i1277 er en stadig mer utdatert blogg med ustødig fokus på informasjon, sosio-tech, grensesnitt og design.

Flere poster på forsiden eller i arkivet.

Mer om i1277

Den gamle mannen og toget

Nok et langt innlegg spekket med unødvendige digresjoner , denne gang tilbys ikke engang en varm og svalende iskrem i premie til den som leser gjennom. Det skal handle om måten vi bruker ting på. Dører og datamaskiner og denslags.

Verden er full av ting(verktøy) som er ment å gjøre ulike oppgaver enklere. En penn f.eks, gjør det enkelt for den som kan skrive å overføre tekst fra tanke til papir. Hverdagen er imidlertid full av eksempler på ting og systemer som ikke fungerer like effektivt. Som bestemors vask eller bussruteoppslagene fra Gaia der vi må fram med kalkulatoren for å finne neste avgang.

Noen ganger irriterer vi oss over sånne ting, andre ganger tenker vi ikke engang over det, fordi vi ikke kjenner noen bedre måte å gjøre det på. Og hvorfor forandre noe som tross alt virker, vi klarer oss da alltids selv om vi må bruke litt mer tid? Men på John Alvheims skala for alvorlighet kan slike “feil” variere fra mindre (irritasjon, sløsing av tid og krefter, økonomisk tap) til mer (død, eller kanskje til og med fordervelse).

Usability/brukervennlighet handler om å gjøre disse tingene og systemene enklere å bruke, og består ikke av annet enn common sense. Sier noen. Men i så fall har det vist seg at “common sense” slett ikke er så “common”. For ikke sjelden vil de som er satt til å utvikle løsninger sette til side fornuftige og enkle standarder til fordel for mer originale vrier. Vi har nemlig en slektning av form/innhold konflikten i den evige drakampen mellom brukervennlighet og estetikk. To kvaliteter som begge er viktige, men ikke alltid er like forenelige. Som når noen holder sin første Powerpoint-presentasjon og lesser på med så mye grafikk og “fikse” overganger at det blir vanskelig å fokusere på budskapet. Eller som når jeg setter til side all faglig visdom og konsentrerer meg mer om å gjøre skriften på bloggen liten og fin enn faktisk lesbar.

Ved presidentvalget i 2000 brukte man i Palm Beach, Florida en stemmeseddel som var utformet såpass finurlig at det var en enkel sak å velge Bush, mens det gikk mindre tydelig fram hvordan man skulle velge Gore. Designet av stemmeseddelen førte sannsynligvis til at et stort antall mennesker stemte feil, og Bush ble altså president etter å ha vunnet Florida med noen hundre stemmer. Ikke rart den ansvarlige gikk i forsvar: “…the voters get the blame for not following instructions. I physically cannot be at every machine to see that the voters are following instructions” . Standardunnskyldningen for dårlig design altså, “dersom brukeren gjør feil, er det brukerens feil”.


Men det var dette med gamle menn og tog. Forleden befant jeg meg på et tog av den moderne typen, der man tydeligvis har anstrengt seg for å komme opp med nye, frekke løsninger på gamle problemer. Toalettene f.eks hadde ikke vanlge dørhåndtak, i stedet måtte man bruke et sirlig knappesystem for å operere dørens tilstand:

a) fra lukket til åpen (og omvendt)
b) fra ulåst til låst (og omvendt)

“Du og du, noe så fjongt! Endelig får vi oppleve en smak av den science-fiction-tilværelsen de lovet oss på TV”. Kanskje det er dette designeren vil at vi skal tenke. Og kanskje tenkte vi det også. I hvert fall i et halvt minutt.

I våre begreper om offentlige toaletter er “lås” en viktig bestanddel. Toalettene er tross alt kun offentlige inntil dørene låses innenfra. Kunnskap om det tradisjonelle låssystemet sitter både i hodet og i hendene (og i verden), idet vi vrir om låsen får vi som regel en eller flere bekreftelser på at døren har endret tilstand fra ulåst til låst: Fingrene kjenner at låsen vris om, vi hører et knepp, vi ser et lite skilt endre status og farge. Eller kanskje vi ser hvordan låsebolten fysisk sperrer for åpning av døren.

I dette toget manglet imidlertid disse “bekreftelsene”. Knappene for å operere døren befant seg endog på en annen vegg. Og her kommer den eldre mannen inn i bildet. Han måtte i mangel på anstendige alternativer ta rollen som “early adopter” og våge seg inn i dette uhyrlige kammeret.

Ikke godt å si hva slags reise han var på. Kanskje var han på vei for å besøke sitt nyfødte barnebarn på den andre siden av fjellet. Det kan være han skulle møte en gammel fiende fra krigens dager, for endelig å kunne forsones. Kan hende var dette hans siste reis. Men fra NSB vanket det altså ikke annen honnør enn offentlig ydmykelse. Mannen hadde ikke kunnskapen om hvordan man skulle operere de ulike kontrollene, dermed gikk ikke døren i lås, noe som førte til en rekke (sannsynligvis) uønskede besøk.

Kanskje foregikk prosessen med utviklingen av denne vognen litt på samme måte som når en stor bedrift skal ha nye websider: “Vi må gi et unikt og profesjonelt inntrykk. Dette nye vi har hørt om, var det Flash? Ja det vil vi ha!” Resultatet blir teknisk avansert øyesnop som ikke nødvendigvis er så enkelt å bruke.

Nå kan vi selvfølgelig ikke slutte å innføre ny teknologi, og på et eller annet tidspunkt må vi nødvendigvis lære de nye systemene. Men også nye ting kan lages slik at vi forstår hvordan de skal brukes. Donald Norman snakker om affordances og natural mapping og constraints. Ved å forsøke å holde seg til kjente standarder og selvforklarende konsepter senkes terskelen for læring, og man unngår endel av disse problemene.

Det er altså ikke så enkelt som “common sense”. Bedrifter og organisasjoner flest ser neppe behovet for denne typen ekspertise, men det er hyggelig å se at det eksisterer stillinger innenfor dette feltet her i landet, som den Are Halland har i firmaet han jobber i.

Kommenter innlegget

Mailadresser forblir en hemmelighet. Forsyn deg gjerne av grunnleggende HTML. Det du skriver forhåndsvises under kommentarboksen.