Våre data?

Jeg har tidligere snakket endel om grasrotdata og menigmanns innholdsproduksjon. “Vårt” bidrag til det voksende datasett de kaller internett består imidlertid ikke bare av Digg-enker, bloggposter og del.icio.us-tagger - våre mest vanlige bidrag består rett og slett av pek og klikk. Hvilke lenker vi velger å trykke på, og hvilke vi lar være.

Hvorfor er disse klikkene noe å samle på? Fordi de sier noe om hva vi er interessert i. Og vår oppmerksomhet er verdifull:

• For oss selv. Ved å registrere mønstre i vår oppmerksomhet registreres kan den “spisses” og støyrenses (for eksempel ved hjelp av musikktjenster som last.fm, artikkelfiltre som Findory), samt at vi kan vise den fram til andre (iscenesettelse av oss selv)
• For andre personer som av en eller annen grunn skulle være interessert i oss og det vi holder på med (foreldrekontroll, følge personer som har autoritet innen spesielle felt eller på andre måter er interessante)
• For kommersielle foretak som:
  • kan bruke dataene til å tilby oss ulike tjenester (jamfør eksemplene over)
  • presentere oss for målrettet reklame (spyware, Gmail-annonser)
  • på andre måter bruke forbruksmønsterdata i kommersielt øyemed (for raskere å kunne respondere på trender osv.)

Hver gang vi legger ut en lenke på vår egen hjemmeside, er vi med på å bygge søkemotoren til Google. Det samme gjør vi når vii trykker på lenkene vi får etter et søk. Når vi handler bøker på Amazon, bidrar vi til å bygge opp deres “people who bought this item, also bought these items”-tjeneste.

Alskens selskaper har lenge forsøkt å høste inn våre klikk enten gjennom spyware, eller i form av en kontrakt av typen “du får benytte denne tjenesten mot at du gir oss tilgang til å følge med på hva du driver med”. Sistnevnte modell er åpenbart å foretrekke, men også denne er problematisk. Hvorfor skal et selskap (som kan vise seg å gå konkurs eller levere et dårlig produkt) få eneretten til våre data?

Det store antall tjenester som konkurrerer om stadig mer kritiske nettforbrukere har ført til en endring av nettselskapenes kultur: Nå gjelder det å være “snillest” mulig, å fremstå som man er på forbrukerens side. Der web 1.0-selskapene uten å blunke solgte medlemmenes epostadresser til alle som ville betale, er 2.0-generasjonens mantra “we hate spam as much as you do”. De er nærmest “en av oss”. Parallellt med denne maktforskyvningen i forholdet selskap-kunde, har man i økende grad begymt å operere med åpne dataformater, sånn at den som vil kan ta med seg sine data til en annen tjeneste, eller benytte de til flere tjenester samtidig. En positiv utvikling, men det er lenge igjen: Last.fm-data lar seg vanskelig kombinere med iTunes, som igjen ikke passer særlig bra med Winamp. De ulike systemene åpner såvidt for å snakke med hverandre, men foreløpig er samtalen av den sjenerte sorten.

Samtidig er nettbrukere (det vil si, et lite mindretall av teknologisk oppdaterte nettbrukere) i ferd med å bli mer bevisst på at de har en vare å tilby. Mange bloggere prøver å tjene noen slanter ved å benytte annonser, hvilket gir liv til for-og-mot-bevegelsene Pro-Ad Blog og Ad-Free Blog. Men også enklere former for uttrykk kan selges. Forrige måned (eh, altså i mars og ikke november) benyttet en person på Lillestrøm eBay til å selge MSN-bildet sitt. Og sakte men sikkert er noe som ligner nettforbrukerorganisasjoner i ferd med å bygge seg opp - AttentionTrust er en ideell organisasjon som forsøker å gjøre følgende prinsipper til allmenne rettigheter (hentet herfra):

1. Property
   You own your attention and can store it wherever you wish. You have CONTROL.
2. Mobility
   You can securely move your attention wherever you want whenever you want to. You have the ability to TRANSFER your attention.
3. Economy
   You can pay attention to whomever you wish and receive value in return. Your attention has WORTH.
4. Transparency
   You can see exactly how your attention is being used. You can DECIDE who you trust.

AttentionTrust tilbyr også verktøyet Attention Recorder, “a Firefox extension that allows users to capture aspects of their clickstream and browsing history”. Det snakkes sågar om et “personlig API”:

Disse dataene vil man kunne lagre i et eget “hvelv”, som man så kan tilby kommersielle foretak adgang til. Selv er jeg mer interessert i (og har langt større tro på) kontroll over egne data av andre hensyn enn de rent økonomiske. Jeg ønsker at systemet skal holde styr på hvilken musikk jeg spiller (uansett hvilken maskin eller spiller jeg bruker) fordi dette er informasjon jeg finner interessant og kan ha praktisk nytte av, ikke fordi jeg ønsker å selge den.

Cory Doctorow oppsummerer det i en omtale av et foredrag last.fm-sjefen holdt om myware*:

I love this idea: people are good at making decisions and computers are good at counting them (and computers are bad at making decisions and people are bad at counting them). My computer should note, count and process every decision I make — it should notice that I never answer emails from certain people, it should notice that I never click through certain stories in my reader, that I load certain pages every day, that I often search my mailbox for certain kinds of messages and so on. That’s stuff I’m totally unqualified to keep track of, and that computers are really good at

*Den nye generasjonen datainnsamlende systemer kalles gjerne myware, som i motsetning spyware har til hensikt å samle inn brukerens data på en “snill” (åpen og tilgjengelig) måte.

Som sinte, grønnjakkede ungdommer i palestinaskjerf kanskje ville ha sagt det: Ta data tilbake!

De som bare vil ha med seg poenget kan spole ned til nest siste avsnitt. Priset være scrollehjulet…

“Det er noe rart med disse digitalkameraene”, hørte jeg noen si. “Det ser jo ikke naturlig å holde de sånn et stykke foran ansiktet”. Mens den gamle metoden, å presse apparatet mot pannen, tydeligvis var den mest naturlige ting i verden.

Hva som er natur, er det altså kulturen som avgjør. Og det er en tendens til at ord som “normal” og “virkelig” benyttes om den ikke-nettmedierte delen av verden, mens dette internett er noe fremmed og unaturlig. Handle uten kasse eller luke? Nærmest umenneskelig… At tradisjonelle måter å gjøre ting på ofte er et resultat av begrensninger i den fysiske verden er lett å glemme. Billettluken var der fordi vi trengte en eller annen måte å utlevere en papirbit, ikke fordi samtalen med den gretne billettselgeren var en nødvendig kilde til lys i hverdagen.

For alt vi vet kan troen på den hellige treenigheten navn-ansikt-redelighet være en arv av denne typen. Mange mener jo at det ikke går an å forholde seg til andre med mindre man har vedkommendes navn, adresse og helst bankkontodetaljer. De som er vant med moderne nettkommunikasjon (multiplayerspill, forum, chat) ser imidlertid på bruk av pseudonymer som uproblematisk. De bruker det jo selv. Og synes det er befriende irrelevant om man “heter” Anna Jørgensen eller Marve Valdemar, så lenge innholdet står til laud. Et navns viktigste funksjon er å peke ut én i mengden, den jobben klarer et alias like bra som et navn. Marve trenger ikke bruke noe folkeregistert navn verken for å kunne by på fin underholdning, eller for å opprettholde en identitet på nett.

Men er det ikke feigt? Er ikke et alias bare noe man gjemmer seg bak? Absolutt. Å gjemme seg er engang en viktig del av tilværelsen.

Når vi er på ferie, i begravelse, på byen, på skolen, når vi er i vante og uvante, behagelige og ubehagelige situasjoner, viser vi ulike sider av oss. Og samtidig gjemmer vi andre. Mennesker har kameleonære trekk, vi er relativt flinke til å tilpasse oss omgivelsene. Vi er ikke den samme for alle, og ingen har ikke tilgang på “hele” oss. Versjonen av oss vi vi lar noen få tilgang til er alltid en spesialredigert utgave. I filmindustrien gir man fansen tilgang til “deleted scenes” gjennom DVD-utgivelser. På samme måte viser vi at vi setter pris på noen ved å gi de tilgang til sider av oss andre ikke får se.

Vi har en stor og velkjent verktøykasse for uttrykk: Klær, kropp, ting, hva vi sier og gjør, hvem vi er med og hvor. Også på internett er det nok av måter å sette spor etter seg, og ikke alle er vi like bevisst på. Det blir mer utydelig for oss akkurat når og hvordan dette foregår. Chatting, IM (og IM-status), publisering/blogging, kommentering/forumaktivitet, søking, spilling, surfing, nedlastning, e-handling/bestilling/påmelding, mailing. Bruk av tjenester som del.icio.us, Bloglines og Audioscrobbler. The list goes on. Alle disse utgjør små deler i et digert puslespill som ville tegnet et ubehagelig nærgående og detaljert (men ikke fullstendig og sikkert skjevt) bilde av oss.

Der Ute er det tilsynelatende greiere å holde styr på hvem som “ser” oss (selv om det blir stadig vanskeligere ettersom teknologien tar over også det fysiske rommet). Vårt sirlige sansesystem forteller oss hvem vi har rundt oss og hvilken situasjon vi har å forholde oss til. Når tjuagutten ser kompiser rundt seg og hører deres sedvanlige røverhistorier, kodes automatisk situasjonen: Dette er kompis-kontekst. Når far entrer scenen forandres situasjonen med en gang, språket blir mildere - uttrykket justeres.

“Virkeligheten” tilbyr altså enkelte fundamentale verktøy å skille sammenhenger med - tid og rom. Man kan bare være ett sted til samme tid. Stundom kollapser kontekstene (inn kommer far, vi treffer sjefen på byen), men dette er ikke normalsituasjonen, og vi er som regel klar over at det skjer. Som de kameleonene vi er klarer vi å tilpasse oss situasjonen. Manglende evne til å bedømme hva som er passende oppførsel i ulike situasjoner kobler vi opp mot lav sosial intelligens.

Dette innlegget er (som sedvanlig) en studie i å gå rundt grøten før man kommer til poenget, et poeng som egentlig kunne vært formulert på to setninger. Men hold ut leser, vi nærmer oss mål. Som er tilbake i internettalderen. Her er det selvfølgelig også sfærer og kontekster, men de er ikke adskilt av tid og rom på samme måten som der ute. Alle har tilgang til alt. Sfærekollapsen er selvfølgelig ikke fullstendig. De enkelte informasjonsbitene er tross alt i utgansgpunktet som nåler i høystakker, håpløst fortapt i en strøm av andre informasjonsbiter. Vel, i hvert fall før man gjør et søk på Google. Og dersom man har “vært seg selv fullt og helt” på nett, vil Google by på en rimelig omfangsrik “mappe”. Bruker du fullt navn vil dine skriveriver i et speedway-forum vil fungere som nøkkel til dine erotiske skildringer av eventyr med Michelin-mannen i et annet. Til glede for kommende generasjoner.

Og dette må folk gjerne gjøre, hvis det er det de vil. Ikke alle bryr seg om å skille stue og kjøkken. Men enkelte av oss har altså ikke lyst til å dele alt med alle, enkelte av oss ønsker ikke å ha et “navn” blant folk. Det er pølsevev når det sies at alle ønsker å bli kjendiser. Jeg vil tro at de fleste vil være mer fornøyd med å være “famous to fifteen people”, som vi bloggere gjerne blir. Og derfor er det at vi bruker ett pseudonym i bloggosfæren, et annet i hardwaresupport-sfæren og et tredje i Michelinmann-fetisjist-sfæren. En smule kontroll over at det man sies ses i “rett” sammenheng, er det for mye forlangt?

Pragmatisk som jeg er erkjenner jeg dog at bruk av alias ikke er kompatibelt med f,eks å bli tatt seriøst i akademiske eller andre alvorstyngede kretser. Og det vil vel være feil å hetse de som ergrer seg over “anonymitet”, all den tid irrasjonelle sider av meg selv kan irritere seg når jenter som går med slør. Her er man ikke stort bedre selv altså. Og ikke er det snakk om konsekvens heller, når det gjelder å skille sfærene: Stadig siver det inn med irrelevant personlighet både i form av tekst og linker til musikk og bilder. Kan hende tar jeg til vettet og går over til navn engang jeg også. Skal vi si i juni?

Jeg nevnte at man kunne formulert poenget i dette innlegget i et par setninger stedet for i en lang og gnagende tekst, her kommer de: “For enkelte er alternative å blogge uten alias å ikke blogge i det hele tatt. Da er det greit å velge førstnevnte”.

(Dette skulle egentlig være en kommentar til Jill Walkers post om hvorvidt studenter som blogger bør bruke fullt navn eller pseudonym. Siden det jeg skrev ble uforskammet langt og fragmentert poster jeg det her i stedet).

Dagen før Gmail ble offentligjort spådde Lamablog denne tjenesten og de potensielle farene ved den. Det kan se ut som Gmail kun blir brukbar som hotmail-konto.* “Wired og Eiriks forfatterblogg har mer om dette.

*hotmail-konto(subst.)
1. Oppsamlingssted for spam
2. Skalkeskjul for alle mulige tjenester som krever at man registrer seg med mailadresse

Undersøkelse om bloggere og deres praksis angående personvern og annet (via zephoria).

Den som leser gjennom hele dette innlegget fortjener en is.

Panopticon er Jeremy Benthams tenkte fengsel, konstruert slik at vaktene fra en sentral plassering har oversikt over alle fangene, som på sin side ikke kan se tilbake til vokterne. En fange har altså ingen måte å finne ut av hvorvidt vokterens blikk er festet på akkurat henne. På denne måten “disiplineres” fangene til å vokte seg selv.
Read the rest of this entry »

Er det noen som besøker denne bloggen?

“Hvordan ellers skulle det komme kommentarer, din klovn”. lyder det (i overkant aggressive) imaginære svaret. Joda, det kommer kommentarer i blant, i et slags klumpmønster faktisk. Men det hadde vært greit å vite litt mer om trafikken på siden. Nå gjør jeg det. Og jeg vet hva de har søkt på for å komme hit.
Read the rest of this entry »