Kremmerens blikk
Så er det den tiden av tiåret igjen. Brillene er mistet, og min oppgave er å skaffe et par nye.
Å navigere seg fram til en optiker går lekende lett, ingen avanserte søk er nødvendige. Langtidsminnet gir nemlig en grei oversikt over bygatenes intrikate nettverk og hvilke tjenester og produkter som tilbys hvor. Butikkene er som regel godt merket, og det er flerfoldige visuelle navigasjonselementer. Som regel finner man previews and det som tilbys ved hjelp av den gamle men fremdeles velfungerende vindusteknologien. Ikonografien gir også nyttige ledetråder for navigasjon; en baker har gjerne en fristende kringlefigur utstilt der en optiker har et par megetsigende briller.
Når man kommer inn i forretningen er systemet som oftest selvforklarende og intuitivt, og står man fast er hjelp enkelt tilgjengelig. Men et par av byens mer veletablerte optikere styrer jeg unna. Nærmere bestemt et par som holder til i en gate oppkalt etter en utdødd regent. Disse lokalene er ofte sparsommelig befolket ognår man går inn møtes man av en splash screen i form av en mann med det jeg oppfatter som et slags misbilligende og intenst blikk. Når jeg titter gjennom og prøver på utvalg fra butikkens sortiment er det som om dette blikket ikke vil slippe taket. Min oppgave er som nevnt å kjøpe briller, og da ønsker jeg naturlig nok å konsentrere meg om mitt eget speilbilde og ikke om denne stirrende mannen som selv ikke mitt brilleløse sidesyn kan unngå å oppfatte. Mitt ideal om å handle i ro og mak lar seg slett ikke forene med den sosialt ukomfortable stemningen betjeningen på denne måten maner frem.
Jeg jobber selv i kiosk. Og jeg kjenner da såpass til menneskers grunnleggende sosiale funksjonalitet at jeg er klar over at andres reaksjon på vår atferd igjen påvirker vårt handlingsmønster. Jeg er ikke interessert i å påvirke kunden gjennom stirring. Ser jeg at kunden står og vurderer et deilig måltid kjøtt forsøker jeg å finne den gyldne middelveien mellom å virke overhengende og å framstå uhøflig ignorerende.
Det kan selvfølgelig hende at også brillemennene kjenner til disse sosiale mekanismene. Det kan tenkes at den aggressive selgerstilen egentlig er nøye kalkulert. Noen reklamefolk vil si at det er det samme om en reklame er pinlig dårlig så lenge den selger produktet. Kanskje ligger en lignende filosofi bak brilleselgerens intense blikk, for alt jeg vet har han tjent seg søkkrik på å selge briller til de impulsive, besluttsomme eller bare manipulerbare. Men pengene mine får han ikke. Neste gang går jeg rett forbi, og setter kursen mot en mer brukervennlig butikk.