Brukeruvennlighet tilhører ikke datamaskiner alene. Her følger en uhøytidelig liste over diverse ubehjelpelige løsninger hentet fra mine mer eller mindre nære omgivelser:

1. Dispenser for flytende såpe

At noe bare fungerer er ikke nok, løsningen skal være fancy og helst automatisk. Eller var det kanskje innsparinger sjefen på gamlejobben så for seg da han anskaffet denne frekke såpeautomaten? Det ble det i tilfelle lite av, all den tid tingesten pumper ut såpe hver gang sensorenes relativt panoptiske øyne fanger opp spor av aktivitet. Automaten ble nemlig montert over en ståldisk som helst skal holdes ren og tørr, noe som viste seg vanskelig ettersom hvert tørk over disken trigger sensorene, med det resultat at såpe pumpes ut, og så har man det gående. Repeter ad nauseam.

2. Håndtørker

Dette flotte eksempelet på ubrukelig interiørdesign er hentet fra Tornøe-bygget, der instituttet for informasjonsvitenskap tidligere holdt til. Håndtørkeren er plassert på en så finurlig måte at det er umulig å vaske hendene uten samtidig å bli utsatt for en skåldende fønvind fra siden. Hvem trenger Syden?

Men hva er det vi skimter nede til venstre? Vi skal fram til en beholder for avfall på elleve bokstaver.

3. Søppelbøtte

Dette er en populær variant rundt omkring på SV-fakultetet. Det snodige er hvordan posene nærmest konsekvent monteres med en nonchalant teknikk som gjør at de fylles etter bare to-tre gangers bruk.

4. Tokranet vask

Mer skålding venter, nå i flytende form. Denne type vask er ikke så vanlig her til lands (dette eksemplaret tilhører bestemor), men en del andre steder jeg har vært later den til å være standarden. Man lærer seg fort en slags teknikk der man bruker den varme kranen på den ene hånden, samler iskaldt vann i den andre, for så å kaste dette over førstnevnte rett før man får varige men.

5. Mystisk krankontroll

Enkelte deler av vår kunnskap om verden lagres i hendene. Jeg har lenge trodd at enkelte av toalettene i bygget der jeg jobber (U-Pihl) ikke hadde varmt springvann, men i dag kunne kollega Trond opplyse om at joda, varmtvannet er der. Kranen er bare “mappet” feil vei i forhold til det vi forventer, så man får kaldt når man skal ha varmt og omvendt.

6. Det Norske Leskur

Vi forlater våtromsmiljøet og beveger oss ut i naturen. Dette grufulle prefabrikerte betongskuret er noe så sjeldent som en ekte norsk designklassiker. Det fiffige er at benken er plassert lengst inn, hvilket i kombinasjon med skurets vinkling i forhold til veien gjør det umulig å se om bussen kommer - før den har passert.

7. Bergenske rutetabeller

Kanskje ikke en turistattraksjon på linje med funicularer og fiskesuppe, men bussruter fra Bergen er absolutt “nokke for seg sjøl”. Følge standarden med å lage en spesialtilpasset rutetabell til hvert enkelt stoppested? Nei, her skal det spares må vite, det får holde med én plakat per rute. For å finne ut når bussen kommer må man derfor sjekke avgangstid fra rutens første stopp, og så legge til antall minutter derfra og til dit man måtte befinne seg (eller eventuelt et stopp i nærheten, det står ikke tidsavstand til alle stoppene). Skal man utføre avanserte reiser (f.eks bytte buss underveis) gjelder det å sette av god tid til å regne ut rutetidene.

8. Klokkeradio

Standardklokkeradioen de fleste nok drar kjensel på. Et VM i knappeknot som gjør det altfor lett å la teknologien avgjøre når man skal opp om morgenen (mer inngående beskrivelse her).

9. Heis i Klostergarasjen

“Et hyggelig og brukervennlig parkeringsanlegg” - sånn omtaler Klostergarasjen seg selv på sine hjemmesider. Byens nye underjordiske garasje er kanskje hyggelig, i hvert ffall har man prisverdig nok hyret inn kunstnere til å utsmykke anlegget. Men brukervennlighet hadde vel neppe noen større post på budsjettet.

Etter åpningen lot utallige bilister seg forvirre av de snodig merkede heisknappene. Interaksjonsdesign handler blant annet om å sørge for at brukerens forventninger og intensjoner i forhold til systemet representeres på en tydelig måte i grensesnittet (eksempel: “brukeren ønsker å komme seg ut, og forventer å finne instruksjoner om dette” -> sørg for å ha en knapp merket “utgang”). Vel, Klostergarasjen har seks plan i tillegg til utgangen på bakkenivå. Denne planløsningen valgte man å representere med tallene 1, 2, 3 og 9. Ikke overraskende oppsto diverse Seinfeldske leteaksjoner der folk heiset opp og ned på jakt etter bilene sine. Ganske raskt endret Klostergarasjen knappe-infoen til følgende noe mer forståelige, men fremdeles klønete variant (legg merke til dobbel-mappingen):

10. Creative Zen Touch

Nok for i dag, og Ok, mp3-spilleren min er vel for å regne som en data-relatert gadget, men vi tar den med. Denne spilleren har et så på alle måter ubrukelig design at den hadde fortjent en egen post, men det ble for deprimerende for meg, og for langt og kjedelig for deg. Styr unna.

Lange, triste togturer ga pendleren Dave Askwith idéen om geriljaskilting: Å henge opp skilt som ligner “the real thing” i utforming og plassering, men som er ganske forskjellige hva budskapet angår. Etter årevis med finurlig dekorering av togkupér og diverse andre offentlige flater er arbeidene nå samlet i bokform. Ikke alle eksemplene holder like høyt nivå, men idéen er like fullt briljant. Skiltene er nok mest humoristisk motivert, men man finner også et og annet politisk statement.

BBC og The Sun byr på flere smakebiter fra skiltmakeriet.

Og ordentlige skilt? De kan selvfølgelig være underholdende nok - se her og her for rikelig med eksempler.

Skilt ved fødselen - vel og merke en utdatert produksjonsmetode

Et av helgens nyord i aviskorpuset er skiltfotgjengermannen. Ordet stammer fra en artikkel i Adresseavisens flotte og nostalgiske På ville veier-serie (kan vi få dette i Bergen også, BT?), og det dreier seg selvfølgelig om den hatteglade herre som frekventerer norske fotgjengeroverganger. Nå er han imidlertid på vei ut av trafikklandskapet for godt. Vegvesenet ønsker å modernisere skiltjungelen og innføre kjønnsnøytrale former på figurene. Hvilket ikke faller i god jord hos alle.

For skilt er blant de små tingene i hverdagen som betyr noe for oss, selv om vi ikke er de særlig bevisst. Under barndommens besøk til Sverige var de gule veiskiltene et sikkert bidrag til “utenlandsfølelsen”. Og på samme måte synes nok utlendinger noen av våre skilt er eksotiske - den nevnte hattemannen er visst en kilde til humring for enkelte.

Interveven byr selvfølgelig på diverse ressurser om emnet:

• Trafikkskiltenes historie
• En samling søte skilt fra Øst-Europa
• Sammenligning av forskjellige lands veiskilt, der vi kan lære om hvordan barnas frisyrer varierer på verdensbasis, studere sirlig utregnet statistikkover antall steiner som er tegnet i de ulike “Fare for ras”-skiltene, og lese at den norske veiarbeideren har en kroppsholdning som er lite gunstig for ryggen.

Visualisering av informasjon har lenge vært et sentralt tema i HCI og informasjonsdesign, ikke minst har Edward Tufte sine bøker hatt stor innflytelse. Visualisering er i teorien en optimal miks miks av form og innhold, i praksis ender resultatet ofte opp med å bli enten lite intuitivt, eller lite informativt. Eller begge deler.

Med et nett som bugner av pent aggregerte nyheter er det bare å koke sammen en snedig algoritme, og vips, så har man en potensielt ny og innsiktsgivende måte å se den engelskspråklige pressens versjon av verden. For eksempel Buzztracker (via danah boyd), som gir en daglig oppdatert pekepinn på hvilke byer som dominerer mediebildet i Google News-katalogen, samt eventuelle kryssreferanser i nyhetssakene disse byene representerer.

Newsmap er basert på treemap-skjemaet utviklet av den gamle HCI-guru Ben Schneiderman, og kartlegger nyhetene på en litt annen måte. Ulike typer stoff representeres av ulike farger, størrelsen på boksene reflekterer omfanget av dekningen. Ved å velge hvilket nyhetsmarked man vil “se” kan man sammenligne hvordan ulike nyheter vektlegges forskjellig i de ulike landene.

10 x 10 er en fancy Flash-sak som ved hjelp av en, ahem, “weighted linguistic analysis on the text” en gang i timen velger ut hundre toneangivende ord og korresponderende bilder fra utvalgte nyhetskilder.

Mindre flashy og mer vitenskapelig er Ethan Zuckermans Global Attention Profiles. Land med mye media-oppmerksomhet er mørkerøde, mens land som knapt nevnes er mørkeblå. Så spørs det om det pågående Schlager-EM får noen innvirkning på Norges for øyeblikket kledelig sjenerte blåfarge.

Et sjeldent trivelig gjensyn til kjøledisken på Rema å være - sesongens melkekartonger er nemlig kledt opp etter mønster fra dengang gutter kunne gå med strømpebukse. Det nasjonen formodentlig venter på nå er at Tine fisker fram motivet som prydet yoghurtbegerne i samme periode: Klassisk 70-tallsgrafikk med striper i matchende farger som laget så dype helleristninger på sjelen at de lar seg forsøksvis tyde mer enn 20 år senere. Var det sånn det så ut, tro?


De virkelige linjene viste seg å være både enklere og penere, for under et siste desperat forsøk på å finne spor av begeret på nett dukket det opp her, gjemt bak manglende farger og barnehender. Det var tider…

BT melder at det er Bergens tur til å forsøples av reklamen til JCDecaux og Clear Channel. Storartet. Mer reklame må jo være det vi trenger nå. Hvis vi gir kidsen én vegg til å spraye grafittien sin, må det vel være greit at de rike får bruke resten av byen til å henge opp skrytet sitt? Skål for en levende by.

Nød kan lære naken kvinne å selge kropp, og selv om det her ikke er snakk om verken nød eller kvinne i ordenes virkelige forstand, så står Bergen overfor nok av utfordringer. Så denne saken har flere sider.

Det er nemlig ikke bare upraktiske og prangende boards av typen som står på tvers av fortauet som venter oss, det skal også reises mengder av nye busskur. De som reiser kollektivt her i byen vil vite at det trengs. Og det er virkelig på høy tid at de gamle og avskyelige betongskurene det fortsatt står endel av rundt omkring forsvinner for godt.

I dette leskuret i Inndalsveien er det tilsynelatende en benk, men la deg ikke lure: Den er ikke til å sitte på. I hvert fall ikke hvis du vil nå bussen, for siden bussjåføren ikke kan se inn i skuret, og den som sitter i skuret ikke ser bussen tidsnok, kjører den bare forbi (da jeg nylig var på Spelhaugen for å ta teoriprøven så jeg en slags løsning på dette).

De nye og relativt lekre leskurene som er utplassert i indre Oslo by er det nettopp JCDecaux som står bak. Og reklame eller ikke, rent estetisk kan det kan knapt bli verre enn nå. Så spørs det om form stiller såpass langt foran innhold at det er greit å selge både bykropp og sjel på denne måten.

Møt min klokkeradio (de fancy strekene og beskrivelsene skyldes at den var tema for en innlevering en gang i tiden).

Tingen med klokkeradioer av denne typen er at de har en grunnleggende feil i grensesnittet for instilling av klokke og alarm: Skal man stille varslingen ti minutter tilbake, er man nødt til å trykke 50 ganger på en liten gjenstridig knapp mens man niholder på en annen og tilsvarende gjenstridig knapp. Skulle man i et øyeblikks uaktsomhet miste grepet om denne andre knappen stilles plutselig timer i stedet for minutter, og man er nødt til å trykke “døgnet rundt” for å komme ajour. Som regel er man uheldig og trykker en gang for mye, så man må begynne på nytt. I og for seg et trivelig aftenrituale kanskje, men når man stuptrøtt går i bingen er ofte tankegangen at man tar til takke med det den er innstilt på fra før framfor å begynne å knote med kontrollene. Eventuelt tyr man til den klassiske vekkerklokkehacken, å stille klokken tilsvarende feil som alarmen er innstilt så den ringer til riktig tid likevel.

OK, det var kanskje ikke den mest skjellsettende “maskinane tek over”-historien du har hørt. Likefullt et eksempel på hvordan teknologi som i utgangspunktet er laget for å støtte oss i å kontrollere våre liv iblant virker begrensende på denne kontrollen. Hvem vet hva slags onde tiders forestående henrulling dette obsternasige lille apparatet varsler om.

Løsningen hadde vært? Et scrollehjul såklart, som ville latt meg skru tiden frem og tilbake med en enkelhet egnet til å gjøre enhver spektralstein forlegen. Dette er så selvfølgelig at det helt sikkert eksisterer et pletora av slike klokkeradioer, men jeg har aldri kommet over noen (innrømmelsvis har jeg ikke lett så intenst). Enn så lenge kan jeg benytte dette som tidenes dårligste unskyldning for ikke å ha kommet lengre med oppgaveskrivingen.

Dette handler ikke om den utrolig triste saken det refereres til i skjermbildet over, men om brukergrensesnittet til aftenposten.no. For en tid siden nevnte jeg at Aftenposten ikke linker på en enkel og gjennomført måte, og de fortsetter sin forvirrende praksis.

Hvilken link skal man velge for å lese saken om Gjengedal som er “Lut lei dobbeltmoralen”? Ikke overskriften, ikke den første linken etter overskriften - men den under der igjen. Uff, da. Det må da finnes smartere måter å oppnå mange pageloads på?

Nå kan man kanskje resonnere seg fram rett link - tittel, ingress og bilde antyder at det handler om en persons mening, en luring vil derfor kanskje koble dette opp mot sitatstreken i linktittelen - men da har man alt brutt regel nummer én i Steve Krugs glimrende Don’t Make Me Think. Sistnevnte bok er herved anbefalt utviklerne borte på Aftenposten Multimedia.

(Oppdatering: VG følger opp med sin egen variant av “hvilken link fører til hva”-quizen. Det er tross alt helg).

Sannelig kom jeg ikke over et par nydelige Adidas Gym fra tidlig 70-tall under en avstikker fra julehandelen. Og jada, jeg har kjøpt ting til andre enn meg selv også…

Universitets webmail-tjeneste er en grei måte å få tilgang til UiB-mailen når man er hjemmefra. Den brukes også av mange studenter som ikke er klar over at man kan lese eposten sin i en helt vanlig (og langt bedre) klient. I en msn-samtale for en tid siden okket Marve seg (sjekk ut den nye bloggen hans forresten) over at webmailen gjorde rare ting med Word-dokumenter. Jeg kom på at han ikke den eneste som har irritert seg over dette. “Hvorfor sender dere ikke inn oppgavene ferdig formatert? Kan dere vennligst bruke papir som i gamle dager?” Omtrent dette skal en foreleser ved HF-fakultetet ha sagt til studentene sine.
Read the rest of this entry »

Nok et langt innlegg spekket med unødvendige digresjoner , denne gang tilbys ikke engang en varm og svalende iskrem i premie til den som leser gjennom. Det skal handle om måten vi bruker ting på. Dører og datamaskiner og denslags.

Verden er full av ting(verktøy) som er ment å gjøre ulike oppgaver enklere. En penn f.eks, gjør det enkelt for den som kan skrive å overføre tekst fra tanke til papir. Hverdagen er imidlertid full av eksempler på ting og systemer som ikke fungerer like effektivt. Som bestemors vask eller bussruteoppslagene fra Gaia der vi må fram med kalkulatoren for å finne neste avgang.

Noen ganger irriterer vi oss over sånne ting, andre ganger tenker vi ikke engang over det, fordi vi ikke kjenner noen bedre måte å gjøre det på. Og hvorfor forandre noe som tross alt virker, vi klarer oss da alltids selv om vi må bruke litt mer tid? Men på John Alvheims skala for alvorlighet kan slike “feil” variere fra mindre (irritasjon, sløsing av tid og krefter, økonomisk tap) til mer (død, eller kanskje til og med fordervelse).

Usability/brukervennlighet handler om å gjøre disse tingene og systemene enklere å bruke, og består ikke av annet enn common sense. Sier noen. Men i så fall har det vist seg at “common sense” slett ikke er så “common”. For ikke sjelden vil de som er satt til å utvikle løsninger sette til side fornuftige og enkle standarder til fordel for mer originale vrier. Vi har nemlig en slektning av form/innhold konflikten i den evige drakampen mellom brukervennlighet og estetikk. To kvaliteter som begge er viktige, men ikke alltid er like forenelige. Som når noen holder sin første Powerpoint-presentasjon og lesser på med så mye grafikk og “fikse” overganger at det blir vanskelig å fokusere på budskapet. Eller som når jeg setter til side all faglig visdom og konsentrerer meg mer om å gjøre skriften på bloggen liten og fin enn faktisk lesbar.

Ved presidentvalget i 2000 brukte man i Palm Beach, Florida en stemmeseddel som var utformet såpass finurlig at det var en enkel sak å velge Bush, mens det gikk mindre tydelig fram hvordan man skulle velge Gore. Designet av stemmeseddelen førte sannsynligvis til at et stort antall mennesker stemte feil, og Bush ble altså president etter å ha vunnet Florida med noen hundre stemmer. Ikke rart den ansvarlige gikk i forsvar: “…the voters get the blame for not following instructions. I physically cannot be at every machine to see that the voters are following instructions” . Standardunnskyldningen for dårlig design altså, “dersom brukeren gjør feil, er det brukerens feil”.

Men det var dette med gamle menn og tog. Forleden befant jeg meg på et tog av den moderne typen, der man tydeligvis har anstrengt seg for å komme opp med nye, frekke løsninger på gamle problemer. Toalettene f.eks hadde ikke vanlge dørhåndtak, i stedet måtte man bruke et sirlig knappesystem for å operere dørens tilstand:

a) fra lukket til åpen (og omvendt)
b) fra ulåst til låst (og omvendt)

“Du og du, noe så fjongt! Endelig får vi oppleve en smak av den science-fiction-tilværelsen de lovet oss på TV”. Kanskje det er dette designeren vil at vi skal tenke. Og kanskje tenkte vi det også. I hvert fall i et halvt minutt.

I våre begreper om offentlige toaletter er “lås” en viktig bestanddel. Toalettene er tross alt kun offentlige inntil dørene låses innenfra. Kunnskap om det tradisjonelle låssystemet sitter både i hodet og i hendene (og i verden), idet vi vrir om låsen får vi som regel en eller flere bekreftelser på at døren har endret tilstand fra ulåst til låst: Fingrene kjenner at låsen vris om, vi hører et knepp, vi ser et lite skilt endre status og farge. Eller kanskje vi ser hvordan låsebolten fysisk sperrer for åpning av døren.

I dette toget manglet imidlertid disse “bekreftelsene”. Knappene for å operere døren befant seg endog på en annen vegg. Og her kommer den eldre mannen inn i bildet. Han måtte i mangel på anstendige alternativer ta rollen som “early adopter” og våge seg inn i dette uhyrlige kammeret.

Ikke godt å si hva slags reise han var på. Kanskje var han på vei for å besøke sitt nyfødte barnebarn på den andre siden av fjellet. Det kan være han skulle møte en gammel fiende fra krigens dager, for endelig å kunne forsones. Kan hende var dette hans siste reis. Men fra NSB vanket det altså ikke annen honnør enn offentlig ydmykelse. Mannen hadde ikke kunnskapen om hvordan man skulle operere de ulike kontrollene, dermed gikk ikke døren i lås, noe som førte til en rekke (sannsynligvis) uønskede besøk.

Kanskje foregikk prosessen med utviklingen av denne vognen litt på samme måte som når en stor bedrift skal ha nye websider: “Vi må gi et unikt og profesjonelt inntrykk. Dette nye vi har hørt om, var det Flash? Ja det vil vi ha!” Resultatet blir teknisk avansert øyesnop som ikke nødvendigvis er så enkelt å bruke.

Nå kan vi selvfølgelig ikke slutte å innføre ny teknologi, og på et eller annet tidspunkt må vi nødvendigvis lære de nye systemene. Men også nye ting kan lages slik at vi forstår hvordan de skal brukes. Donald Norman snakker om affordances og natural mapping og constraints. Ved å forsøke å holde seg til kjente standarder og selvforklarende konsepter senkes terskelen for læring, og man unngår endel av disse problemene.

Det er altså ikke så enkelt som “common sense”. Bedrifter og organisasjoner flest ser neppe behovet for denne typen ekspertise, men det er hyggelig å se at det eksisterer stillinger innenfor dette feltet her i landet, som den Are Halland har i firmaet han jobber i.

En forsømt sådan. Rundt påsketider bredte uskjønnheten om seg og siden har det grodd fritt. Naboene har begynt å antyde at gresset har blitt vel langt. Tanken på hagearbeid har blitt mindre og mindre innbydende, men nå er det duket for et skippertak.

For websider som opererer i det samme markedet etablerer det seg konvensjoner. Fordi det er enklere å bruke et navigasjonssystem vi kjenner fra før enn å lære oss et helt nytt for hver side.

De store norske nettavisene har derfor ganske lik strukturering av innholdet. Men BA, VG, Dagbladet, BT og Nettavisen og de fleste andre linker til sakene sine fra selve overskriften og/eller bildet som følger teksten. I tillegg har disse avisene en tydelig kobling mellom overskriften og selve artikkelen overskriften hører til - dersom det er mange lenker under en overskrift finner vi en “les hele saken”-link nederst. Dette gjør at brukeren raskere kan finne fram til artikkelen hun ønsker å lese.

Aftenposten har imidlertid valgt å gjøre dette på en annen måte. De har ikke latt brukeren gå direkte til hovedsaken ved å trykke på overskrift eller bilde. Der det er mange linker under en overskrift, må man gjette seg til hvilken som fører til hovedsaken. Dette har forvirret meg et uttall ganger. Og jeg er ikke alene, her en dag påpekte samboeren min denne pussige praksisen.

Nå ser det imidlertid ut som Aftenposten har gjort endringer: De linker nå både fra overskrifter og bilder (om enn ikke systematisk). Også gamle tanter kan altså lære, så får vi håpe de fortsetter med det.

Jeg skal ikke forsøke å skryte på meg intellektuelle sider. Det faller på sin egen urimelighet. Leseevnene mine er under enhver kritikk for en student på dette nivået. Men i det siste har jeg altså fått et slags bokkick. Har til og med fått opp en bokhylle borte i kroken.

Mari anbefaler to bøker som ser veldig interessante ut. Bibliotekene her har ingen av dem, men etter en henvendelse fra selveste meg er muligens den ene på vei. Hos Digme fant jeg en anbefaling av A Smile In The Mind, og den anbefaler jeg gjerne videre. Undertittelen witty thinking in graphic design sier noe om hva det handler om- dette er en fest for mine skarve retinaer.

Den observante leser vil ha merket seg at jeg har gjort noen kosmetiske endringer på bloggen. Jeg ønsket en mer luftig utrykk, litt mindre “blocky” enn den forrige utgaven. Vårt ifi-kull lærte aldri denne siden som antyder hva de ulike taggene gjør (og hvor de gjør det).

Ofte er jeg nesten enda mer uenig med meg selv enn med andre, så kanskje blir det mer som det var igjen. Vi kan vel ikke ha det for “nettdagbokaktig” heller?

Forslag til killer-app: Program der man kan redigere koden og se effekten i sanntid (ved bruk av to skjermer).

De amerikanske myndighetene har opprettet nettstedet ready.gov der man får forklart skjematisk (mmm, jeg liker skjematiske tegninger…) hvordan man skal oppføre seg under et eventuelt angrep på amerikansk jord (folk fra andre steder i verden har sikkert også lov å ta notater*).

Det tok ikke lang tid før fin en alternativ side kalt unready.net dukket opp…
Også deltakerne i dette forumet tar del i moroa.

* Jada, jeg vet det. Men jeg bare må. (Bruke for mange paranteser.)