BT kan melde om at Bergen nå er byen med flest biler i forhold til antall innbyggere. Dette skyldes at folk bor og jobber spredt på øyer og bak fjell, og at kollektivsystemet er dårlig og dermed svært lite populært. At selv Svartedauen ble mottatt med mer entusiasme lokalt enn vedtaket om å bygge Bybanen kan dels tilskrives bileiernes notoriske egoisme, dels det at folk ikke vet hva et godt kollektivsystem er for noe.

I sakens anledning uttaler Katrine Næss Kjørstad ved Transportøkonomisk institutt seg om de dårlige informasjonsløsningene og den manglende helhetligheten som preger bergensk kollektivtrafikk:

Vi klarte ikke å finne frem. På vei fra Flesland til sentrum talte vi 27 forskjellige leskur. Det gir mangel på gjenkjennelse. Informasjonen er også altfor dårlig. Det må stå når bussen går fra stoppet du er på, ikke når den gikk fra Festplassen.

Kjipe leskur og dårlige rutetabeller, joda, det lyder kjent. Mens man i andre byer monterer elektroniske tavler som viser rutene i sanntid, synes man her at det er godt nok å trykke opp en standardplakat for hver linje og henge den opp langs alle stoppestedene. Ymter man frampå om at dette kanskje ikke er den smarteste løsningen, får man høre at man skal da ikke komme her og komme her, sånn har det blitt gjort i alle år. Bergensk patriotisme og egenrådighet har det stundom med å ta steget fra sjarmerende til bakstreversk.

I går var jeg på bedriftspresentasjon med Halogen, et Oslo-firma som jobber med informasjonsarkitektur og brukervennlige webløsninger. Det ble lokket med et marked hvis behov for denne typen tjenester var uttømmelig, sikre jobber med andre ord. I etterkant lurte en av firmaets representanter på om det fantes noe lignende i Bergen, for det måtte da finnes et næringsliv som trengte bedre løsninger her også? Hvorpå svarene såvidt meg bekjent(*) lyder “nei” og “jo, for all del”. Det virker nemlig som at det råder en “det vi har er godt nok”-holdning blant byens pengesterke, en aura av stagnasjon som kveler innovasjon og fornyelse. Og informasjon er et fagområde som fremdeles ikke tas på alvor. Om ikke det manglende fokuset på bruken og brukerne av systemene er det største problemet i seg selv, så er det kanskje symptomatisk for bransjens tilstand - er det i det hele tatt noen IT-bransje i Bergen? Tja, mjo. Det er in-house-avdelinger, det er multimedia- og reklamebyråer, det er mindre, “hjemmesnekrede” webdesignfirmaer, det er nok av systemer som skal bygges og driftes, det er menn i dress og det er strategi, joda, vi har alt det. Men en titt på websidene til ulike Bergensbedrifter taler for seg. Jeg ser ikke akkurat for meg en tjeneste som Underskog komme herfra med det første. Hvilket kanskje har en sammenheng med hvorfor Tide er så dårlige til å informere på bussholdeplassene (og for den saks skyld nettsidene) sine. Det er jo så behagelig å være seg selv mer enn nok, så enkelt å la det skure og gå og lukke øynene for a) hva andre i verden driver med, og b) at de aller fleste reiser sin vei når de er ferdigutdannet, ettersom det er andre steder man finner pulsen, utviklingen og de interessante jobbene. Enn så lenge?

* Dette skal man altså høre fra en synser som overhodet ikke har vært ute i “den virkelige verden”…

Snap Preview Anywhere er et skript man kan legge inn på bloggen sin, sånn at det popper opp en liten forhåndsvisning av sidene man lenker til. Eirik Solheim, Børge og Jon Hoem er blant de mange som i det siste har testet ut denne funksjonaliteten. Hoem spør sågar om dette kan være en mulig løsning på “avreise-problemet” i hypertekst (problemet med å bedømme hva en lenkes mål er, eller med andre ord: om man skal følge en gitt lenke eller ikke).

Mye av debatten rundt Snap Preview går på om forhåndsvisningen er nyttig, og om den er brukervennlig. Jeg skal ikke gå nærmere inn på dette enn å i enkel og unyansert form svare henholdsvis ja (som jeg har vært inne på tidligere er det mye uutnyttet potensiale i å visualisere nettverket), og nei (løsninger der informasjon legges oppå annen informasjon har den grunnleggende feilen at brukeren ofte forstyrres/mister kontrollen).

Det vesentlige spørsmålet i forbindelse med denne forhåndsvisningsdingsen er nemlig et annet: Er dette egentlig en type funksjonalitet som hører hjemme i en nettside? Svaret er et krystallklart nei. Gitt at ideen bak systemet stemmer, altså at dette lille bildet kan hjelpe brukeren til å forstå hva som skjuler seg bak en link, ja, da vil jo dette gjelde alle websider, og ikke bare de sidene som tilfeldigvis har dette skriptet installert. Det er åpenbart mer rasjonelt å la nettleseren, og ikke den enkelte webmaster, ha ansvaret for denne type funksjonalitet. Så kan brukeren selv få velge om den skal slås av eller på.

Et annet nyere webfenomen er alle de små “social bookmarking”-knappene som vi ser i blogger og etter hvert også i andre publikasjoner. Knapper som lar brukeren bokmerke eller abonnere på posten ved hjelp av diverse tjenester. Det vanlige er å ha mellom to og fem slike knapper, men enkelte har over 40. Alt for brukeren.

Er jeg noe særlig mer begeistret for disse enn for Snap Preview? Nei.

Én ting er inntrykket personen bak bloggen gir av seg selv, gjerne litt stakkarslig og desperat (”Digg meg da, vær så snill, gi meg bare ett bokmerke til bussen hjem!”), eller eventuelt mer arrogant (”Alt jeg skriver er fantastisk, det er bare til å fyre opp bokmerkene, folkens”).

En annen ting ting er det absurde i at norskspråklige bloggere (med kanskje 40 treff om dagen) velger å ha en “Digg this”-knapp under hver eneste post. Vi snakker om en knapp som vil ha nytteverdi for sånn rundt regnet 0.00001% av de besøkende. Det blir som å legge ut den røde løperen utenfor leiligheten sin hver eneste dag, fordi man vet jo aldri: Kanskje kommer kongen. Tør jeg foreslå et par langt mer nyttige knapper, for eksempel “Tips Dagsrevyen om denne posten” eller “bestill denne posten som tapet eller papirfly”?

En tredje ting er at bloggene forringes til en visuell hengemyr av logoer og knapper. Siden det finnes et utall slike tjenester holder det jo gjerne ikke bare å inkludere én, men samtidig er det ikke plass til alle. Hvordan vet man egentlig akkurat hvilke tjenester leserne benytter seg av, altså hvilke tjenester man skal ha med? Eller velger man kanskje de tjenestene som betaler best? (Hva er det du sier, får man ikke betalt for å reklamere for kommersielle foretak på denne måten?)

Men stopp nå litt. Ro ned den kjølige sarkasmen. Noe av det vakre med weben er jo at man selv kan bestemme akkurat hvordan siden sin skal se ut. Dersom noen vil ha knappekarneval og juletrelook på bloggen sin, må de jo få lov til det? Som innehaver av en blogg med en relativt truende taggesky på toppen er vel uansett ikke jeg den rette til å klage på “visuelle hengemyrer”. Nei, det grunnleggende problemet med disse knappene er noe annet, og det er det samme som gjelder for Snap Preview - at naturlig browserfunksjonalitet siver ut i websidene. Det er nettleseren som skal være grensesnitt og hovedverktøy mot weben, kun i tilfeller der funksjonaliteten er knyttet spesifikt opp mot siden, bør kontrollene flyttes dit. Navigasjonsknapper er et generelt eksempel, ordningen med at man kan taste “tt” når man er inne på en Amazon-bokside er et mer spesialisert ett (prøv selv, og se hva som skjer).

Den som jobber med web vet (eller bør vite) hvorfor innhold skal skilles fra presentasjon. Ta en titt på denne flotte videoen for en mer retorisk begavet fremstilling av hvorfor dette er lurt enn jeg er i stand til å levere.

Ved å skille presentasjon fra innhold, kan man gjøre endringer i presentasjonen uten at det har konsekvenser for innholdet (bare overhør lyden av heftige omdreininger i Marshall McLuhans grav, OK?). Og omvendt. I praksis betyr dette at informasjon som tidligere var “stengt inne” i ett nettsideskall, nå kan frigjøre seg fra dette unaturlige habitatet og søke andre uttrykksformer. Information wants to be free, som de sier. Dermed kan man “lese” den samme informasjonsbiten på forskjellige måter, for eksempel gjennom en feedleser, eller med en lydavspiller. Et “em”-element (emphasis) i denne bloggposten betyr at ordene elementet omslutter skal vektlegges, hvilket for eksempel kan bety kursiv i tekstform, og ekstra trykk i lydform.

Vi kan tenke oss at digital informasjon består av ulike lag der enkelte overlapper, noen er avhengige, og andre uavhengige. Presentasjon og innhold er allerede nevnt, struktur er et tredje som er nært tilknyttet begge disse. I tillegg består den lagdelte weben av semantiske lag som antar ulike former:

Man har formell, lettere semantikk bygget inn i kodestrukturen (elementer som “em” for ekstra vekt og h1-h6 for overskrifter, microformats). Her kan man også ha formell, tyngre semantikk, i form av RDF. I tillegg har man etterhvert uformell, uavhengig, og “uverifisert” semantikk i form av samlingen (og innholdet) av innkommende lenker, samt de metadata som sosiale bokmerkere produserer. (Det sosiale laget er selvfølgelig en bok for seg selv.)

Vi kan også snakke om funksjonslaget, som egentlig ikke bør tilknyttes nettressursene, men ligger på OS/applikasjonsnivå. Siden websider har svært varierende funksjonalitet og struktur er det altså ikke unaturlig at navigasjonsknapper og søkebokser inkluderes der (selv om Opera og senere Firefox vist oss hvordan søk mot sider via nettlesergrensesnittet kan gjøre weben mer lettbrukt og tilsynelatende strukturert). Men andre funksjoner er såpass universelle at det er absurd å knytte de til webressursen - det er for eksempel ingen som legger inn en “Kopier tekst”-knapp på hjemmesiden sin. Av samme grunn bør man la være å legge inn preview-skript og “bookmark this”-knapper.

Til slutt: En liten disclaimer om hvorfor folk som benytter ting som knapper og previewbilder tross alt er unnskyldt, i hvert fall foreløpig:

Alle som leser blogger og andre diskusjonsfora på nettet kan se at deltakerne – formodentlig for en stor del voksne – rølper i vei på en måte de aldri ville gjort under fullt navn eller ansikt til ansikt. Vi har langt igjen før sivilisasjonen har nådd internett. . . .

Mon tro hvem står bak dette utsagnet? Er det…

• a) En gryende tenårings snusfornuftige bidrag til “Si ;D” i Aftenposten
• b) En eldre herre som ikke liker barn fordi de kan finne på å ringe på og stikke av
• c) Bergens Tidende på lederplass

Med fare for å røpe for mye: Vi har nok et stykke igjen før de gamle mediene forstår noe særlig av nettet.

Våre data?

Jeg har tidligere snakket endel om grasrotdata og menigmanns innholdsproduksjon. “Vårt” bidrag til det voksende datasett de kaller internett består imidlertid ikke bare av Digg-enker, bloggposter og del.icio.us-tagger - våre mest vanlige bidrag består rett og slett av pek og klikk. Hvilke lenker vi velger å trykke på, og hvilke vi lar være.

Hvorfor er disse klikkene noe å samle på? Fordi de sier noe om hva vi er interessert i. Og vår oppmerksomhet er verdifull:

• For oss selv. Ved å registrere mønstre i vår oppmerksomhet registreres kan den “spisses” og støyrenses (for eksempel ved hjelp av musikktjenster som last.fm, artikkelfiltre som Findory), samt at vi kan vise den fram til andre (iscenesettelse av oss selv)
• For andre personer som av en eller annen grunn skulle være interessert i oss og det vi holder på med (foreldrekontroll, følge personer som har autoritet innen spesielle felt eller på andre måter er interessante)
• For kommersielle foretak som:
  • kan bruke dataene til å tilby oss ulike tjenester (jamfør eksemplene over)
  • presentere oss for målrettet reklame (spyware, Gmail-annonser)
  • på andre måter bruke forbruksmønsterdata i kommersielt øyemed (for raskere å kunne respondere på trender osv.)

Hver gang vi legger ut en lenke på vår egen hjemmeside, er vi med på å bygge søkemotoren til Google. Det samme gjør vi når vii trykker på lenkene vi får etter et søk. Når vi handler bøker på Amazon, bidrar vi til å bygge opp deres “people who bought this item, also bought these items”-tjeneste.

Alskens selskaper har lenge forsøkt å høste inn våre klikk enten gjennom spyware, eller i form av en kontrakt av typen “du får benytte denne tjenesten mot at du gir oss tilgang til å følge med på hva du driver med”. Sistnevnte modell er åpenbart å foretrekke, men også denne er problematisk. Hvorfor skal et selskap (som kan vise seg å gå konkurs eller levere et dårlig produkt) få eneretten til våre data?

Det store antall tjenester som konkurrerer om stadig mer kritiske nettforbrukere har ført til en endring av nettselskapenes kultur: Nå gjelder det å være “snillest” mulig, å fremstå som man er på forbrukerens side. Der web 1.0-selskapene uten å blunke solgte medlemmenes epostadresser til alle som ville betale, er 2.0-generasjonens mantra “we hate spam as much as you do”. De er nærmest “en av oss”. Parallellt med denne maktforskyvningen i forholdet selskap-kunde, har man i økende grad begymt å operere med åpne dataformater, sånn at den som vil kan ta med seg sine data til en annen tjeneste, eller benytte de til flere tjenester samtidig. En positiv utvikling, men det er lenge igjen: Last.fm-data lar seg vanskelig kombinere med iTunes, som igjen ikke passer særlig bra med Winamp. De ulike systemene åpner såvidt for å snakke med hverandre, men foreløpig er samtalen av den sjenerte sorten.

Samtidig er nettbrukere (det vil si, et lite mindretall av teknologisk oppdaterte nettbrukere) i ferd med å bli mer bevisst på at de har en vare å tilby. Mange bloggere prøver å tjene noen slanter ved å benytte annonser, hvilket gir liv til for-og-mot-bevegelsene Pro-Ad Blog og Ad-Free Blog. Men også enklere former for uttrykk kan selges. Forrige måned (eh, altså i mars og ikke november) benyttet en person på Lillestrøm eBay til å selge MSN-bildet sitt. Og sakte men sikkert er noe som ligner nettforbrukerorganisasjoner i ferd med å bygge seg opp - AttentionTrust er en ideell organisasjon som forsøker å gjøre følgende prinsipper til allmenne rettigheter (hentet herfra):

1. Property
   You own your attention and can store it wherever you wish. You have CONTROL.
2. Mobility
   You can securely move your attention wherever you want whenever you want to. You have the ability to TRANSFER your attention.
3. Economy
   You can pay attention to whomever you wish and receive value in return. Your attention has WORTH.
4. Transparency
   You can see exactly how your attention is being used. You can DECIDE who you trust.

AttentionTrust tilbyr også verktøyet Attention Recorder, “a Firefox extension that allows users to capture aspects of their clickstream and browsing history”. Det snakkes sågar om et “personlig API”:

Disse dataene vil man kunne lagre i et eget “hvelv”, som man så kan tilby kommersielle foretak adgang til. Selv er jeg mer interessert i (og har langt større tro på) kontroll over egne data av andre hensyn enn de rent økonomiske. Jeg ønsker at systemet skal holde styr på hvilken musikk jeg spiller (uansett hvilken maskin eller spiller jeg bruker) fordi dette er informasjon jeg finner interessant og kan ha praktisk nytte av, ikke fordi jeg ønsker å selge den.

Cory Doctorow oppsummerer det i en omtale av et foredrag last.fm-sjefen holdt om myware*:

I love this idea: people are good at making decisions and computers are good at counting them (and computers are bad at making decisions and people are bad at counting them). My computer should note, count and process every decision I make — it should notice that I never answer emails from certain people, it should notice that I never click through certain stories in my reader, that I load certain pages every day, that I often search my mailbox for certain kinds of messages and so on. That’s stuff I’m totally unqualified to keep track of, and that computers are really good at

*Den nye generasjonen datainnsamlende systemer kalles gjerne myware, som i motsetning spyware har til hensikt å samle inn brukerens data på en “snill” (åpen og tilgjengelig) måte.

Som sinte, grønnjakkede ungdommer i palestinaskjerf kanskje ville ha sagt det: Ta data tilbake!

Opera og Mozilla har en ytterst hendig funksjon: Det at man kan bruke adressefeltet som søkefelt. Adressefeltet har god plass, og det føles gjerne litt raskere og bedre i bruk enn det vesle søkefeltet ved siden av. Men det at jeg…

• bytter mellom å bruke søkefelt og adressefelt til søk
• bytter mellom ulike nettlesere (ingen Opera på jobb)
• rett og slett taster feil

…gjør at jeg stundom ikke har den rette syntaksen: Jeg får ikke med den lille g-en foran søketermen som skal angi til Opera at hei herr Opera, dette er et Google-søk på “steak and cheese” og ikke et forsøk på å gå til webressursen “steak and cheese”.

Siden jeg er relativt feilbarlig hender dette gjerne flere ganger om dagen, hvorpå Opera serverer meg følgende feilmelding (dog litt større enn gjengitt her):

Hver gang dette skjer tappes en irritert dråpe over i et beger som kanskje, bare kanskje en gang renner over og skyller meg i retning av Firefox eller Safari.

Men hva er dette for flisespikkende tøv? Hvorfor er denne feilmeldingen problematisk?

Jo nå skal du høre.

• Jeg forsinkes i aktiviteten jeg holder på med: utføre et søk
• Jeg må skrive inn søketeksten en gang til, ettersom alt som er skrevet i URL-feltet byttes ut til fordel for en feilkode.
• Bruken av utropstegn, store røde røde bokstaver og ord som “illegal” og “invalid” setter en alarmerende, nærmest klandrende tone. Som lojal bruker foretrekker jeg å tiltales på en høflig måte.

Og hey Opera, brukerne deres kjenner nettet godt nok til å vite hvordan en webadresse er utformet. Det bør derfor være åpenbart at en gjeng skrifttegn adskilt med to mellomrom (”steak and cheese”) er ment som en søkestreng og ikke en adresse. Slutt å lage ståhei for ingenting, bare send meg til Google.

Jeg krever ikke mer av en nettleser enn a) kjærlighet til detaljene og b) omtenksomhet for brukeren. Brukervennlighet i ordets ulike betydninger altså. Over et tiår etter nettleserens fødsel er det fremdeles ingen som klarer å levere dette.

(Og jada, etter denne posten lover jeg å ta en liten pause fra føljetongen “i1277 syter om software”…)

Vi skriver snart 2007, men har stadig naive forventinger om hva slags undre teknologien skal kunne utføre for oss. I høst gikk jeg til innkjøp av en laptop, først og fremst for å flotte meg på kafé, men også i håp om å forenkle hverdagen. Halvannen måned senere har jeg fremdeles ikke tatt den på kafé, og hverdagen er i hvert fall ikke merkbart enklere. Kanskje hadde jeg sett for meg at å bære rundt på filene mine skulle gjøre dem mer tilgjengelige - i virkeligheten har jeg bare fått enda et sett filer å skulle holde styr på. Og her nærmer vi oss kjernen for dagens innlegg:

Synkroniseringsproblemet

Ulike systemer med ulike sett filer betyr enten at a) det ene systemets filer ikke er tilgjengelig for det andre (og omvendt), eller at b) det vil oppstå ulike versjoner av filene. Eventuelt en lett blanding av a og b. Resultatet er i hvert fall forvirring, overskriving, og uforholdsmessig mye sløsing av tid på (fra en logisk-aritmeisk synsvinkel) trivialiteter som flytting og organisering. Hadde maskinene hatt den intelligensen vi så desperat forsøker å gi dem ville de ledd av oss. Den er nesten så jeg synes jeg hører humringen fra stasjonærboksen her allerede.

En bitteliten kravspesifikasjon

Jeg er ganske streng på kravene jeg stiller til teknologien. Dersom noe ikke er bra nok blir det rett og slett ikke til at jeg gidder å bruke det. Men jeg er ikke strengere enn at jeg i første omgang vil nøye meg med å synkronisere mine viktigste arbeidsdokumenter, hvilket stort sett er små tekstfiler, samt enkelte ikke alt for store bilder. Synkronisering skal skje automatisk, med andre ord uten at jeg skal behøve å påspandere prosessen noe som helst av min (til andre formål sårt tiltrengte) tankekraft. Arbeidsdokumentene mine må være tilgjengelige på alle maskiner jeg benytter (både Mac og Windows), og helst skal jeg slippe å benytte programvare man må ha administratorstatus for å få installert. Innkjøp eller leie av egen filserver er for dyrt til at det duger, men jeg kan gjerne stå for lagringen selv via FTP. Dersom tjenesten er god nok kan den gjerne koste litt. Avslutningsvis vil jeg gjerne ha muligheten til å jobbe med dokumentene i det programmet jeg ønsker.

Finnes det noe sånt der ute, mon tro? Uten å påberope meg noe i nærheten av ekspertstatus vil jeg her liste opp noen mulige løsninger, samt forsøksvis bedømme hvorvidt de holder mål. Kjør forbrukertest:

1. USB-nøkkel

Egentlig bare en mer avansert variant av den dårlige, gamle disketten. USB-lagringsenheter er hendige bare i kraft av den slette jobben vi har gjort med å kable sammen dataverdenen. Alle løsninger som involverer dingser man må oppdatere manuelt samt fysisk ta med seg representerer et steg tilbake mot 90-tallet. Konklusjon: Ikke godt nok.

2. Box.net

Et av mange nettsteder som tilbyr lagringsplass i form av en begrenset gratisløsning eller ulike betalingstjenester. Box.net har i over et halvt år lovet å komme i en versjon som lar en synkronisere på kommando eller til bestemte tider, det sies imidlertid lite om mulighetene for flere systemer koblet mot samme konto. Tidsbestemt synkronisering er uansett en gammeldags løsning som ikke sikrer at man har siste versjon av et dokument tilgjengelig. Konklusjon: Ikke godt nok.

3. The Gvil Empire?

I mars i år snakket alle om at Google visstnok pønsket på å tilby en plattformuavhengig tjeneste som lar en lagre alle sine dokumenter i en egen GDrive. I det siste har det vært ganske taust rundt dette, men enn så lenge finnes det hjemmelagde og uoffisielle løsninger der man kan bruke sin Gmail-konto som lagringsplass (gDisk for Mac, Gmail Drive for Windows). Dette fungerer til nød som backup, men er ubrukelig som synkroniseringsverktøy. Konklusjon: (Foreløpig) ikke godt nok.

4. Google Docs

Vi forlater ikke Google riktig ennå. Google Docs (tidligere Writely) er en online tekstbehandler, mens Google Spreadsheets er et regnearkprogram. Dette er følgelig ingen løsning for andre typer filer enn tekst og regneark, og heller ingen løsning dersom man ikke har kontinuerlig tilgang på nett. Man lagrer nemlig dokumentene hos Google og ikke på egen maskin, dermed faller synkroniseringsproblemet bort - såfremt man ikke (som meg) faller for fristelsen til å bruke andre tekstbehandlere på si. Google Docs-tekstbehandleren er relativt god, men ikke like behagelig i bruk som f.eks Notepad. Og den fungerer ikke helt optimalt verken i Opera, Firefox eller Internet Explorer. I tillegg er det en ørliten tasteforsinkelse som kan være irriterende. Google Docs lagrer fortløpende, så man trenger ikke bekymre seg for å miste arbeid. Det er enkelt å greit å organisere dokumentene, men å laste opp mange filer på en gang er problematisk. (Det finnes andre tjenester som gjør mer eller mindre det samme som GD, blant annet Zoho Writer.) Konklusjon: Begynner å ligne noe, men ikke godt nok.

5. .mac

Med .mac-medlemsskap får man tilgang til Apples iDisk som nettverksstasjon. Denne er like tilgjengelig fra Windowsmaskiner (og diverse mobiltelefoner) som fra Mac OS. Ulempen med å jobbe mot en nettverksstasjon er at det å organisere/navigere filstrukturen oppleves veldig tregt. En såpass enkel operasjon som å opprette en tom mappe på Macen innebærer et halvt minutt med irriterende visuell baluba og en “Synkroniserer iDisk”-melding. Det viser seg også at man ikke jobber mot iDisk i sanntid, det kan ta ti minutter fra man legger inn en fil på en maskin til den er tilgjengelig fra en annen. Man har kun 250MB lagringsplass, hvilket er greit nok for meg og mine minmale dokumenter, 600 kroner i året er imidlertid en relativt stiv pris. Konklusjon: Sorry .mac, fremdeles ikke bra nok.

6. rsync

Program for å synkronisere mellom ulike Unix-system, der det finnes løsninger for å benytte Windows og Mac. Sikkert meget greit for Linuxfolk og andre som synes terminaler var guds gave til grensesnittet, uaktuelt for oss andre. Konklusjon: Neste, takk.

7. WebDrive

Har man en FTP-server tilgjengelig blir denne tilgjengelig som egen stasjon. Sannsynligvis treg å jobbe mot. Koster $500. Ikke tilgjengelig på maskiner der man ikke har admintilgang. Kun for Windows. Konklusjon: Åpenbart ikke godt nok.

8. Foldershare

Lar en synkronisere mapper på uklike maskiner over internett, synkroniseringen skjer automatisk og i nær sanntid. Siden man jobber mot en lokal katalog (som speiles til andre spesifiserte maskiner over nett) slipper man den nedsatte ytelsen tjenester som iDisk innebærer. Synkroniserer også mellom Windows og Mac OS-systemer Tjenesten har vært gratis siden Microsoft tok over i mars. Fordrer en installert klient for å kunne brukes effektivt, og er avhengig at maskinene det skal synkes mellom står på (man kan dessverre ikke synkronisere til en FTP-server). Foldershare overfører hele filer (i stedet for bare de deler av filene som er endret), hvilket er veldig lite økonomisk i forhold til synkronisere større filer. Konklusjon: Den beste tjenesten jeg har kjennskap til, men fremdeles ikke godt nok.

I et marked der vi har stadig flere enheter er behovet økende for gode synkroniseringsløsninger. Det er nok flere enn meg som er villig til å betale noen slanter for å slippe å utføre “sekretærarbeid”. Vi får snakkes om et år eller to, da har formodentlig et eller annet selskap tatt til vettet og laget en skikkelig tjeneste.

Wildlife er et fantastisk drive-by-filmvisningsprosjekt. En prosjektor montert på en bil sørger for at en tiger i fullt firsprang lyser opp husveggene langs veien. “The framerate of the movie corresponds to the speed of the wheel rotation, picked up by a sensor.” Ta en titt på videoen, da vel (mer hos kunstneren Karolina Sobecka).

Det er flere som har tenkt den samme tanken

Noen studenter i Berlin bruker tunnelvegger som lerret ved å feste en prosjektor til en t-banevogn. Gamle problemstillinger om hvem som har rett til å bruke byrommet hvordan reises, og en reklamebransje i stadig jakt på nye medier å boltre seg i er allerede i ferd med å plukke opp ideen.

Skyggespill for galleriet

I Body Movies interagerer publikum med “veggskjermen” ved hjelp av sine egne kropper, eller rettere: skygger. Video om Body Movies på en vegg i Rotterdam.

Hvis vinduer kunne snakke…

TXTual Healing er nok et kunstprosjekt etter min smak, denne gangen er det snakkebobler som prosjekteres på husvegger (slaviske lesere av i1277 vil kjenne igjen temaet). Publikum benytter SMS til å fylle boblene med det de har på hjertet.

Se den finske allmennkringkasteren YLEs innslag om TXTual Healing.

Så hva venter du på?

Spraybokser og permanerende hærverk er avleggs. Lumen is the new trykksverte. Fisk fram din mest lyssterke prosjektor og følg The Graffiti Research Labs oppskrift på å drive mobil prosjekteringsvirksomhet.

Statens lånekasse har en ordning med at lånetaker kan få rentefritak dersom vedkommende kan dokumentere å ha vært arbeidssøkende og lavtlønnet i perioden rentene har løpt. På en og samme tid. Dette var nytt for meg dengang jeg fant det ut (dessverre litt for sent), og det er nytt for alle jeg forteller det til (dessverre også ofte litt for sent).

BT har i dag en sak om det at mange ferdigutdannede går glipp av dette rentefritaket ettersom de ikke kjenner til Lånekassens finurlige ordning. Men i følge Wenche Merli, informasjonssjef i Lånekassen, er det slett ikke mangel på informasjon fra deres side som er årsaken. (Medstudenter, hold dere fast:)

Nei, tvert imot får vi for det meste positive tilbakemeldinger på våre brukerundersøkelser. Jeg har ikke den oppfatningen at studenter syntes det er vanskeligheter å orientere seg om sine rettigheter

Hva Merli tror den egentlige årsaken til at studentene ikke benytter seg av rentefritaksordningen er, sies det ikke noe om. Altruisme, kanskje? Forresten tror jeg det ville vært enklere, i hvert fall bittelitt enklere, å “orientere seg om sine rettigheter”, dersom Lånekassen av og til hadde svart når man ringer dem. Eller i det minste gått til innkjøp av et skikkelig køsystem, så man slipper å møtes med deres faste mantra: “Alle våre linjer er opptatt. Ring igjen senere”.

Norsk films opptur fortsetter. I Reprise møter vi to sympatiske unge forfattere som kanskje er vel så opptatt av omslag som innhold i bøkene de leser og skriver. Og samtidig som vi fornemmer en kritikk av Den Pene Overflaten er det nettopp de pene flatene som gjør filmen så delikat. Bildene er nydelige, bedre kledd har norsk film neppe vært, og skuespillerne av begge kjønn tar seg så bra ut at både noen og enhver kan måtte se seg nødt til å stille kritiske spørsmål ved egen legning.

Miljøet er akkurat så pretensiøst-intellektualiserende-men-likevel-ikke-overmodent som jeg husker det fra mine yngre år på Oslos vestkant, det er i det hele tatt mye å kjenne seg igjen i her. Ta turen dersom du deler min hang til sorgmunterhet og like deler humor og alvor.

Forleden dag åpnet Oslos nye T-banering, til begeistring for både noen og enhver i hovedstaden. Men ikke alle er like fornøyd. I Aftenposten uttaler alfa-urbanist og Oslo-aktivist Erling Fossen seg i sedvanlig “omvendt” stil, han er kritisk til at det er brukt ressurser på å utsmykke de nye stasjonene. Helst skulle de vært like slitte og stygge som den på Romsås (med slike kriterier burde han vel heller ha valgt Tveita som ideal, men la gå). Jeg sakser fra artikkelen:

T-banen skal først og fremst være funksjonell. Hele hensikten med å reise er å komme seg fra a til b. Hva som skjer underveis er helt uvesentlig.

Først og fremst er ikke det samme som først og sist. Det skader ikke å forsøke å avkjipifisere turen fra a til b. Estetikk og hverdagsopplevelser er ikke unødig jåleri, det har med livskvalitet å gjøre. Og mentalhelse.

De gamle T-banestasjonene fremstår som ikke-steder, og hele T-banesystemet symboliserer i det hele tatt alt det som gjør Oslo til et sted jeg ikke ønsker å leve: Storbyens grimhet, det mørke, kalde og utrivelige, det stressende og ubekvemme. Samlebåndstilværelsen, den sterkestes rett, det forlatte ansvaret. For med funksjonalisme alene bygger man livsløpsmaskiner, ikke levesteder. Tilbake til Fossen:

Det hjelper ikke med blå farge på veggene. Folk får klaustrofobi av å bevege seg under jorden likevel.

Hvilket minner meg på Lærdalstunellen, som med sine nærmere tre mil egentlig er en i overkant lang strekning å kjøre inne i et fjell. Men med de opplyste (og ja, blåfargede) hallene underveis, brytes monotonien. Det hjelper for meg, og det hjelper nok veldig mange andre. Til slutt:

Jeg blir litt nervøs hvis vektlegging av estetikk og arkitektur skal gå på bekostning av funksjonalitet.

Bekostning og bekostning. Aftenposten skriver:

1,4 milliarder kroner har hele T-baneringen kostet. (…) Bare utsmykkingen på de tre nye stasjonene har kostet 6,5 millioner kroner.

6,5 millioner av 1,4 milliarder? Ikke rare bekostningen, gitt.

(Søsterpost: Metronom magi.)

Det var tilløp til kollektivt hakeslepp i byens aviskiosker i dag. Hele forsiden viet til Brann?

Det er selvfølgelig snakk om en Bergensspesifikk variant, på den ordinære forsiden er ikke Brann med i det hele tatt. Spesielt er det likevel, jeg tror det er første gang jeg ser en riksavis komme i en regionstilpasset utgave. Om det selger? Jeg lot meg i hvert fall lure…

I forrige uke ble Nordiske Mediedager avholdt i Grieghallen, og mens andre var på South Park-presentasjon, lusket jeg ned for å se vårt eget institutts Barbara Gentikow levere “et forsvar for allmennkringkastingen”.

Argumentasjonen for allmennkringkastingen ligner den som brukes om enhetsskolen: For at et demokratisk samfunn skal fungere trenger vi en felles plattform av verdier, kunnskap og kulturelle opplevelser. Viktig saker, og jeg har sansen for både NRK og enhetsskole. Men hva består alternativet av, hva er det, rent bortsett fra privatiseringsglade politikere, som utgjør trusselen mot allmennkringkastingen? Det er nok først og fremst tradisjonelle kommersielle kanaler, men også de nye mediene, og siden det er sistnevnte som er mitt domene er det dem jeg skal konsentrere meg om her. Mange medieforskere later nemlig til å ha en forkjærlighet for “gamle” medier, de nye ses gjerne på som hypet, og noe som ikke er verdt å bruke tid på utover i skremmebilder. Et av lysbildene under presentasjonen bare tittelen “(Almenn)kringkastingens særlige muligheter for å fremme demokratisk deltakelse”. La oss se på punktene som ble listet opp her - er egentlig disse “mulighetene for å fremme demokratisk deltakelse” forbeholdt kringkastingen?

Billig og egalitær tilgang til informasjon og kulturelle erfaringer, for “alle”, samtidig

Alle har TV og radio, mens bare “alle” har nett. Et lite spark til datorernas verden er på sin plass, faren for en udemokratisk digital skillelinje, fortrinnsvis mellom yngre og eldre, er reell. Disse skillelinjene kjenner vi imidlertid igjen fra andre deler av (medie)samfunnet. NRK er selvfølgelig mer inkluderende enn konkurrentene, men det er neppe de eldre som dikterer sendeplanen der heller.

Hva “samtidighet” angår, så er det et relativt begrep. Vi kan fint ha opplevelsen av en felles dagsorden selv om vi ikke opplever begivenhetene på nøyaktig samme tid. Vi er flokkdyr, som er interessert i det andre er interessert i. Og kultur? Vi skal ikke se bort fra at unge etter hvert gjør mange av sine kulturelle erfaringer nettopp på nettet.

Ekstrem brukervennlighet; “passiv” bruk som læring

Med ekstrem brukervennlighet siktes det kanskje til at det er veldig få måter å bruke en TV eller en radio på - med andre ord er det få måter å gjøre “feil”. Datasystemer er dessverre problematiske i så måte, men det viser seg altså at folk finner måter å bruke dem på likevel. Og det er jo nettopp de komplekse mulightene for interaksjon som gjør at internett kan brukes til mer enn “passiv” bruk som læring - en og annen pedagog vil nok hevde at det å søke og følge linker og finne fram informasjon på egen hånd er en bedre form for læringsprosess enn den “passive”. Bibliotekene har alltid hatt et formidlingsproblem - hvordan lokke flere enn faste brukere til å benytte seg av det de har å tilby, hvordan få ut all denne informasjonen til massene? På en måte kan vi si at nettet er i ferd med å oppnå det bibliotekene aldri helt fikk til.

Kvalitetssikret informasjon og opplysning, med høy troverdighet

Medienes tradisjonelle autoritet har medført at folk dessverre har utviklet en heller skral kildekritisk sans. Vi har lært oss til å stole på at det vi leser i avis eller ser på TV er sant. Den som har mye spesialisert kunnskap om noe vil kunne bevitne at dette ikke nødvendigvis er tilfelle: Når “vårt” emne fremstilles oppdager vi som regel både feil og unøyaktigheter (det er vel neppe grunn til å tro at det forholder seg særlig annerledes med alt det vi ikke kan så mye om). Jeg skal ikke ta Wikipedia-debatten en gang til, men la meg minne om nettets fordeler her i forhold til de tradisjonelle mediene. Hypertekststrukturen gjør det i prinsippet lett å referere, lett å følge opp kilder. Det er lett å påpeke feil og lett å rette feil. På denne måten lar nettet oss også utfordre inngrodde oppfatninger om kvalitetssikring og troverdighet.

Den typiske ideen om nettet er at alt er kaotisk, fritt og anarkistisk. Joda, men ikke bare. Ikke en gang først og fremst. De deler av nettet som er viktigst for oss i det daglige er riktig så velordnede. Weben er ikke flat - det danner seg mønstre her også, strukturer for autoritet. Og de nye mediene arver fra de gamle, for eksempel tar Aftenposten med seg mye av troverdigheten fra papir over til nett. Under presentasjonen fikk vi servert den gamle klisjéen om at “joda, det står noen bra ting der, men de er veldig vanskelig å finne”, hvilket svarer dårlig til hvordan erfarne brukere opplever surfing på nettet.

Viktig agenda-setting for et stort publikum

Det ble fremmet en påstand om at “Lewinsky-saken er den eneste store saken som har blitt satt på dagsorden av internett”, hvilket faller på sine egne urimeligheter. Det er klart at også andre enn allmenkringkasterne kan bidra til å sette agenda. En “styrt” kringkaster som NRK kan riktignok ta seg råd til å sende mer “samfunnstjenlige” nyheter (utenriks og politikk på NRK versus krim og sport på TV2), men fri presse er nå engang en av samfunnets bærebjelker.

Modeller for god debattkultur

Gjennom formidlingen av forbilledlige debattformer skal altså folket læres opp til å se ting fra flere sider samt å diskutere på en saklig måte. I teorien, men hvordan er det i praksis, i hvilken grad fungerer for eksempel dagens politikere som gode rollemodeller? I et tidspresset og flyktig medium som fjernsynet vil det hviteste smilet, den skarpeste retorikken og de mest bastante påstandene vinne over nøktern nyansering og nøye resonnering hver gang. Rett og slett fordi det ikke er plass, eller tid, til sistnevnte.

Så for å konkludere…

E-demokratiet er her ikke. Men det er liten tvil om at nettet gir oss nye muligheter for deltagelse og engasjement. Sett fra den enkelte: Debattsider, blogger, nye former for å kunne kommunisere med og følge opp politikere. Og på det kollektive plan: Grasrotdrevne prosjekter (Wikipedia, open source-bevegelsen), communitysider, sosiale filtreringstjenester. Søkemotorer som Google, hvis organisering av webens informasjon skjer etter en form for avstemning der så å si alle oss som bruker nettet er med.

En aldri så liten avsporing av et eksempel: På Underskog foregikk det en diskusjon om den mye omtalte Borgen-dokumentaren, der noen foreslo at det skulle lages t-skjorter som protest mot Kværners engasjement på Guantanamo. Litt senere hadde noen tegnet trøyen, og ikke så lenge etter det igjen var t-skjorter på vei i trykken og ulike distribusjonskanaler under planlegging. Teknologien legger til rette for effektiv kollaborativ organisering, hvilket er det Howard Rheingold snakker om i Smart Mobs: “Smart mobs emerge when communication and computing technologies amplify human talents for cooperation.”

Fra Wikipedia:

A smart mob is a group that, contrary to the usual connotations of a mob, behaves intelligently or efficiently because of its exponentially increasing network links. This network enables people to connect to information and others, allowing a form of social coordination

At “smart” ikke nødvendigvis betyr “fornuftig” er en annen sak, og det er en sak som er vel verdt å fundere over. Ikke alle likte Underskog-trøyen. Ny teknologi har skyggesider, og meg og andre med lidenskap for nettet kan lett framstå som evangelister. Da er det bra at noen holder igjen, stiller spørsmål. Men å kunne gjøre dette fordrer en grunnleggende forståelse for hva dette handler om. Verden forandrer seg, og det gjør også våre medievaner. IMK i Oslo later til å være flinke til å følge med i timen, hva har infomedia tenkt å gjøre for å tilpasse seg?

Digitaliteten skal altså bort fra øyeinntørkende skjermer og ut i mer eller mindre frisk luft. Noe kunstnere og andre kreative sjeler vet å benytte seg av.

Bildet viser et veianlegg et sted i Nederland, der noen har brukt to rundkjøringer til å lage en fantastisk landingsplass for UFOer. Google Sightseeing forklarer:

The tower at the centre of the western roundabout will change colour when the traffic intensity on the roads is low, signalling to alien craft that now is a good time to land (presumably one or two cars getting squished by a spacecraft is a worthwhile sacrifice).

Blue lights will then illuminate the 300m stretch of road to the eastern roundabout, where the landing pad is clearly marked with a big “U” (for UFO of course).

(Via Information Aesthetics.)

Electroland er en gruppe som gjør diverse lekne elektrokunstinstallasjoner i offentlige rom, ofte bruker de lys og farger for å lage forbindelser mellom mennesker som befinner seg i nærheten av hverandre.

Dette er the Southern California Institute of Architecture, der fargede lys danner mønstre gjennom en 180 meter lang rekke med vinduer. “Patterns are controlled by cellphone by any caller from any location, raising issues concerning private interaction and control of public spaces.”

Flere eksempler på elektroniske gatekrumspring:

• Interactive Architecture dot Org byr på en mengde prosjekter av denne typen. De fleste eksisterer riktignok kun på tegnebrettet, og de kan være vanskelig å “få tak” på.
• Graffiti Research Lab utfører på sin side elektronisk street art, blant annet i form av såkalte LED throwies.
• Blinkenlights er et tysk prosjekt der man gjorde en høyhusdasade om til en enorm skjerm, der vinduene fungerte som piksler i billedflaten. Ved hjelp av mobilen kunne folk spille Pong, og skjermen viste også små filmer sendt inn av publikum.
• På et universitet i Nederland benyttet man samme idé da man lagde verdens største Tetris-display, spillbart via internett (YouTube har forøvrig et klipp fra verdens nest største).

Hva med vårt kjære Bergen? Her skorter det foreløpig på denne typen “klikkbare” installasjoner. Det var riktignok planer om å gjøre Lysdansen på Ulriken interaktiv ved hjelp av SMS, men dette har det ikke blitt noe av.

Omtrent her er det Bergen rådhus kommer inn i bildet. Alle i byen er jo enige om at vi har et begredelig rådhus. Det vil si, alle med unntak av enkelte arkitekter og intellektuelle hipsters som mener at dette må være flotte saker, siden arkitekt Erling Viksjø var inspirert av selveste Le Corbusier, alle drabantbyers far og mannen som så på hus som bomaskiner og byer som livsløpsfabrikker.

Rådhuset kunne kanskje passert som tilholdssted for et lavstatus-departement i Brasilia - i Bergen hører det ikke hjemme. Men når det først står der, må det da kunne brukes til noe?

La det bli lys. Med kreativ kabling og pertentlig programmering forandres fasaden til en skjerm (med opp til 13 ganger 13 pikslers oppløsning) som kan brukes til så mangt. Eksempelvis trenger NHH-studentene idéer til sine årlige rekordforsøk. Byen huser nok geeks, kunstnere og spillentusiaster til at Rådhusskjermen bør kunne la seg gjennomføre uten for mye knussel. PR-hungrige politikere bør være mer enn velvillige. Iverksett operasjon Klikkbar offentlighet!

Oppdatering, september: Jeg glemte lydinstallsjonen på Bygg for biologiske basalfag (BBB) på Haukeland. Mer om dette og andre prosjekter i publikasjonen Elektronisk kunst i det offentlige rom.

Som en motsatt parallell til at vi flytter livene våre over på nett, begynner intermett å sive ut i verden. For noen år siden var det i enkelte kretser mye snakk om ubiquitous computing, en tenkt kommende samling teknologier for “allstedsnærværende” dataintegrering. Hyppige nevnte “ubicomp”-anvendelser er hus som er i stand til å justere belysningen etterhvert som man beveger seg, kjøkkenapparater som kan snakke både med hverandre og med oss og ikke minst kjøleskap: Kjøleskapet som holder styr på inventar og bestiller nye varer er også en klassiker som har vært “rett rundt hjørnet” i mange år.

En annen drøm om fremtiden handlet om augmented reality og stedenes internett, en slags digital hinne vil vil kunne drapere vårt bilde av verden i (f.eks ved hjelp av øyelinser med innlagt display). Drømmen (eller dystopien, alt ettersom) om “hver person sin profil” ville kunne nå nye høyder når den som har råd til det fikk muligheten til å filtrere bort uønskede elementer i omgivelsene. “JCDecaux-reklameboards? Nei takk, de fjerner vi med et taste-nikk”.

I det siste har ubicomp blitt pop igjen, dog helst under nye navn. Adam Greenfield bruker den snasne betegnelsen everyware. Science fiction-forfatter Bruce Sterling skuer mot en fjern og vakker fremtid der et av tilværelsens mest hjemsøkende problemer (sokkelokalisering) har funnet sin endelige løsning. Sterling ser for seg the internet of things, et miljø der alle fysiske objekter er koblet til nettet (såkalte spimes, Dermed er det slutt på å anstrenge seg for å huske hvor sokkene er - vi bare søker i Google.

• Tekst og bilder fra Sterlings Etech 2006-presentasjon
• Lyd fra den samme seansen

Et beslektet konsept er Julian Bleeckers blogjects - objekter som logger aktiviteten de utsettes for. Kilometertellere og svarte bokser er gamle varianter av dette, genseren som “vet” hvor mange ganger den har blitt brukt er en ny.

Det finnes selvfølgelig mer jordnære og samtidige eksempler på at det fysiske rom veves sammen med digitalisert informasjon. Ulla-Maaria Mutanens Thinglinks for eksempel. Og stipendiat Odd-Wiking Rahlff ved SINTEF IKT har utviklet konseptet cybstickers: Klistremerker som henges opp rundt omkring og ved hjelp av en optisk kode er linket til bildemeldinger. Den som fnner en “cybsticker” kan ta bilde av den, sende bildet til et bestemt nummer, og få den aktuelle informasjonen i retur. Yellow Arrow er et lignende prosjekt som har fått mye internasjonal oppmerksomhet, her har klistremerkene en vanlig alfanumerisk kode. Semapedia er nok en vri på dette, her er målet “to connect the virtual and physical world by bringing the best information from the internet to the relevant place in physical space.” En bruker “tagger” et fysisk objekt/sted med referanse (i form av en optisk kode) til tingen/stedets Wikipedia-artikkel. En forbipasserende med kompatibel programvare installert på mobilen vil så kunne bruke kameraet til å lese av koden, og “klikke” seg til den relevante Wikipedia-artikkelen (illustrert forklaring). Det skal sies at dette er et tungvint* system for noe så enkelt som å formidle en URL, men denne typen linking mellom sted og nettsted eller ting og nett-ting har flust med potensielle bruksområder.

Eksempel? For noen år siden ble dagligvarebutikkene pålagt å oppgi prisene i sammenlignbare mål (hele liter eller kilo). Det er ikke vanskelig å se for seg at de samme butikkene (eller mer sannsynlig: vareleverandørene) kan pålegges å kode alle varene på en sånn måte at kundene ved en enkel skanning er i stand til å sammenligne priser med andre butikker, hente inn tilbakemeldinger fra andre forbrukere, innholdsdeklarasjoner osv. Det kan jo for eksempel være greit å sjekke om salamien vi skal til å kjøpe inneholder ufine bakterier. Informasjonen er der, det gjelder bare å gjøre de rette koblingene, og det er det datarørlegging handler om. Avmystifiseringen av våre kommersielle omgivelser har begynt på internett, og den vil fortsette i “meatspace”.

*Semapedia og Cybstickers bruker egentlig bare gamle strekkodeprinsipper i ny drakt. En mer avansert og for tiden uhyre trendy løsning er RFID-systemet. Radiobrikker (”RFID-tags”) kan lagre langt mer informasjon enn det en strekkode er i stand til, i tillegg trenger man ikke gjøre noe aktivt for å skanne objektet - umiddelbar nærhet til en RFID-leser er nok. Mens det “gamle” smarte kjøleskapet ikke var smartere enn at man på klumsete vis måtte skanne inventaret selv, vil et RFID-kjøleskap registrere varene når man setter de inn på vanlig måte. Og siden brikken har plass til mer informasjon, kan kjøleskapet holde styr på varenes utløpsdato.

Dersom MySpace og Blogger er våre nye torg og almenninger: Er det ikke påfallende hvor få skrupler vi har med å befolke disse tungt sponsede digitale rommene? Etter Clear Channel-bruduljene å dømme er det jo ikke måte på hvor negative vi er til reklame i våre fysiske omgivelser. Dersom noe så traust og upopulært som en kommune benytter seg av reklame for å få det til å gå rundt er det “visuell forurensning”, “å selge seg”. Når favorittsiden vår gjør det samme viser vi en nesegrus forståelse. Spesielt hvis alternativet er at vi må betale. Loven om bekvemmelighet foran prinsipp gjelder nok her som den gjør det i vårt forhold til personvern, sosial ulikhet osv.

Hvor blir det av grasrotbevegelsene i retning av idealistiske, ikke-reklamemarinerte alternativer?

Hva innebærer det egentlig å legge ut noe på nettet? Og hva er motivasjonen bak? Mytene og misforståelsene florerer.

Hvorfor blogger man på nettet dersom man ikke vil at folk skal se det? Eller: Hvorfor uttale seg i offentlighet om ting som er personlig? Hvorfor vise private bilder på nettet dersom du ikke vil at andre skal se dem? Bare ikke gjør det.

Ordene stammer fra en bruker av den lukkede kulturkalenderen Underskog. I den vesle debatten som fulgte etter lanseringen av bloggfilteret Sonitus, uttalte Depesjer-redaktør Jarle Petterson følgende:

Det går virkelig ikke an å spasere ut på torget, slå opp oppslagstavle, og så furte indignert over at noen finner det opportunt å be andre gå og ta en titt.

Det er i utgangspunktet ikke så mye å si på de normative vurderingene her - griper man megafonen bør man vel være klar over konsekvensene, at andre kan høre det man har å komme med? Men hvordan vi synes det bør være, og hvordan det faktisk er, er to forskjellige ting. Er det riktig som det blir framstilt, at “offentlig” egentlig bare et synonym for “allment tilgjengelig”? Er “offentlig” og “privat” nødvendigvis to entydige og motsatte egenskaper?

Et torg består av flere “torg”

Det offentlige er ikke ett domene - det finnes flere offentligheter med ulik grad av tilgjengelighet. Den nasjonale “dagsordenoffentligheten” er forskjellig fra den lokale velforeningens “dugnadsoffentlighet”. Å henge opp en plakat på Fisketorget i Bergen er ikke det samme som å stille opp på Skavlan, som igjen er noe annet enn å legge ut et innlegg på en blogg. Bloggere og forumdeltakere adresserer sjelden samfunnet som helhet i sine tekster, slik tradisjonelle medier gjør. Vi snakker ikke til Alle og til Evigheten.

danah boyd (som ja, skriver navnet sitt med små forbokstaver) forsker på MySpace, og sammenligner nettverkstjenesten med ungdommens tradisjonelle hjørne-hangout. For veldig mange rom på internett vil “gjengen på hjørnet” være en mer passende metafor enn “torg-gauleren”: Jovisst er gjengen som henger her er offentlig tilgjengelig rent fysisk, men dette er ungdommens egen sfære, der aktivitetene slett ikke er myntet på verken mor, far eller andre voksne. Gjengen inviterer ikke hvensomhelst til å delta, det er en privat samling mennesker som tilfeldigvis oppholder seg i et offentlig rom.

Fornemmelsen av hva som er vårt publikum og våre omgivelser legger føringer på hva vi sier og gjør i ulike situasjoner. Vår intuitive oppfatning av “publikum” er en sansbart tilgjengelig gruppe mennesker i våre umiddelbare omgivelser. Mange av oss er mildt sagt lite begeistret for tanken på å skulle snakke foran et større antall mennesker, og i et auditorium vil tilstedeværelsen av publikum kunne oppleves nesten angstfremkallende intenst. Med tekst forholder det seg annerledes, ikke minst med digitalt distribuert tekst. Her er vårt publikum i utgangspunktet en usynlig eller i det minste en vag størrelse. I hvilken grad vi er i stand til å “sanse” tilhørerne avhenger av vår sosiale følsomhet generelt, og vår kjennskap til og erfaring med nettmediet spesielt. Men stort sett vil selv normalt sjenerte borgere verken få tørr hals eller skjelvende hender av å trykke “submit”.

Denne bloggposten er i teorien tilgjengelig for millioner av mennesker som a) forstår norsk og b) har tilghgang til internett. I praksis har den kanskje av et par titalls lesere, hvorav rundt ti er personer jeg vet om. Et begrep som “offentlig tilgjengelig” kan i denne sammenheng synes som noe av en overstatement, men som vi tidligere har vært inne på har informasjonen en hang til frihet, og det er ikke godt å si hvor den kan finne veien. Like fullt skrives posten innenfor en spesiell kontekst og for et spesielt publikum - at barrierer mellom denne konteksten og andre fort kan kollapse, blir det vanskelig å ta hensyn til - utover å venne seg til det.

danah boyd bruker begrepet super publics for å beskrive den nye typen offentligheter:

Digital life has really screwed with the notion of public, removing traditional situationism (Goffman) that connects strangers. If the Kenyan farmer is connected to the Internet and reads English, he can be a part of Bloomberg’s public via the New York Times. Yet, this does not mean that the New York Times would conceptualize him in their public, nor does it mean that his public acts would be equally visible by other constituents of the Times.

I løpet av noen enkle setninger oppsummerer boyd mye av det jeg har forsøkt å skrive om mediert kommunikasjon i løpet av de siste tre årene:

Digital architectures alter the structure of social life and information flow. Persistence, searchability, the collapse of distance and time, copyability… These are not factors that most everyday people consider when living unmediated lives. Yet, they are increasingly becoming normative in society. Throughout the 20th century, mass media forced journalists and “public” figures to come to terms with this, but digital structures force everyone to do so.

Hele innlegget bør forøvrig være obligatorisk lesning for de som arbeider med eller studerer nettet som sosial arena.

Er bloggere journalister?

Vi må lære oss å forstå at selv om alle kan skrive på web (og bedrive noe som ligner på journalistikk), er ikke alle journalister. Journalistikk er et fag. Journalister lærer seg til å forstå hva det er å publisere for et usynlig publikum. Og journalister forholder seg til presseetiske regler formulert i den hyppig omtalte Vær Varsom-plakaten. Et av punktene der lyder:

Opptre hensynsfullt i den journalistiske arbeidsprosessen. Vis særlig hensyn overfor personer som ikke kan ventes å være klar over virkningen av sine uttalelser. Misbruk ikke andres følelser, uvitenhet eller sviktende dømmekraft.

Mellom linjene kan vi lese en erkjennelse av at ikke alle “vanlige folk” nødvendigvis har den mediakompetansen som journalister har. Dette må tas hensyn til. Når menigmann ikke vet å veie ordene sine tilstrekkelig i forhold til publikum, må redaktøren gjøre det for henne. Bloggere og andre leverandører av nettinnhold har ingen Vær Varsom-plakat, og som nevnt har de kanskje ikke engang forståelse for betydningen av slike regler. Senest i dag skriver VG om foreldre som “Henger ut egne barn på nettet” på et nettsted der foreldre som har hatt trøbbel med barnevernet driver en form for digitalt borgervern, ved å legge ut barnevernsrapporter og diverse andre konfidensielle opplysninger. Det nytter altså ikke å behandle alle som produserer innhold for web som om de var ansvarlige redaktører.

I et intervju på IT Conversations snakker “folkemediamogul” Dan Gillmor om hvorfor han ønsker at en blogger snart skal miste huset på grunn av bloggens innhold - ikke fordi han ønsker å se flere husløse, men fordi bloggere trenger en vekker på hvor grensene går når det gjelder hva det er lov til å skrive om andre. I dag er ikke dette åpenbart for alle, og ærekrenkelser begås over en lav sko. Nederst i kolonnen til høyre har jeg pleid å linke til EFFs Legal Guide for Bloggers, hvilket har blitt framstilt som en guide til bloggeres rettigheter, men den handler også om bloggeres ansvar. I en tid der alle under 20 legger ut ting på web er det bare å håpe at kidsen lærer seg nettkyndighet uten å gjøre for mange feil av typen som rammer andre. Samtidig kan vi håpe at folk forstår at mennesket ikke er noen form for rasjonell journalist-maskin.

Internettforskning og etikk

For en tid siden var jeg på en gjesteforelesning der etnolog Charlotte Hagström på veltalende og kunnskapsrikt vis snakket om etiske aspekter ved å forske på nett-tekster. Hun forsket på en spesiell type nettsider laget av sørgende foreldre til minne om sine døde spedbarn, og lurte på hvordan hun i denne situasjonen skulle kunne skåne foreldrene ved å unngå sitater og navn, og samtidig oppfylle vitenskapelige krav om etterettelighet. Disse tekstene ligger altså offentlig tilgjengelig på nett, men Hagström var altså omtenksom nok til å anta at det å “bli forsket på” var en konsekvens av skrivingen foreldrene neppe hadde sett for seg, I tillegg var det vanskelig å forutse hvordan foreldrene ville reagere på dette. Jeg kan ikke påberope meg forskerstatus, men har ingen vanskeligheter med å gjenkjenne problemstillingen. Da jeg i min tid vurderte å skrive om chatting og nevnte denne idéen for andre chattere, var den naturlige responsen “er det derfor du snakker med meg, fordi du skal forske?”

Vi liker ikke å reduseres til en gjenstand for analyse. Skal andre snakke om oss, skal det skje på våre egne premisser. Vi ønsker selvfølgelig alle å bli sett, men ikke uten at vi bevarer en viss kontroll med hvem som får se hva. Og på et internett der sfærene titt og ofte kolliderer, kan ballene i denne innntrykkskontrollen fort vise seg vanskelig å sjonglere.

I 1939 ga Berenice Abbott ut boken Changing New York, en samling fotografier av Manhattan og områdene rundt. I prosjektet New York Changing har fotograf Douglas Levere gått i Abbotts fotspor og tatt bilder av de samme stedene 60 år etter. Kameraet er identisk, og bildene er forsøksvis tatt med samme utsnitt og under samme vær- og lysforghold som originalene. Resultatet er et riktig fascinerende blikk på både likheter og endringer i bybildet.

Metafilter byr på “da og nå”-billedserier fra flere byer.

Oppdatering: Området rundt WTC før og etter 11. september (sent men godt via Marve).

The Internet has fundamentally changed the practical and economic realities of distributing scientific knowledge and cultural heritage. For the first time ever, the Internet now offers the chance to constitute a global and interactive representation of human knowledge, including cultural heritage and the guarantee of worldwide access.

Slik begynner the Berlin Declaration on Open Access to Knowledge in the Sciences and Humanities, en erklæring UiB (som en av to norske institusjoner) gledelig nok har skrevet under.

Hvorfor velge åpen tilgang? Både for å demokratisere tilgangen på kunnskap og for å øve innflytelse: Undersøkelser viser at en fritt tilgjengelig artikkel vil ha flere ganger høyere sannsynlighet for å bli sitert enn en “innestengt” artikkel.

DSpace er et åpent kildekodesystem for arkivering av forskningsmateriale i digital form. De nærmeste dagene holder DSpace User Group en konferanse her i Bergen, der det skal snakkes om publisering av akademisk arbeid. Et høyst aktuelt tema for alle instituttene på UiB, altså, og noe som burde være av særskilt interesse for informasjonsfagene. At jeg ble oppmerksom på konferansen mer eller mindre tilfeldig, er symptomatisk for en organisasjon med en heller haltende informasjonsflyt (ryktet forteller at de ansatte ikke har blitt informert verken via intranett eller mail). Men det er ikke bare universitetet som institusjon som er noe sendrektig av seg. UiBs nettavis På Høyden kan melde om at bare 15 prosent av doktorgradskandidatene går med på å legge ut avhandlingene sine i universitetets åpne forskningsarkivet BORA (via Undercurrent). Teknologiske barrierer for åpen adgang fjernes, men de kulturelle og juridiske gjenstår.

Jill Walker presenterte åpen tilgang sett fra forskerens synspunkt
Om Open Access i Wikipedia