Du kjenner kanskje den irriterende typen som alltid trommer fingrene utålmodig i bordplaten mens kjeften jager rundt tyggisen som en vaskemaskintrommel i sentrifugalfasen?

Den typen er meg.

Jeg husker ikke når jeg først merket hvordan websurfingen ofte antok et spesielt mønster. Den gikk i en slags evig løkke mellom de samme sidene, på hvileløs jakt etter oppdateringer. Det må da finnes en mer praktisk løsning tenkte jeg, og vips, der var jo RSS, og hele-tiden-se-etter-oppdateringer-problemet var løst. Vel, egentlig ikke, nå er det i stedet RSS-strømmene jeg hele tiden sjekker. I tillegg til en masse annet som ennå ikke lar seg syndikere.

Internett er en uttømmelig kilde til informasjon og underholdning, man blir aldri ferdig, uansett hvor sent eller tidlig er det alltid noe mer som kan sjekkes eller oppdages. Ikke minst minner Bloglines Notifier stadig om at man har 172 New Items, og køen vokser. Med så mye informasjon og så mange redskaper bestandig tilgjengelig- blir det fort vanskelig å utsette til i morgen det man ikke burde gjort i dag. Med den digitale hverdagen følger en ny type rastløshet. I så måte er det (passende nok) beroligende å se at jeg ikke er alene om denne digitale fingertrommingen: New York Times hadde forleden en artikkel som setter ord på det hele (funnet via spot-on-mine-faginteresser-bloggen Infontology).

Since starting to write this article two hours ago, I have left my chair only once. But I have not been entirely present, either.
Each time I have encountered a thorny sentence construction or a tough transition, I have heard the siren call of distraction.

Shouldn’t I fiddle with my Netflix queue, perhaps, or click on the weekend weather forecast? And there must be a friend having a birthday who would love to receive an e-card right now.

Rastløsheten er ikke en følge av informasjonsmengden alene, men også av den moderne form å virke på som vi med lite kreativ norsk kaller multitasking.

Vi multitasker fordi det er praktisk og effektivt å dele tiden mellom ulike gjøremål som IM, nedlastning, skriving, bestilling, søking, lesing, TV, måltider osv. Men også fordi denne måten å arbeide på svarer til hjernens ulike krumspring. As we may think het det i Vannevar Bush sitt berømte essay om prinsippet som senere skulle bli kjent som hypertekst, og mye er sagt om hypertekstens ambisjoner om å støtte måten vi tenker på. Tenkningen er ikke lineær, den har flust av tråder og avstikkere. Den digitale hverdagen gir oss mulighet til å følge disse innskytelsene- selv når det strengt tatt hadde vært mer produktivt å holde seg til én ting av gangen. Selv under skrivingen av denne posten kunne jeg ikke la være å “følge linker” i form av illojale tanker som heller ville begynne på nye innlegg enn å fullføre det påbegynte. I gamle dager ble skomakerens sønn ved sin nedarvede lest, i dag har vi så stor frihet og så mange muligheter at bare det å velge hva man skal ta seg til er en utfordring i seg selv.

Med internett forandres vår tilværelse, sannsynligvis for alltid. Det hjelper neppe med noen avvenningsklinikk når man har fått smaken på deilig onlinefrukt. Nå har ikke jeg tenkt å tilbringe like mye tid foran skjermen som i dag resten av livet. Men det vil heller ikke være nødvendig den dagen håndholdte løsninger blir gode nok, eller når augmented reality-teknologien slår igjennom. I stedet for å lenke oss til maskinen, lenker vi heller den fast til oss og gir med det slipp på de avbrekkene vi fremdeles har fra den globale landsbyen . Det har vært mye (og forsåvidt interessant) skrål om diverse kameraer som plasseres rundt i bykjernene og andre følger av informasjonssamfunnet- men mon om ikke vi står foran forandringer som på en atskillig mer fundamental måte enn dette kan utfordre idéen om hva det vil si å være menneske.

Nå er det egentlig ikke meningen å leke dystopisk dommedagsprofet. Mer entusiastisk tilhenger av nettet og dets muligheter enn undertegnede skal du tross alt slite for å finne. Og som David Weinberger sier i storartede Small Pieces Loosely Joined:

But it is not at all clear that our new distractedness represents a weakening of our culture’s intellectual powers, a lack of focus, a diversion from the important work that needs to be done, a disruption of our very important schedule. Distraction may instead represent our interest finally finding the time that suits it best. Maybe when set free in a field of abundance, our hunger moves us from three meals a day to day-long grazing. Our experience of time on the Web, its ungluing and regluing of threads, may be less an artifact of the Web than the Web’s enabling our interest to find it’s own rhythm. Perhaps the Web isn’t shortening our attention span. Perhaps the world is just getting more interesting.

Men – internett har gjort med hverdagsliv som andre nett (strøm og mobil) har gjort med hytteliv- og underveis er noe gått tapt – for alltid.

Innlegget ble postet 22 mars, 2005 klokken 14:28 og har følgende nøkkelord: internett, moderne tilværelse. Følg eventuell respons ved hjelp av innleggets RSS 2.0-feed. Both comments and pings are currently closed.