i1277 er en stadig mer utdatert blogg med ustødig fokus på informasjon, sosio-tech, grensesnitt og design.

Flere poster på forsiden eller i arkivet.

Mer om i1277

Kollaborativ egolæring

Ytterst kollaberativt læringsmiljø
Bildet er brutalt og uten blygsel stjålet fra herr Stavelin.

I forrige uke gjorde Lars Eirik seg ferdig som student til stormende jubel både fra sensorer og lesesalsplass-naboer. Han har utviklet et samarbeidsverktøy der programmerings-studenter skal dele arbeidet sitt (Java-kode) med hverandre. I analysen av hvordan denne delingen fungerte i praksis identifiserte han ulike kategorier av brukere: “Altruistic”, “receptive-giver”, “selfish” og “unconfident”. Jeg bet meg merke i følgende sitat fra en student i kategorien “selfish”:

One has to weigh learning from others and at the same time not help other students too much because this would heighten the level and make it harder to be one of the best”.

Isolert sett virker utsagnet utspekulert egoistisk. Men det er nå engang sånn at vi studerer for vår egen skyld. Det er viktig å bli “blant de beste” så lenge opptak til høyere grad er adgangsregulert. Og de færreste setter vel pris på at gratispassasjerer forsyner seg glupsk av den kunnskapen de har jobbet hardt for å tilegne seg?

Utsagnet ga meg et aldri så lite deja vu fra tiden på lavere grad. Nesten alle kursene var basert på intensivt gruppearbeid, der vi jobbet dobbel dag i ukesvis fram mot innlevering. Det ble selvfølgelig litt kniving gruppene imellom, og det hendte sågar at de som satt på svaret forsøkte å lede “konkurrentene” i “feil” retning.

Ting kan altså tyde på at dette fremdeles er en del av læringskulturen på informasjonsvitenskap. I så fall bør det vurderes om dette er en fruktbar kultur, og hvorvidt man bør iverksette forebyggende tiltak. I teorien skal et godt læringsmiljø innby til kollaborativt kompetanseløft, ikke til kunnskapsknuging i krokene. Men når det er sagt: Jeg har nok aldri har lært mer på kortere tid enn jeg gjorde under arbeidet med disse gruppene.

2 kommentarer til “Kollaborativ egolæring”

  1. Laila Says:

    Hm, selv er jeg meget skeptisk til alt gruppearbeidet på laveregrad, spesielt fordi, hvis jeg ikke husker feil, karakteren fra dette talte så mye som 60% av karakteren og jeg var på særdeles mange dysfunksjonelle grupper. Jeg husker spesielt ett marerittsemester, da var vi fire på gruppen. Den ene hadde alltid en død tante, en syk kjæreste, en far på besøk, feber, tannlege, you name it, han kunne aldri komme når vi skulle møtes. Den andre kunne ingenting, og forsøkte heller ikke å late som, og hadde som fast svar “det er neimen ikke godt å si”. Så var det meg og sistemann igjen, og vi var alltid uenige og stae som esler begge to.

    ..men jeg mener å huske at det mellom gruppene var stor iver etter å dele kunnskap. Jeg tror likevel at gruppene kunne vært mer fruktbare dersom de ikke utgjorde en så stor del av karakteren, slik at hele gruppeprosjektet ble mer avslappet.

  2. i1277 Says:

    Jeg skjønner hva du mener med frustrerende gruppearbeid. Da jeg begynte på hovedfag var jeg så lei av å måtte føye meg etter grupper (man vet jo alltid best selv…) at jeg bestemte meg for å gjøre de resterende oppgavene på egenhånd. Egentlig var ikke det så lurt, for gruppearbeid har andre fordeler – å teste ut idéer på andre f.eks, og det at man med en gang andre er involvert forplikter seg til å overholde en viss disiplin.

    Alt i alt er jeg veldig fornøyd med gruppearbeidsmetoden på ifi. At karakteren teller mer enn eksamen er nå så, men, med fare for å fremstå i overkant pedagogisk korrekt så er det vel viktigere hva man lærer enn hvilken karakter man får? De gi-og-ta-erfaringene dette ga oss kan sikkert komme godt med i arbeidslivet.

Kommenter innlegget

Mailadresser forblir en hemmelighet. Forsyn deg gjerne av grunnleggende HTML. Det du skriver forhåndsvises under kommentarboksen.