Når man først har nevnt ordet “atlas” er den logiske konsekvensen selvfølgelig å lire av seg litt pseudovitenskapelig vås om spill, som liksom for å rettferdiggjøre de tusenvis av timer som har gått med til Battlefield 1942 de siste to årene.

Først: Jeg har en teori om at noe forandret seg for alltid den dagen jeg lærte å bruke et kart. Med ett var noe av verdens eventyrlighet borte. Idet man lærte å se verden i et annet perspektiv enn gjennom egne øyne ble reelle avstander og geografi avmystifisert (jada, teorien hopper uelegant over rollen TV og film eventuelt har spilt). Forenkle for å gjøre forståelig, ordne det uordnbare, der har man kartets dyd.

Hovedpersonen i den notorisk oppskrytte Grand Theft Auto-serien har muligens gjennomgått en motsatt opplevelse. I de første GTA-spillene så man spillverdenen ovenfra, i de senere titlene gikk man over til 3D-grafikk og førstepersons-perspektiv.

Og heller ikke dataspillverdenen forblir den samme etter at man først har endret perspektivet. Teknologiens åpenbare mangler til tross; Man har virkelig romfølelse når man spiller et FPS-spill. De fleste kjenner vel til det at en sang eller en lukt kan fungere som nøkkel til et minne, f.eks fra barndommen? Kognisjonen later ikke til å skille mellom steder i virkeligheten og steder i spill når det gjelder dette fenomenet, stadig kan det å komme til et sted i Battlefield trigge minnet av et TV-program som sto på i bakgrunnen da man ved en tidligere anledning befant seg på det samme stedet. Når vi snakker om sted og rom i 3D-spill, så er det ingen metafor.

Men det er nok av andre metaforer i gamerens vokabular. De fleste dataspill er inndelt i en rekke “scener” eller “miljøer”, ofte er det sånn at man må gjennom mange slike scener for å kunne fullføre spillet. Det er riktignok ingen som kaller dette for “scener”. Siden min debut med tv-spill på tidlig 80-tall har vi omtalt dette blant annet som levels eller nivåer, underforstått at man beveger seg oppover i gradene etter hvert som spillet skrider frem. Et annet hyppig brukt ord er brett, en metafor hentet fra de tradisjonelle brettspillene. “Brett” antyder ikke noe innbyrdes hierarki sånn som “levels” gjør, derfor passer det også i multiplayer-skytespill der det ikke gir mening å rangeres brettene. Enkelte bruker ordet bane - om denne metaforen er hentet fra lek (rutsjebane) eller sport (fotballbane/bilbane) er uvisst, og kanskje ikke vesentlig? Engelskmennene later jo til å mene at det holder med ett ord for både “leke” og “spille” - play.

Så var det på tide å ro oss tilbake til utgangspunktet. Spilleplanen som geografisk objekt har nemlig funnet veien inn i FPS-vokabularet i form av det mest brukte ordet for “scenene” i slike spill, som er kart (engelsk:map). En metonymi snarere enn en metafor, idet kart og terreng blandes: Når en BF-spiller sier “kart”, refererer han til det spillbare geografiske området, ikke til kartet som representerer det.

Jill Walker kan forøvrig melde om en spillkonferanse som skal avholdes her ved vårt eget institutt - det var nytt for meg og de fleste andre her på huset, vil jeg tro.

Nostalgi. Forsøk på å overføre det til de oppvoksende slekter. Opp igjennom årene har julegaver fra storebor til småbrødre inkludert både Knudsen & Ludvigsens fantastiske Juba Juba og en “classic arcade games”-pakke til Gameboyen. Juba Juba tok storebror etterhvert tilbake, mens Pacman og de andre retrospillene sannsynligvis er dømt til evig liv som støvsamlere i lillebrors rotekasser.

Ludology.org refererer til denne herlige artikkelen, der en håndfull unger av i dag blir satt til å spille klassikere fra videospillenes barndom. Vi får lese deres ubetalelige kommentarer (og overse at de virker vel klarsynte og modne til 10-åringer å være).

Jeg gleder meg allerede til å se kidsen fra 2020-tallet kommentere Battlefield 1942, Max Payne og andre av dagens spillfavoritter…

Oppfølgeren til pc-spillet Half-Life har vært på gang lenge, men utgivelsen har stadig blitt utsatt. Nylig ble deler av kildekoden stjålet, noe som har ført til ytterligere forsinkelser. En betaversjon av spillet er også kommet på avveie (produsenten Valve bør kanskje vurdere sine datasikkerhetsrutiner..). Denne har dukket opp på diverse p2p-nettverk. Gamer.no er et norsk nettsted for spill, og i likhet med så å si alle likesinnede nettsteder har de ikke rørt betaen. Men Dagbladet (av alle) klarte ikke å motstå fristelsen, og publiserte en omtale basert på denne ikke helt lovlige betaen. I Gamer.no sitt diskusjonsforum går debatten rundt presseetikk, nedlastning og denslags relativt høylydt for seg.

Så var det tid for valg, denne pussige innretningen som skal lodde stemningen i folkedypet hvert fjerde år, ja egentlig hvert andre år (noen vil hevde at det foregår Live for Speed. Det kan lastes ned i en gratis demoversjon og byr på underholding både off- og online. I sistnevnte sfære har jeg riktignok bare såvidt våget meg inn, kombinasjonen n00b, dårlige bilkunnskaper og streng fører-etikette kan være skummel.