I forrige uke ble Nordiske Mediedager avholdt i Grieghallen, og mens andre var på South Park-presentasjon, lusket jeg ned for å se vårt eget institutts Barbara Gentikow levere “et forsvar for allmennkringkastingen”.

Argumentasjonen for allmennkringkastingen ligner den som brukes om enhetsskolen: For at et demokratisk samfunn skal fungere trenger vi en felles plattform av verdier, kunnskap og kulturelle opplevelser. Viktig saker, og jeg har sansen for både NRK og enhetsskole. Men hva består alternativet av, hva er det, rent bortsett fra privatiseringsglade politikere, som utgjør trusselen mot allmennkringkastingen? Det er nok først og fremst tradisjonelle kommersielle kanaler, men også de nye mediene, og siden det er sistnevnte som er mitt domene er det dem jeg skal konsentrere meg om her. Mange medieforskere later nemlig til å ha en forkjærlighet for “gamle” medier, de nye ses gjerne på som hypet, og noe som ikke er verdt å bruke tid på utover i skremmebilder. Et av lysbildene under presentasjonen bare tittelen “(Almenn)kringkastingens særlige muligheter for å fremme demokratisk deltakelse”. La oss se på punktene som ble listet opp her – er egentlig disse “mulighetene for å fremme demokratisk deltakelse” forbeholdt kringkastingen?

Billig og egalitær tilgang til informasjon og kulturelle erfaringer, for “alle”, samtidig

Alle har TV og radio, mens bare “alle” har nett. Et lite spark til datorernas verden er på sin plass, faren for en udemokratisk digital skillelinje, fortrinnsvis mellom yngre og eldre, er reell. Disse skillelinjene kjenner vi imidlertid igjen fra andre deler av (medie)samfunnet. NRK er selvfølgelig mer inkluderende enn konkurrentene, men det er neppe de eldre som dikterer sendeplanen der heller.

Hva “samtidighet” angår, så er det et relativt begrep. Vi kan fint ha opplevelsen av en felles dagsorden selv om vi ikke opplever begivenhetene på nøyaktig samme tid. Vi er flokkdyr, som er interessert i det andre er interessert i. Og kultur? Vi skal ikke se bort fra at unge etter hvert gjør mange av sine kulturelle erfaringer nettopp på nettet.

Ekstrem brukervennlighet; “passiv” bruk som læring

Med ekstrem brukervennlighet siktes det kanskje til at det er veldig få måter å bruke en TV eller en radio på – med andre ord er det få måter å gjøre “feil”. Datasystemer er dessverre problematiske i så måte, men det viser seg altså at folk finner måter å bruke dem på likevel. Og det er jo nettopp de komplekse mulightene for interaksjon som gjør at internett kan brukes til mer enn “passiv” bruk som læring – en og annen pedagog vil nok hevde at det å søke og følge linker og finne fram informasjon på egen hånd er en bedre form for læringsprosess enn den “passive”. Bibliotekene har alltid hatt et formidlingsproblem – hvordan lokke flere enn faste brukere til å benytte seg av det de har å tilby, hvordan få ut all denne informasjonen til massene? På en måte kan vi si at nettet er i ferd med å oppnå det bibliotekene aldri helt fikk til.

Kvalitetssikret informasjon og opplysning, med høy troverdighet

Medienes tradisjonelle autoritet har medført at folk dessverre har utviklet en heller skral kildekritisk sans. Vi har lært oss til å stole på at det vi leser i avis eller ser på TV er sant. Den som har mye spesialisert kunnskap om noe vil kunne bevitne at dette ikke nødvendigvis er tilfelle: Når “vårt” emne fremstilles oppdager vi som regel både feil og unøyaktigheter (det er vel neppe grunn til å tro at det forholder seg særlig annerledes med alt det vi ikke kan så mye om). Jeg skal ikke ta Wikipedia-debatten en gang til, men la meg minne om nettets fordeler her i forhold til de tradisjonelle mediene. Hypertekststrukturen gjør det i prinsippet lett å referere, lett å følge opp kilder. Det er lett å påpeke feil og lett å rette feil. På denne måten lar nettet oss også utfordre inngrodde oppfatninger om kvalitetssikring og troverdighet.

Den typiske ideen om nettet er at alt er kaotisk, fritt og anarkistisk. Joda, men ikke bare. Ikke en gang først og fremst. De deler av nettet som er viktigst for oss i det daglige er riktig så velordnede. Weben er ikke flat – det danner seg mønstre her også, strukturer for autoritet. Og de nye mediene arver fra de gamle, for eksempel tar Aftenposten med seg mye av troverdigheten fra papir over til nett. Under presentasjonen fikk vi servert den gamle klisjéen om at “joda, det står noen bra ting der, men de er veldig vanskelig å finne”, hvilket svarer dårlig til hvordan erfarne brukere opplever surfing på nettet.

Viktig agenda-setting for et stort publikum

Det ble fremmet en påstand om at “Lewinsky-saken er den eneste store saken som har blitt satt på dagsorden av internett”, hvilket faller på sine egne urimeligheter. Det er klart at også andre enn allmenkringkasterne kan bidra til å sette agenda. En “styrt” kringkaster som NRK kan riktignok ta seg råd til å sende mer “samfunnstjenlige” nyheter (utenriks og politikk på NRK versus krim og sport på TV2), men fri presse er nå engang en av samfunnets bærebjelker.

Modeller for god debattkultur

Gjennom formidlingen av forbilledlige debattformer skal altså folket læres opp til å se ting fra flere sider samt å diskutere på en saklig måte. I teorien, men hvordan er det i praksis, i hvilken grad fungerer for eksempel dagens politikere som gode rollemodeller? I et tidspresset og flyktig medium som fjernsynet vil det hviteste smilet, den skarpeste retorikken og de mest bastante påstandene vinne over nøktern nyansering og nøye resonnering hver gang. Rett og slett fordi det ikke er plass, eller tid, til sistnevnte.

Så for å konkludere…

E-demokratiet er her ikke. Men det er liten tvil om at nettet gir oss nye muligheter for deltagelse og engasjement. Sett fra den enkelte: Debattsider, blogger, nye former for å kunne kommunisere med og følge opp politikere. Og på det kollektive plan: Grasrotdrevne prosjekter (Wikipedia, open source-bevegelsen), communitysider, sosiale filtreringstjenester. Søkemotorer som Google, hvis organisering av webens informasjon skjer etter en form for avstemning der så å si alle oss som bruker nettet er med.

En aldri så liten avsporing av et eksempel: På Underskog foregikk det en diskusjon om den mye omtalte Borgen-dokumentaren, der noen foreslo at det skulle lages t-skjorter som protest mot Kværners engasjement på Guantanamo. Litt senere hadde noen tegnet trøyen, og ikke så lenge etter det igjen var t-skjorter på vei i trykken og ulike distribusjonskanaler under planlegging. Teknologien legger til rette for effektiv kollaborativ organisering, hvilket er det Howard Rheingold snakker om i Smart Mobs: “Smart mobs emerge when communication and computing technologies amplify human talents for cooperation.”

Fra Wikipedia:

A smart mob is a group that, contrary to the usual connotations of a mob, behaves intelligently or efficiently because of its exponentially increasing network links. This network enables people to connect to information and others, allowing a form of social coordination

At “smart” ikke nødvendigvis betyr “fornuftig” er en annen sak, og det er en sak som er vel verdt å fundere over. Ikke alle likte Underskog-trøyen. Ny teknologi har skyggesider, og meg og andre med lidenskap for nettet kan lett framstå som evangelister. Da er det bra at noen holder igjen, stiller spørsmål. Men å kunne gjøre dette fordrer en grunnleggende forståelse for hva dette handler om. Verden forandrer seg, og det gjør også våre medievaner. IMK i Oslo later til å være flinke til å følge med i timen, hva har infomedia tenkt å gjøre for å tilpasse seg?

Innlegget ble postet 19 mai, 2006 klokken 11:30 og har følgende nøkkelord: infomedia, internett, kunnskap, media. Følg eventuell respons ved hjelp av innleggets RSS 2.0-feed. Both comments and pings are currently closed.