Word (Don’t Come Easy)
Universitets webmail-tjeneste er en grei måte å få tilgang til UiB-mailen når man er hjemmefra. Den brukes også av mange studenter som ikke er klar over at man kan lese eposten sin i en helt vanlig (og langt bedre) klient. I en msn-samtale for en tid siden okket Marve seg (sjekk ut den nye bloggen hans forresten) over at webmailen gjorde rare ting med Word-dokumenter. Jeg kom på at han ikke den eneste som har irritert seg over dette. “Hvorfor sender dere ikke inn oppgavene ferdig formatert? Kan dere vennligst bruke papir som i gamle dager?” Omtrent dette skal en foreleser ved HF-fakultetet ha sagt til studentene sine.
Årsaken til problemet er ikke inkompatible versjoner av Word, men grensesnittet til IMP Webmail. Informasjonen om vedlegget i en mail ses nederst på bildet ved “Part(s)”. Et Word-ikon varsler om vedleggets karakter, så følger et (tilsynelatende meningsløst) 2-tall, og etter der igjen står navnet på dokumentet. Trykker man på linken til vedlegget, får man opp et vindu med en Word-viewer, der dokumentet vises i en nesten uformatert versjon. Det er ikke så rart om professoren og Marve (og sikkert mange andre) har trodd at dette er sånn det skal være. Etter årevis med web-erfaring har jo de fleste av oss visse forventninger til hvordan en blå lenke i et nettleservindu skal oppføre seg. En link forstår vi som både en referanse og en direkte peker til en ressurs. Men i dette tilfallet befinner altså denne mentale modellen seg på vaklende grunn. (Man kan lagre dokumentet på vanlig måte ved å trykke på ikonet til høyre. Å stole på at brukeren skal forstå en funksjon ut fra ikoner alene er imidlertid problematisk.)
Det er vel og bra med vidløftige visjoner og pliktskyldige portaler, men belsebub lurer i detaljene, og det skal altså ikke mer til før enkelte velger å gå tilbake til den før-digitale måten å gjøre ting på.
desember 23rd, 2004 at 12:06
Har en mistanke om at flere har Word-trøbbel, for de siste oppgavene jeg har fått kom som PDF-filer. I så måte har jeg bare en kommentar, og det er at det kan lønne seg å sjekke PDF-filen før den leveres inn elektronisk. Det er ikke alltid PDF-utskriften ser ut som papirutskriften.
E-post er for øvrig et lite egnet verktøy for filutveksling, men det tar det nok en stund før verden har forstått. Årets rekordforsøk var et vedlegg på 47 MB (og kom fra merkantilt fagmiljø).
desember 23rd, 2004 at 17:35
Jeg er i det hele tatt ikke så begeistret for epost som måte å kommunisere med folk på. Dette har gjerne sammenheng med at jeg er et barn av forum/msn/sms-generasjonen. Med mail følger ofte en usikkerhet knyttet til om budskapet når fram (hvis det er en firmamail; hvem i firmaet leser den, har motparten kunnskaper og programvare til å håndtere vedlegg, i såfall hvor store vedlegg, er det rett adresse, hvor ofte sjekker vedkommende mail, kom mailen gjennom spamfilteret, har den i blitt lest, hva betyr det i såfall at man ikke har fått svar osv).
I høst har jeg søkt på jobber, og mange arbeidsgivere ønsker søknaden elektronisk. Blant annet for å begrense muligheter for screw-ups pleier jeg å sende denslags som PDF. Dokumentene sjekkes behørig, men fra en av de ønskede arbeidsgivere lød likevel svaret: “Vi kan ikke se å ha mottatt din søknad”. Lettere beskjemmet forsøkte man seg igjen, men heller ikke denne gang kom det fram. Dette gjentok seg, og for hvert forsøk steg selvfølgelig følelsen av å gi et uslettelig (men udugelig) inntrykk. At feilen sannsynligvis lå på motsatt side føltes ikke helt naturlig å antyde for en mulig fremtidig arbeidsgiver…
desember 25th, 2004 at 01:12
Du som studerar data og slikt. Kan du forklare meg kvifor julefilmen min (2 og eit halvt minutt med filming av juletre, handclaps og ein marve-låt) kunne ende opp med å bli 500mb stor avi-fil? Og at kvaliteten blir dårlig og grumsete?
Har ikkje sansen for e-post sjølv, men ikkje av grunnar som du ramser opp. Hadde planer om eit blogginnlegg om temaet, men tankegangen er så paradoksal at det er umuleg å formulere seg forståelig. Derfor velger eg å spamme kommentarboksa di litt. Hør:
E-post følast for meg latterlig passè. Akkurat som det gamle loslitte brevet vi brukte å sende i gamle dager. Ofte ler eg av foreldre som føler seg up-to-date med teknologien fordi dei klarer å sende elektronisk post til si datter i Australia.”Hei gamlefar, det der med e-post er gammalt nytt som vi unge har gått lei av for lengst”. Men tankegangen min stemmer ikkje då folk elsker å sende mails og ingen eg kjenner har nokonsinne hevda at e-post er fordums teknologi som ikkje høyrer til eit moderne samfunn. Men slik føler eg likevel, sjølv om det er opplagt ein våsete tanke.
Samtidig som eg ser på e-post som noko neandertalsk, oppfattar eg det og som eit ûbermoderne, sci-fi-aktig og ufølsomt kommunikasjonsredskap. Som Jehovas Vitne sa til meg på gata med klirrande røyst “Data gjer oss ensomme og inneslutta” (eit morsomt samantreff då eg akkurat då var på veg mot datamaskiner på biblioteket for å registrere meg som nextgentel-kunde). E-post er fint det til å sende masseutsendingar, beskjedar til ukjente, bestille nye plater på grooven osv. Men eg har aldri forstått det å sende meldingar på e-post til nære venner. I dag har mange fått “God Jul”-meldingar på mailen, eg har fått ingen (buhu). Neida, folk får styre sin eigen hage og velge sin valgfrie livsførsel. Men eg hadde neppe satt pris på om du zacken i dag hadde sendt mail til hundenmarve@gmail.com (vil du ha en slik?)med slik fjollete tekst. Då er det tross alt meir naturlig og humant med ein telefonsamtale. Elektronisk blir slikt så ufølsomt eller umenneskelig om du vil. Sms er riktignok like ummeneskelig, men den teknologien har eg ingenting i mot merkelig nok.
La oss avslutte julevrøvlet. Poenget er at eg ikkje har sansen for e-post, både fordi det er så gammaldags, men samtidig fordi det er for moderne. Kaldt og moderne ja. Kanskje er det angsten for å skulle miste vhs`en over nyttår som får meg til å poste denne totalt unyttige posten, eller kanskje er det andre grunnar. Uansett, posten har blitt for lang til å viske ut no, på tide å kose seg med presanger.
desember 25th, 2004 at 03:25
Lang og fin kommentar, rene julaften.
Filmen din? Du får komprimere litt. At kvaliteten er dårlig og grumsete skyldes den lave oppløsningen kameraet bruker samt den gustne belysningen fra juletreet, men dette visste du vel. Har du for få og for dårlige opptak kan du alltids spe på med et par av mine. Jul er jul.
For endel av oss som ikke har opplevd krigen og vendt oss til andre og mer givende kommunikasjonsformer så føles vel epost litt passé. Men hva vet vel vi som ikke har vært ute i yrkeslivet der denslags er uunnværlig. Men det fungerer altså vanligvis langt bedre å kommunisere på andre måter. Instant messaging for eksempel.
Jeg fikk én av de julehilsenene du sier du er glad for å slippe. Fra en gammel kompis jeg ikke har hørt fra på årevis. Trivelig det. Alternativet hadde i dette tilfellet ikke vært noen telefonsamtale eller et varmt håndtrykk eller andre ting du idealistisk drømmer om. Alternativet hadde vært ingen kontakt i det hele tatt. Hva velger du? Hvis du i utgangspunktet er skeptisk til mediert kommunikasjon er kanskje litt paradoksalt å bruke ord som “human” eller “naturlig” om en telefonsamtale. Det hadde føltes relativt lite naturlig om man på julekvelden helt uforberedt skulle snakke med en man ikke har hørt fra på årevis. En som sågar befinner seg titalls mil avgårde. Ikke akkurat “tilbake til naturen”, eller? Og “human”- alle disse mediene er da vitterlig laget på grunn av behovet for det noe av det mest grunnleggende menneskelige, kontakt. Ja, bortsett fra ditt favorittmedium SMS, som ikke opprinnelig ble laget med slike skumle, sosiale baktanker. SMS er forresten noe av det mest avleggse moderne som finnes, om noen år kommer de unge til å le godt av at forfedrene drev med noe så krøkkete. Lykke til med presangkosen.