Dengang jeg jobbet i barnehage, og de yngste og mest sakesløse ungene skulle ha mat, styrte vi mot kjøkkenskuffen og hentet fram de minste skjeene vi kunne finne. Ved for stor input av føde ville barnet bøye seg unna, gulpe eller brekke seg, hvilket førte til at vi lynraskt justerte matmengden. På denne måten ble ønsket metthetsnivå sikret og den lille kunne smile fornøyd selv om smekken var full av Nestlé.

Naturen oppdaterte oss med informasjon om podens systemtilstand på en så elegant måte at godeste Donald Norman nok ville kjent en salig varme bre seg ved synet.

Nå finnes det selvfølgelig langt mindre delikate systemer enn barnemating, blogger for eksempel, der vi ikke har denne type instant feedback tilgjengelig. Her er det ikke bare én, men flere mottakere, som for alt jeg vet kan ha ulike preferanser når det gjelder både matveien generelt og porsjonsstørrelser spesielt. Derfor denne periodiske og tilsynelatende utidige bruken av det minste bestikket. Som nå.

Innlegget ble postet 18 januar, 2005 klokken 14:56 og har følgende nøkkelord: blogging. Følg eventuell respons ved hjelp av innleggets RSS 2.0-feed. Both comments and pings are currently closed.