Når vi er på nett har vi et overordnet mål: Få med oss det som er viktig for oss, og filtrere bort det irrelevante. Natta har færre timer enn det nettet krever, så her trengs det kløktige strategier for å hindre støyen i å overdøve signalet. En av strategiene vi benytter oss av er tillit, og tillitssystemer er et voksende felt med med stort potensiale.

Jaha?

Som andre deler av den menneskelige tilværelse handler internett om mer enn lureri, desinformasjon og kildekritikk – det handler også om tillit. Når vi bokmerker eller abonnerer noe(n) representerer det en stille (som oftest i hvert fall) tillitsærklæring. Vi rasjonaliserer fra Blogg X sin foreløpige (eller tilsynelatende) fortreffelighet til at den også i framtiden vil by på godbiter vi ikke ønsker å gå glipp av. Og vips, Subscribe. Vi abonnerer på bloggens syndikeringsfeed.

Den lettlurte typen, altså

La meg fortsette, takk. På denne måten gir vi Den Andre Bloggende rollen som filter (eller rettere; et av mange filtre) mot internett/verden. Det framvoksende “deltakende web”-paradigmet fører til mange andre typer tillitsabonnementer blir mulige. En utvidet tilnærming til syndikering er OPML – en standard for lister over feeds. Dersom vil stoler tilstrekkelig på Blogger X sin utsøkte smak og gudommelige dømmekraft trenger vi altså ikke nøye oss med å abonnere på X sin blogg – vi kan abonnere på alle de X abonnerer på igjen. Ved å la andre filtrere virkeligheten, slipper vi å gjøre det selv. På denne måten har vi gått fra at

• a) “alle får presentert den samme virkeligheten” (tiden med NRK-monopol), til at
• b) “alle får filtrert verden ulikt” (video/zapping/internett) til at
• c) venner og andre i “tillitskretsen” igjen kan få servert akkurat det samme.

Det der faller på sin egen urimelighet. Har det rablet fullstendig?

OK, så er det kanskje ikke helt sånn det fungerer.

• “Alle får hvert sin verdensbilde” var en typisk kritikk av push-teknologi, dengang det fremdeles ble benyttet som begrep. Men: Mennesker er sosiale og ønsker å oppleve sammen. Vi tiltrekkes av store mediafenomen en masse (og mindre fenomen i mindre grupper).
• Det er allerede flere år siden vi begynte å dedikere litt for mye av arbeids-/studiedagen til å forsyne kompiser med diverse lenker via epost, IM og web-forum.
• Med mindre vi ikke ønsker noe eget liv, vil vi per definisjon aldri få tid til å fordøye noen blåkopi av andres verdensanskuelser. Ikke ville vi hatt noen interesse av det heller; selv nære venner er for ulike oss til at vi skulle ønske å følge enhver tanke den andre måtte ha.

Og akkurat det er grunnen til at jeg er litt skeptisk til Raymond Kristiansens tro på OPML som revolusjonerende for måten vi kommer til å bruke nettet på. Jo visst, syndikering er fremtiden, og OPML har sikkert flust av både tenkelige og utenkelige bruksområder – for eksempel i jobbsituasjoner der man ønsker at hele staben skal ha det samme “nyhetsblikket”. Men uten at man kommer opp med dugelige metoder for støyreduksjon har jeg liten tro på å la andre mennesker, med all deres interessekompleksitet, fungere som nyhetsagenter på denne måten. Når de mest interessante artiklene er tilgjengelige trenger vi ikke lenger hele kompendiet. Med mindre det er nettopp det folk vil ha? Kan hende har jeg en noe skjev idé om hvor mye tid og interesse folk egentlig har å avse til web. Hvilket minner meg om da en av deltagerne ved Mob-Tagging-workshopen snakket om hvordan han gjerne ville betalt, dersom noen kunne tagge internett for ham. Men tillit og kvalitetssikring eller ikke – bør vi strebe etter en utvikling der man tar “hele pakken” framfor å velge og vrake kilder selv?

Spar oss for kvasidilemmaene. Andre eksempler på tillitssystemer?

Vi beveger oss til et annet sted på nettet der Jo Christian Oterhals skriver om Yahoo sin My Web 2.0-tjeneste. I My Web 2.0 integreres tagging/sosiale bokmerker i søkemotoren, hvilket er ment å gi mer personlig relevante søketreff. (Og Yahoo er for øvrig neppe blind for fordelene ved å la brukerne semantisere weben for seg). Andre varianter av tillits-søkemotorikk inkluderer Rollyo og Swicki.

Yahoo har helt klart beveget seg i riktig retning det siste året, og det de driver med er både ambisiøst og interessant. Det går riktignok sakte – grensesnittet er like lite innbydende nå som da jeg prøvde tjenesten første gang for noen måneder siden. Et annet og mer fundamentalt problem ved My Web 2.0 (eventuelt en feature, for den som liker lukkede selskap) er at bokmerkene ikke er like tilgjengelige som for eksempel del.icio.us sine. For i det hele tatt å på noen måte kunne knytte seg til andre i nettverket, er man nødt til å spørre dem (sågar via epost): “Vil du være vennen min?”, med det typiske gjengivelsespress det måtte medføre. Den klassiske “social software-fellen”.

Da foretrekker jeg den mer sosialt komfortable del.icio.us-modellen. Som del.icio.us-bruker kan man abonnere på hvilken som helst bruker sine bokmerker, uten at andre trenger vite om det.

Ja, vi har fått med oss denne kikker-fetisjen din. Men var det noe poeng med denne posten, utover å bruke flest mulig buzzwords?

Tja, det skal være der oppe et sted. Du får lete mellom linjene.

Innlegget ble postet 21 november, 2005 klokken 03:52 og har følgende nøkkelord: internett, media, opml, sosial programvare, syndikering, søk, tagging, tillit. Følg eventuell respons ved hjelp av innleggets RSS 2.0-feed. Both comments and pings are currently closed.