Bildekultur?
Tidligere har jeg omtalt Christina Rosens kritikk av mobiltelefoner. Der teknoentusiaster som Steven Johnson (Everything Bad is Good for You) alltid forsvarer nye populærkulturelle fenomen, stiller Rosens det betimelige spørsmålet:
Does every cultural trend make a culture genuinely better?
Nei. Men kanskje vi skal snu spørsmålet og sende det i retur. Rosen later nemlig til å mene at gammeldagse media automatisk er “sannere” og “sunnere” enn de moderne variantene. Nå er hun på krisgsstien igjen: Denne gangen handler det om The Image Culture, bildekulturen som hun mener har tatt over for tidligere tiders muntlige, skrevne og trykkede kulturer. Kritikken går blant annet ut på at bilder (det være seg fotografier eller video) forsimpler virkeligheten, forpurrer ekte opplevelser, forkrøpler forundringsevnen og ødelegger språkforståelsen. Ikke minst kan bilder brukes til humbug og lureri:
For some people, of course, offering Photoshop as a tool is akin to giving a stick of dynamite to a toddler.
Photoshop, in effect, democratizes the ability to commit fraud.
Uff da. Rosen glemmer at vi har hatt muligheten til å drive lurendreieri siden tidenes morgen. Bedrageriverktøy nummer én, språket kan manipuleres minst like enkelt som bilder. Språket deler også andre av bildenes karakteristika, også ord kan ta oss til steder, formidle opplevelser. Derfor er det kunstig å sette opp skarpe motsetninger mellom det som i utgangspunktet er to verdinøtrale symbolsystemer.
Ordet er selvfølgelig høyst levende, både i skriftlig og muntlig form. Enn så lenge kommer nemlig bildene sjelden alene. Språk bruker bilder, og bilder bruker språk. Sjekk ut presentasjonene The Destiny of Online Games (via Deckuf) eller Identity 2.0 (via del.icio.us/aregh) for demonstrasjoner av et fenomen du kjenner godt – det kraftfulle samspillet mellom ord og bilde.