nærvær på nett. Utvikling av faglige nettverk bør oppmuntres
• Wiki-funksjonalitet? Det bør uansett være enklest mulig å bidra for den som måtte ønske det
• URL tilknyttet instituttet. navn.infomedia.uib.no

Da gjenstår bare det vanskeligste. Et navn som holder vann.

Faste lesere av norske nettaviser vil vite at illustrasjonsfotoarkivet de benytter seg av er særdeles begrenset. Eksempelvis har de aller fleste artikler om internett på Dagbladet eller VG det samme “øyeeple”-bildet. Og i dag presterer de sannelig å bruke det samtidig, på forsidene.

Med Mintgrön? sine ord: “Jeg føler meg undervurdert som leser. Jeg har ikke hukommelse som en gullfisk. Gi meg nye bilder!”

Visualisering av informasjon har lenge vært et sentralt tema i HCI og informasjonsdesign, ikke minst har Edward Tufte sine bøker hatt stor innflytelse. Visualisering er i teorien en optimal miks miks av form og innhold, i praksis ender resultatet ofte opp med å bli enten lite intuitivt, eller lite informativt. Eller begge deler.

Med et nett som bugner av pent aggregerte nyheter er det bare å koke sammen en snedig algoritme, og vips, så har man en potensielt ny og innsiktsgivende måte å se den engelskspråklige pressens versjon av verden. For eksempel Buzztracker (via danah boyd), som gir en daglig oppdatert pekepinn på hvilke byer som dominerer mediebildet i Google News-katalogen, samt eventuelle kryssreferanser i nyhetssakene disse byene representerer.

Newsmap er basert på treemap-skjemaet utviklet av den gamle HCI-guru Ben Schneiderman, og kartlegger nyhetene på en litt annen måte. Ulike typer stoff representeres av ulike farger, størrelsen på boksene reflekterer omfanget av dekningen. Ved å velge hvilket nyhetsmarked man vil “se” kan man sammenligne hvordan ulike nyheter vektlegges forskjellig i de ulike landene.

10 x 10 er en fancy Flash-sak som ved hjelp av en, ahem, “weighted linguistic analysis on the text” en gang i timen velger ut hundre toneangivende ord og korresponderende bilder fra utvalgte nyhetskilder.

Mindre flashy og mer vitenskapelig er Ethan Zuckermans Global Attention Profiles. Land med mye media-oppmerksomhet er mørkerøde, mens land som knapt nevnes er mørkeblå. Så spørs det om det pågående Schlager-EM får noen innvirkning på Norges for øyeblikket kledelig sjenerte blåfarge.

Et par av medlemmene i Fagutvalget uttrykker skuffelse og irritasjon i forbindelse med Studvests kritikk av fagkritisk dag. Og jeg har forståelse for at det er kjipt å bli møtt med hets når man med de beste hensikter har stått på for å snekre sammen et program.

Men når den første skuffelsen har lagt seg bør de kanskje vurdere om Studvest-journalisten har et aldri så lite poeng? Jeg gjør et forsøk på å forklare hvorfor.
Read the rest of this entry »

Så var det igjen tid for “fagkritisk dag”. Denne ene dagen i året der vi får tømme oss for faglige frustrasjoner og gi buksevann til foreleserne. Eller kanskje ikke, for det skulle ikke handle om fagkritikk denne gangen. Eller buksevann. Og bare litt frustrasjoner. Det vi fikk servert var en toretters meny bestående av en raus skål jobbsøkesnakk, før måltidet ble avrundet med en potensielt matnyttig debatt om den nye åndsverksloven.

Under “Får vi jobb?”-bolken var det nesten helt fullt i lokalet, noe man ikke kunne si om Fagutvalgets allmøte for et par uker siden. Tør vi antyde at mange av studentene kanskje er mer opptatt av sin eventuelle jobbframtid enn av selve faget? Uansett, opplegget var greit nok, det var flinke folk som snakket og kort oppsummert var dette budskapet de hadde å by på:

• det er kjipt å søke arbeid
• infomediastudenter er upopulære i arbeidsmarkedet
• man får aldri en jobb ved å søke, man må være på rett sted til rett tid
• de av oss som mangler spisse albuer kan egentlig gi opp
• men det ordner seg til slutt

Uten overhengende fare for å virke skrytete: Dette visste vi fra før.

Så fulgte debatten om den nye åndverksloven, eller “åndsvaksloven” som ordstyrer Grethe Melby fra Infomedia (og lokallaget til Elektronisk Forpost Norge) sa. Denne “glippen” satte tonen for møtet: Her var alle enige om at lovforslaget er noe vås. Fornuftig standpunkt i og for seg, men at ikke representanter for alternative syn ville/kunne stille, hindret konfrontasjoner som kunne belyst temaet på en mer interessant måte. (Advokaten til DVD-Jon måtte forøvrig melde avbud ettersom han var en av de uheldige på Gardermoen denne dagen.)

Litt utover i “debatten” ble det nesten litt provoserende hvordan noe såpass komplisert ble framstilt så enkelt og hvordan man vek unna de mange vanskelige problemstillingene som hører til temaet. I tillegg luktet det ved et par anledninger vikarierende motiver snarere enn gjennomtenkte ideologiske resonnementer bak noen av utspillene. DRM er kjipt, joda, men la oss holde oss til de virkelige grunnene til at det er kjipt og ikke falle for fristelsen til å vanne ut argumentasjonen med billige poeng.

Inspirert av en noe oppgitt K på benken foran ble det dermed til at jeg grep ordet, og det med en ukledelig “nå skal jeg arrestere dere”-tone. Jeg beundrer det arbeidet EFF/EFN gjør, jeg er tilhenger av Creative Commons-prosjektet, jeg har Georg Apenes-tatovering, jeg sympatiserer med det Richard Stallman sier om at musikk bør være “gratis”, jeg er sågar skeptisk til om det i det hele tatt er riktig at man kan ha odelssrett på åndelig gods. Likevel var det i rollen som reaksjonær platebransjeentusiast jeg slynget ut mine “kritiske” spørsmål. Tilsynelatende paradoksalt, men etter akkurat passe mange år på universitetet er det vanskelig å se en sak fra mindre enn tre sider. Og flere sider var engang det denne debatten trengte. Så får vi heller skyve under teppet at jeg egentlig ikke hadde noe annet å bidra med enn dårlig formulert usaklighet. Man har da et navn å leve opp til (eller i hvert fall et alias).

Det er veldig mye å gripe fatt i denne saken, og for ikke å begi meg ytterligere ut på isbelagte vidder nøyer jeg meg med følgende: Knut Yrvin fra EFN mener det er problematisk med lover som kriminaliserer store mengder mennesker. Det er vanskelig å være uenig, men blir dette problemet egentlig så mye større med den nye loven? Det er sikkert flere hundre tusen nordmenn som driver ulovlig distribusjon av musikk over nett allerede- og det er i denne gruppen man finner de av oss som er rebelske, tekniske og energiske nok til å være i stand til/gidde å omgå kopisperrene. Dilemmaet rundt hvordan man beskytter opphavsrett uten samtidig å kriminalisere store grupper løses ikke verken av Åndsverkloven eller av status quo.

Flere på møtet var inne på en “Kassettavgiftsfondet”-løsning der man avgiftsbelegger bredbåndet som medium, (såvidt jeg forstår ønsker EFN noe i denne retning). Ingen dårlig idé, men det blir uansett vanskelig å få kablene til å gå opp. De som “aldri ser på NRK” har alltid hatet TV-lisensen. Og gitt en (per i dag tvilsom) forutsetning om at fildeling fører til færre solgte cder, havner pengene vi ikke bruker på musikk istedet i nettleverandørenes lommer. Uansett hva man mener om oss moderne fildelingspirater - at ISPene skal tjene seg rikere på å distribuere andres verk lar seg vanskelig forsvare.

Alltid trivelig å kunne humre litt over lørdagsavisen på sengekanten. I BTs lørdagsbilag BTMagasinet uttrykker kulturredaktør Jan Nyberg indignasjon over Forbrukerombudets refs av naken hud i en reklamekampanje for Oslo City. Nyberg lurer på om vi er på vei mot amerikanske moraltilstander, og viser til en fersk rapport om ettervirkningene av Janet Jacksons brystblotting under Super Bowl i fjor:

Rapporten, som er gjengitt i den utmerkede avisen The Onion, forteller at millioner av amerikanske barn antas å være traumatisert etter “nesten-naken-tragedien” for et år siden.

The Onion, altså. “Utmerket avis”, han har tydeligvis god kjennskap til denne klassiske satiriske nettpublikasjonen? Neppe:

Flere av [barna] lider også av mareritt knyttet til en strålende sol, på grunn av Janet Jacksons gullring i brystvorten…()

Noen av barna skal ha sagt at de aldri kommer til å amme og at de vil foretrekke å gi sine barn næring intravenøst. Andre skal ha sagt at de hater sin egen mor, i redsel for at hun også en dag kommer til å blotte et bryst.

Alt dette uten å blunke. Her er hele kommentaren).
Artikkelen i The Onion er selvfølgelig ikke annet enn harselas med det amerikanske moralhysteriet - det samme hysteriet kulturredaktøren nok mener å få bekreftet gjennom denne “rapporten”.

Det er verken første eller siste gang journalister har latt seg lure av tullehistorier fra The Onion og andre nettsteder. Men før internettignorantene tar dette som en kilde til friskt vann på mølla, kan det nevnes at artikkelen bare er å finne i papirutgaven av BT. På nett har man som kjent muligheten til å la være å legge ut, eventuelt å redigere vekk i ettertid.

Dette handler ikke om den utrolig triste saken det refereres til i skjermbildet over, men om brukergrensesnittet til aftenposten.no. For en tid siden nevnte jeg at Aftenposten ikke linker på en enkel og gjennomført måte, og de fortsetter sin forvirrende praksis.

Hvilken link skal man velge for å lese saken om Gjengedal som er “Lut lei dobbeltmoralen”? Ikke overskriften, ikke den første linken etter overskriften - men den under der igjen. Uff, da. Det må da finnes smartere måter å oppnå mange pageloads på?

Nå kan man kanskje resonnere seg fram rett link - tittel, ingress og bilde antyder at det handler om en persons mening, en luring vil derfor kanskje koble dette opp mot sitatstreken i linktittelen - men da har man alt brutt regel nummer én i Steve Krugs glimrende Don’t Make Me Think. Sistnevnte bok er herved anbefalt utviklerne borte på Aftenposten Multimedia.

(Oppdatering: VG følger opp med sin egen variant av “hvilken link fører til hva”-quizen. Det er tross alt helg).

Dagbladet skriver at Statens Medieforvaltning gir NRK på pungen for deres lotteri-programmer. Jeg har halvveis ubevisst regnet med at dette er tungt sponsede sendinger, men det hadde altså ikke vært lov, det eneste NRK får for dette er en kraftig rabatt fra produksjonsselskapet. For NRK; en billig måte å fylle sendeflaten, for Norsk Tipping; gratisreklame med enorm verdi.

Dette søpppelet hører uansett hjemme i nyhetsmeldinger eller hos kommersielle kanaler snarere enn på statskanalens (forøvrig utmerkede) sendeskjema. Har ikke NRK andre ting å ikke bruke lisensbetalernes penger på?

Mon tro om noe av grunnen til at dette hovedfaget drar i langdrag er en ubevisst “frykt” for det som skjer når man endelig er ferdig? En nagende forståelse av at livet på Høyden faktisk er høyden på livet? En latent motivasjon skjult langt nede under bevisstheten som ikke trigges før den kjenner den svalende lukten av fast jobb og fint honorar? Nåja, til poenget. Det skal sytes og snakkes fag.

Jobbmarkedet i IT-bransjen er som kjent lite oppløftende for oss som nærmer oss statusen “nyutdannet”. Når selv enkle stillinger ved eget fakultet/institutt (pc-veileder/undervisningsasistent/sivilarbeider) virker umulig å få, ser det stygt ut når det gjelder å hanke inn ærlig arbeid ute i det ordentlige samfunnet.

De av oss som kun trakterer de mer teoretiske delene av de faglige instrumentene (hum.inf, info.vit) sliter gjerne litt ekstra. I de aller fleste stillingsutlysninger kreves det at man berhersker et utall teknologier informasjonsvitere flest knapt kan stave. Nå kunne nok instituttet ved noen enkle grep gjøre studentene bedre rustet til å møte arbeidslivet, men det får vi ta i en annen post. Uansett, fokus har vært (og bør fortsatt være) teori (og ikke praksis) i et universitetsstudium som vårt.

Hva informasjonsvitenskap egentlig er strides de lærde om. Men mine hovedinteresser innen dette faget kan forsøksvis utrykkes i en slags overlappende tredeling:

1. Den tekniske delen, databaser, systemdesign og den slags. Hvordan organiserer vi informasjon på en hensiktsmessig måte? Det er mye fokus på dette på lavere grad, så mye at mange blir overrasket når de kommer til hovedfag/masternivå og oppdager at faget er mer enn systemdesign. De som fortsetter med det tekniske på hovedfag/master får verdifull erfaring i programmering og systembygging, og må nok sies å stille noen skritt lengre foran i jobbkøen.

2. Den “digitalsosiologiske” delen. Hva slags sosiale og kulturelle konsekvenser moderne informasjonssystemer har, hvordan forvalter vi vår identitet i virtuelle rom osv. Dette er ikke noe hovedfokus her på faget akkurat, så mine interesser innen dette feltet skyldes nok helst sosiologen i meg. Dette feltet befinner seg ganske nære skjæringspunktet mellom media og informasjonsvitenskap, uten at det virker som fagene er helt klar over det selv ennå. InterMedia virker dog å være inne på noe (kudos til de for å hoste denne bloggen forresten). Det vanker nok neppe enorme mengder jobbtilbud til de som fordyper seg i dette, med mindre de har spesiell ekspertise innen CSCL.

3. Menneske-maskin-delen. Denne er nært beslektet med de to andre, men der fokuset i den første delen er på maskin/system og i den andre er på mennesker, er den tredje delen fokusert på samhandlingen mellom menneske og informasjonssystemet. HCI, informasjonsarkitektur, usability. Mitt hovedfokus, dette.

NRK har startet sendingene av Alltid Folkemusikk. “Kanalen skal sende utelukkande på DAB digitalradio og på NRK Nettradio”.

Tony Gill skal kanskje ansettes ved instituttet, og i går holdt han en gjesteforelesning om museumsdatabaser. Etter bloggen hans å dømme en trivelig fyr, og mannens CV tyder på at han vil passe godt her.

CRM-modellering var sikkert nytt stoff for de fleste (”semantically lossless” som Gill proklamerte mens Weiqin virket noe skeptisk). Ellers var vel gjennomgangen av problemstillinger rundt standarder for metadata og aggregerte multimediadatabaser kjent stoff for informasjonsviterne i salen. Men det var også en mediakontingent i forsamlingen. Og det kan lett bli noe “awkward” over denne sammenslåingen av to fagmiljø som har så ulike interesser. Men mediafolket var flinke og bidro med spørsmål. Og tenkte kanskje noe i retning av “aha, så det er dette de driver med, disse infoviterne”.

Dagbladet mener visst alvor med sitt engasjement for å berike det norske språket:
“Pornosjåfør ble narkotatt”

Aviser her i landet har tydeligvis latt seg inspirere av den engelske tradisjonen med ordspill i overskrifter. Men der engelskmennene nærmest har gjort dette til en kunst, boltrer hjemlige redaksjoner seg i fantasiløshet. Her er min topp 5-liste over klisjéene som bør parkeres for godt:

1. “Opp i røyk”
2. “så rødt”
3. “Klinte til”
4. “Full pupp”
5. “Real… “(snuoperasjon/opphenting/sluttspurt osv.)

For websider som opererer i det samme markedet etablerer det seg konvensjoner. Fordi det er enklere å bruke et navigasjonssystem vi kjenner fra før enn å lære oss et helt nytt for hver side.

De store norske nettavisene har derfor ganske lik strukturering av innholdet. Men BA, VG, Dagbladet, BT og Nettavisen og de fleste andre linker til sakene sine fra selve overskriften og/eller bildet som følger teksten. I tillegg har disse avisene en tydelig kobling mellom overskriften og selve artikkelen overskriften hører til - dersom det er mange lenker under en overskrift finner vi en “les hele saken”-link nederst. Dette gjør at brukeren raskere kan finne fram til artikkelen hun ønsker å lese.

Aftenposten har imidlertid valgt å gjøre dette på en annen måte. De har ikke latt brukeren gå direkte til hovedsaken ved å trykke på overskrift eller bilde. Der det er mange linker under en overskrift, må man gjette seg til hvilken som fører til hovedsaken. Dette har forvirret meg et uttall ganger. Og jeg er ikke alene, her en dag påpekte samboeren min denne pussige praksisen.

Nå ser det imidlertid ut som Aftenposten har gjort endringer: De linker nå både fra overskrifter og bilder (om enn ikke systematisk). Også gamle tanter kan altså lære, så får vi håpe de fortsetter med det.

“Det er liten tvil om at Internett har tappet musikkbransjen for inntekter”, påstås det i en artikkel på aftenposten.no i dag. På samme side avsløres det at “- Fildeling påvirker ikke CD-salget.”

Noe av det jeg liker best med faget er den delen av det som glir over i et mystisk landskap av medievitenskap og sosiologi. Sosiale implikasjoner av bruk av internett, hva slags endringer digital kommunikasjon medfører osv. Det virker ikke som fagmiljøet her på instituttet er veldig opptatt av dette. Rare blikk eller “jaså, du mener sånn svada, ja” er reaksjonene jeg forventer fra andre studenter (rim uintendert).

Det kan tenkes at jeg har misforstått og at dette ikke egentlig hører under informasjonsvitenskap. Jeg har jo tidligere avslørt manglende kontroll når det gjelder fagets innhold. Kanskje det er derfor jeg aldri får stud.ass-stillinger (smuglesende administrasjon)?

Det hender at man så heldig at man snubler over noen som later til å interessere seg for det samme. For en tid siden gjorde jeg et Google-søk (på noe sånt som “Goffman digital identity”) og kom over bloggen til Danah Boyd. Hun har publisert masse, blant annet en “hovedfagsoppgave”(obs, pdf) med tittelen “Faceted id/entity: Managing representation in a digital world*. Forhåpentligvis får jeg tid til å lese mer av dette etterhvert.

Av og til er nettet enda mindre enn verden selv, og i ettertid har jeg funnet spor etter Boyd både hos Rachael og hos Jill Walker.

*Innrømmer juks, det som står før kolonet er egentlig i store bokstaver, men det tok seg dårlig ut i innlegget. Ikke at denne fotnoten var stort bedre. Hm.

Etter et program på TV2 i forrige uke ser det ut til å ha rablet for halve befolkningen.

<div class=”Almaas”>Jeg tenker ikke på 21-nyhetenes dekning av terrorangrepet i Madrid, men på underholdningsprogrammet Idol.</div> En av favorittene i konkurransen fikk ikke nok stemmer, og gikk ikke videre. For tilsynelatende fanatiske fans av dette tv-programmet var de ikke nok å sukke “ja, ja” og hive i seg litt mer bacongull.
Read the rest of this entry »

Aftenposten melder at bredbåndstjenestene tl NRK sannsynligvis vil koste penger fra før nyttår. Her gjelder det å meske seg med gamle Lille Lørdag-klipp mens man kan.