One Laptop Per Child
Negroponte og MIT Media Lab sitt One Laptop Per Child-prosjekt har fått endel omtale det siste året. Planen går ut på følgende:
a) masseproduser spesiallagde datamaskiner
b) selg de svært billig til utviklingsland… (kun ordrer på én million eller flere enheter aksepteres)
c) …som så skal distribuere de videre til skolebarn.
En spennende idé. Kryss det du har for at det blir en suksess. Det har imidlertid ikke manglet på kritiske røster. Den vanligste innvendingen er at fattige har større behov for mat og vann enn for datamaskiner. For så vidt selvsagt, men det er ofte lite fruktbart å sette ulike former for støtte opp mot hverandre. Kontakt med verden og de idéer den har å by på kan ha uvurderlig nytteverdi for unge skoleelever. Men dersom lokalbefolkningen opplever andre behov som mer presserende enn teknologitilgang kan dette by på problemer. Lee Felsenstein er en dataingeniør som etter sigende er opptatt av teknologiens sosiale implikasjoner. I artikkelen Problems with the $100 laptop (via Metafilter) lister han opp en rekke problemstillinger knyttet til OLPC-prosjektet, blant annet stiller han det evige u-hjelpsspørsmålet (hvorvidt det er samsvar mellom formål med hjelpen og praksis):
In developing societies children are perceived to have a place in helping the family advance, not in racing ahead and leaving the family behind. Unless it is evident that the laptop will improve the prospects of the family then support within the family may not be forthcoming, and the laptop will more likely be converted to cash.
Artikkelforfatteren bekymrer seg også for en annen kjent problemstilling knyttet til u-hjelp, og mener man ikke har satt seg nok inn i kulturen der man skal inn med sin hjelpende hånd:
So far as can be seen, no studies are being done among the target user populations to verify the concepts of the hardware, software and cultural constructs
Men selv om dette skulle være sannhet, så er det nok en modifisert en. Det skal godt gjøres å forske på denne gruppen som helhet, “the target user populations” er en enorm og uensartet gruppe. Og det har det vært gjort mange lignende prosjekter og studier – blant annet her på Infomedia. Synneve Monstad leverte i fjor sin oppgave basert på feltarbeid i Laos. BBC rapporterer (både tekst og video om et prosjekt i India der småbarn prøver datamaskiner for første gang – og relativt fort lærer seg helt grunnliggende ting (som å få Windows til å henge…)
Her hjemme blant bergene har vi sett “teknologi til alle”-prosjekter i blant annet Modalen og Austevoll. Medieomtalen er imidlertid stort sett begrenset til perioden før og under oppstart. Har det i det hele tatt vært gjort forskning på lokalsamfunnsmessige følger av disse programmene? Er Modalen blitt en kunnskapsbastion, Austevoll det nye Silicon Valley? Er du på søk etter masteroppgave, så er det bare å forsyne seg.