Tut, men kjør
For en tid siden fortalte Lars O. om en Salon-artikkel som tar for seg ny og radikal trafikkteori. Enkelte hevder nemlig at trafikken vil flyte tryggere og bedre så snart vi fjerner tullball som trafikkregler og fortau og overlater til trafikantene å forhandle fram løsninger for fornuftig sameksistens. Tilstedeværelse i situasjonen, skjønn, medmenneskelighet, framfor blind, byråkratisk maskinkjøring.
Spennende tanker (i hvert fall for en som allerede har strøket to oppkjøringer takket være nettopp disse utspekulerte trafikkreglene). Selv om artikkelforfatterens anekdotiske skildringer av hvor bra trafikalt anarki ser ut til å fungere et sted i Østen neppe veier så tungt i forhold til Asias beksvarte ulykkesstatistikker.
Og uten at byens innbyggere er klar over det, testes teoriene ut i en liten del av Bergen kalt Nygårdshøyden. Den løse snippen hos både fotgjengere og bilister er nemlig noe av det som gjør Høyden til et såpass behagelig sted å være. Jovisst er det fortau og fotgjengeroverganger, men de er der til pynt, ikke for å regulere ferdsel. I hvert fall har man så lenge jeg kan huske kunnet valse fritt i disse gatene. Deilig. Også bilistene vet å ta seg til rette: De “nye” sperringene borte ved Studentkontoret forseres uten blygsel:
Og i Olaf Ryes vei ned mot Møhlenpris er det kun pyser som bryr seg om innkjøring forbudt-skiltene:
