På Vår blogg fant jeg et innlegg om dette med kvalitetsreform, studiefinansiering og utspill om late studenter. Nå har jeg aldri vært spesielt engasjert i utdanningspolitikk, men etter å ha tilbragt snart ti år ved universitetet er det vel på tide å bidra med mine to øre.

Selvfølgelig heier jeg på studentene, og selvsagt kunne jeg ønske meg en form for studiefinansiering som lot meg slippe å være gjeldsslave de neste 30 årene. Men de som kjemper for studentenes rettigheter har det med å male et bilde så mørkt at det er vanskelig å dra kjensel på annet enn konturene av situasjonen. Studentorganisasjonene forsøker å selge idéen om en idealtype av en student – oppofrende, faglig interessert, hangen til uteliv er selvfølgelig utelukkende kulturelt motivert. At man må jobbe ved siden av studiene skyldes visst de desperate økonomiske forholdene snarere enn det at man absolutt må ha det siste innen gadgets og garderobe. Men over til historien:

Kort oppsummering av en akademisk karriere

Jeg ble fort husvarm på universitetet. Det første halvåret lærte meg at dette akademia verken var skummelt eller uoverkommelig, en innsikt som førte til at de neste studieårene ble en bedagelig affære. Dengang var det så fritt at dersom man hadde eksamen på høsten, kunne man gå gjennom årets ti første måneder mer eller mindre uten å gjøre noe. Jeg deltok i kollokviegrupper, der jeg raskt fant tonen med de som skulle bli gode kamerater av meg. Disse kollokviene besto av oss, en stille majoritet og det vi så på som “teacher’s pet”-typer. Vi gikk ut tre-fire dager per uke, og vi hadde lite pengeproblemer selv om vi ikke jobbet. Vi var i grunnen mer opptatt av å dyrke kameratskap og ellers gjøre det man gjør på byen enn å reflektere over fag. Siden ingen av oss var spesielt dårlig utstyrt rent intellektuelt, klarte vi oss greit gjennom eksamen etter en liten sluttspurt der vi leste sammendragskompendiene vi arvet etter generasjonen før oss. I tillegg lærte vi hverandre små triks som det å klemme hardt på en mynt før vi gikk inn til muntlig eksamen, for å gi et svett, nervøst inntrykk og dermed vinne godvilje hos sensor. Ettersom vi syntes vi mestret det hele ganske bra, og fikk minst like bra karakterer som “streberne”, så vi ikke noe poeng i å jobbe like hardt som dem.

Neste kapittel er heldigvis mer ærefullt

Meg og informasjonsvitenskap var nemlig rett match fra starten av, ikke bare hva tema angår, men hele undervisningsopplegget. Det var jo ikke nødvendigvis sånn at de andre fagene mine hadde vært så kjedelige, men siden jeg tok det ene SV-faget etter det andre gikk det mye i det samme, spesielt når det gjaldt den klassiske pedagogiske formelen gørrkjedelige forelesninger + knusktørre bøker. Kontrasten til infovit var stor, på dette faget måtte vi jobbe med stoffet på en helt annen måte. Vi ble satt i grupper som skulle løse (det vi så på som) komplekse oppgaver, og plutselig studerte jeg mer per dag enn jeg pleide å gjøre gjennom en hel uke. I dette studieklimaet var det ikke uvanlig at vi befolket PC-laben til langt på natt. Og vi likte det.

Etterpåklokskap

Etter hvert som jeg fant min form og interesse var det plutselig meg som var teacher’s pet-typen som hadde behov for engasjerte medstudenter å diskutere med. Jeg tenkte ikke over det i gamle dager, men i dag merker jeg hvor lite interessert veldig mange studenter er i det de driver med, og hvor lite fruktbart dette er for studiemiljøet.

Det kan hende at dette er satt spissen, for alt dere vet kan lengre passasjer i dette innlegget være oppspinn, det er tross alt ikke utleverende nettdagbok som er i1277s domene. Men jeg tør påstå at dette ikke er så langt unna hvordan mange studerer (evt. ikke gjør det). Med en utdanningsfabrikk som den universitet har vært, der vi bare følger samlebåndet, er det lett for at man sorteres på feil hylle – derfor er jeg sjeleglad for at jeg til slutt fant fram til “min”. Og – med forbehold om at jeg ikke kjenner kvalitetsreformens irrganger – derfor er det er positivt at universitetet har lagt om studieopplegget, så det i større grad enn før er egnet til å hanskes de tusenvis av store unger som på død og liv skal studere.

Innlegget ble postet 1 mars, 2006 klokken 11:34 og har følgende nøkkelord: studier. Følg eventuell respons ved hjelp av innleggets RSS 2.0-feed. Both comments and pings are currently closed.