Apropos spørsmålet om teknologien medfører en forsterket eller svekket form for kommunikasjon mellom mennesker: Via antropologi.info snublet jeg over et intervju med Microsoft-antropolog Anne Kirah. Hun har forsket på bruk av chatteprogrammer, og sier:

- Vi lever i en global verden. Familier bor ikke lenger tett innpå hverandre, vi er spredt rundt omkring. Chat lar oss bryte ned disse grensene, sier hun til VG.

Absolutt. Vil dette også la oss holde liv i bekjentskaper som ellers ville svindlet hen? Mjo, men da gjerne på bekostning av andre, for i følge New Scientist er det magiske tallet på antall bekjente rimelig konstant på tvers av tid og rom:

Even in an era of sophisticated global communication, it seems, we are only able to keep up with the same number of people as our hunter-gatherer ancestors.

Men tilbake til VG-intervjuet med Kirah:

Hun mener vi bør fjerne skillet mellom virtuelt og virkelighet.

- Denne grensen finnes jo ikke. Vi er alle ekte mennesker bak skjermen, sier Kirah.

Nettopp. Virtuell-merkelappen som har fått så sterkt feste er ikke bare feilaktig, men undervurderende - vi er ikke noe mindre virkelige bare fordi vi er tilkoblet nett. (Dog har noen av oss fått mer spillerom til å utøve sitt fiktive jeg - mer om det i neste post).

Den samme tankegangen ligger bak den nye bloggen The End of Cyberspace, der undertittelen er Goodbye, virtual world. Hello, new world. For tiden holder de på med å komme fram til et bedre ord for “online-tilstanden”. Som David Pescovitz, medredaktør i Boing Boing og bidragsyter til Wired-artikkelen om saken, skriver:

The notion is that the Internet is becoming less of a place we “go to” and more of a layer atop our entire everyday reality. As a result, the term “cyberspace,” coined by William Gibson in 1984, just doesn’t seem relevant anymore.

Blant navneforslagene har jeg har mest sans for Ross Mayfield sitt, det er enkelt, det er i bruk, og det peker på at on- og offline fremdeles er to forskjellige tilstander hva tilgjengelighet og “connectedness” angår:

On: When kids use the Net, they are either On, using it as a conduit for social interaction, or Off, a way of not being present. We need to retain Off as a right.

En rett det er viktig å ta vare på, men det kan bli vanskelig dersom vi ikke er den bevisst.

Norsk Aviskorpus (som huses av Aksis her på UiB) er en database bestående av enorme mengder tekst som skrapes av et utvalg norske nettaviser. Hensikten er å “legge til rette for empiriske studier av norsk språk slik det fremstår” i avisene. Språkets kompleksitet og utvikling illustreres ved at 1000-1500 nye ord legges til hver dag. Dette er altså ord som etter mange års drift ennå ikke har funnet veien inn i korpuset. Svært mange av disse er riktignok ikke egentlige ord, men ulike bøyningsformer, sammenstillinger (som avisene jo elsker), eller stavefeil (med mindre høreekstreme rett og slett er et usedvanlig flott nyord). Noen eksempler fra lørdagens nye ord er hovedmobberen, dingoblandinger, og Hillbilly-holloi. Det er selvfølgelig også en del ord som bærer preg av dagen de ble “skapt”: Gjennomreligiøst, flerkulturelskende, herrefolkstatus og blasfeminisme.

Sjekk gjerne den daglig oppdaterte siden, mange av eksemplene gir Google-søkene i besøksloggen verdig konkurranse hva snodighet angår.

Teknomedia spør om noen skjønner RSS, og sikter til den klossete terminologien vi har til rådighet når vi skal lære folket om syndikeringens syndefulle smørgåsbord. Til dags dato har vi nemlig ikke kommet opp med noe godt ord for feeds.

For noen år siden holdt web-punditeuse Amy Gahran en konkurranse der formålet var å finne et nytt og bedre ord for RSS. Hun skjønte det resten av teknologene ikke var i stand til å se (jamfør forrige innlegg): Kryptiske akronymer skremmer brukerne og er ødeleggende for teknologier som befinner seg i en startfase.

Det de tydeligvis ikke tenkte på dengang er at RSS kun er ett av flere konkurrerende formater for syndikering (i manges øyne sågar et utdatert format). Å kalle opp et verktøy etter en flyktig standard er selvfølgelig like meningsløst som å kalle alle dagligvarebutikker for Rema eller alle papirlommetørkler for Kleenex.

<harmdirrende sidespor>

Vanlige mennesker burde selvfølgelig slippe å forholde seg til tekniske standarder som RSS og Atom. Når man har har valgt å abonnere på noe, er resten av prosessen leverandøren sin jobb. Som BT-abonnent slipper jeg å legge meg opp i hva slags traller budene bruker, eller hvilken rute de tar, eller hva budet heter. Informasjonsteknologien er dessverre ikke moden nok til at nettbrukere kan forvente tilsvarende komfortnivå, men de som bygger weben bør i det minste forsøke å lette brukerens byrde mest mulig. For hver gang en vanlig bruker tvinges under panseret, har teknologien sviktet.

For noen år siden var jeg på en fagpresentasjon der et eller annet verktøy ble presentert, jeg tror det handlet om å gjøre avanserte spørringer uten SQL. En av professorene våre reagerte med foferdelse: “Men sånne snarveier er jo juks. Man må kunne håndtverket!” En holdning som tyder på hukommelsestap når det gjelder hva informasjonsvitenskap egentlig handler om. Vi driver ikke med teknikk for teknikkens skyld. Det er en grunn til at vi læres opp i Java, og ikke i assemblerspråk.

</sidespor>

OK, tilbake til navneproblemet. Allerede for et par år siden ble dette diskutert på Huftis’ blogg, men selv der var man i liten grad inne på at det ikke er RSS vi trenger et ord for, men feeds.

De engelskspråklige har altså “feeds”, et greit og standarduavhengig ord. Svenskene har på sin side adoptert “flöden”. Men hva skal vi kalle det?

Tidligere har jeg omtalt Christina Rosens kritikk av mobiltelefoner. Der teknoentusiaster som Steven Johnson (Everything Bad is Good for You) alltid forsvarer nye populærkulturelle fenomen, stiller Rosens det betimelige spørsmålet:

Does every cultural trend make a culture genuinely better?

Nei. Men kanskje vi skal snu spørsmålet og sende det i retur. Rosen later nemlig til å mene at gammeldagse media automatisk er “sannere” og “sunnere” enn de moderne variantene. Nå er hun på krisgsstien igjen: Denne gangen handler det om The Image Culture, bildekulturen som hun mener har tatt over for tidligere tiders muntlige, skrevne og trykkede kulturer. Kritikken går blant annet ut på at bilder (det være seg fotografier eller video) forsimpler virkeligheten, forpurrer ekte opplevelser, forkrøpler forundringsevnen og ødelegger språkforståelsen. Ikke minst kan bilder brukes til humbug og lureri:

For some people, of course, offering Photoshop as a tool is akin to giving a stick of dynamite to a toddler.

Photoshop, in effect, democratizes the ability to commit fraud.

Uff da. Rosen glemmer at vi har hatt muligheten til å drive lurendreieri siden tidenes morgen. Bedrageriverktøy nummer én, språket kan manipuleres minst like enkelt som bilder. Språket deler også andre av bildenes karakteristika, også ord kan ta oss til steder, formidle opplevelser. Derfor er det kunstig å sette opp skarpe motsetninger mellom det som i utgangspunktet er to verdinøtrale symbolsystemer.

Ordet er selvfølgelig høyst levende, både i skriftlig og muntlig form. Enn så lenge kommer nemlig bildene sjelden alene. Språk bruker bilder, og bilder bruker språk. Sjekk ut presentasjonene The Destiny of Online Games (via Deckuf) eller Identity 2.0 (via del.icio.us/aregh) for demonstrasjoner av et fenomen du kjenner godt - det kraftfulle samspillet mellom ord og bilde.

For en tid siden ga jeg bloggens kategorier på båten, og introduserte i stedet nøkkelord. Men hvorfor kaller jeg dem nøkkelord og ikke tagger?

• Det er en god regel å bruke eksisterende og helst norske begrep der slike allerede finnes. Det er for eksempel en uting å forvirre uskyldige lesere med underlige ord som trackback og tilbaketråkk når man egentlig mener referanse. (Og jada, jeg bryter denne regelen i ett sett…)
• Jeg ble ikke helt enig med meg selv om dette faktisk var tagger, altså i betydningen flatstrukturerte nøkkelord. Det er jo egentlig snakk om en porting (host) av det gamle kategorisystemet.
• Det er bare jeg som har skrivetilgang - dette er ikke sosialt “fremforhandlede” tagger, sånn som f.eks del.icio.us sine er. Christina Wodtke sier det glimrende i en kommentar til et innlegg om tagging av Wordpressblogger:

I’d argue what makes tags tags is the openness of the author (owner of the wall) to allow readers (graffiti artists) to add their own tags to a given piece of content (the wall). Like with graffiti, you open yourself up to crap as well as art. But the real power of tags comes forward there, because how the end users see the content gets reflected in the way it is described in the tags, improving SEO, etc etc.

Videre…

I’m kinda depressed with folks using tags as keywords and throwing away value.

Og hun legger til et like sant poeng:

…also, by using them as primary navigation as you are, you tend to reduce the number of tags for scanning purposes, which also restricts their true value.

Når man først har nevnt ordet “atlas” er den logiske konsekvensen selvfølgelig å lire av seg litt pseudovitenskapelig vås om spill, som liksom for å rettferdiggjøre de tusenvis av timer som har gått med til Battlefield 1942 de siste to årene.

Først: Jeg har en teori om at noe forandret seg for alltid den dagen jeg lærte å bruke et kart. Med ett var noe av verdens eventyrlighet borte. Idet man lærte å se verden i et annet perspektiv enn gjennom egne øyne ble reelle avstander og geografi avmystifisert (jada, teorien hopper uelegant over rollen TV og film eventuelt har spilt). Forenkle for å gjøre forståelig, ordne det uordnbare, der har man kartets dyd.

Hovedpersonen i den notorisk oppskrytte Grand Theft Auto-serien har muligens gjennomgått en motsatt opplevelse. I de første GTA-spillene så man spillverdenen ovenfra, i de senere titlene gikk man over til 3D-grafikk og førstepersons-perspektiv.

Og heller ikke dataspillverdenen forblir den samme etter at man først har endret perspektivet. Teknologiens åpenbare mangler til tross; Man har virkelig romfølelse når man spiller et FPS-spill. De fleste kjenner vel til det at en sang eller en lukt kan fungere som nøkkel til et minne, f.eks fra barndommen? Kognisjonen later ikke til å skille mellom steder i virkeligheten og steder i spill når det gjelder dette fenomenet, stadig kan det å komme til et sted i Battlefield trigge minnet av et TV-program som sto på i bakgrunnen da man ved en tidligere anledning befant seg på det samme stedet. Når vi snakker om sted og rom i 3D-spill, så er det ingen metafor.

Men det er nok av andre metaforer i gamerens vokabular. De fleste dataspill er inndelt i en rekke “scener” eller “miljøer”, ofte er det sånn at man må gjennom mange slike scener for å kunne fullføre spillet. Det er riktignok ingen som kaller dette for “scener”. Siden min debut med tv-spill på tidlig 80-tall har vi omtalt dette blant annet som levels eller nivåer, underforstått at man beveger seg oppover i gradene etter hvert som spillet skrider frem. Et annet hyppig brukt ord er brett, en metafor hentet fra de tradisjonelle brettspillene. “Brett” antyder ikke noe innbyrdes hierarki sånn som “levels” gjør, derfor passer det også i multiplayer-skytespill der det ikke gir mening å rangeres brettene. Enkelte bruker ordet bane - om denne metaforen er hentet fra lek (rutsjebane) eller sport (fotballbane/bilbane) er uvisst, og kanskje ikke vesentlig? Engelskmennene later jo til å mene at det holder med ett ord for både “leke” og “spille” - play.

Så var det på tide å ro oss tilbake til utgangspunktet. Spilleplanen som geografisk objekt har nemlig funnet veien inn i FPS-vokabularet i form av det mest brukte ordet for “scenene” i slike spill, som er kart (engelsk:map). En metonymi snarere enn en metafor, idet kart og terreng blandes: Når en BF-spiller sier “kart”, refererer han til det spillbare geografiske området, ikke til kartet som representerer det.

Jill Walker kan forøvrig melde om en spillkonferanse som skal avholdes her ved vårt eget institutt - det var nytt for meg og de fleste andre her på huset, vil jeg tro.

Språkråd-direktør Sylfest Lomheim kan nok mye om språk, og vet å kunne underholde i bokform. Men kunnskap og autoritet innen ett domene lar seg ikke automatisk overføre til et annet. Så hvorfor skal vi høre på hva Lomheim sier om internett? I denne sammenhengen er han nemlig “ubrukeleg som kjelde for påliteleg kunnskap”. Men det sier seg vel selv Sylfest, jeg leste jo kronikken via web. Eirik Newth serverer mannen et velrettet spark.

Borte på Many-to-Many foregår det forøvrig en fornøyelig debatt om Wikipedia mellom blant andre danah boyd og Clay Shirky . I denne sammenhengen heier jeg på sistnevnte.

Dagbladet mener visst alvor med sitt engasjement for å berike det norske språket:
“Pornosjåfør ble narkotatt”

Aviser her i landet har tydeligvis latt seg inspirere av den engelske tradisjonen med ordspill i overskrifter. Men der engelskmennene nærmest har gjort dette til en kunst, boltrer hjemlige redaksjoner seg i fantasiløshet. Her er min topp 5-liste over klisjéene som bør parkeres for godt:

1. “Opp i røyk”
2. “så rødt”
3. “Klinte til”
4. “Full pupp”
5. “Real… “(snuoperasjon/opphenting/sluttspurt osv.)

…det är frågan. “Sterke” ord gir et rikere reportoar for å utrykke seg, så det er ikke til å undres over at språkforskere heier på de. Som det sies i en Guardian-artikkel (funnet på Anders Jacobsen’s Blog) om ordet fuck og bruken av det nå til dags : “There will always be a need to strike a blow at convention by using disapproved words.” Men nå er altså “this particular disapproved word” i fare.

De som har fulgt litt med på England har sikkert lagt merke til at det tidligere så skumle ordet har blitt mer og mer vanlig og akseptert. Det ligger en catch-22 i bunnen her - både for bannskapsglade og kristenmoralister (jeg mistenker at de ikke er klar over det selv). Og alt tyder på at gamle tabuer utryddes langt raskere enn nye kommer til.

“Uttrykket “tsju!”, (kommando for å jage vekk små dyr), bruker jeg ofte. Men det står ikke listet i Bokmålsordboka, i motsetning til mindre velklingende uttrykk som husj. De som skriver ordbøker for det engelske språket er kanskje mer nøyaktige typer, shoo står selvfølgelig sirlig oppført. Arild, hvis blogg dessverre har ligget kald i månedsvis, kan fortelle at i Ørsta bruker de uttrykket “katt deg vekk”.

Et pussig uttrykk. Sammensatt av engelske ord, men tilsynelatende gir det kun mening på norsk. Hvor kommer det fra?
Read the rest of this entry »