Mobil dannelse
Mobiltelefoner og mobilbruk er populært å snakke om når man er i familieselskap. Og alle virker enige om at folk ikke eier folkeskikk når det gjelder å bruke mobilen på offentlig sted. “Folk” i betydningen “de andre”, for deltagerne selv tilhører tilfeldigvis den puslete minoritet som faktisk vet å håndtere en mobiltelefon med både stil og verdighet. Men hva det egentlig snakkes om tenker kanskje ikke onkel over der han nikker tilsynelatende engasjert og et gyngende munnparti vitner om at her foregår det kverning av kranskekake i stor skala. Det viktige er at vi er enige, ikke hva vi er enige om (eller om det vi er enige om er riktig). “Oss” mot “dem”, må vite. Skål, onkel!
Men før dette innlegget beveger seg i retning av et helt annet sånn som disse postene har en lei tendens til å gjøre, henter vi oss inn. Det var mobilbruk det skulle handle om. Vi har alle hørt historier om businessmannen som på arrogant manér prater ivei på mobilen under en kinoforestillings mest følsomme øyeblikk, eller om småbarnsmoren som bretter ut livshistorien til en forsamligng pinlig berørte busspassasjerer. Uffameg herregudagitt og folkhakkeskam.
Men når opplevde du dette sist? Etter folkemunne å dømme er sånne episoder regelen snarere enn unntaket, i virkeligheten har de fleste lagt til seg relativt høflige vaner. Skjemmende, lange ringetoner virker stort sett forbeholdt de som ikke er helt fortrolige med teknologien og “den gode mobilsmak” (mine fordommer sier at de under 18 og de over 40 er overrepresentert når det gjelder dette). Ting tyder på at når det første “tech-show-off”-behovet er tilfredsstilt velger folk lydløshet snarere enn polyfoni. (Arrester meg dersom jeg har tilbragt for lite tid offentlig det siste året.)
Så hvorfor henge seg opp i disse skarve avvikerne i stedet for å la seg imponere over denne storskala-displineringen som har funnet sted i løpet av få år? Fordi det er nettopp denne hetsingen av mobil uhøflighet som gjør at flertallet oppfører seg in the first place. Samtalene om mobilbruk fungerer som forhandlingsbord: Gjennom den stadige terpingen på dette som et av mange tegn på et “samfunn i oppløsning” kommuniseres konvensjonene for korrekt mobilbruk.
Så både de ansvarlige for posteren over her (fra en t-banevogn i London, via Going Underground’s Blog) samt dagens klageånder bør ha sin del av æren for at “god mobilskikk” tross alt er ganske utbredt. Men er det ikke på tide å gå videre nå? Det er da nok av andre ting folk gjør som fortjener å bli gjenstand for samme type hets. Hvorfor får folk som kaster søppel på gata gå fritt uten å verken bli uglesett eller utstøtt av samfunnet? Makan til pakk.