Selv uten helt å vite hva det å vise er kan vi være enige om at det er en god ting. Verden er mildt sagt mangfoldig, og uten hverandres anbefalinger som veiledning ville vi vært ganske hjelpeløse i vår jakt på godbitene. For eksempel hadde jeg neppe fått med meg fornøyelige The Art of Looking Sideways, dersom det ikke var for at Amazon anbefalte den som en similar item som A Smile in the Mind, som jeg igjen fikk anbefalt hos Digme, en blogg som jeg såvidt jeg husker igjen fikk anbefalt via linkelisten til Jill Walker.

Men disse anbefalingene sprer ikke bare lutter glede. For noen år siden ble det baluba da Amazon stilte bøkene til den erkekonservative TV-engalisten Pat Robertson ved siden av bøker om homofil seksuell praksis under vignetten “kunder som kjøpte denne, kjøpte også disse…”. Og i januar tok Wal-Mart ned hele anbefalingssystemet sitt, etter at det ble kjent at produktsiden for en Planet of The Apes-DVD-boks oppga filmer om Martin Luther King og andre fremtredende svarte amerikanere som “similar items”.

I begge sakene unnskyldte selskapene seg med rusk i maskineriet, uten at vi fikk noen skikkelig forklaring. Det er imidlertid ikke vanskjelig å forestille seg at det første tilfellet kunne ha vært en case av “Amazon bombing”, altså et koordinert forsøk på å manipulere anbefalingssystemet fra utsiden, og at det andre tilfellet kan ha vært en sabotasje fra et hatefullt sinn på innsiden av Wal-Mart-systemet. De siste dagene har det vært litt oppstuss over en lignende sak, et Amazon-søk på abortion skal visstnok ha gitt stavepåminnelsen “Did you mean adoption?” og et utvalg bøker som klart dreide i abortmotstanderes retning (via Tversover).

Anbefalingssystemer kan være fantastiske redskaper for å høste inn av kollektive intelligensavlinger. Men the wisdom of the crowds kan inkludere både stereotypier og vrangforestillinger, og hva når brukernes klikkemønster avspeiler holdninger som er litt for grumsete til at de tåler dagens lys, eller at algoritmene på annet vis serverer lite taktfulle resultater? Nettstedene fraskriver seg gjerne ansvaret for snodige sammenstillinger og søkeresultater med henvisning til at disse genereres automatisk, men når maskinenes autisme gir seg så pinlige utslag som i eksemplene over blir det vanskelig å ikke blande seg inn. Å fornærme kunden er tross alt sjelden bra for business.

Google er blant de som har som politikk ikke å blande seg i de automatiserte søkeresultatene, i hvert fall så lenge søkeren ikke bor i Kina og man benytter den vanlige søketjenesten. Dette gjelder nemlig ikke for Google Suggest, tjenesten der søket “fylles ut” med forslag mens man skriver. Her luker Uncle Google ut endel “uheldige” ord, for eksempel “sex”. Utover ordfiltrerning er Googles innblanding relativt begrenset, og et “den-og-den typen-mennesker er”-søk kan fort gi avslørende resultater, jamfør skjermbildet under. Forsøk gjerne selv med din favoritt-folkegruppe.

Av og til nevner de navnet “TV2″ på NRK, og “NRK” på TV2. En tilsynelatende ubetydelig detalj, men for meg som seer representerer denne benevningen noe mer. Den gir meg et slags naivt glimt av kapitalismen som menneskelig og ikke bare profittorientert. Det å navngi er å respektere, det å navngi en konkurrent er å anerkjenne at forbrukeren har muligheten og er intelligent nok til å velge, selv om det kan innebære å velge bort. Sånt signaliserer storhet - selv om det er kalkulert.

Når den sosiale nettverkstjenesten MySpace bestemmer seg for å hindre brukerne å linke til diverse andre tjenester, er det det motsatte inntrykket man får. Ved å late som “konkurrentene” ikke finnes framstår MySpace som usympatisk og smålig. Og samtidig som de på denne måten markerer systemet som “sitt”, gjøres det eksplisitt for brukeren at dette ikke egentlig er “my space”.

Forsvarere av MySpace hevder at det ikke handler om sensur, men om deres råderett over sitt eget system. Og selvfølgelig har de retten på sin side. Akkurat som jeg har rett til å peke og le dersom jeg ser en handikappet på gaten, eller at norske aviser har rett til å trykke “blasfemiske” bilder av islamske profeter. Men ingen av delene er nødvendigvis det rette å gjøre.

Denne bloggen består egentlig ikke av “ett sted”, men av ulike innholdsstrømmer (Flickr, MT, del.icio.us) som av bekvemmelighetshensyn kombineres til ett uttrykk. Innhold herfra tappes automatisk over på feeds så det kan reproduseres for eksempel i feedlesere eller på Infomedia-planeten. Bloggsystemer var tidlig ute med det som har vært de siste par årenes trend på nett: Åpning for integrasjon mellom webtjenester. Åpne API og dataformater gir oss fordeler som muligheten til å kombinere tjenester, slippe å være avhengig av leverandørens grensesnitt, og ikke minst: Det er enklere å ta med vårt innhold og vår “identitet” mellom ulike tjenester. På den måten er vi mindre sårbare for kommersielle leverandørers forgjengelige natur. Vi er der ikke helt ennå, det er fremdeles flust av sperringer og hindre, men utviklingen går mot at “våre” data faktisk blir så våre at vi kan bruke de som vi vil.

I lys av dette kan MySpace-tankegangen virke gammeldags (deres suksess med utdaterte designprinsipper har allerede forundret). Men MySpace er verdens syvende mest populære engelskspråklige nettsted (ifølge Alexa), og er følgelig ikke like avhengig av å framstå som åpen og sympatisk som gjennomsnitts-web 2.0-oppstarten vil være. De siste 20 årenes datahistorie har vel lært oss ett og annet om hvordan markedslederen kan tillate seg å spille med egne regler.

Feed-teknologien har gjort det lettere for oss å organisere og følge med på webinnhold, men gir ingen endelig løsning på information overload-problemet. Akkurat nå kan Bloglines friste meg med 956 uleste artikler/bloggposter relatert til hovedfagsoppgaven min - innen jeg er ferdig med denne posten vil antallet sikkert ha passert tusen. Det vil ta meg mange dager å gå gjennom dette og skille klint fra hvete. I tillegg til dette ekslusjonsproblemet, har vi inkluderingsproblemet: Hva med de potensielt interessante webstrøk som befinner seg utenfor abonnementsradaren?

Her trenger vi nødvendigvis hjelp av andre, og dette kan som tidligere nevnt gjøres på ulike måter. Digg.com og Slashdot (og faktisk også Boing Boing, som er avhengig av lesertips) utgjør eksempler på ulike former for kollektiv filtrering. Tillitssystemer (”jeg hører på deg fordi jeg stoler på at du har oversikten”) er en annen tilnærming. Tillit til vårt eget “trusted network” , som med Outfoxed), eller tillit til eksperter , som Corante Web Hub og Memeorandum eksemplifiserer.

Attention.xml er en åpen standard med ambisjoner om å måle hva vi (og andre) dedikerer vår oppmerksomhet til, for så å automatisere dette arbeidet for oss samt å bruke disse dataene til filtrering. (Per i dag er det få praktiske anvendelser å melde om, så eksempel-lenkene får vente. ) I tillegg til å luke ut ugress fra den overgrodde bloggpostjungelen har attention.xml ambisjoner om å oppfylle en “gammel” drøm: Å la nettleser og feedleser snakke samme språk, sånn at feedleseren ikke lenger trenger å varsle deg om “uleste items” som du egentlig har lest i et annet program. Tjenester og programmer som låser inne data og hindrer utveksling med konkurrentenes systemer er generelt på vei ut. Uavhengig av hva man måtte mene om trendy, hypede buzzwords som web 2.0: Vær glad for at versjon 1-dagene nærmer seg slutten. Noen av de samme folkene som jobber med attention.xml står også bak microformats - en samling enkle og åpne formater som snakker med både hverandre og andre, med semantisering og integrering av weben som mål.

For en tid siden skrev jeg om ønsket funksjonalitet i Opera - hva som skal til for at den fete damen skal ta det høyst påkrevede steget over i neste generasjon nettlesere. Web browser 2.0 om du vil. For å i sjangertro blogge-narsissistisk stil sitere meg selv:

En del av denne funksjonaliteten (f.eks. synkroniseringsverktøy) dukker nok opp i en Firefox-extension før vi får se det i Opera.

Ganske riktig. En extension, eller en utvidelse, er altså et frittstående verktøy man kan “bygge ut” Firefox med. Og mer og mer av det en nettleser bør kunne gjøre, ser nå dagens lys nettopp i form av slike utvidelser. Jeg skal ta en titt på noen av dem.

Meta/sosial web/tillit

Som nevnt tidligere vil jeg ha mer meta, mer om. Bedre synligjøring av nettverket. Per i dag er weben litt for mye av en “broken conversation”, en ensidig historie, små deler litt for løselig satt sammen. Joda, websider er koblet sammen både teknisk og konseptuelt, men altfor mange av koblingene er usynlige for brukeren. Hva slags side er det egentlig jeg er inne på nå - er den oppdaget av andre, i såfall av hvem, og hva sier de?

Det disse verktøyene gjør, er å søke etter referanser (i henholdsvis Google Blogsearch og Technorati) fra andre sider, til websiden man befinner seg på, for så å linke tilbake til disse. Det er lett for at det blir krøllete tungetale her, men altså; dersom du hadde hatt en av disse redskapene installert nå, ville du kunne sett ulike referanser til i1277 i hjørnet:

Eksempelet over viser Blogger Web Comments i aksjon. Technorati Links er ikke like strømlinjeformet og funksjonell som Google sin variant, men drar til gjengjeld fordel av at Technorati foreløpig er noe bedre til å finne refereranser enn Google Blogsearch. Det er ellers nok av skjønnhetsfeil; ingen av dem er gode nok til å finne referanser, og Blogger Web Comments forkludrer resultatene ved å ta med en sides referanser til seg selv.

Potensialet for denne typen tjenester er imidlertid veldig stort. En av hypertekstens (og dermed webens) gudfedre Ted Nelson har etter sigende lite til overs for www. For han er weben en forkrøplet form for hypertekst, blant annet fordi linker bare går én vei. Men hvem vet om ikke mister Nelson smiler litt i skjegget over de senere års utvikling: Webbrukere som produsenter (ikke bare konsumenter), wiki, blogger og tilbaketråkk, stadig bedre integrering mellom ulike ressurser- toveisweben nærmer seg.

Der de foregående eksemplene kobler sammen eksisterende webinnhold, eksemplifiserer de to neste en annen tilnærming til å produsere meta: Å bygge nye databaser.

Outfoxed uses your network of trusted friends and experts to help you find the good stuff and avoid the bad.

Meningen er at man som bruker skal kunne legge til beskrivelser av hvilken som helst side, samt klassifisere de ved hjelp av den klassiske dikotomien good-bad. Det skal i teorien virke sånn at dersom Gamlefar lures inn på freenigerianmoney.com, får han se en advarsel fra sønnen: “Hold deg unna fatter, dette er bare luring og pek”. Og skulle han surfe innom komplett.no vil budskapet være at “her har de nok mange flotte julegaver”.

Dette hadde nok fungert utmerket dersom weben begrenset seg til et par hundre sider, men nettet er altså større enn som så. Det er følgelig noe naivt å tro at man skal kunne støtte seg på en eller flere personlige “web-companions” på denne måten. Og har man ingen bekjente som bruker Outfoxed, har man heller ikke noe tiltrodd nettverk. Jeg har i hvert fall etter endel bruk fremdeles ikke kommet over én eneste side knyttet til en Outfoxed-rapport (hvis vi ser bort fra deres egen hjemmeside). Outfoxed er inne på noe, men noen av forutsetningene bak skurrer. I stedet for å ta utgangspunkt i noen få utvalgte, burde de støttet seg mer på “the wisdom of the crowds”. Den som klarer å sette sammen den rette blandingen av ingrediensene eksperter, “wisdom of the crowds” og “betrodde nettverk”, sitter på oppskriften til et kokverk så vidunderlig at selv the Soup Nazi ville tigget ydmykt om en smak. Jeg er overbevist om at tjenester som Outfoxed kommer sterkere tilbake.

Google Safe Browsing er en mer begrenset, men samtidig mer fokusert slektning av Outfoxed. For brukeren handler GSB om å utnytte Google sin informasjon for å unngå å bli offer for “phishing” (”bedragersk fisking etter personlige data og kredittopplysninger”). For Google sin del er dette enda en snedig måte å samle inn detaljerte opplysninger om folks surfevaner. Google Safe Browsing er foreløpig bare tilgjengelig i USA. Kritiske røster har forøvrig påpekt at denne utvidelsen kan virke mot sin hensikt, ettersom bruk av enkelte webtjenester (som overfører brukerdata ved hjelp av GET) vil føre til at informasjon (f.eks kredittopplysninger) sendes over nettverket (og til Google) i klartekst.

Navigasjon og organisering

En kjær funksjon i MDI-nettlesere som Opera og Firefox er at man kan åpne en lenke i et ny “fane”/”tab”, for på den måten å kunne arbeide med flere dokumenter samtidig, eller eventuelt legge sider i bakgrunnen “på vent”. Et potensielt problem er at det nye vinduet starter med “blanke ark”, hvilket vil si at dersom man lukker vinduet med den originale linken, mister man vinduets historie. Dermed kan man ikke lenger “bla seg bakover” for å finne ut av hvordan det nå var man havnet akkurat “her”. Det hadde vært bedre om “avkom-vinduer” arvet historien til foreldre-vinduene. How d’i get here klarer ikke dette, men den viser oss i det minste hvilken side som førte oss akkurat hit.

Når utvikleren selv sier at “this extension strongly unrecommended” sier det vel noe om hvor kronglete og uhåndterlig denne er. Men en av idéene bak tar utgangspunkt i noe jeg lenge har ønsket fra Opera: Muligheten til å gruppere sidene man har åpne. Etter litt research viser det seg at også andre ønsker seg dette, Opera-superbruker Non-Troppo foreslo nettoppp dette i fjor. For meg som liker å ha utallige sider åpne hadde det vært en velsignelse å kunne dra og slippe til ulike grupper (fag, bloggrelatert, nyheter, snodigheter), og kunne la de gruppene man ikke hadde bruk for i øyeblikket, få litt velfortjent dvale.

Disse utvidelsene lar deg manøvrere visuelt, ved å vise miniatyrbilder av åpne vinduer. Funksjonalitet jeg lenge har ventet på, ettersom bilder er enklere for minnet å forholde seg til enn ren tekst. Jeg har ikke brukt de lenge nok til å kunne avgjøre nytteverdien, men det kan virke som miniatyrbildene blir for små til å være veldig brukbare. Ellers kunne jeg ønske meg at man i tillegg til denne “horisontale” visualiseringen, kunne få en “vertikal” - altså selve vindushistorien presentert med skjermbilder. How’d I Get Here ville med ett blitt øyensynlig.

Til slutt: Firefox sine utvidelser er ikke uproblematiske - det blir lett et sammensurium av feil og ulike versjoner og inkompatible funksjoner. Et Opera som kommer som et ferdig og helhetlig produkt er så mye lettere å forholde seg til. Men funksjonaliteten som demonstreres har så mye for seg at at jeg håper at Opera tar notater. Jeg bytter nok ikke til en (for en Operabruker) kaotisk og kronglete nettleser som Firefox uten videre, men fortsetter denne utviklingen, blir det stadig vanskeligere å la være. Firefox-communitet har stjålet nesten rubb og rake av Operas funksjonalitet - nå er det på tide at Opera forsyner seg tilbake med noen rettmessige munnfuller.

Når vi er på nett har vi et overordnet mål: Få med oss det som er viktig for oss, og filtrere bort det irrelevante. Natta har færre timer enn det nettet krever, så her trengs det kløktige strategier for å hindre støyen i å overdøve signalet. En av strategiene vi benytter oss av er tillit, og tillitssystemer er et voksende felt med med stort potensiale.

Jaha?

Som andre deler av den menneskelige tilværelse handler internett om mer enn lureri, desinformasjon og kildekritikk - det handler også om tillit. Når vi bokmerker eller abonnerer noe(n) representerer det en stille (som oftest i hvert fall) tillitsærklæring. Vi rasjonaliserer fra Blogg X sin foreløpige (eller tilsynelatende) fortreffelighet til at den også i framtiden vil by på godbiter vi ikke ønsker å gå glipp av. Og vips, Subscribe. Vi abonnerer på bloggens syndikeringsfeed.

Den lettlurte typen, altså

La meg fortsette, takk. På denne måten gir vi Den Andre Bloggende rollen som filter (eller rettere; et av mange filtre) mot internett/verden. Det framvoksende “deltakende web”-paradigmet fører til mange andre typer tillitsabonnementer blir mulige. En utvidet tilnærming til syndikering er OPML - en standard for lister over feeds. Dersom vil stoler tilstrekkelig på Blogger X sin utsøkte smak og gudommelige dømmekraft trenger vi altså ikke nøye oss med å abonnere på X sin blogg - vi kan abonnere på alle de X abonnerer på igjen. Ved å la andre filtrere virkeligheten, slipper vi å gjøre det selv. På denne måten har vi gått fra at

• a) “alle får presentert den samme virkeligheten” (tiden med NRK-monopol), til at
• b) “alle får filtrert verden ulikt” (video/zapping/internett) til at
• c) venner og andre i “tillitskretsen” igjen kan få servert akkurat det samme.

Det der faller på sin egen urimelighet. Har det rablet fullstendig?

OK, så er det kanskje ikke helt sånn det fungerer.

• “Alle får hvert sin verdensbilde” var en typisk kritikk av push-teknologi, dengang det fremdeles ble benyttet som begrep. Men: Mennesker er sosiale og ønsker å oppleve sammen. Vi tiltrekkes av store mediafenomen en masse (og mindre fenomen i mindre grupper).
• Det er allerede flere år siden vi begynte å dedikere litt for mye av arbeids-/studiedagen til å forsyne kompiser med diverse lenker via epost, IM og web-forum.
• Med mindre vi ikke ønsker noe eget liv, vil vi per definisjon aldri få tid til å fordøye noen blåkopi av andres verdensanskuelser. Ikke ville vi hatt noen interesse av det heller; selv nære venner er for ulike oss til at vi skulle ønske å følge enhver tanke den andre måtte ha.

Og akkurat det er grunnen til at jeg er litt skeptisk til Raymond Kristiansens tro på OPML som revolusjonerende for måten vi kommer til å bruke nettet på. Jo visst, syndikering er fremtiden, og OPML har sikkert flust av både tenkelige og utenkelige bruksområder - for eksempel i jobbsituasjoner der man ønsker at hele staben skal ha det samme “nyhetsblikket”. Men uten at man kommer opp med dugelige metoder for støyreduksjon har jeg liten tro på å la andre mennesker, med all deres interessekompleksitet, fungere som nyhetsagenter på denne måten. Når de mest interessante artiklene er tilgjengelige trenger vi ikke lenger hele kompendiet. Med mindre det er nettopp det folk vil ha? Kan hende har jeg en noe skjev idé om hvor mye tid og interesse folk egentlig har å avse til web. Hvilket minner meg om da en av deltagerne ved Mob-Tagging-workshopen snakket om hvordan han gjerne ville betalt, dersom noen kunne tagge internett for ham. Men tillit og kvalitetssikring eller ikke - bør vi strebe etter en utvikling der man tar “hele pakken” framfor å velge og vrake kilder selv?

Spar oss for kvasidilemmaene. Andre eksempler på tillitssystemer?

Vi beveger oss til et annet sted på nettet der Jo Christian Oterhals skriver om Yahoo sin My Web 2.0-tjeneste. I My Web 2.0 integreres tagging/sosiale bokmerker i søkemotoren, hvilket er ment å gi mer personlig relevante søketreff. (Og Yahoo er for øvrig neppe blind for fordelene ved å la brukerne semantisere weben for seg). Andre varianter av tillits-søkemotorikk inkluderer Rollyo og Swicki.

Yahoo har helt klart beveget seg i riktig retning det siste året, og det de driver med er både ambisiøst og interessant. Det går riktignok sakte - grensesnittet er like lite innbydende nå som da jeg prøvde tjenesten første gang for noen måneder siden. Et annet og mer fundamentalt problem ved My Web 2.0 (eventuelt en feature, for den som liker lukkede selskap) er at bokmerkene ikke er like tilgjengelige som for eksempel del.icio.us sine. For i det hele tatt å på noen måte kunne knytte seg til andre i nettverket, er man nødt til å spørre dem (sågar via epost): “Vil du være vennen min?”, med det typiske gjengivelsespress det måtte medføre. Den klassiske “social software-fellen”.

Da foretrekker jeg den mer sosialt komfortable del.icio.us-modellen. Som del.icio.us-bruker kan man abonnere på hvilken som helst bruker sine bokmerker, uten at andre trenger vite om det.

Ja, vi har fått med oss denne kikker-fetisjen din. Men var det noe poeng med denne posten, utover å bruke flest mulig buzzwords?

Tja, det skal være der oppe et sted. Du får lete mellom linjene.