i1277 er en stadig mer utdatert blogg med ustødig fokus på informasjon, sosio-tech, grensesnitt og design.

Flere poster på forsiden eller i arkivet.

Mer om i1277

Anonymitet og frihet på nett

Den som leser gjennom hele dette innlegget fortjener en is.

Panopticon er Jeremy Benthams tenkte fengsel, konstruert slik at vaktene fra en sentral plassering har oversikt over alle fangene, som pÃ¥ sin side ikke kan se tilbake til vokterne. En fange har altsÃ¥ ingen mÃ¥te Ã¥ finne ut av hvorvidt vokterens blikk er festet pÃ¥ akkurat henne. PÃ¥ denne mÃ¥ten “disiplineres” fangene til Ã¥ vokte seg selv.

Etter innlegget om overvÃ¥kning av sidetrafikken ble det en liten debatt. Bruken av trackere er nyttig, men det er noe panoptisk ved det. Jeg kan se personen pÃ¥ den andre siden, men personen kan ikke se at han blir iakttatt. Han kan derimot være klar over muligheten for dette, pÃ¥ generelt grunnlag ettersom “alle” bruker tracking og pÃ¥ mer konkret grunnlag ettersom jeg altsÃ¥ allerede har “avslørt” at tracking stÃ¥r pÃ¥. SÃ¥ hva sÃ¥?

Ettersom Jill Walker er byens bloggeguru og ofte har interessante poster samt endel linker Ã¥ by pÃ¥ sÃ¥ er jeg hyppig innom der. Jeg (mener Ã¥ huske at jeg) leste der engang at det var en tracker der hun kunne se hvilken side folk gikk inn pÃ¥ hennes blogg fra. Etter Ã¥ ha lest dette forandret jeg atferd en smule, halvveis ubevisst begynte jeg Ã¥ gÃ¥ inn pÃ¥ siden hennes fra andres blogrolls i stedet for min egen. Hvorfor det? For ikke Ã¥ gi inntrykk av Ã¥ være altfor opptatt av siden hennes. Irasjonelt selvfølgelig ( for det første er sannsynligheten ikke sÃ¥ høy for at hun analyserer treffene pÃ¥ siden pÃ¥ et sÃ¥ lavt nivÃ¥ og for det andre sÃ¥ er jo ipen min den samme uansett hvilken side jeg gÃ¥r via og for det tredje, sÃ¥ hva sÃ¥, vi kjenner hverandre jo ikke uansett). Poenget er at vissheten om at vi kan bli iakttatt er nok til at vi kan forandre atferd, denne vissheten kan fungere “displinerende”.

Dette var bare et eksempel. Og dersom noen tror jeg er helt sprø nÃ¥ sÃ¥ kan Marve fortelle at flere av hans faste lesere fikk kvaler med Ã¥ følge med pÃ¥ bloggen hans etter at han fortalte dem om trackingen. Men, selv om jeg i utgangspunktet er skeptisk til alt som legger begrensninger pÃ¥ min frihet pÃ¥ nett, sÃ¥ er overvÃ¥kning av denne typen uansett relativt uskyldig. Dette var mer en fiffig mÃ¥te Ã¥ fÃ¥ viklet Panopticon inn i innlegget. Det er andre og mer alvorlige sider ved identitet, privatliv og nett som bør belyses sterkere. “Privacy may be more attainable in the world of bits than in the world of atoms. But we can also lose it faster if we don’t pay attention” som Negroponte sier.

En kompis av meg flyttet fra byen for noen Ã¥r siden, og jeg hadde mistet mailadressen hans. For Ã¥ finne denne gjorde jeg søk pÃ¥ navnet hans. I tillegg til mailadressen fant jeg endel andre spor etter han. Da jeg først ble kjent med han var han høyrevelger, etterhvert ble han en engasjert sosialist (“jeg var ung og naiv” som han sa da vi mobbet han for bakgurnnen og kursendringen). Denne utviklingen kunne underholdende nok spores pÃ¥ internett, fra de første innlegg pÃ¥ Unge Høyre-nettsider rundt 1995 til skarpe innlegg pÃ¥ debattsider og tett-pÃ¥-nett møter med Carl. I. Hagen fra de senere Ã¥r.

Dette ligger altsÃ¥ offentlig tilgjengelig pÃ¥ web. Tilsynelatende helt uskyldig informasjon egentlig. Men likevel fÃ¥r jeg meg ikke til Ã¥ vise linkene her, og dermed navnet hans, hvorfor ikke? Det føles utleverende. Vi er ikke “laget for nett” i utgangspunktet, vi mÃ¥ tilpasse oss dette som vi har tilpasset oss alt annet rart opp gjennom Ã¥rene. Vi har ikke konseptet om durability eller “recordability” eller hva vi skal kalle fenomenet om at noe vi ytrer tilfeldig kan bli tatt vare pÃ¥ for evig i blodet (vi har ikke noe ord for det engang, som jeg kommer pÃ¥ nÃ¥ i hvert fall). Jeg mistenker ogsÃ¥ at vi ikke helt forstÃ¥r oss pÃ¥ konseptet om kringkasting- vi er ikke vant til Ã¥ snakke til et stort antall mennesker pÃ¥ en gang og følgene det kan fÃ¥. Det at vÃ¥r atferd pÃ¥ nett kan sette spor som vÃ¥re barnebarn engang kan følge er en tanke jeg tror veldig mange nettbrukere ikke er bevisst pÃ¥- og det kan koste dem hodebry i ettertid. Jeg vet ikke om kompisen min med Unge Høyre-fortid er klar over sporene av han som (teoretisk) for alltid er etset inn i søkemotorindeksene. Jeg vet ikke om han bryr seg. Men jeg vet at det finnes en masse mennesker som ikke har reflektert over dette og som mange Ã¥r etterpÃ¥ kan irritere seg over at det de skrev et eller annet tilfeldig sted for lenge siden og ikke lenger kan stÃ¥ inne for er tilgjengelig for alle.

Det er ikke bare når det gjelder en selv mange kunne hatt godt av å utvise mer diskresjon i forbindelse med personopplysninger på nett. EU-domstolen gjorde nylig en dom på grunnlag av at noen hadde gjengitt personlige opplysninger om andre uten deres samtykke (på Digme: Blogg er det litt reflektering rundt dette).

Jeg har blitt vant med Ã¥ bruke “nicks” i ulike sammenhenger pÃ¥ nett. Er det ulike identiteter som kommer fram i de ulike “personaene”? Nja. Jeg tenker mer pÃ¥ det som ulike sider av den samme identiteten (jeg later aldri som jeg er en dame i 40-Ã¥rene eller et eller annet jeg absolutt ikke er slik den gamle klisjéen om en nettbruker sier man skal). Poenget er at jeg selv vil beholde mest mulig kontroll med hva slags informasjon den jeg kommuniserer med i ulike sammenhenger har om meg. Og det er ikke noe annerledes med Ã¥ ville ha denne kontrollen pÃ¥ nett enn den atferden alle Ã¥ndsfriske mennesker har ute i “den virkelige verden”. Som Goffmann pÃ¥peker sÃ¥ ønsker vi Ã¥ gjøre et godt inntrykk pÃ¥ folk, og vi ønsker Ã¥ kontrollere hvilke deler av oss de har tilgang til, og dermed hvilket inntrykk de har av oss. Det som kan gjøre et godt inntrykk pÃ¥ en person i én sammenheng kan gi det motsatte inntrykket med en annen person i en annen sammenheng. Det fungerer altsÃ¥ ikke Ã¥ henvende seg til alle mennesker pÃ¥ samme mÃ¥te. Og ikke alle slipper “backstage”, bak fasaden der vÃ¥re mer private tanker holder hus.

Tenk deg at du venter bussen og deler leskur med en fremmed. Vil du fordrive tiden ved å legge ut i detalj om din barndom, eller evt. dine seksuelle preferanser? Dersom du er invitert på middag til dine svigerforeldre for første gang og måltidet overhodet ikke faller i smak , vil du si rett ut hvor lite du likte det? I en muntlig-eksamen-situasjon, vil du kommentere hårfrisyren til sensor?

Samfunnet fungerer ikke sÃ¥nn, vi er ikke oss selv fullt og helt for alle. Vi framstÃ¥r litt forskjellig avhengig av hvem vi forholder oss til. En lærer, en kamerat, en tilfeldig forbipasserende eller en nær slektning vil ha tilgang til en ulik “edition” av deg, eller av “i1277″ for den saks skyld. (Aftenposten hadde forresten for en tid siden en liten sak der løgn framstÃ¥r noe unyansert. Samfunnet slik vi kjenner det er basert pÃ¥ at ikke alle skal ha full oversikt over alt og alle). Davin Brin hevder i boken The Transparent Society at overvÃ¥kningssamfunnet allerede er uungÃ¥elig, og at man blir nødt til Ã¥ velge mellom “privacy” og “freedom”. Den eneste mÃ¥ten vi kan være trygge for misbruk av vÃ¥re personlige opplysninger er Ã¥ frigjøre de for alle, den eneste mÃ¥ten vi kan overvÃ¥ke de som overvÃ¥ker oss er ved Ã¥ sette opp kameraer absolutt overalt. selv pÃ¥ politikontoret, sÃ¥ alle kan være hverandres voktere. Det gjennomsiktige samfunn. Denne idéen tiltaler veldig lite, og uten at jeg har lest boken virker det Ã¥ være en merkelig forstÃ¥else av mennesket som ligger bak. Det som gjør oss til det vi er ovenfor andre er jo nettopp det at vi selv bestemmer hvilket inntrykk vi prøver Ã¥ avgi. Det Ã¥ gi andre tilgang til “skjulte sider ved oss selv er en mÃ¥te Ã¥ vise at vi verdsetter. I hvilken grad har man ærlighet dersom mulighet for løgn og tilbakeholdelse av informasjon ikke eksistererer? Hva slags frihet har man dersom ethvert annet menneske kan lese tankene dine ved hjelp av smÃ¥ elektroniske gadgets? Hmm, tilbake til virkeligheten og samtiden nÃ¥…

Tilbake til dette med navn og anonymitet. Dette ble en lang og kronglete post men det er fordi den oppsumerer endel forskjellige ting jeg har tenkt pÃ¥ og som henger sammen. Her kommer nemlig “i1277″ inn i bildet. Hvorfor har jeg tatt dette navnet i forbindelse med bloggen? Skal dette være en hipp robotaktig betegnelse a la R2D2? Er det en trang etter Ã¥ være et slags mystisk “phantom of the blogosphere” som ligger bak? Slett ikke. Alle som gÃ¥r pÃ¥ informasjonsvitenskap vet at det er et identifikasjonsnummer. Min generasjon nettbrukere vokste ikke opp med BBSer og Usenet. Som allerede nevnt er jeg vant med Ã¥ kommunisere gjennom nicks. Og jeg stoler ikke automatisk mindre pÃ¥ en person som ikke oppgir fullt navn sÃ¥nn som mange av den “gamle skolen” later til Ã¥ gjøre. Om noen mener en semantisk web hadde bestÃ¥tt av kun etterettelig informasjon skrevet av sporbare personer sÃ¥ fÃ¥r ikke det hjelpe.

Weben er som vi vet ytterst søkbar. Det koster meg noen sekunder av min tid å søke på mitt eget navn. Det koster like lite tid for en annen å gjøre dette (mindre dersom de behersker touchteknikk bedre enn meg). Dette er for meg grunn nok til ikke å bruke fullt navn. Jeg skriver ikke for alle for alltid. Hvis jeg skulle skrive under fullt navn ville en begrensning av friheten følge med på kjøpet, og atferden hadde forandret seg. Terskelen for å legge inn innlegg hadde vært høyere (til det positive ville kanskje noen si). Dette innlegget ville i hvert fall ikke sett dagens lys.

Ã… blogge for seg selv, noen kjente og en hÃ¥ndfull mer eller mindre tilfeldige fremmede representerer noe annet enn Ã¥ skrive for fremtidige arbeidsgivere eller for familie. Jeg hører stadig at man mÃ¥ “stÃ¥ for” det man sier, i virkeligheten er det fÃ¥ som “stÃ¥r for” absolutt alt de har sagt og gjort til alle tider og vi stÃ¥r for forskjellige ting til forskjellige folk. Vi stÃ¥r ikke for at vi ikke likte maten ovenfor svigermor.

Jeg diskuterte dette med navn med Henning, han mente det ikke var noe annet alternativ enn fullt navn, ettersom han blogger i forbindelse med oppgaven sin og helst vil tas seriøst blant forskere. ForstÃ¥elig nok. At forfattere, forskere og andre halvveis “offentlige” personer bør bruke fullt navn er jeg inneforstÃ¥tt med. Og jeg merker meg at veldig mange andre gjør det ogsÃ¥, og det mÃ¥ de fÃ¥ lov til. Men den veien passer ikke for oss alle. P2P-tjenesten Filetopia sine ord om privacy oppsummerer forøvrig greit mitt syn pÃ¥ saken.

Gratulerer. Du fortjener din is. Denne posten ble alt for lang og kunne sikkert med hell splittes opp i mange mindre men det fÃ¥r være. Det mÃ¥tte sies one way or another. Jeg lover at det aldri mer blir sÃ¥ lange innlegg. Heretter blir det bare de “effortless” korte som gir det rette “laid-backe” inntrykket.

4 kommentarer til “Anonymitet og frihet pÃ¥ nett”

  1. HavaS Says:

    Søren og!! Eg husker ikkje passordet mitt inn på bloggen:-(

    HÃ¥vard

  2. Okan Says:

    Somehow that reminds me of the YGO movie, with the mocrtoycle thing and a brunet with a hairstyle slight similar to Black that is shipped to pretty much everything that is male. Landorkus reminds me of Zorc And Black with his bone-skirt thing makes him looks like a shijinka of Barujiina/Mandibuzz :D

  3. cheap liability insurance in Boardman Oregon Says:

    I literally jumped out of my chair and danced after reading this!

  4. CarlosKi Says:

    VIP Девочки на выходные http://lilprison.ru/vip.html

    Горячие девушки по горячим ценам!
    ________________________________________

    Сайт рассылки http://r-z-r.ru
    .

Kommenter innlegget

Mailadresser forblir en hemmelighet. Forsyn deg gjerne av grunnleggende HTML. Det du skriver forhåndsvises under kommentarboksen.