Så er er man altså tilbake fra en relativt fornøyelig tur til Nederland, der jeg har deltatt ved en workshop som omhandlet tagging. Hva synes jeg om byen? Fikk jeg det ønskede faglige utbyttet? Er hovedoppgaven så å si i boks? Jeg vet leseren sitrer etter å få svar på disse, og ikke minst noen helt andre spørsmål, men slapp av, her tar vi det hele i tur og orden.

Først: Amsterdam. Som jo viser seg å være litt av en by. Fylt til randen av skjøger, turister, steak houses og syklister. Sistnevnte dominerer gatebildet totalt med sine antikvare drog av noen sykler. “Ik toeft doden geveejren”-kampanjen slo nok aldri an i Nederland, det er i hvert fall ingen som bruker hjelm. Det betyr ikke at du som turist ikke skal gjøre det, for man må nesten regne med å bli påkjørt en gang eller to i løpet av oppholdet. Særlig bør man være på vakt i gågatene, der mødrene røsker barna vekk fra skinnegangen tideler før trikken suser forbi. Gatene er ellers overraskende fulle av søppel, enkelte steder er det ubehagelig å oppholde seg på grunn av stanken. (Redigert: I ettertid har det kommet meg for øre at dette skyldtes søppelstreik i byen).

På tross, og kanskje litt på grunn av dette, er Amsterdam en særdeles sjarmerende by. Den er nesten nesten litt styggpen, for de mange flotte gamle fasadene er stundom slitte og de samme rød-grå tonene overalt gir en viss monotoni. Å navigere seg rundt i byen er i det hele tatt en utfordring, de herlige kanalgatene det er så mange av ser nemlig klin like ut alle sammen. Ingen har visst tenkt på å bruke visuelle virkemidler, farger for eksempel, for å skille dem fra hverandre. Langs kanalene finner man noen fantastiske leiligheter i hus hvis lokale identitet hovedsaklig ligger i gavlene, som det finnes fem-seks forskjellige typer av. Alle husene (inkludert de nye) har en krok øverst, som man bruker til å heise møbler med. Trappeoppgangene er nemlig for smale for sofatransport, her gjøres det som kan for å bøtes med plassmangelen. Inkludert å flytte inn i husbåter, som det ligger enn masse av langs kanalene.

Språket er som vi vet flott, og mengden gjenkjennelige ord og fraser er en kilde til konstant underholdning. Nederlenderne kan by på ikke mindre enn fire ulike r’er (selv om den ene kanskje rent teknisk er en k). Folk later til å være høflige, dog ikke mer enn strengt nødvendig. De er ikke spesielt imøtekommende og komfortable i omgang med fremmede, og lager en slags halvsmil-grimase når de treffer på noen de bare såvidt har møtt før. Veldig like nordmenn med andre ord (eller mer nøyaktig, med et annet språk). De er selvfølgelig betydelig mer liberale -det er man nødt til å være for å holde ut en by der hippier koser seg på hvert hjørne og gledespiker står dandert i vinduene. Jentene betaler 100-150 Euro kvelden for å få betjene disse vinduspostene, og utgjør nok et rimelig hakebesleppende syn for en stakkars nordboer. Om det er noe mer fornedrende å stå sånn enn å henge i regnet ute på Strandkaien må gudene vite.

Men nok om pleasure, hva med business?

Konferansen foregikk i fasjonable stål-og-glass-omgivelser i det noe uheldig titulerte World Trade Center. Jeg liker å bruke ordet konferanse, for å kunne baske meg i dets aura av akademisk viktigperskap, men i bunn og grunn var det snakk om en skarve workshop. Tilstede var rundt 16 deltagere, stort sett IT-folk med virke innen webutvikling, usability, og informasjonsarkitektur, i tillegg til en representant for politiet. Sikkert lurt, man vet jo aldri hvordan slike workshops kan utarte. Som ensom student kunne man innledningsvis føle seg litt bortkommen, spesielt da innlederen la avgårde på et nederlandsk som plutselig ikke var så fascinerende likt norsk likevel. Etter fem minutter med r-er i alle fire varianter og en stadig klammere i1277 tok arrangøren ansvar og gjorde oppmerksom på at det av hensyn til den langveisfarne heretter skulle prates engelsk, og med lovens lange på armlengdes avstand var det ingen som turde annet å adlyde.

Mye av tiden gikk med til presentasjoner av tagging som fenomen og webprosjekter som har benyttet seg av denne strategien for å strukturere innholdet. Det virket som de fleste av deltagerne var der for å få en innføring i et nytt og spennende fenomen. Jeg på min side kanskje hadde sett for meg en grundigere utforskning av problemstillingene, siden jeg i all ubeskjedenhet mener å kunne endel om emnet fra før. Dermed ble det til at tok jeg ordet i tide og utide, hvilket gikk greit nok, selv om jeg ikke alltid er så flink til å stokke ordene sånn på sparket. Det ble uansett noen interessante diskusjoner ut av det, og å oppleve et rom fullt av folk som interesserer seg for det samme er sjelden kost. Samtaler om We make Money Not Art, del.icio.us og Flickr i et tørt konferanserom, w00t?

Konklusjonen får bli at å gå over bekken etter øl kan være både trivelig og tørsteslukkende. Om ikke så lønnsomt.

Innlegget ble postet 31 august, 2005 klokken 15:37 og har følgende nøkkelord: amsterdam, byrom, ferie, hovedfag, reisebrev, tagging. Følg eventuell respons ved hjelp av innleggets RSS 2.0-feed. Both comments and pings are currently closed.