Pseudonymer og digitale fotspor
De som bare vil ha med seg poenget kan spole ned til nest siste avsnitt. Priset være scrollehjulet…
“Det er noe rart med disse digitalkameraene”, hørte jeg noen si. “Det ser jo ikke naturlig å holde de sånn et stykke foran ansiktet”. Mens den gamle metoden, å presse apparatet mot pannen, tydeligvis var den mest naturlige ting i verden.
Hva som er natur, er det altså kulturen som avgjør. Og det er en tendens til at ord som “normal” og “virkelig” benyttes om den ikke-nettmedierte delen av verden, mens dette internett er noe fremmed og unaturlig. Handle uten kasse eller luke? Nærmest umenneskelig… At tradisjonelle måter å gjøre ting på ofte er et resultat av begrensninger i den fysiske verden er lett å glemme. Billettluken var der fordi vi trengte en eller annen måte å utlevere en papirbit, ikke fordi samtalen med den gretne billettselgeren var en nødvendig kilde til lys i hverdagen.
For alt vi vet kan troen på den hellige treenigheten navn-ansikt-redelighet være en arv av denne typen. Mange mener jo at det ikke går an å forholde seg til andre med mindre man har vedkommendes navn, adresse og helst bankkontodetaljer. De som er vant med moderne nettkommunikasjon (multiplayerspill, forum, chat) ser imidlertid på bruk av pseudonymer som uproblematisk. De bruker det jo selv. Og synes det er befriende irrelevant om man “heter” Anna Jørgensen eller Marve Valdemar, så lenge innholdet står til laud. Et navns viktigste funksjon er å peke ut én i mengden, den jobben klarer et alias like bra som et navn. Marve trenger ikke bruke noe folkeregistert navn verken for å kunne by på fin underholdning, eller for å opprettholde en identitet på nett.
Men er det ikke feigt? Er ikke et alias bare noe man gjemmer seg bak? Absolutt. Å gjemme seg er engang en viktig del av tilværelsen.
Når vi er på ferie, i begravelse, på byen, på skolen, når vi er i vante og uvante, behagelige og ubehagelige situasjoner, viser vi ulike sider av oss. Og samtidig gjemmer vi andre. Mennesker har kameleonære trekk, vi er relativt flinke til å tilpasse oss omgivelsene. Vi er ikke den samme for alle, og ingen har ikke tilgang på “hele” oss. Versjonen av oss vi vi lar noen få tilgang til er alltid en spesialredigert utgave. I filmindustrien gir man fansen tilgang til “deleted scenes” gjennom DVD-utgivelser. På samme måte viser vi at vi setter pris på noen ved å gi de tilgang til sider av oss andre ikke får se.
Vi har en stor og velkjent verktøykasse for uttrykk: Klær, kropp, ting, hva vi sier og gjør, hvem vi er med og hvor. Også på internett er det nok av måter å sette spor etter seg, og ikke alle er vi like bevisst på. Det blir mer utydelig for oss akkurat når og hvordan dette foregår. Chatting, IM (og IM-status), publisering/blogging, kommentering/forumaktivitet, søking, spilling, surfing, nedlastning, e-handling/bestilling/påmelding, mailing. Bruk av tjenester som del.icio.us, Bloglines og Audioscrobbler. The list goes on. Alle disse utgjør små deler i et digert puslespill som ville tegnet et ubehagelig nærgående og detaljert (men ikke fullstendig og sikkert skjevt) bilde av oss.
Der Ute er det tilsynelatende greiere å holde styr på hvem som “ser” oss (selv om det blir stadig vanskeligere ettersom teknologien tar over også det fysiske rommet). Vårt sirlige sansesystem forteller oss hvem vi har rundt oss og hvilken situasjon vi har å forholde oss til. Når tjuagutten ser kompiser rundt seg og hører deres sedvanlige røverhistorier, kodes automatisk situasjonen: Dette er kompis-kontekst. Når far entrer scenen forandres situasjonen med en gang, språket blir mildere – uttrykket justeres.
“Virkeligheten” tilbyr altså enkelte fundamentale verktøy å skille sammenhenger med – tid og rom. Man kan bare være ett sted til samme tid. Stundom kollapser kontekstene (inn kommer far, vi treffer sjefen på byen), men dette er ikke normalsituasjonen, og vi er som regel klar over at det skjer. Som de kameleonene vi er klarer vi å tilpasse oss situasjonen. Manglende evne til å bedømme hva som er passende oppførsel i ulike situasjoner kobler vi opp mot lav sosial intelligens.
Dette innlegget er (som sedvanlig) en studie i å gå rundt grøten før man kommer til poenget, et poeng som egentlig kunne vært formulert på to setninger. Men hold ut leser, vi nærmer oss mål. Som er tilbake i internettalderen. Her er det selvfølgelig også sfærer og kontekster, men de er ikke adskilt av tid og rom på samme måten som der ute. Alle har tilgang til alt. Sfærekollapsen er selvfølgelig ikke fullstendig. De enkelte informasjonsbitene er tross alt i utgansgpunktet som nåler i høystakker, håpløst fortapt i en strøm av andre informasjonsbiter. Vel, i hvert fall før man gjør et søk på Google. Og dersom man har “vært seg selv fullt og helt” på nett, vil Google by på en rimelig omfangsrik “mappe”. Bruker du fullt navn vil dine skriveriver i et speedway-forum vil fungere som nøkkel til dine erotiske skildringer av eventyr med Michelin-mannen i et annet. Til glede for kommende generasjoner.
Og dette må folk gjerne gjøre, hvis det er det de vil. Ikke alle bryr seg om å skille stue og kjøkken. Men enkelte av oss har altså ikke lyst til å dele alt med alle, enkelte av oss ønsker ikke å ha et “navn” blant folk. Det er pølsevev når det sies at alle ønsker å bli kjendiser. Jeg vil tro at de fleste vil være mer fornøyd med å være “famous to fifteen people”, som vi bloggere gjerne blir. Og derfor er det at vi bruker ett pseudonym i bloggosfæren, et annet i hardwaresupport-sfæren og et tredje i Michelinmann-fetisjist-sfæren. En smule kontroll over at det man sies ses i “rett” sammenheng, er det for mye forlangt?
Pragmatisk som jeg er erkjenner jeg dog at bruk av alias ikke er kompatibelt med f,eks å bli tatt seriøst i akademiske eller andre alvorstyngede kretser. Og det vil vel være feil å hetse de som ergrer seg over “anonymitet”, all den tid irrasjonelle sider av meg selv kan irritere seg når jenter som går med slør. Her er man ikke stort bedre selv altså. Og ikke er det snakk om konsekvens heller, når det gjelder å skille sfærene: Stadig siver det inn med irrelevant personlighet både i form av tekst og linker til musikk og bilder. Kan hende tar jeg til vettet og går over til navn engang jeg også. Skal vi si i juni?
Jeg nevnte at man kunne formulert poenget i dette innlegget i et par setninger stedet for i en lang og gnagende tekst, her kommer de: “For enkelte er alternative å blogge uten alias å ikke blogge i det hele tatt. Da er det greit å velge førstnevnte”.
(Dette skulle egentlig være en kommentar til Jill Walkers post om hvorvidt studenter som blogger bør bruke fullt navn eller pseudonym. Siden det jeg skrev ble uforskammet langt og fragmentert poster jeg det her i stedet).