Lange, triste togturer ga pendleren Dave Askwith idéen om geriljaskilting: Å henge opp skilt som ligner “the real thing” i utforming og plassering, men som er ganske forskjellige hva budskapet angår. Etter årevis med finurlig dekorering av togkupér og diverse andre offentlige flater er arbeidene nå samlet i bokform. Ikke alle eksemplene holder like høyt nivå, men idéen er like fullt briljant. Skiltene er nok mest humoristisk motivert, men man finner også et og annet politisk statement.

BBC og The Sun byr på flere smakebiter fra skiltmakeriet.

Og ordentlige skilt? De kan selvfølgelig være underholdende nok - se her og her for rikelig med eksempler.

Bloggfiksjon er en interessant sjanger, spesielt den typen fiksjonsblogger som utgir seg for å være “sanne”, og dermed til forveksling ligner helt vanlige blogger. “Bloggeren” dukker gjerne opp fra “intet” (men har likevel kunnskap nok til å pinge Bloggarkivet og Bloggrevyen fra dag én), presenterer gjerne en interessant bakgrunn og følger senere opp med en utvikling som er akkurat dramatisk eller interessant nok til å holde på leserne. Leserne bidrar selv til å drive historien videre ved hjelp av sine kommentarer og innspill. Et stykke interaktiv digital realitysåpe altså, bare at vi ikke vet at den er fiktiv. Men vi finner det gjerne ut før eller senere, for å framstå som troverdig bak en fremmed maske er vanskelig over tid.

Så hvordan reagerer vi når vi finner ut at historien bak og innholdet i en blogg bare er fiksjon? For eksempel dersom en smule forensic linguistics og sammenligning av oppsett gjør at vi finner ut at det som framstår som to ulike bloggere, egentlig er samme person?

“Spiller vi med”, eller gir vi etter for fristelsen til å avsløre? Vi vet lite om vedkommendes motivasjon: Om det handler om lyst til å føre folk bak lyset, et genuint fortellerbehov, et eksperiment med folks reaksjoner eller et skoleprosjekt. Hvem er vi til å “ødelegge” dette? Samtidig som det morsomste med lureri jo nettopp er avsløringens øyeblikk. Og selv om fenomenet er fascinerende er det potensielt problematisk når noen gjør seg interessant i kraft av en bakgrunn de overhodet ikke har. Det er vel ikke lenge til kurs i nettkommunikasjon gir følgende oppgave til studentene: “Lag en Wikipedia-artikkel om et sted, en ting, eller en person som ikke eksisterer “.

(Etter en aldri så liten etisk bordtenniskamp med meg selv fant jeg altså ut at det er best å overlate til den som har interesse av slikt å finne ut hvilke blogger det er snakk om.)

I over to år har det blitt bedrevet møysommelig snekkervirksomhet her på bloggen. Hver hamr og hvert bank nøye planlagt og sirlig utført. Og til tross for et relativt sviktende fundament har et byggverk sakte, men usikkert reist seg - en online-identitet. Ja, ved å krydre postene med akademiske referanser, pretensiøse vi-former og tildels fremmedkulturell ordbruk har vi forsøkt å gi et belest og aktverdig inntrykk. Og håpet at leseren ikke skulle skjønne at det hele var klipp og lim.

Men som vi kanskje innerst inne har visst hele tiden, skulle alt være forgjeves. Keiserens bukser (og boxer) skal av for godt. Det er nemlig uunngåelig min tur i denne boklistestafetten som har herjet norske blogger en stund.

Den første utfordringen fra Hjorten tok jeg på sedvanlig spak arm, idet jeg latet som jeg ikke fikk den med meg. Jeg kunne jo ikke uten videre torpedere egen troverdighet gjennom å avsløre at jeg altså er en ganske dårlig leser som verken har tid eller samvittighet til å lese skjønnlitteratur (da spiller jeg heller litt Battlefield)?

Men da også Olav Anders Øvrebø sendte en utfordring i min retning ble presset for stort. Narrespillet må ta slutt - byxorna må falle. Og vi må legge til at det var hyggelig å bli budt opp til dans av to såpass staute karer.

1) Hvor mange bøker eier du?

Uvisst, men sannsynligvis betydelig færre enn den norske gjennomsnittsbloggeren.

2) Hvilken bok var den siste du kjøpte?

Free Culture av vår alles favorittjusprofessor Lawrence Lessig.

3) Hvilken bok var den siste du leste?

Jeg er en god starter, det skal jeg ha (fullføring er det verre med). Sist leste var Veien til førerkortet.

4) Nevn fem bøker som betyr mye for deg, og som du har lest mer enn tre ganger.

Det er nok rundt 20 år siden jeg leste bøker mer enn tre ganger. Vanlig lektyre dengang var de herlige bøkene om Serafin og Plym, Gutten som fikk følge hjem (av flodhester), Tante Gummigutta og blåbærmaskinen, samt Bringsværds Ruffen og Jørgen Moes vei nr 13.

Av litt ferskere og mer faglige inspirasjonskilder kan nevnes Negropontes Being Digital, Donald Normans The Design of Everyday Things og samlekort-helt Goffmans Vårt rollespill til daglig. Nesten alt jeg skriver er stjålet fra de to sistnevnte.

5) Oppfordre fem personer til å fylle ut denne i sin blogg:

Jeg har ikke fulgt så nøye med i det siste, og mye mulig har denne bokmemen fått en verdig død. Hvis ikke er det på tide at den begraves. Den som føler seg kallet kan i stedet få gjette på hvilken film dette skal forestille. Premien er å få tegne en ny.

Det må innrømmes at jeg er ikke jeg den som handler mest på nett, men ett og annet innkjøp blir det. Det er noe eget ved denne formen for handel- det å ikke ha helt kontroll på når bestilte varer ankommer gir en “postkassespenning” man ellers bare opplever dersom man skulle få et anfall av optimisme i forbindelse med jobbsøknader.

Siste godbit i posten er et verk av dimensjoner: The Phaidon Atlas of Contemporary World Architecture er med sine ni kilo såpass omfangsrik at akustikken i rommet endres og diverse trådløsforbindelser får problemer når man åpner den. Litt uhåndterlig er boken altså, men får man først til en ok stilling vanker det belønning i form av tusenvis av gode bilder av flotte prosjekter som The Falkirk Wheel i Skottland eller The Great Court i London. Alle presenterte bygg er fra 1998 eller senere og i det store (og eurosentriske) utvalget er det nok av visuelt bruspulver også for de av oss som synes det meste som har blitt bygget de siste 50 årene har vært enten stygt eller middelmådig.

Jeg skal ikke forsøke å skryte på meg intellektuelle sider. Det faller på sin egen urimelighet. Leseevnene mine er under enhver kritikk for en student på dette nivået. Men i det siste har jeg altså fått et slags bokkick. Har til og med fått opp en bokhylle borte i kroken.

Mari anbefaler to bøker som ser veldig interessante ut. Bibliotekene her har ingen av dem, men etter en henvendelse fra selveste meg er muligens den ene på vei. Hos Digme fant jeg en anbefaling av A Smile In The Mind, og den anbefaler jeg gjerne videre. Undertittelen witty thinking in graphic design sier noe om hva det handler om- dette er en fest for mine skarve retinaer.