i1277 er en stadig mer utdatert blogg med ustødig fokus på informasjon, sosio-tech, grensesnitt og design.

Flere poster på forsiden eller i arkivet.

Mer om i1277

Anonymitet og frihet på nett

Den som leser gjennom hele dette innlegget fortjener en is.

Panopticon er Jeremy Benthams tenkte fengsel, konstruert slik at vaktene fra en sentral plassering har oversikt over alle fangene, som på sin side ikke kan se tilbake til vokterne. En fange har altså ingen måte å finne ut av hvorvidt vokterens blikk er festet på akkurat henne. På denne måten “disiplineres” fangene til å vokte seg selv.

Etter innlegget om overvåkning av sidetrafikken ble det en liten debatt. Bruken av trackere er nyttig, men det er noe panoptisk ved det. Jeg kan se personen på den andre siden, men personen kan ikke se at han blir iakttatt. Han kan derimot være klar over muligheten for dette, på generelt grunnlag ettersom “alle” bruker tracking og på mer konkret grunnlag ettersom jeg altså allerede har “avslørt” at tracking står på. Så hva så?

Ettersom Jill Walker er byens bloggeguru og ofte har interessante poster samt endel linker å by på så er jeg hyppig innom der. Jeg (mener å huske at jeg) leste der engang at det var en tracker der hun kunne se hvilken side folk gikk inn på hennes blogg fra. Etter å ha lest dette forandret jeg atferd en smule, halvveis ubevisst begynte jeg å gå inn på siden hennes fra andres blogrolls i stedet for min egen. Hvorfor det? For ikke å gi inntrykk av å være altfor opptatt av siden hennes. Irasjonelt selvfølgelig ( for det første er sannsynligheten ikke så høy for at hun analyserer treffene på siden på et så lavt nivå og for det andre så er jo ipen min den samme uansett hvilken side jeg går via og for det tredje, så hva så, vi kjenner hverandre jo ikke uansett). Poenget er at vissheten om at vi kan bli iakttatt er nok til at vi kan forandre atferd, denne vissheten kan fungere “displinerende”.

Dette var bare et eksempel. Og dersom noen tror jeg er helt sprø nå så kan Marve fortelle at flere av hans faste lesere fikk kvaler med å følge med på bloggen hans etter at han fortalte dem om trackingen. Men, selv om jeg i utgangspunktet er skeptisk til alt som legger begrensninger på min frihet på nett, så er overvåkning av denne typen uansett relativt uskyldig. Dette var mer en fiffig måte å få viklet Panopticon inn i innlegget. Det er andre og mer alvorlige sider ved identitet, privatliv og nett som bør belyses sterkere. “Privacy may be more attainable in the world of bits than in the world of atoms. But we can also lose it faster if we don’t pay attention” som Negroponte sier.

En kompis av meg flyttet fra byen for noen år siden, og jeg hadde mistet mailadressen hans. For å finne denne gjorde jeg søk på navnet hans. I tillegg til mailadressen fant jeg endel andre spor etter han. Da jeg først ble kjent med han var han høyrevelger, etterhvert ble han en engasjert sosialist (“jeg var ung og naiv” som han sa da vi mobbet han for bakgurnnen og kursendringen). Denne utviklingen kunne underholdende nok spores på internett, fra de første innlegg på Unge Høyre-nettsider rundt 1995 til skarpe innlegg på debattsider og tett-på-nett møter med Carl. I. Hagen fra de senere år.

Dette ligger altså offentlig tilgjengelig på web. Tilsynelatende helt uskyldig informasjon egentlig. Men likevel får jeg meg ikke til å vise linkene her, og dermed navnet hans, hvorfor ikke? Det føles utleverende. Vi er ikke “laget for nett” i utgangspunktet, vi må tilpasse oss dette som vi har tilpasset oss alt annet rart opp gjennom årene. Vi har ikke konseptet om durability eller “recordability” eller hva vi skal kalle fenomenet om at noe vi ytrer tilfeldig kan bli tatt vare på for evig i blodet (vi har ikke noe ord for det engang, som jeg kommer på nå i hvert fall). Jeg mistenker også at vi ikke helt forstår oss på konseptet om kringkasting- vi er ikke vant til å snakke til et stort antall mennesker på en gang og følgene det kan få. Det at vår atferd på nett kan sette spor som våre barnebarn engang kan følge er en tanke jeg tror veldig mange nettbrukere ikke er bevisst på- og det kan koste dem hodebry i ettertid. Jeg vet ikke om kompisen min med Unge Høyre-fortid er klar over sporene av han som (teoretisk) for alltid er etset inn i søkemotorindeksene. Jeg vet ikke om han bryr seg. Men jeg vet at det finnes en masse mennesker som ikke har reflektert over dette og som mange år etterpå kan irritere seg over at det de skrev et eller annet tilfeldig sted for lenge siden og ikke lenger kan stå inne for er tilgjengelig for alle.

Det er ikke bare når det gjelder en selv mange kunne hatt godt av å utvise mer diskresjon i forbindelse med personopplysninger på nett. EU-domstolen gjorde nylig en dom på grunnlag av at noen hadde gjengitt personlige opplysninger om andre uten deres samtykke (på Digme: Blogg er det litt reflektering rundt dette).

Jeg har blitt vant med å bruke “nicks” i ulike sammenhenger på nett. Er det ulike identiteter som kommer fram i de ulike “personaene”? Nja. Jeg tenker mer på det som ulike sider av den samme identiteten (jeg later aldri som jeg er en dame i 40-årene eller et eller annet jeg absolutt ikke er slik den gamle klisjéen om en nettbruker sier man skal). Poenget er at jeg selv vil beholde mest mulig kontroll med hva slags informasjon den jeg kommuniserer med i ulike sammenhenger har om meg. Og det er ikke noe annerledes med å ville ha denne kontrollen på nett enn den atferden alle åndsfriske mennesker har ute i “den virkelige verden”. Som Goffmann påpeker så ønsker vi å gjøre et godt inntrykk på folk, og vi ønsker å kontrollere hvilke deler av oss de har tilgang til, og dermed hvilket inntrykk de har av oss. Det som kan gjøre et godt inntrykk på en person i én sammenheng kan gi det motsatte inntrykket med en annen person i en annen sammenheng. Det fungerer altså ikke å henvende seg til alle mennesker på samme måte. Og ikke alle slipper “backstage”, bak fasaden der våre mer private tanker holder hus.

Tenk deg at du venter bussen og deler leskur med en fremmed. Vil du fordrive tiden ved å legge ut i detalj om din barndom, eller evt. dine seksuelle preferanser? Dersom du er invitert på middag til dine svigerforeldre for første gang og måltidet overhodet ikke faller i smak , vil du si rett ut hvor lite du likte det? I en muntlig-eksamen-situasjon, vil du kommentere hårfrisyren til sensor?

Samfunnet fungerer ikke sånn, vi er ikke oss selv fullt og helt for alle. Vi framstår litt forskjellig avhengig av hvem vi forholder oss til. En lærer, en kamerat, en tilfeldig forbipasserende eller en nær slektning vil ha tilgang til en ulik “edition” av deg, eller av “i1277” for den saks skyld. (Aftenposten hadde forresten for en tid siden en liten sak der løgn framstår noe unyansert. Samfunnet slik vi kjenner det er basert på at ikke alle skal ha full oversikt over alt og alle). Davin Brin hevder i boken The Transparent Society at overvåkningssamfunnet allerede er uungåelig, og at man blir nødt til å velge mellom “privacy” og “freedom”. Den eneste måten vi kan være trygge for misbruk av våre personlige opplysninger er å frigjøre de for alle, den eneste måten vi kan overvåke de som overvåker oss er ved å sette opp kameraer absolutt overalt. selv på politikontoret, så alle kan være hverandres voktere. Det gjennomsiktige samfunn. Denne idéen tiltaler veldig lite, og uten at jeg har lest boken virker det å være en merkelig forståelse av mennesket som ligger bak. Det som gjør oss til det vi er ovenfor andre er jo nettopp det at vi selv bestemmer hvilket inntrykk vi prøver å avgi. Det å gi andre tilgang til “skjulte sider ved oss selv er en måte å vise at vi verdsetter. I hvilken grad har man ærlighet dersom mulighet for løgn og tilbakeholdelse av informasjon ikke eksistererer? Hva slags frihet har man dersom ethvert annet menneske kan lese tankene dine ved hjelp av små elektroniske gadgets? Hmm, tilbake til virkeligheten og samtiden nå…

Tilbake til dette med navn og anonymitet. Dette ble en lang og kronglete post men det er fordi den oppsumerer endel forskjellige ting jeg har tenkt på og som henger sammen. Her kommer nemlig “i1277” inn i bildet. Hvorfor har jeg tatt dette navnet i forbindelse med bloggen? Skal dette være en hipp robotaktig betegnelse a la R2D2? Er det en trang etter å være et slags mystisk “phantom of the blogosphere” som ligger bak? Slett ikke. Alle som går på informasjonsvitenskap vet at det er et identifikasjonsnummer. Min generasjon nettbrukere vokste ikke opp med BBSer og Usenet. Som allerede nevnt er jeg vant med å kommunisere gjennom nicks. Og jeg stoler ikke automatisk mindre på en person som ikke oppgir fullt navn sånn som mange av den “gamle skolen” later til å gjøre. Om noen mener en semantisk web hadde bestått av kun etterettelig informasjon skrevet av sporbare personer så får ikke det hjelpe.

Weben er som vi vet ytterst søkbar. Det koster meg noen sekunder av min tid å søke på mitt eget navn. Det koster like lite tid for en annen å gjøre dette (mindre dersom de behersker touchteknikk bedre enn meg). Dette er for meg grunn nok til ikke å bruke fullt navn. Jeg skriver ikke for alle for alltid. Hvis jeg skulle skrive under fullt navn ville en begrensning av friheten følge med på kjøpet, og atferden hadde forandret seg. Terskelen for å legge inn innlegg hadde vært høyere (til det positive ville kanskje noen si). Dette innlegget ville i hvert fall ikke sett dagens lys.

Å blogge for seg selv, noen kjente og en håndfull mer eller mindre tilfeldige fremmede representerer noe annet enn å skrive for fremtidige arbeidsgivere eller for familie. Jeg hører stadig at man må “stå for” det man sier, i virkeligheten er det få som “står for” absolutt alt de har sagt og gjort til alle tider og vi står for forskjellige ting til forskjellige folk. Vi står ikke for at vi ikke likte maten ovenfor svigermor.

Jeg diskuterte dette med navn med Henning, han mente det ikke var noe annet alternativ enn fullt navn, ettersom han blogger i forbindelse med oppgaven sin og helst vil tas seriøst blant forskere. Forståelig nok. At forfattere, forskere og andre halvveis “offentlige” personer bør bruke fullt navn er jeg inneforstått med. Og jeg merker meg at veldig mange andre gjør det også, og det må de få lov til. Men den veien passer ikke for oss alle. P2P-tjenesten Filetopia sine ord om privacy oppsummerer forøvrig greit mitt syn på saken.

Gratulerer. Du fortjener din is. Denne posten ble alt for lang og kunne sikkert med hell splittes opp i mange mindre men det får være. Det måtte sies one way or another. Jeg lover at det aldri mer blir så lange innlegg. Heretter blir det bare de “effortless” korte som gir det rette “laid-backe” inntrykket.

89 kommentarer til “Anonymitet og frihet på nett”

  1. HavaS Says:

    Søren og!! Eg husker ikkje passordet mitt inn på bloggen:-(

    Håvard