Strukturert blogging?
Før jeg på frekkeste vis ble avbrutt av juleferie, holdt jeg på med en serie artikler om metadata. Jeg hadde blant annet påbegynt et innlegg om strukturert blogging. For å fullføre dette ser jeg meg nødt til å kneble jeg konduktøren og foreta en aldri så liten avsporing fra t-baner, kunst og informasjonsdesign. Hold fast!
I “Tre nøtter til Askepott” hjelper en gjeng fugler unge Askepott med å skille klint fra hvete. Som bloggkonsumenter er vi ikke like priviligerte, men vi har enkelte hjelpemidler til rådighet: Nettverkstelegrafen, syndikering, ulike former for filtrering og metadata. Før jul nevnte jeg microformats, som er én tilnærming til å lage maskinlesbare beskrivelser av blogginnhold. En mer komplekst initiativ er strukturert blogging .
Men er ikke blogger strukturerte nok? Rent bortsett fra innholdet altså…
Joda, bloggsystemer flest er allerede relativt strukturerte, og det er ingen tilfeldighet at du får så mange blogge-treff når du søker i Google. Den semantisk velpløyde strukturen er i det hele tatt mye av hemmeligheten bak fenomenets suksess. Men de ulike systemene bruker litt forskjellige måter å strukturere innholdet på, og strukturert blogging skal være en måte å sikre interoptabilitet (samspillbarhet), i tillegg til at postene altså skal beskrives bedre. Alt i finnbarhetens navn. Selve struktureringen foregår ved at man installerer en plugin, som utvider bloggpostskjemaet med endel felter som er ment å fylles ut. Noen ser for seg dette som et steg mot den bruker-drevne, semantiske weben (dit vi allerede har vært på vei en stund i form av sosial tagging). Et eksempel på mulig praktisk bruk er å la bokmerkeverktøy (som del.icio.us) lagre disse dataene automatisk, sånn at vi kan søke på f.eks forfatter (og ikke bare tagger eller titler) når vi skal lete gjennom “vår del av weben”.
Tidligere forsøk med metadataskjemaer har imidlertid hatt liten suksess på web. I gamle dager hadde webutviklerne muligheten til å beskrive nettstedene sine i meta-tagger. Mange webutviklere misbrukte tilliten ved å forsøke å jukse seg oppover i søketrefflister, og dermed besluttet søkemotorene å se bort fra disse dataene. Og sånn har det seg at ingen av publiseringsverktøyene har skjemaer som Dublin Core innebygget. Men nå er det altså noen som vil bruke blogger til å gjenopplive de gamle idéene. Nyvinningen Google Base er basert på den samme tidsriktige grasrot-semantiserings-tankegangen (og har følgelig den samme sårbarheten for misbruk).
Oi, så flink du har blitt til å snakke gresk! Men har du noen egen mening, eller skal du bare referere til det andre sier?
Siden du spør så høflig, skal du få et svar som handler mer om blogging generelt enn strukturert blogging spesielt.
Jeg deler skepsisen til de som innvender at bloggere flest er in it for the innhold, og derfor ikke er interessert i å produsere annet enn grunnleggende metadata (tittel og eventuelle kategorier/nøkkelord). Folk driver med dette fordi de vil si noe, ikke fordi de liker å fylle ut skjemaer. Bloggingens appell ligger jo nettopp i enkelheten og den ustrukturerte friheten. La oss si at jeg måtte holde meg til ett tema, i stedet for å vimse mellom språk i det ene innlegget, informasjon i det andre, og Bergen i det neste. Hadde det blitt en “bedre” blogg å lese? Helt sikkert. Men bedre å skrive hadde den ikke blitt – hvis det i det hele tatt hadde blitt noen blogg, da. Mye av motivasjonen springer ut fra det at man har sitt eget område der man kan styre som man vil. Selv om man ikke alltid styrer “optimalt”.
I høst serverte Jacob Nielsen en topp-ti-liste over brukervennlighetsfeil bloggere gjør. Brukervennlighet og tilgjengelighet er viktig, jovisst. Men alt til sin tid, eller kanskje heller: sitt sted. Det nytter ikke å iføre seg business-briller når man skal vurdere hvermannsbloggingen. Blogging handler nemlig ikke nødvendigvis om å skulle gi mest mulig korrekt formulert, utvetydig informasjon. Derfor måtte jeg smile da jeg så Erik Stattins råd om ikke å lystre noen av Nielsen sine regler. Ta “feil nummer 3”, om “Nondescript Posting Titles”:
Users must be able to grasp the gist of an article by reading its headline. Avoid cute or humorous headlines that make no sense out of context.
Nei, nei, nei. Det er ikke det at det er noe galt i å bruke beskrivende titler på innleggene. Det kan jo forenkle jobben med å velge ut hva man skal lese i Bloggrevyen og Bloggarkivet. På samme måte som en saklig tittel kan gjøre det enklere å velge bok på biblioteket. Men det er likevel sjelden Saabye Christensen får beskjed om at han må se å lage mer beskrivende titler på bøkene sine. Å skulle redusere alle menneskelige uttrykk til utvetyige meldinger går mot vår natur, og er følgelig fånyttes. Den semantiske weben må bygges ved at maskiner lærer å lese mennesker – ikke ved at mennesker lærer å uttrykke seg som maskiner.
Med Nielsen (og mange andres) humørløse briller handler hele nettet om business. Om å vinne neste klikk. Om å dele opp all informasjon i entydige, atomiske, maskinlesbare enheter. Ikke et øyeblikk skal kastes vekk. Men weben er for viktig til å reduseres til en markedsplass. Internett er så mye mer enn dette – det er en lekeplass, et sted å oppleve, drømme, møte, oppdage, tyde, gjenkjenne, føle, vurdere, skape. Et kaos kanskje, men et herlig kaos.
Vi kan se for oss et kontinuum mellom de tenkte størrelsene “ren informasjon” og “ren stil”. Innimellom finner vi hele spekteret av “menneskelige utrykk”. På den ene siden har vi grafikerne som ønsker et mest mulig uhåndterlig internett, og bare er opptatt av dekorasjon, uleselige skrifttyper og Flasheri. På den andre siden har vi infonatikerne, som på sin side vil ha weben lengst mulig mot, ehm, sin side. De vil si, helst ville de nok sluppet å blitt belemret med weben i det hele tatt – de så nok helst at informasjonstransaksjoner fant sted via mer strukturerte protokoller som Gopher eller FTP. I sin semantiseringsiver glemmer de dog at et såpass kjønnsløst og kjedelig nett nærmest hadde ligget brakk. Nettets gjennombrudd skyldes nettopp mangfoldet og mulighetene arkitekturen gir. Vi tiltrekkes av både det grafiske nettet og av informasjonsnettet – hver for seg er de mindre attraktive.
Så ja, selv om jeg helt klart ser verdien av å bruke beskrivende overskrifter i postene, så kommer jeg nok til å fortsette med en og annen fjollete nondeskriptiv tittel om det passer meg. At ikke alle tar de eventuelle referansene er ikke så farlig. Og infonatikerne? You’re never gonna get it.