Per hos Infontology er flink til å ta opp sørgelig forsømte spørsmål angående “människans existentiella position vis à vis den digitala revolutionen och det snabbt framväxande nätverkssamhället”. Han er skeptisk til hvor “hverandre” blir av i en verden der nettverket og det digitale tar over for direkte kontakt mellom mennesker – “„varandra“ kan inte representeras av simuleringar eller data”.

Han siterer Jeremy Rifkin:

How likely is it that members of a generation growing up in front of the screen or inside its virtual worlds – whose communications with one another are mediated by layers of technology and symbols – will be able to empathize sufficiently with others or with their fellow creatures? How does one express empathy in a world of simulation?

Nå kan vel ikke vi skryte av å tilhøre den første generasjonen som kommuniserer via medier – vi har tross alt hatt både tale, skrift og andre symbolsystemer til rådighet en god stund allerede. Så spørsmålet blir: Bidrar teknologien til at vi fjerner oss fra hverandre, eller til at vi nærmere oss hverandre?

Som antydet i tidligere poster om bildekultur og mobilkultur ser jeg vel for meg at svaret er noe midt i mellom – både og.

Både – det digitale laget kan absolutt fungere som et forkludrende og fremmedgjørende slør mellom oss. Men og – den muligheten for global kulturell forståelse vår egen og de kommende generasjoner har fått i fanget, mangler sidestykke i historien. Dagens hendelser i Damaskus tjener som eksempel. Muslimenes harme er basert på en medieforvrengt utgave av virkeligheten. Vestlinger er på sin side forbløffet over reaksjonene. Den interkulturelle innsikt som er nødvendig for å forstå hverandre er det bare et tettere sammenvevd verdensnettverk som vil kunne gi.

Det er verdt å gjøre seg noen refleksjoner om tiden vi går inn i. Før eller senere blir teknologien kraftig nok til at vi om ønskelig kan kle verden i en digital hinne. Hvorfor skulle vi ville det? Vel, bergensere som er lei av gråvær vil kunne justere fargen på skyene til noe mer delikat, og gaterenslighetspedanter som meg selv vil kunne få simulert vekk alt søppelet som flyter i gatene på Møhlenpris. Hva gjør man ikke for å komme i humør. Ved hjelp av dyktig håndtverk og avansert arbeidsdeling har vi allerede muligheten til å manipulere deler av verden som er viktige for oss (pupper, klær, frisyrer), men dette er ingenting i forhold til hva som venter oss. Hvor mye av hverandre vi vil simulere bort i samme slengen, gjenstår å se.

Innlegget ble postet 4 februar, 2006 klokken 22:47 og har følgende nøkkelord: moderne tilværelse, nettverk. Følg eventuell respons ved hjelp av innleggets RSS 2.0-feed. Both comments and pings are currently closed.