Som en motsatt parallell til at vi flytter livene våre over på nett, begynner intermett å sive ut i verden. For noen år siden var det i enkelte kretser mye snakk om ubiquitous computing, en tenkt kommende samling teknologier for “allstedsnærværende” dataintegrering. Hyppige nevnte “ubicomp”-anvendelser er hus som er i stand til å justere belysningen etterhvert som man beveger seg, kjøkkenapparater som kan snakke både med hverandre og med oss og ikke minst kjøleskap: Kjøleskapet som holder styr på inventar og bestiller nye varer er også en klassiker som har vært “rett rundt hjørnet” i mange år.

En annen drøm om fremtiden handlet om augmented reality og stedenes internett, en slags digital hinne vil vil kunne drapere vårt bilde av verden i (f.eks ved hjelp av øyelinser med innlagt display). Drømmen (eller dystopien, alt ettersom) om “hver person sin profil” ville kunne nå nye høyder når den som har råd til det fikk muligheten til å filtrere bort uønskede elementer i omgivelsene. “JCDecaux-reklameboards? Nei takk, de fjerner vi med et taste-nikk”.

I det siste har ubicomp blitt pop igjen, dog helst under nye navn. Adam Greenfield bruker den snasne betegnelsen everyware. Science fiction-forfatter Bruce Sterling skuer mot en fjern og vakker fremtid der et av tilværelsens mest hjemsøkende problemer (sokkelokalisering) har funnet sin endelige løsning. Sterling ser for seg the internet of things, et miljø der alle fysiske objekter er koblet til nettet (såkalte spimes, Dermed er det slutt på å anstrenge seg for å huske hvor sokkene er - vi bare søker i Google.

• Tekst og bilder fra Sterlings Etech 2006-presentasjon
• Lyd fra den samme seansen

Et beslektet konsept er Julian Bleeckers blogjects - objekter som logger aktiviteten de utsettes for. Kilometertellere og svarte bokser er gamle varianter av dette, genseren som “vet” hvor mange ganger den har blitt brukt er en ny.

Det finnes selvfølgelig mer jordnære og samtidige eksempler på at det fysiske rom veves sammen med digitalisert informasjon. Ulla-Maaria Mutanens Thinglinks for eksempel. Og stipendiat Odd-Wiking Rahlff ved SINTEF IKT har utviklet konseptet cybstickers: Klistremerker som henges opp rundt omkring og ved hjelp av en optisk kode er linket til bildemeldinger. Den som fnner en “cybsticker” kan ta bilde av den, sende bildet til et bestemt nummer, og få den aktuelle informasjonen i retur. Yellow Arrow er et lignende prosjekt som har fått mye internasjonal oppmerksomhet, her har klistremerkene en vanlig alfanumerisk kode. Semapedia er nok en vri på dette, her er målet “to connect the virtual and physical world by bringing the best information from the internet to the relevant place in physical space.” En bruker “tagger” et fysisk objekt/sted med referanse (i form av en optisk kode) til tingen/stedets Wikipedia-artikkel. En forbipasserende med kompatibel programvare installert på mobilen vil så kunne bruke kameraet til å lese av koden, og “klikke” seg til den relevante Wikipedia-artikkelen (illustrert forklaring). Det skal sies at dette er et tungvint* system for noe så enkelt som å formidle en URL, men denne typen linking mellom sted og nettsted eller ting og nett-ting har flust med potensielle bruksområder.

Eksempel? For noen år siden ble dagligvarebutikkene pålagt å oppgi prisene i sammenlignbare mål (hele liter eller kilo). Det er ikke vanskelig å se for seg at de samme butikkene (eller mer sannsynlig: vareleverandørene) kan pålegges å kode alle varene på en sånn måte at kundene ved en enkel skanning er i stand til å sammenligne priser med andre butikker, hente inn tilbakemeldinger fra andre forbrukere, innholdsdeklarasjoner osv. Det kan jo for eksempel være greit å sjekke om salamien vi skal til å kjøpe inneholder ufine bakterier. Informasjonen er der, det gjelder bare å gjøre de rette koblingene, og det er det datarørlegging handler om. Avmystifiseringen av våre kommersielle omgivelser har begynt på internett, og den vil fortsette i “meatspace”.

*Semapedia og Cybstickers bruker egentlig bare gamle strekkodeprinsipper i ny drakt. En mer avansert og for tiden uhyre trendy løsning er RFID-systemet. Radiobrikker (”RFID-tags”) kan lagre langt mer informasjon enn det en strekkode er i stand til, i tillegg trenger man ikke gjøre noe aktivt for å skanne objektet - umiddelbar nærhet til en RFID-leser er nok. Mens det “gamle” smarte kjøleskapet ikke var smartere enn at man på klumsete vis måtte skanne inventaret selv, vil et RFID-kjøleskap registrere varene når man setter de inn på vanlig måte. Og siden brikken har plass til mer informasjon, kan kjøleskapet holde styr på varenes utløpsdato.

Apropos spørsmålet om teknologien medfører en forsterket eller svekket form for kommunikasjon mellom mennesker: Via antropologi.info snublet jeg over et intervju med Microsoft-antropolog Anne Kirah. Hun har forsket på bruk av chatteprogrammer, og sier:

- Vi lever i en global verden. Familier bor ikke lenger tett innpå hverandre, vi er spredt rundt omkring. Chat lar oss bryte ned disse grensene, sier hun til VG.

Absolutt. Vil dette også la oss holde liv i bekjentskaper som ellers ville svindlet hen? Mjo, men da gjerne på bekostning av andre, for i følge New Scientist er det magiske tallet på antall bekjente rimelig konstant på tvers av tid og rom:

Even in an era of sophisticated global communication, it seems, we are only able to keep up with the same number of people as our hunter-gatherer ancestors.

Men tilbake til VG-intervjuet med Kirah:

Hun mener vi bør fjerne skillet mellom virtuelt og virkelighet.

- Denne grensen finnes jo ikke. Vi er alle ekte mennesker bak skjermen, sier Kirah.

Nettopp. Virtuell-merkelappen som har fått så sterkt feste er ikke bare feilaktig, men undervurderende - vi er ikke noe mindre virkelige bare fordi vi er tilkoblet nett. (Dog har noen av oss fått mer spillerom til å utøve sitt fiktive jeg - mer om det i neste post).

Den samme tankegangen ligger bak den nye bloggen The End of Cyberspace, der undertittelen er Goodbye, virtual world. Hello, new world. For tiden holder de på med å komme fram til et bedre ord for “online-tilstanden”. Som David Pescovitz, medredaktør i Boing Boing og bidragsyter til Wired-artikkelen om saken, skriver:

The notion is that the Internet is becoming less of a place we “go to” and more of a layer atop our entire everyday reality. As a result, the term “cyberspace,” coined by William Gibson in 1984, just doesn’t seem relevant anymore.

Blant navneforslagene har jeg har mest sans for Ross Mayfield sitt, det er enkelt, det er i bruk, og det peker på at on- og offline fremdeles er to forskjellige tilstander hva tilgjengelighet og “connectedness” angår:

On: When kids use the Net, they are either On, using it as a conduit for social interaction, or Off, a way of not being present. We need to retain Off as a right.

En rett det er viktig å ta vare på, men det kan bli vanskelig dersom vi ikke er den bevisst.

Per hos Infontology er flink til å ta opp sørgelig forsømte spørsmål angående “människans existentiella position vis à vis den digitala revolutionen och det snabbt framväxande nätverkssamhället”. Han er skeptisk til hvor “hverandre” blir av i en verden der nettverket og det digitale tar over for direkte kontakt mellom mennesker - “„varandra“ kan inte representeras av simuleringar eller data”.

Han siterer Jeremy Rifkin:

How likely is it that members of a generation growing up in front of the screen or inside its virtual worlds – whose communications with one another are mediated by layers of technology and symbols – will be able to empathize sufficiently with others or with their fellow creatures? How does one express empathy in a world of simulation?

Nå kan vel ikke vi skryte av å tilhøre den første generasjonen som kommuniserer via medier - vi har tross alt hatt både tale, skrift og andre symbolsystemer til rådighet en god stund allerede. Så spørsmålet blir: Bidrar teknologien til at vi fjerner oss fra hverandre, eller til at vi nærmere oss hverandre?

Som antydet i tidligere poster om bildekultur og mobilkultur ser jeg vel for meg at svaret er noe midt i mellom - både og.

Både - det digitale laget kan absolutt fungere som et forkludrende og fremmedgjørende slør mellom oss. Men og - den muligheten for global kulturell forståelse vår egen og de kommende generasjoner har fått i fanget, mangler sidestykke i historien. Dagens hendelser i Damaskus tjener som eksempel. Muslimenes harme er basert på en medieforvrengt utgave av virkeligheten. Vestlinger er på sin side forbløffet over reaksjonene. Den interkulturelle innsikt som er nødvendig for å forstå hverandre er det bare et tettere sammenvevd verdensnettverk som vil kunne gi.

Det er verdt å gjøre seg noen refleksjoner om tiden vi går inn i. Før eller senere blir teknologien kraftig nok til at vi om ønskelig kan kle verden i en digital hinne. Hvorfor skulle vi ville det? Vel, bergensere som er lei av gråvær vil kunne justere fargen på skyene til noe mer delikat, og gaterenslighetspedanter som meg selv vil kunne få simulert vekk alt søppelet som flyter i gatene på Møhlenpris. Hva gjør man ikke for å komme i humør. Ved hjelp av dyktig håndtverk og avansert arbeidsdeling har vi allerede muligheten til å manipulere deler av verden som er viktige for oss (pupper, klær, frisyrer), men dette er ingenting i forhold til hva som venter oss. Hvor mye av hverandre vi vil simulere bort i samme slengen, gjenstår å se.

Tidligere har jeg omtalt Christina Rosens kritikk av mobiltelefoner. Der teknoentusiaster som Steven Johnson (Everything Bad is Good for You) alltid forsvarer nye populærkulturelle fenomen, stiller Rosens det betimelige spørsmålet:

Does every cultural trend make a culture genuinely better?

Nei. Men kanskje vi skal snu spørsmålet og sende det i retur. Rosen later nemlig til å mene at gammeldagse media automatisk er “sannere” og “sunnere” enn de moderne variantene. Nå er hun på krisgsstien igjen: Denne gangen handler det om The Image Culture, bildekulturen som hun mener har tatt over for tidligere tiders muntlige, skrevne og trykkede kulturer. Kritikken går blant annet ut på at bilder (det være seg fotografier eller video) forsimpler virkeligheten, forpurrer ekte opplevelser, forkrøpler forundringsevnen og ødelegger språkforståelsen. Ikke minst kan bilder brukes til humbug og lureri:

For some people, of course, offering Photoshop as a tool is akin to giving a stick of dynamite to a toddler.

Photoshop, in effect, democratizes the ability to commit fraud.

Uff da. Rosen glemmer at vi har hatt muligheten til å drive lurendreieri siden tidenes morgen. Bedrageriverktøy nummer én, språket kan manipuleres minst like enkelt som bilder. Språket deler også andre av bildenes karakteristika, også ord kan ta oss til steder, formidle opplevelser. Derfor er det kunstig å sette opp skarpe motsetninger mellom det som i utgangspunktet er to verdinøtrale symbolsystemer.

Ordet er selvfølgelig høyst levende, både i skriftlig og muntlig form. Enn så lenge kommer nemlig bildene sjelden alene. Språk bruker bilder, og bilder bruker språk. Sjekk ut presentasjonene The Destiny of Online Games (via Deckuf) eller Identity 2.0 (via del.icio.us/aregh) for demonstrasjoner av et fenomen du kjenner godt - det kraftfulle samspillet mellom ord og bilde.

VG-bloggen har en kommentar om offentlig bruk av mobil, eller mobilterror som journalisten upassende nok (i disse tider) velger å kalle det. Innlegget vitner om en blogg med lavt ambisjonsnivå utover å engasjere det krakilske “folkedypet”, og inneholder lite annet enn de gamle klisjéene om mobilbrukens forbannelser. Men temaet er fremdeles interessant nok: Hva skjer når fjernkommunikasjon som telefon og SMS bringes ut i det offentlige rom? I artikkelen Our Cell Phones, Ourselves snakker forsker Christina Rosen om hvordan klassiske manérer som å sneie på hatten til forbipasserende har veket plassen for simpel mobilplapring - den allestedsnærværende teknologien endrer vår fokus, og dermed væremåte på måter vi knapt legger merke til.

Rosen er mer skeptisk til det moderne enn jeg er, men jeg deler ankepunktene mot en utvikling der teknolgien endrer vår hverdag og vår sosialitet uten at vi gjør (eller kan gjøre?) noe verken fra eller til. Mellom linjene i mitt forrige innlegg om mobilbruk kunne man riktignok høre lyden av eplekjekke skuldertrekk: “Slapp av, vi vil alltid finne måter å tilpasse oss ny teknologi på”. Og selv om “det ordner seg alltids” er noe av et livsmotto her i gården innser jeg at det ikke egentlig er noen automatikk i dette.

Det er nok av regler som legger begrensninger for hvordan vi skal te oss offentlig, men som Rosen og andre har lagt merke til har det med tiden blitt færre “do’s and don’ts”. Toleransenivået for såkalt antisosial atferd er høyere, i hvert fall hvis man ser bort fra leserbrevspalter og VG-blogger som troverdige datakilder. Det å flytte oppmerksomheten langt avsted mens man lar omverdenen seile sin egen sjø er en type atderd som tidligere var forbeholdt kunstnere, fullemenn og galematiaser, nå har visst alle lov.

Mobiltelefonen har del i denne utviklingen, men en del av dens “særegne” kvaliteter er i virkeligheten gammelt nytt. Siden tidenes morgen har folk benyttet siste skrik innen artefakter som sosiale verktøy, det være seg ipodder, treklubber eller bøker:

På lange togturer er lesestoff en obligatorisk følgesvenn, og har vi passasjerer ved siden av oss blir lesingen en sosial handling. Bare det at vi leser er en statement. Og vissheten om at sidemannen med all sannsynlighet kan se (og ser) hva vi leser er nok til å påvirke valget av side å stoppe på når vi blar oss gjennom avisen. Har vi flere bøker med oss sørger vi selvfølgelig for at den tittelen som gir det ønskede inntrykk av oss ligger øverst i stabelen. Når den buss-pendlende tenåringen skrur mp3-spilleren sin opp til høyeste volum er det ikke fordi han hører dårlig, det er fordi han ønsker å uttrykke smak og stil ovenfor omgivelsene.

På samme måte er det vanskelig å delta i en mobilsamtale offentlig uten samtidig å kommunisere med omgivelsene. Vårt budskap til de rundt oss er da gjerne “akkurat nå er dere luft for meg”, og “jeg er en del av noe mer enn denne mindre betydelige situasjonen”. Når skillet mellom privat og offentlig sløres, får vi to fasader å vedlikeholde. Våre evner til å utføre dette flermaskede spillet avgjør om vår samtale ender som en vandrehistorie om “mannen som brettet ut sitt voksende strumaproblem for hele bussen” eller ikke. Nå er de fleste av oss er sosialt velutviklet nok til å la tilstedeværelsen av “uvedkommende” tilhørere påvirke hva vi sier og hvordan vi sier det - vi har tross alt årevis med trening i å snakke foran fremmede. Der vi før fikk høre hele historien servert av venneparet på bussen, slipper vi nå unna med halvparten.

Men før det går for langt er det på høy tid å avslutte dette sammensuriet omtrent der vi startet. Benjamin Walker’s Theory of Everything er et radioprogram der en finurlig blanding av fakta og fiksjon brukes til å belyse både det ene og det andre. Walker har en stakkato, men inderlig og merkverdig behagelig stemme som er verdt å lytte til (f.eks i siste utgave der han driver herlig fokusgruppe-harselas).

I et av programmene handler det om mobilens inntog (nevnte Rosen er gjest), og i en liten hørespillsekvens får vi ta del i en tenkt fremtid der også kjæledyr utstyres med mobiler. Vi hører familens bortkomne katt frenetisk mjauende i den ene enden, og den fortvilte eier i den andre:
“Tiger, push the GPS button, PUSH THE GPS BUTTON!”

Oppdatering, 22 oktober:

Det var dette med å “vise seg” gjennom bøkene sine. Det er ikke alltid vi ønsker å leve opp til “vår beste side”-rollen. Av og til ønsker vi å på aparte vis bryte med omgivelsenes forventninger. Selv får jeg for eksempel barnslig glede i å meske meg med en deilig is på de kaldeste vinterdagene. I sådan stund kan disse omslagene til fiktive bøker være verdt å skaffe seg. De er riktignok ikke like morsomme alle sammen, men idéen…ubetalelig.

Du kjenner kanskje den irriterende typen som alltid trommer fingrene utålmodig i bordplaten mens kjeften jager rundt tyggisen som en vaskemaskintrommel i sentrifugalfasen?

Den typen er meg.

Jeg husker ikke når jeg først merket hvordan websurfingen ofte antok et spesielt mønster. Den gikk i en slags evig løkke mellom de samme sidene, på hvileløs jakt etter oppdateringer. Det må da finnes en mer praktisk løsning tenkte jeg, og vips, der var jo RSS, og hele-tiden-se-etter-oppdateringer-problemet var løst. Vel, egentlig ikke, nå er det i stedet RSS-strømmene jeg hele tiden sjekker. I tillegg til en masse annet som ennå ikke lar seg syndikere.

Internett er en uttømmelig kilde til informasjon og underholdning, man blir aldri ferdig, uansett hvor sent eller tidlig er det alltid noe mer som kan sjekkes eller oppdages. Ikke minst minner Bloglines Notifier stadig om at man har 172 New Items, og køen vokser. Med så mye informasjon og så mange redskaper bestandig tilgjengelig- blir det fort vanskelig å utsette til i morgen det man ikke burde gjort i dag. Med den digitale hverdagen følger en ny type rastløshet. I så måte er det (passende nok) beroligende å se at jeg ikke er alene om denne digitale fingertrommingen: New York Times hadde forleden en artikkel som setter ord på det hele (funnet via spot-on-mine-faginteresser-bloggen Infontology).

Since starting to write this article two hours ago, I have left my chair only once. But I have not been entirely present, either.
Each time I have encountered a thorny sentence construction or a tough transition, I have heard the siren call of distraction.

Shouldn’t I fiddle with my Netflix queue, perhaps, or click on the weekend weather forecast? And there must be a friend having a birthday who would love to receive an e-card right now.

Rastløsheten er ikke en følge av informasjonsmengden alene, men også av den moderne form å virke på som vi med lite kreativ norsk kaller multitasking.

Vi multitasker fordi det er praktisk og effektivt å dele tiden mellom ulike gjøremål som IM, nedlastning, skriving, bestilling, søking, lesing, TV, måltider osv. Men også fordi denne måten å arbeide på svarer til hjernens ulike krumspring. As we may think het det i Vannevar Bush sitt berømte essay om prinsippet som senere skulle bli kjent som hypertekst, og mye er sagt om hypertekstens ambisjoner om å støtte måten vi tenker på. Tenkningen er ikke lineær, den har flust av tråder og avstikkere. Den digitale hverdagen gir oss mulighet til å følge disse innskytelsene- selv når det strengt tatt hadde vært mer produktivt å holde seg til én ting av gangen. Selv under skrivingen av denne posten kunne jeg ikke la være å “følge linker” i form av illojale tanker som heller ville begynne på nye innlegg enn å fullføre det påbegynte. I gamle dager ble skomakerens sønn ved sin nedarvede lest, i dag har vi så stor frihet og så mange muligheter at bare det å velge hva man skal ta seg til er en utfordring i seg selv.

Med internett forandres vår tilværelse, sannsynligvis for alltid. Det hjelper neppe med noen avvenningsklinikk når man har fått smaken på deilig onlinefrukt. Nå har ikke jeg tenkt å tilbringe like mye tid foran skjermen som i dag resten av livet. Men det vil heller ikke være nødvendig den dagen håndholdte løsninger blir gode nok, eller når augmented reality-teknologien slår igjennom. I stedet for å lenke oss til maskinen, lenker vi heller den fast til oss og gir med det slipp på de avbrekkene vi fremdeles har fra den globale landsbyen . Det har vært mye (og forsåvidt interessant) skrål om diverse kameraer som plasseres rundt i bykjernene og andre følger av informasjonssamfunnet- men mon om ikke vi står foran forandringer som på en atskillig mer fundamental måte enn dette kan utfordre idéen om hva det vil si å være menneske.

Nå er det egentlig ikke meningen å leke dystopisk dommedagsprofet. Mer entusiastisk tilhenger av nettet og dets muligheter enn undertegnede skal du tross alt slite for å finne. Og som David Weinberger sier i storartede Small Pieces Loosely Joined:

But it is not at all clear that our new distractedness represents a weakening of our culture’s intellectual powers, a lack of focus, a diversion from the important work that needs to be done, a disruption of our very important schedule. Distraction may instead represent our interest finally finding the time that suits it best. Maybe when set free in a field of abundance, our hunger moves us from three meals a day to day-long grazing. Our experience of time on the Web, its ungluing and regluing of threads, may be less an artifact of the Web than the Web’s enabling our interest to find it’s own rhythm. Perhaps the Web isn’t shortening our attention span. Perhaps the world is just getting more interesting.

Men - internett har gjort med hverdagsliv som andre nett (strøm og mobil) har gjort med hytteliv- og underveis er noe gått tapt - for alltid.

Mobiltelefoner og mobilbruk er populært å snakke om når man er i familieselskap. Og alle virker enige om at folk ikke eier folkeskikk når det gjelder å bruke mobilen på offentlig sted. “Folk” i betydningen “de andre”, for deltagerne selv tilhører tilfeldigvis den puslete minoritet som faktisk vet å håndtere en mobiltelefon med både stil og verdighet. Men hva det egentlig snakkes om tenker kanskje ikke onkel over der han nikker tilsynelatende engasjert og et gyngende munnparti vitner om at her foregår det kverning av kranskekake i stor skala. Det viktige er at vi er enige, ikke hva vi er enige om (eller om det vi er enige om er riktig). “Oss” mot “dem”, må vite. Skål, onkel!

Men før dette innlegget beveger seg i retning av et helt annet sånn som disse postene har en lei tendens til å gjøre, henter vi oss inn. Det var mobilbruk det skulle handle om. Vi har alle hørt historier om businessmannen som på arrogant manér prater ivei på mobilen under en kinoforestillings mest følsomme øyeblikk, eller om småbarnsmoren som bretter ut livshistorien til en forsamligng pinlig berørte busspassasjerer. Uffameg herregudagitt og folkhakkeskam.

Men når opplevde du dette sist? Etter folkemunne å dømme er sånne episoder regelen snarere enn unntaket, i virkeligheten har de fleste lagt til seg relativt høflige vaner. Skjemmende, lange ringetoner virker stort sett forbeholdt de som ikke er helt fortrolige med teknologien og “den gode mobilsmak” (mine fordommer sier at de under 18 og de over 40 er overrepresentert når det gjelder dette). Ting tyder på at når det første “tech-show-off”-behovet er tilfredsstilt velger folk lydløshet snarere enn polyfoni. (Arrester meg dersom jeg har tilbragt for lite tid offentlig det siste året.)

Så hvorfor henge seg opp i disse skarve avvikerne i stedet for å la seg imponere over denne storskala-displineringen som har funnet sted i løpet av få år? Fordi det er nettopp denne hetsingen av mobil uhøflighet som gjør at flertallet oppfører seg in the first place. Samtalene om mobilbruk fungerer som forhandlingsbord: Gjennom den stadige terpingen på dette som et av mange tegn på et “samfunn i oppløsning” kommuniseres konvensjonene for korrekt mobilbruk.

Så både de ansvarlige for posteren over her (fra en t-banevogn i London, via Going Underground’s Blog) samt dagens klageånder bør ha sin del av æren for at “god mobilskikk” tross alt er ganske utbredt. Men er det ikke på tide å gå videre nå? Det er da nok av andre ting folk gjør som fortjener å bli gjenstand for samme type hets. Hvorfor får folk som kaster søppel på gata gå fritt uten å verken bli uglesett eller utstøtt av samfunnet? Makan til pakk.

Innimellom all tiden han bruker på oppgaven sin (juletresalg) har Henning tatt seg tid til å tipse meg om Digital og Sosial, en konferanse som virker svært så interessant. Svært så dyr også dessverre, men morgendagens ELINOR-seminar er visstnok gratis. Scott Rettberg og Lisbeth Klastrup står for snakkingen.

Har du sett begrepet “RSS” rundt på blogger og andre steder, men ikke giddet å sette deg inn i hva det egentlig er? Du er ikke aleine, vi er mange som har det sånn. Nå er tiden kommet for å teste det ut.
Read the rest of this entry »

Har hatt et par fine turer i påsken, blant annet til fjells. Det hadde gått mange år siden siste skitur. Så mange år hadde det gått at antallet ikke var helt enkelt å innrømme overfor erfarne fjellfolk jeg traff der oppe.
Read the rest of this entry »

The Observer har en artikkel om Google der de har et viktig poeng angående informasjonsalderen og endringer i hva det vil si å være skolert. Jeg siterer:

“Up to now, we have always equated being ‘learned’ with holding a great deal of accumulated knowledge and information in one’s head. But in a world where every published word is instantly retrievable via technology, will our notion of what it is to be learned change?”

Det er ikke nødvendig å pugge alt mulig så lenge informasjonen er bare et par tastetrykk unna i en søkemotor som Google. Det betyr ikke nødvendigvis at vi blir dumme, det viktige er hvordan vi bruker informasjonen og ikke hvor vi henter den. Disse tankene er mat for meg. Men lærere av den gamle skolen (i bokstavlig forstand) vil nok vrenge seg i stolen.