i1277 er en stadig mer utdatert blogg med ustødig fokus på informasjon, sosio-tech, grensesnitt og design.

Flere poster på forsiden eller i arkivet.

Mer om i1277

Digital uro

uro.jpg

Du kjenner kanskje den irriterende typen som alltid trommer fingrene utålmodig i bordplaten mens kjeften jager rundt tyggisen som en vaskemaskintrommel i sentrifugalfasen?

Den typen er meg.

Jeg husker ikke når jeg først merket hvordan websurfingen ofte antok et spesielt mønster. Den gikk i en slags evig løkke mellom de samme sidene, på hvileløs jakt etter oppdateringer. Det må da finnes en mer praktisk løsning tenkte jeg, og vips, der var jo RSS, og hele-tiden-se-etter-oppdateringer-problemet var løst. Vel, egentlig ikke, nå er det i stedet RSS-strømmene jeg hele tiden sjekker. I tillegg til en masse annet som ennå ikke lar seg syndikere.

Internett er en uttømmelig kilde til informasjon og underholdning, man blir aldri ferdig, uansett hvor sent eller tidlig er det alltid noe mer som kan sjekkes eller oppdages. Ikke minst minner Bloglines Notifier stadig om at man har 172 New Items, og køen vokser. Med så mye informasjon og så mange redskaper bestandig tilgjengelig- blir det fort vanskelig å utsette til i morgen det man ikke burde gjort i dag. Med den digitale hverdagen følger en ny type rastløshet. I så måte er det (passende nok) beroligende å se at jeg ikke er alene om denne digitale fingertrommingen: New York Times hadde forleden en artikkel som setter ord på det hele (funnet via spot-on-mine-faginteresser-bloggen Infontology).

Since starting to write this article two hours ago, I have left my chair only once. But I have not been entirely present, either.
Each time I have encountered a thorny sentence construction or a tough transition, I have heard the siren call of distraction.

Shouldn’t I fiddle with my Netflix queue, perhaps, or click on the weekend weather forecast? And there must be a friend having a birthday who would love to receive an e-card right now.

Rastløsheten er ikke en følge av informasjonsmengden alene, men også av den moderne form å virke på som vi med lite kreativ norsk kaller multitasking.

Vi multitasker fordi det er praktisk og effektivt å dele tiden mellom ulike gjøremål som IM, nedlastning, skriving, bestilling, søking, lesing, TV, måltider osv. Men også fordi denne måten å arbeide på svarer til hjernens ulike krumspring. As we may think het det i Vannevar Bush sitt berømte essay om prinsippet som senere skulle bli kjent som hypertekst, og mye er sagt om hypertekstens ambisjoner om å støtte måten vi tenker på. Tenkningen er ikke lineær, den har flust av tråder og avstikkere. Den digitale hverdagen gir oss mulighet til å følge disse innskytelsene- selv når det strengt tatt hadde vært mer produktivt å holde seg til én ting av gangen. Selv under skrivingen av denne posten kunne jeg ikke la være å “følge linker” i form av illojale tanker som heller ville begynne på nye innlegg enn å fullføre det påbegynte. I gamle dager ble skomakerens sønn ved sin nedarvede lest, i dag har vi så stor frihet og så mange muligheter at bare det å velge hva man skal ta seg til er en utfordring i seg selv.

Med internett forandres vår tilværelse, sannsynligvis for alltid. Det hjelper neppe med noen avvenningsklinikk når man har fått smaken på deilig onlinefrukt. Nå har ikke jeg tenkt å tilbringe like mye tid foran skjermen som i dag resten av livet. Men det vil heller ikke være nødvendig den dagen håndholdte løsninger blir gode nok, eller når augmented reality-teknologien slår igjennom. I stedet for å lenke oss til maskinen, lenker vi heller den fast til oss og gir med det slipp på de avbrekkene vi fremdeles har fra den globale landsbyen . Det har vært mye (og forsåvidt interessant) skrål om diverse kameraer som plasseres rundt i bykjernene og andre følger av informasjonssamfunnet- men mon om ikke vi står foran forandringer som på en atskillig mer fundamental måte enn dette kan utfordre idéen om hva det vil si å være menneske.

Nå er det egentlig ikke meningen å leke dystopisk dommedagsprofet. Mer entusiastisk tilhenger av nettet og dets muligheter enn undertegnede skal du tross alt slite for å finne. Og som David Weinberger sier i storartede Small Pieces Loosely Joined:

But it is not at all clear that our new distractedness represents a weakening of our culture’s intellectual powers, a lack of focus, a diversion from the important work that needs to be done, a disruption of our very important schedule. Distraction may instead represent our interest finally finding the time that suits it best. Maybe when set free in a field of abundance, our hunger moves us from three meals a day to day-long grazing. Our experience of time on the Web, its ungluing and regluing of threads, may be less an artifact of the Web than the Web’s enabling our interest to find it’s own rhythm. Perhaps the Web isn’t shortening our attention span. Perhaps the world is just getting more interesting.

Men – internett har gjort med hverdagsliv som andre nett (strøm og mobil) har gjort med hytteliv- og underveis er noe gått tapt – for alltid.

92 kommentarer til “Digital uro”

  1. Andreas Says:

    Hei i1277. Tankevekkende og god postering.

    Mener å huske å ha lest et sted at det i stedet for “multitasking” kanskje heller burde hete “packetswitching”. Grunnen er at vi egentlig ikke gjør så mange bevisste ting på en gang, men at vi hele tiden hopper fra det ene til det andre i stadig kortere intervaller. Hva tror du om det?

    Det finnes til og med en diagnose på dette som Ukebrevet Mandag Morgen har skrevet om: Attention Deficit Trait. En amerikansk psykiater skrev i februarutgaven av Harvard Business Review at han etter flere års praksis hadde begynt å se kunnskapsarbeidere med tilsvarende symptomer som hyperaktive barn, til tross for at kunnskapsarbeiderne ikke hadde noen av de genetiske eller fysiologiske trekkene som hører med. Teorien hans er at teknologien frembringer disse symptomene hos ellers friske mennesker.

    Jeg er i likhet med deg en ivrig tilhenger av nettet og dets muligheter, men jeg må innrømme at jeg i det siste har “våknet” langt inne i en eller annen hypertekst-tråd og spurt meg selv hva i himmelens navn jeg holder på med og hvorfor. Det verste er at jeg ikke alltid kommer på hvorfor jeg havnet der jeg havnet heller.

    I slike stunder passer det fint å ta seg en kopp kaffe.

  2. Erol Says:

    Min kommentar til din glimrende artikkel får være at jeg har vært på seiltur siden torsdag, vi har hentet og seilt hjem en båt fra Danmark. Mange nautiske mil fra land, når jeg så vidt har hatt dekning, har jeg sittet på mobilen og sjekket bloggen min, lest epost osv…

    Når jeg tenker etter opplever jeg Internett (med avarter) nærmest som en rus. -Og jeg er avhengig…

  3. i1277 Says:

    Jeg setter pris på kommentarer her på bloggen, selv om det kanskje ikke ser sånn ut når det går nesten tre uker før jeg får svart, av og til får jeg bloggen opp i halsen og tar en pause. Men nå er vi på gang igjen og bot og bedring loves.

    Som en prosessor deler opp tiden til å utføre ulike oppgaver er det vel sånn at oppmerksomheten vår kjapt bytter fokus og at vi rent teknisk bare gjør én ting av gangen. Sånn føles det i hvert fall når jeg for tiden gjør et (foreløpig fåfengt) forsøk på å lære å kjøre. Det er begrenset hvor mange tanker vi kan ha i hodet på en gang, praktisk da og bytte litt. I instant messaging-samtaler med folk jeg snakker ofte med pleier vi ofte å ha flere separate “tråder” gående i dialogen. Jeg har merket meg at dette ikke lar seg gjøre når jeg prater med “ferske” IM-brukere. En treningssak altså, men kanskje er det (som Weinberger antyder i sitatet jeg skal redigere inn i posten) en tankemåte som egentlig passer oss.

    Angående den diagnosen så kan det være noe i det, men jeg får inntrykk av at den er mer knyttet opp mot businessverdenen, der aktivitetsmønster og stressnivå også har sammenheng med strenge ytre krav. Her i huset er det ingen ytre krav, ikke mange indre heller faktisk, noe som er nødt til å endre seg ganske snart skal man få ting gjort.

    Og avhengighet? Der er vi flere…