Kollektiv klaustrofobi
Forleden dag åpnet Oslos nye T-banering, til begeistring for både noen og enhver i hovedstaden. Men ikke alle er like fornøyd. I Aftenposten uttaler alfa-urbanist og Oslo-aktivist Erling Fossen seg i sedvanlig “omvendt” stil, han er kritisk til at det er brukt ressurser på å utsmykke de nye stasjonene. Helst skulle de vært like slitte og stygge som den på Romsås (med slike kriterier burde han vel heller ha valgt Tveita som ideal, men la gå). Jeg sakser fra artikkelen:
T-banen skal først og fremst være funksjonell. Hele hensikten med å reise er å komme seg fra a til b. Hva som skjer underveis er helt uvesentlig.
Først og fremst er ikke det samme som først og sist. Det skader ikke å forsøke å avkjipifisere turen fra a til b. Estetikk og hverdagsopplevelser er ikke unødig jåleri, det har med livskvalitet å gjøre. Og mentalhelse.
De gamle T-banestasjonene fremstår som ikke-steder, og hele T-banesystemet symboliserer i det hele tatt alt det som gjør Oslo til et sted jeg ikke ønsker å leve: Storbyens grimhet, det mørke, kalde og utrivelige, det stressende og ubekvemme. Samlebåndstilværelsen, den sterkestes rett, det forlatte ansvaret. For med funksjonalisme alene bygger man livsløpsmaskiner, ikke levesteder. Tilbake til Fossen:
Det hjelper ikke med blå farge på veggene. Folk får klaustrofobi av å bevege seg under jorden likevel.
Hvilket minner meg på Lærdalstunellen, som med sine nærmere tre mil egentlig er en i overkant lang strekning å kjøre inne i et fjell. Men med de opplyste (og ja, blåfargede) hallene underveis, brytes monotonien. Det hjelper for meg, og det hjelper nok veldig mange andre. Til slutt:
Jeg blir litt nervøs hvis vektlegging av estetikk og arkitektur skal gå på bekostning av funksjonalitet.
Bekostning og bekostning. Aftenposten skriver:
1,4 milliarder kroner har hele T-baneringen kostet. (…) Bare utsmykkingen på de tre nye stasjonene har kostet 6,5 millioner kroner.
6,5 millioner av 1,4 milliarder? Ikke rare bekostningen, gitt.
(Søsterpost: Metronom magi.)
september 4th, 2006 at 16:24
[…] i1277 – et nummer i rekken […]
september 11th, 2006 at 12:49
Her er noen bilder jeg tok da stasjonen åpnet, enig med deg, hverdagsopplevelser er ikke unødig jåleri.
Sinsen stasjon
september 19th, 2006 at 13:15
det oppslaget har gitt meg mye pes. Jeg ble ringt opp for å gå motstrøms, selv om jeg egentlig er veldig glad for at T-baneringen er åpnet. Neste gang skal jeg i hvertfall be om sitatsjekk når Anette Aasheim ringer.
Å reise kollektivt i by bør være et naturlig førstevalg. Utfordringen i så måte er å få stresskoffertmennene over på bane. Alle undersøkelser jeg har sett viser at punklighet og frekvens er viktigst i så måte. Ikke om det er blåfarge på veggene. Det jeg mente med jåleri var Aftenpostens dekning og fokus på stasjonene, ikke selve T-baneringen.
september 19th, 2006 at 22:01
Takk for utbrodering. Det ante meg vel at et allerede spisset budskap kunne ha blitt ytterligere kvesset av journalisten.
Effektivitet og tid er viktig både for stresskofferthoder og andre, men som beboere i store byer bør vi vokte oss for hva som ofres på rasjonaliseringens alter.