I over to år har det blitt bedrevet møysommelig snekkervirksomhet her på bloggen. Hver hamr og hvert bank nøye planlagt og sirlig utført. Og til tross for et relativt sviktende fundament har et byggverk sakte, men usikkert reist seg - en online-identitet. Ja, ved å krydre postene med akademiske referanser, pretensiøse vi-former og tildels fremmedkulturell ordbruk har vi forsøkt å gi et belest og aktverdig inntrykk. Og håpet at leseren ikke skulle skjønne at det hele var klipp og lim.

Men som vi kanskje innerst inne har visst hele tiden, skulle alt være forgjeves. Keiserens bukser (og boxer) skal av for godt. Det er nemlig uunngåelig min tur i denne boklistestafetten som har herjet norske blogger en stund.

Den første utfordringen fra Hjorten tok jeg på sedvanlig spak arm, idet jeg latet som jeg ikke fikk den med meg. Jeg kunne jo ikke uten videre torpedere egen troverdighet gjennom å avsløre at jeg altså er en ganske dårlig leser som verken har tid eller samvittighet til å lese skjønnlitteratur (da spiller jeg heller litt Battlefield)?

Men da også Olav Anders Øvrebø sendte en utfordring i min retning ble presset for stort. Narrespillet må ta slutt - byxorna må falle. Og vi må legge til at det var hyggelig å bli budt opp til dans av to såpass staute karer.

1) Hvor mange bøker eier du?

Uvisst, men sannsynligvis betydelig færre enn den norske gjennomsnittsbloggeren.

2) Hvilken bok var den siste du kjøpte?

Free Culture av vår alles favorittjusprofessor Lawrence Lessig.

3) Hvilken bok var den siste du leste?

Jeg er en god starter, det skal jeg ha (fullføring er det verre med). Sist leste var Veien til førerkortet.

4) Nevn fem bøker som betyr mye for deg, og som du har lest mer enn tre ganger.

Det er nok rundt 20 år siden jeg leste bøker mer enn tre ganger. Vanlig lektyre dengang var de herlige bøkene om Serafin og Plym, Gutten som fikk følge hjem (av flodhester), Tante Gummigutta og blåbærmaskinen, samt Bringsværds Ruffen og Jørgen Moes vei nr 13.

Av litt ferskere og mer faglige inspirasjonskilder kan nevnes Negropontes Being Digital, Donald Normans The Design of Everyday Things og samlekort-helt Goffmans Vårt rollespill til daglig. Nesten alt jeg skriver er stjålet fra de to sistnevnte.

5) Oppfordre fem personer til å fylle ut denne i sin blogg:

Jeg har ikke fulgt så nøye med i det siste, og mye mulig har denne bokmemen fått en verdig død. Hvis ikke er det på tide at den begraves. Den som føler seg kallet kan i stedet få gjette på hvilken film dette skal forestille. Premien er å få tegne en ny.

Nåja, miste- det var ikke mer enn et døgn jeg var bloggløs, et døgn som uansett neppe ville blitt belemret med poster fra denne kanten. Likevel er det ting (eller mer korrekt; en drøm) som tyder på at en akutt følelse av digital hjemløshet kan ha spredt seg som smør på tørt hvetebrød langt inn i sjelen. Symbolikken i denne drømmen var nemlig ikke til å ta feil av. Jeg skulle på besøk til “barndomshjemmet”, der jeg oppdaget at min far var i full gang med å rydde ut av gutterommet og kvitte seg med akebrett, blader og andre kjære eiendeler (som jeg vel egentlig aldri kan huske å ha sett før denne drømmen). “Tsju, du sønn, her har du ikke lenger noe hjem”.

Når så en kjent norsk blogger entret scenen, muligens for å hjelpe til med å bære ut uvurderlig memorabilia, ble symbolikken så overtydelig at jeg ikke riktig vet om jeg skal bli fornærmet eller pinlig berørt på (vegne av) underbevisstheten. Jeg vurderers altså ikke som skarpere enn at man må ty til et formspråk verdig en norsk 80-tallsfilm for å nå fram med budskapet. Vel, nå har jeg fått blogg igjen. I natt forventer jeg det sedvanlige røret under nattesøvnen, takk.

De som bare vil ha med seg poenget kan spole ned til nest siste avsnitt. Priset være scrollehjulet…

“Det er noe rart med disse digitalkameraene”, hørte jeg noen si. “Det ser jo ikke naturlig å holde de sånn et stykke foran ansiktet”. Mens den gamle metoden, å presse apparatet mot pannen, tydeligvis var den mest naturlige ting i verden.

Hva som er natur, er det altså kulturen som avgjør. Og det er en tendens til at ord som “normal” og “virkelig” benyttes om den ikke-nettmedierte delen av verden, mens dette internett er noe fremmed og unaturlig. Handle uten kasse eller luke? Nærmest umenneskelig… At tradisjonelle måter å gjøre ting på ofte er et resultat av begrensninger i den fysiske verden er lett å glemme. Billettluken var der fordi vi trengte en eller annen måte å utlevere en papirbit, ikke fordi samtalen med den gretne billettselgeren var en nødvendig kilde til lys i hverdagen.

For alt vi vet kan troen på den hellige treenigheten navn-ansikt-redelighet være en arv av denne typen. Mange mener jo at det ikke går an å forholde seg til andre med mindre man har vedkommendes navn, adresse og helst bankkontodetaljer. De som er vant med moderne nettkommunikasjon (multiplayerspill, forum, chat) ser imidlertid på bruk av pseudonymer som uproblematisk. De bruker det jo selv. Og synes det er befriende irrelevant om man “heter” Anna Jørgensen eller Marve Valdemar, så lenge innholdet står til laud. Et navns viktigste funksjon er å peke ut én i mengden, den jobben klarer et alias like bra som et navn. Marve trenger ikke bruke noe folkeregistert navn verken for å kunne by på fin underholdning, eller for å opprettholde en identitet på nett.

Men er det ikke feigt? Er ikke et alias bare noe man gjemmer seg bak? Absolutt. Å gjemme seg er engang en viktig del av tilværelsen.

Når vi er på ferie, i begravelse, på byen, på skolen, når vi er i vante og uvante, behagelige og ubehagelige situasjoner, viser vi ulike sider av oss. Og samtidig gjemmer vi andre. Mennesker har kameleonære trekk, vi er relativt flinke til å tilpasse oss omgivelsene. Vi er ikke den samme for alle, og ingen har ikke tilgang på “hele” oss. Versjonen av oss vi vi lar noen få tilgang til er alltid en spesialredigert utgave. I filmindustrien gir man fansen tilgang til “deleted scenes” gjennom DVD-utgivelser. På samme måte viser vi at vi setter pris på noen ved å gi de tilgang til sider av oss andre ikke får se.

Vi har en stor og velkjent verktøykasse for uttrykk: Klær, kropp, ting, hva vi sier og gjør, hvem vi er med og hvor. Også på internett er det nok av måter å sette spor etter seg, og ikke alle er vi like bevisst på. Det blir mer utydelig for oss akkurat når og hvordan dette foregår. Chatting, IM (og IM-status), publisering/blogging, kommentering/forumaktivitet, søking, spilling, surfing, nedlastning, e-handling/bestilling/påmelding, mailing. Bruk av tjenester som del.icio.us, Bloglines og Audioscrobbler. The list goes on. Alle disse utgjør små deler i et digert puslespill som ville tegnet et ubehagelig nærgående og detaljert (men ikke fullstendig og sikkert skjevt) bilde av oss.

Der Ute er det tilsynelatende greiere å holde styr på hvem som “ser” oss (selv om det blir stadig vanskeligere ettersom teknologien tar over også det fysiske rommet). Vårt sirlige sansesystem forteller oss hvem vi har rundt oss og hvilken situasjon vi har å forholde oss til. Når tjuagutten ser kompiser rundt seg og hører deres sedvanlige røverhistorier, kodes automatisk situasjonen: Dette er kompis-kontekst. Når far entrer scenen forandres situasjonen med en gang, språket blir mildere - uttrykket justeres.

“Virkeligheten” tilbyr altså enkelte fundamentale verktøy å skille sammenhenger med - tid og rom. Man kan bare være ett sted til samme tid. Stundom kollapser kontekstene (inn kommer far, vi treffer sjefen på byen), men dette er ikke normalsituasjonen, og vi er som regel klar over at det skjer. Som de kameleonene vi er klarer vi å tilpasse oss situasjonen. Manglende evne til å bedømme hva som er passende oppførsel i ulike situasjoner kobler vi opp mot lav sosial intelligens.

Dette innlegget er (som sedvanlig) en studie i å gå rundt grøten før man kommer til poenget, et poeng som egentlig kunne vært formulert på to setninger. Men hold ut leser, vi nærmer oss mål. Som er tilbake i internettalderen. Her er det selvfølgelig også sfærer og kontekster, men de er ikke adskilt av tid og rom på samme måten som der ute. Alle har tilgang til alt. Sfærekollapsen er selvfølgelig ikke fullstendig. De enkelte informasjonsbitene er tross alt i utgansgpunktet som nåler i høystakker, håpløst fortapt i en strøm av andre informasjonsbiter. Vel, i hvert fall før man gjør et søk på Google. Og dersom man har “vært seg selv fullt og helt” på nett, vil Google by på en rimelig omfangsrik “mappe”. Bruker du fullt navn vil dine skriveriver i et speedway-forum vil fungere som nøkkel til dine erotiske skildringer av eventyr med Michelin-mannen i et annet. Til glede for kommende generasjoner.

Og dette må folk gjerne gjøre, hvis det er det de vil. Ikke alle bryr seg om å skille stue og kjøkken. Men enkelte av oss har altså ikke lyst til å dele alt med alle, enkelte av oss ønsker ikke å ha et “navn” blant folk. Det er pølsevev når det sies at alle ønsker å bli kjendiser. Jeg vil tro at de fleste vil være mer fornøyd med å være “famous to fifteen people”, som vi bloggere gjerne blir. Og derfor er det at vi bruker ett pseudonym i bloggosfæren, et annet i hardwaresupport-sfæren og et tredje i Michelinmann-fetisjist-sfæren. En smule kontroll over at det man sies ses i “rett” sammenheng, er det for mye forlangt?

Pragmatisk som jeg er erkjenner jeg dog at bruk av alias ikke er kompatibelt med f,eks å bli tatt seriøst i akademiske eller andre alvorstyngede kretser. Og det vil vel være feil å hetse de som ergrer seg over “anonymitet”, all den tid irrasjonelle sider av meg selv kan irritere seg når jenter som går med slør. Her er man ikke stort bedre selv altså. Og ikke er det snakk om konsekvens heller, når det gjelder å skille sfærene: Stadig siver det inn med irrelevant personlighet både i form av tekst og linker til musikk og bilder. Kan hende tar jeg til vettet og går over til navn engang jeg også. Skal vi si i juni?

Jeg nevnte at man kunne formulert poenget i dette innlegget i et par setninger stedet for i en lang og gnagende tekst, her kommer de: “For enkelte er alternative å blogge uten alias å ikke blogge i det hele tatt. Da er det greit å velge førstnevnte”.

(Dette skulle egentlig være en kommentar til Jill Walkers post om hvorvidt studenter som blogger bør bruke fullt navn eller pseudonym. Siden det jeg skrev ble uforskammet langt og fragmentert poster jeg det her i stedet).

Noe av det jeg liker best med faget er den delen av det som glir over i et mystisk landskap av medievitenskap og sosiologi. Sosiale implikasjoner av bruk av internett, hva slags endringer digital kommunikasjon medfører osv. Det virker ikke som fagmiljøet her på instituttet er veldig opptatt av dette. Rare blikk eller “jaså, du mener sånn svada, ja” er reaksjonene jeg forventer fra andre studenter (rim uintendert).

Det kan tenkes at jeg har misforstått og at dette ikke egentlig hører under informasjonsvitenskap. Jeg har jo tidligere avslørt manglende kontroll når det gjelder fagets innhold. Kanskje det er derfor jeg aldri får stud.ass-stillinger (smuglesende administrasjon)?

Det hender at man så heldig at man snubler over noen som later til å interessere seg for det samme. For en tid siden gjorde jeg et Google-søk (på noe sånt som “Goffman digital identity”) og kom over bloggen til Danah Boyd. Hun har publisert masse, blant annet en “hovedfagsoppgave”(obs, pdf) med tittelen “Faceted id/entity: Managing representation in a digital world*. Forhåpentligvis får jeg tid til å lese mer av dette etterhvert.

Av og til er nettet enda mindre enn verden selv, og i ettertid har jeg funnet spor etter Boyd både hos Rachael og hos Jill Walker.

*Innrømmer juks, det som står før kolonet er egentlig i store bokstaver, men det tok seg dårlig ut i innlegget. Ikke at denne fotnoten var stort bedre. Hm.

Den som leser gjennom hele dette innlegget fortjener en is.

Panopticon er Jeremy Benthams tenkte fengsel, konstruert slik at vaktene fra en sentral plassering har oversikt over alle fangene, som på sin side ikke kan se tilbake til vokterne. En fange har altså ingen måte å finne ut av hvorvidt vokterens blikk er festet på akkurat henne. På denne måten “disiplineres” fangene til å vokte seg selv.
Read the rest of this entry »