i1277 er en stadig mer utdatert blogg med ustødig fokus på informasjon, sosio-tech, grensesnitt og design.

Flere poster på forsiden eller i arkivet.

Mer om i1277

Nettverk av tillit

Når vi er på nett har vi et overordnet mål: Få med oss det som er viktig for oss, og filtrere bort det irrelevante. Natta har færre timer enn det nettet krever, så her trengs det kløktige strategier for å hindre støyen i å overdøve signalet. En av strategiene vi benytter oss av er tillit, og tillitssystemer er et voksende felt med med stort potensiale.

Jaha?

Som andre deler av den menneskelige tilværelse handler internett om mer enn lureri, desinformasjon og kildekritikk – det handler ogsÃ¥ om tillit. NÃ¥r vi bokmerker eller abonnerer noe(n) representerer det en stille (som oftest i hvert fall) tillitsærklæring. Vi rasjonaliserer fra Blogg X sin foreløpige (eller tilsynelatende) fortreffelighet til at den ogsÃ¥ i framtiden vil by pÃ¥ godbiter vi ikke ønsker Ã¥ gÃ¥ glipp av. Og vips, Subscribe. Vi abonnerer pÃ¥ bloggens syndikeringsfeed.

Den lettlurte typen, altså

La meg fortsette, takk. PÃ¥ denne mÃ¥ten gir vi Den Andre Bloggende rollen som filter (eller rettere; et av mange filtre) mot internett/verden. Det framvoksende “deltakende web”-paradigmet fører til mange andre typer tillitsabonnementer blir mulige. En utvidet tilnærming til syndikering er OPML – en standard for lister over feeds. Dersom vil stoler tilstrekkelig pÃ¥ Blogger X sin utsøkte smak og gudommelige dømmekraft trenger vi altsÃ¥ ikke nøye oss med Ã¥ abonnere pÃ¥ X sin blogg – vi kan abonnere pÃ¥ alle de X abonnerer pÃ¥ igjen. Ved Ã¥ la andre filtrere virkeligheten, slipper vi Ã¥ gjøre det selv. PÃ¥ denne mÃ¥ten har vi gÃ¥tt fra at

  • a) “alle fÃ¥r presentert den samme virkeligheten” (tiden med NRK-monopol), til at
  • b) “alle fÃ¥r filtrert verden ulikt” (video/zapping/internett) til at
  • c) venner og andre i “tillitskretsen” igjen kan fÃ¥ servert akkurat det samme.

Det der faller på sin egen urimelighet. Har det rablet fullstendig?

OK, så er det kanskje ikke helt sånn det fungerer.

  • “Alle fÃ¥r hvert sin verdensbilde” var en typisk kritikk av push-teknologi, dengang det fremdeles ble benyttet som begrep. Men: Mennesker er sosiale og ønsker Ã¥ oppleve sammen. Vi tiltrekkes av store mediafenomen en masse (og mindre fenomen i mindre grupper).
  • Det er allerede flere Ã¥r siden vi begynte Ã¥ dedikere litt for mye av arbeids-/studiedagen til Ã¥ forsyne kompiser med diverse lenker via epost, IM og web-forum.
  • Med mindre vi ikke ønsker noe eget liv, vil vi per definisjon aldri fÃ¥ tid til Ã¥ fordøye noen blÃ¥kopi av andres verdensanskuelser. Ikke ville vi hatt noen interesse av det heller; selv nære venner er for ulike oss til at vi skulle ønske Ã¥ følge enhver tanke den andre mÃ¥tte ha.

Og akkurat det er grunnen til at jeg er litt skeptisk til Raymond Kristiansens tro pÃ¥ OPML som revolusjonerende for mÃ¥ten vi kommer til Ã¥ bruke nettet pÃ¥. Jo visst, syndikering er fremtiden, og OPML har sikkert flust av bÃ¥de tenkelige og utenkelige bruksomrÃ¥der – for eksempel i jobbsituasjoner der man ønsker at hele staben skal ha det samme “nyhetsblikket”. Men uten at man kommer opp med dugelige metoder for støyreduksjon har jeg liten tro pÃ¥ Ã¥ la andre mennesker, med all deres interessekompleksitet, fungere som nyhetsagenter pÃ¥ denne mÃ¥ten. NÃ¥r de mest interessante artiklene er tilgjengelige trenger vi ikke lenger hele kompendiet. Med mindre det er nettopp det folk vil ha? Kan hende har jeg en noe skjev idé om hvor mye tid og interesse folk egentlig har Ã¥ avse til web. Hvilket minner meg om da en av deltagerne ved Mob-Tagging-workshopen snakket om hvordan han gjerne ville betalt, dersom noen kunne tagge internett for ham. Men tillit og kvalitetssikring eller ikke – bør vi strebe etter en utvikling der man tar “hele pakken” framfor Ã¥ velge og vrake kilder selv?

Spar oss for kvasidilemmaene. Andre eksempler på tillitssystemer?

Vi beveger oss til et annet sted på nettet der Jo Christian Oterhals skriver om Yahoo sin My Web 2.0-tjeneste. I My Web 2.0 integreres tagging/sosiale bokmerker i søkemotoren, hvilket er ment å gi mer personlig relevante søketreff. (Og Yahoo er for øvrig neppe blind for fordelene ved å la brukerne semantisere weben for seg). Andre varianter av tillits-søkemotorikk inkluderer Rollyo og Swicki.

Yahoo har helt klart beveget seg i riktig retning det siste Ã¥ret, og det de driver med er bÃ¥de ambisiøst og interessant. Det gÃ¥r riktignok sakte – grensesnittet er like lite innbydende nÃ¥ som da jeg prøvde tjenesten første gang for noen mÃ¥neder siden. Et annet og mer fundamentalt problem ved My Web 2.0 (eventuelt en feature, for den som liker lukkede selskap) er at bokmerkene ikke er like tilgjengelige som for eksempel del.icio.us sine. For i det hele tatt Ã¥ pÃ¥ noen mÃ¥te kunne knytte seg til andre i nettverket, er man nødt til Ã¥ spørre dem (sÃ¥gar via epost): “Vil du være vennen min?”, med det typiske gjengivelsespress det mÃ¥tte medføre. Den klassiske “social software-fellen”.

Da foretrekker jeg den mer sosialt komfortable del.icio.us-modellen. Som del.icio.us-bruker kan man abonnere på hvilken som helst bruker sine bokmerker, uten at andre trenger vite om det.

Ja, vi har fått med oss denne kikker-fetisjen din. Men var det noe poeng med denne posten, utover å bruke flest mulig buzzwords?

Tja, det skal være der oppe et sted. Du får lete mellom linjene.

2 kommentarer til “Nettverk av tillit”

  1. i1277 - et nummer i rekken Says:

    [...] som er avhengig av lesertips) utgjør eksempler pÃ¥ ulike former for kollektiv filtrering. Tillitssystemer (”jeg hører pÃ¥ deg fordi jeg stoler pÃ¥ at du har oversikten”) er en an [...]

  2. i1277 - et nummer i rekken Says:

    [...] « Tihi

    Nytt norsk nettfilter

    Jeg har tidligere snakket endel om behovet for filtrering av webinnhold. Depesjer er et nytt initiativ som søker å g [...]

Kommenter innlegget

Mailadresser forblir en hemmelighet. Forsyn deg gjerne av grunnleggende HTML. Det du skriver forhåndsvises under kommentarboksen.