Lange, triste togturer ga pendleren Dave Askwith idéen om geriljaskilting: Å henge opp skilt som ligner “the real thing” i utforming og plassering, men som er ganske forskjellige hva budskapet angår. Etter årevis med finurlig dekorering av togkupér og diverse andre offentlige flater er arbeidene nå samlet i bokform. Ikke alle eksemplene holder like høyt nivå, men idéen er like fullt briljant. Skiltene er nok mest humoristisk motivert, men man finner også et og annet politisk statement.

BBC og The Sun byr på flere smakebiter fra skiltmakeriet.

Og ordentlige skilt? De kan selvfølgelig være underholdende nok - se her og her for rikelig med eksempler.

Skilt ved fødselen - vel og merke en utdatert produksjonsmetode

Et av helgens nyord i aviskorpuset er skiltfotgjengermannen. Ordet stammer fra en artikkel i Adresseavisens flotte og nostalgiske På ville veier-serie (kan vi få dette i Bergen også, BT?), og det dreier seg selvfølgelig om den hatteglade herre som frekventerer norske fotgjengeroverganger. Nå er han imidlertid på vei ut av trafikklandskapet for godt. Vegvesenet ønsker å modernisere skiltjungelen og innføre kjønnsnøytrale former på figurene. Hvilket ikke faller i god jord hos alle.

For skilt er blant de små tingene i hverdagen som betyr noe for oss, selv om vi ikke er de særlig bevisst. Under barndommens besøk til Sverige var de gule veiskiltene et sikkert bidrag til “utenlandsfølelsen”. Og på samme måte synes nok utlendinger noen av våre skilt er eksotiske - den nevnte hattemannen er visst en kilde til humring for enkelte.

Interveven byr selvfølgelig på diverse ressurser om emnet:

• Trafikkskiltenes historie
• En samling søte skilt fra Øst-Europa
• Sammenligning av forskjellige lands veiskilt, der vi kan lære om hvordan barnas frisyrer varierer på verdensbasis, studere sirlig utregnet statistikkover antall steiner som er tegnet i de ulike “Fare for ras”-skiltene, og lese at den norske veiarbeideren har en kroppsholdning som er lite gunstig for ryggen.

Visualisering av informasjon har lenge vært et sentralt tema i HCI og informasjonsdesign, ikke minst har Edward Tufte sine bøker hatt stor innflytelse. Visualisering er i teorien en optimal miks miks av form og innhold, i praksis ender resultatet ofte opp med å bli enten lite intuitivt, eller lite informativt. Eller begge deler.

Med et nett som bugner av pent aggregerte nyheter er det bare å koke sammen en snedig algoritme, og vips, så har man en potensielt ny og innsiktsgivende måte å se den engelskspråklige pressens versjon av verden. For eksempel Buzztracker (via danah boyd), som gir en daglig oppdatert pekepinn på hvilke byer som dominerer mediebildet i Google News-katalogen, samt eventuelle kryssreferanser i nyhetssakene disse byene representerer.

Newsmap er basert på treemap-skjemaet utviklet av den gamle HCI-guru Ben Schneiderman, og kartlegger nyhetene på en litt annen måte. Ulike typer stoff representeres av ulike farger, størrelsen på boksene reflekterer omfanget av dekningen. Ved å velge hvilket nyhetsmarked man vil “se” kan man sammenligne hvordan ulike nyheter vektlegges forskjellig i de ulike landene.

10 x 10 er en fancy Flash-sak som ved hjelp av en, ahem, “weighted linguistic analysis on the text” en gang i timen velger ut hundre toneangivende ord og korresponderende bilder fra utvalgte nyhetskilder.

Mindre flashy og mer vitenskapelig er Ethan Zuckermans Global Attention Profiles. Land med mye media-oppmerksomhet er mørkerøde, mens land som knapt nevnes er mørkeblå. Så spørs det om det pågående Schlager-EM får noen innvirkning på Norges for øyeblikket kledelig sjenerte blåfarge.

BT melder at det er Bergens tur til å forsøples av reklamen til JCDecaux og Clear Channel. Storartet. Mer reklame må jo være det vi trenger nå. Hvis vi gir kidsen én vegg til å spraye grafittien sin, må det vel være greit at de rike får bruke resten av byen til å henge opp skrytet sitt? Skål for en levende by.

Nød kan lære naken kvinne å selge kropp, og selv om det her ikke er snakk om verken nød eller kvinne i ordenes virkelige forstand, så står Bergen overfor nok av utfordringer. Så denne saken har flere sider.

Det er nemlig ikke bare upraktiske og prangende boards av typen som står på tvers av fortauet som venter oss, det skal også reises mengder av nye busskur. De som reiser kollektivt her i byen vil vite at det trengs. Og det er virkelig på høy tid at de gamle og avskyelige betongskurene det fortsatt står endel av rundt omkring forsvinner for godt.

I dette leskuret i Inndalsveien er det tilsynelatende en benk, men la deg ikke lure: Den er ikke til å sitte på. I hvert fall ikke hvis du vil nå bussen, for siden bussjåføren ikke kan se inn i skuret, og den som sitter i skuret ikke ser bussen tidsnok, kjører den bare forbi (da jeg nylig var på Spelhaugen for å ta teoriprøven så jeg en slags løsning på dette).

De nye og relativt lekre leskurene som er utplassert i indre Oslo by er det nettopp JCDecaux som står bak. Og reklame eller ikke, rent estetisk kan det kan knapt bli verre enn nå. Så spørs det om form stiller såpass langt foran innhold at det er greit å selge både bykropp og sjel på denne måten.

Nok et langt innlegg spekket med unødvendige digresjoner , denne gang tilbys ikke engang en varm og svalende iskrem i premie til den som leser gjennom. Det skal handle om måten vi bruker ting på. Dører og datamaskiner og denslags.

Verden er full av ting(verktøy) som er ment å gjøre ulike oppgaver enklere. En penn f.eks, gjør det enkelt for den som kan skrive å overføre tekst fra tanke til papir. Hverdagen er imidlertid full av eksempler på ting og systemer som ikke fungerer like effektivt. Som bestemors vask eller bussruteoppslagene fra Gaia der vi må fram med kalkulatoren for å finne neste avgang.

Noen ganger irriterer vi oss over sånne ting, andre ganger tenker vi ikke engang over det, fordi vi ikke kjenner noen bedre måte å gjøre det på. Og hvorfor forandre noe som tross alt virker, vi klarer oss da alltids selv om vi må bruke litt mer tid? Men på John Alvheims skala for alvorlighet kan slike “feil” variere fra mindre (irritasjon, sløsing av tid og krefter, økonomisk tap) til mer (død, eller kanskje til og med fordervelse).

Usability/brukervennlighet handler om å gjøre disse tingene og systemene enklere å bruke, og består ikke av annet enn common sense. Sier noen. Men i så fall har det vist seg at “common sense” slett ikke er så “common”. For ikke sjelden vil de som er satt til å utvikle løsninger sette til side fornuftige og enkle standarder til fordel for mer originale vrier. Vi har nemlig en slektning av form/innhold konflikten i den evige drakampen mellom brukervennlighet og estetikk. To kvaliteter som begge er viktige, men ikke alltid er like forenelige. Som når noen holder sin første Powerpoint-presentasjon og lesser på med så mye grafikk og “fikse” overganger at det blir vanskelig å fokusere på budskapet. Eller som når jeg setter til side all faglig visdom og konsentrerer meg mer om å gjøre skriften på bloggen liten og fin enn faktisk lesbar.

Ved presidentvalget i 2000 brukte man i Palm Beach, Florida en stemmeseddel som var utformet såpass finurlig at det var en enkel sak å velge Bush, mens det gikk mindre tydelig fram hvordan man skulle velge Gore. Designet av stemmeseddelen førte sannsynligvis til at et stort antall mennesker stemte feil, og Bush ble altså president etter å ha vunnet Florida med noen hundre stemmer. Ikke rart den ansvarlige gikk i forsvar: “…the voters get the blame for not following instructions. I physically cannot be at every machine to see that the voters are following instructions” . Standardunnskyldningen for dårlig design altså, “dersom brukeren gjør feil, er det brukerens feil”.

Men det var dette med gamle menn og tog. Forleden befant jeg meg på et tog av den moderne typen, der man tydeligvis har anstrengt seg for å komme opp med nye, frekke løsninger på gamle problemer. Toalettene f.eks hadde ikke vanlge dørhåndtak, i stedet måtte man bruke et sirlig knappesystem for å operere dørens tilstand:

a) fra lukket til åpen (og omvendt)
b) fra ulåst til låst (og omvendt)

“Du og du, noe så fjongt! Endelig får vi oppleve en smak av den science-fiction-tilværelsen de lovet oss på TV”. Kanskje det er dette designeren vil at vi skal tenke. Og kanskje tenkte vi det også. I hvert fall i et halvt minutt.

I våre begreper om offentlige toaletter er “lås” en viktig bestanddel. Toalettene er tross alt kun offentlige inntil dørene låses innenfra. Kunnskap om det tradisjonelle låssystemet sitter både i hodet og i hendene (og i verden), idet vi vrir om låsen får vi som regel en eller flere bekreftelser på at døren har endret tilstand fra ulåst til låst: Fingrene kjenner at låsen vris om, vi hører et knepp, vi ser et lite skilt endre status og farge. Eller kanskje vi ser hvordan låsebolten fysisk sperrer for åpning av døren.

I dette toget manglet imidlertid disse “bekreftelsene”. Knappene for å operere døren befant seg endog på en annen vegg. Og her kommer den eldre mannen inn i bildet. Han måtte i mangel på anstendige alternativer ta rollen som “early adopter” og våge seg inn i dette uhyrlige kammeret.

Ikke godt å si hva slags reise han var på. Kanskje var han på vei for å besøke sitt nyfødte barnebarn på den andre siden av fjellet. Det kan være han skulle møte en gammel fiende fra krigens dager, for endelig å kunne forsones. Kan hende var dette hans siste reis. Men fra NSB vanket det altså ikke annen honnør enn offentlig ydmykelse. Mannen hadde ikke kunnskapen om hvordan man skulle operere de ulike kontrollene, dermed gikk ikke døren i lås, noe som førte til en rekke (sannsynligvis) uønskede besøk.

Kanskje foregikk prosessen med utviklingen av denne vognen litt på samme måte som når en stor bedrift skal ha nye websider: “Vi må gi et unikt og profesjonelt inntrykk. Dette nye vi har hørt om, var det Flash? Ja det vil vi ha!” Resultatet blir teknisk avansert øyesnop som ikke nødvendigvis er så enkelt å bruke.

Nå kan vi selvfølgelig ikke slutte å innføre ny teknologi, og på et eller annet tidspunkt må vi nødvendigvis lære de nye systemene. Men også nye ting kan lages slik at vi forstår hvordan de skal brukes. Donald Norman snakker om affordances og natural mapping og constraints. Ved å forsøke å holde seg til kjente standarder og selvforklarende konsepter senkes terskelen for læring, og man unngår endel av disse problemene.

Det er altså ikke så enkelt som “common sense”. Bedrifter og organisasjoner flest ser neppe behovet for denne typen ekspertise, men det er hyggelig å se at det eksisterer stillinger innenfor dette feltet her i landet, som den Are Halland har i firmaet han jobber i.

For websider som opererer i det samme markedet etablerer det seg konvensjoner. Fordi det er enklere å bruke et navigasjonssystem vi kjenner fra før enn å lære oss et helt nytt for hver side.

De store norske nettavisene har derfor ganske lik strukturering av innholdet. Men BA, VG, Dagbladet, BT og Nettavisen og de fleste andre linker til sakene sine fra selve overskriften og/eller bildet som følger teksten. I tillegg har disse avisene en tydelig kobling mellom overskriften og selve artikkelen overskriften hører til - dersom det er mange lenker under en overskrift finner vi en “les hele saken”-link nederst. Dette gjør at brukeren raskere kan finne fram til artikkelen hun ønsker å lese.

Aftenposten har imidlertid valgt å gjøre dette på en annen måte. De har ikke latt brukeren gå direkte til hovedsaken ved å trykke på overskrift eller bilde. Der det er mange linker under en overskrift, må man gjette seg til hvilken som fører til hovedsaken. Dette har forvirret meg et uttall ganger. Og jeg er ikke alene, her en dag påpekte samboeren min denne pussige praksisen.

Nå ser det imidlertid ut som Aftenposten har gjort endringer: De linker nå både fra overskrifter og bilder (om enn ikke systematisk). Også gamle tanter kan altså lære, så får vi håpe de fortsetter med det.

De amerikanske myndighetene har opprettet nettstedet ready.gov der man får forklart skjematisk (mmm, jeg liker skjematiske tegninger…) hvordan man skal oppføre seg under et eventuelt angrep på amerikansk jord (folk fra andre steder i verden har sikkert også lov å ta notater*).

Det tok ikke lang tid før fin en alternativ side kalt unready.net dukket opp…
Også deltakerne i dette forumet tar del i moroa.

* Jada, jeg vet det. Men jeg bare må. (Bruke for mange paranteser.)