Teknomedia spør om noen skjønner RSS, og sikter til den klossete terminologien vi har til rådighet når vi skal lære folket om syndikeringens syndefulle smørgåsbord. Til dags dato har vi nemlig ikke kommet opp med noe godt ord for feeds.

For noen år siden holdt web-punditeuse Amy Gahran en konkurranse der formålet var å finne et nytt og bedre ord for RSS. Hun skjønte det resten av teknologene ikke var i stand til å se (jamfør forrige innlegg): Kryptiske akronymer skremmer brukerne og er ødeleggende for teknologier som befinner seg i en startfase.

Det de tydeligvis ikke tenkte på dengang er at RSS kun er ett av flere konkurrerende formater for syndikering (i manges øyne sågar et utdatert format). Å kalle opp et verktøy etter en flyktig standard er selvfølgelig like meningsløst som å kalle alle dagligvarebutikker for Rema eller alle papirlommetørkler for Kleenex.

<harmdirrende sidespor>

Vanlige mennesker burde selvfølgelig slippe å forholde seg til tekniske standarder som RSS og Atom. Når man har har valgt å abonnere på noe, er resten av prosessen leverandøren sin jobb. Som BT-abonnent slipper jeg å legge meg opp i hva slags traller budene bruker, eller hvilken rute de tar, eller hva budet heter. Informasjonsteknologien er dessverre ikke moden nok til at nettbrukere kan forvente tilsvarende komfortnivå, men de som bygger weben bør i det minste forsøke å lette brukerens byrde mest mulig. For hver gang en vanlig bruker tvinges under panseret, har teknologien sviktet.

For noen år siden var jeg på en fagpresentasjon der et eller annet verktøy ble presentert, jeg tror det handlet om å gjøre avanserte spørringer uten SQL. En av professorene våre reagerte med foferdelse: “Men sånne snarveier er jo juks. Man må kunne håndtverket!” En holdning som tyder på hukommelsestap når det gjelder hva informasjonsvitenskap egentlig handler om. Vi driver ikke med teknikk for teknikkens skyld. Det er en grunn til at vi læres opp i Java, og ikke i assemblerspråk.

</sidespor>

OK, tilbake til navneproblemet. Allerede for et par år siden ble dette diskutert på Huftis’ blogg, men selv der var man i liten grad inne på at det ikke er RSS vi trenger et ord for, men feeds.

De engelskspråklige har altså “feeds”, et greit og standarduavhengig ord. Svenskene har på sin side adoptert “flöden”. Men hva skal vi kalle det?

Jeg innrømmer det gjerne. Jeg irriterer meg over teknologenes iboende arroganse.

Arroganse, sier du?

Ja, du kjenner den nok egentlig. Det er den som får datanerds til å tro at “de som får virus på PCen er dumme nok til å fortjene det”. Det er den som gjør at svært mange som utvikler datasystemer glemmer at de skal brukes av mennesker. Og det er det som gjør at maskinene er så mye vanskeligere å bruke enn de hadde behøvd å være.

Arrogansen kommer i to utgaver: Den første, i denne sammenheng mer uskyldige typen, er den usympatiske “jeg er bedre enn deg”-varianten. I alle sosiale relasjoner inngår en tautrekking om makt. Når vi besitter kunnskap som den annen part ikke kan skryte av, er det vanskelig ikke å bruke dette for alt det er verdt.

Men sånn vil det vel alltid være.

Joda. Det er den andre typen arroganse som er problemet, den som gjør at man “ikke kan fatte og begripe hvorfor andre ikke forstår dette”. Idet man behersker noe, blir man nemlig blind for hva som gjorde det komplisert i utgangspunktet.

Jeg forteller min kontakt i Chile om den omstendelige prosessen det er å ta sertifikat i Norge. “But driving is so easy, any retard can do it”, lyder det sjokkerte svaret. På samme måte er hardcore-tech-folket grunnleggende ute av stand til å ta inn over seg hvordan en “vanlig dødelig” tilnærmer seg en datamaskin. Derfor er systemene deres dømt til å mislykkes når de tas i bruk. Teknologer og oss andre er kanskje ikke på ulike planeter, men vi snakker ikke samme språk.

“Oss andre”, du… Er ikke du selv en av disse teknologene, kanskje?

Egentlig ikke. Jeg er samfunnsviter, mitt interessefelt er samspillet mellom menneskene og teknologien, min jobb er å oversette mellom språkene.

Og jeg som trodde at du jobbet i kiosk… Men i ytterste filosofiske konsekvens skulle vel dette bety at vi ikke kan stole på at noe av det vi sier til hverandre når fram, ettersom vi snakker ut fra hvert vårt språk og hver våre erfaringer?

Nå er jeg verken ytterst filosofisk eller konsekvent, så såpass langt skal jeg ikke dra det. Men ja, det er en viss fare for at det som synes glassklart under skriving, for leseren framstår som møkkete vann.

Negroponte og MIT Media Lab sitt One Laptop Per Child-prosjekt har fått endel omtale det siste året. Planen går ut på følgende:

a) masseproduser spesiallagde datamaskiner
b) selg de svært billig til utviklingsland… (kun ordrer på én million eller flere enheter aksepteres)
c) …som så skal distribuere de videre til skolebarn.

En spennende idé. Kryss det du har for at det blir en suksess. Det har imidlertid ikke manglet på kritiske røster. Den vanligste innvendingen er at fattige har større behov for mat og vann enn for datamaskiner. For så vidt selvsagt, men det er ofte lite fruktbart å sette ulike former for støtte opp mot hverandre. Kontakt med verden og de idéer den har å by på kan ha uvurderlig nytteverdi for unge skoleelever. Men dersom lokalbefolkningen opplever andre behov som mer presserende enn teknologitilgang kan dette by på problemer. Lee Felsenstein er en dataingeniør som etter sigende er opptatt av teknologiens sosiale implikasjoner. I artikkelen Problems with the $100 laptop (via Metafilter) lister han opp en rekke problemstillinger knyttet til OLPC-prosjektet, blant annet stiller han det evige u-hjelpsspørsmålet (hvorvidt det er samsvar mellom formål med hjelpen og praksis):

In developing societies children are perceived to have a place in helping the family advance, not in racing ahead and leaving the family behind. Unless it is evident that the laptop will improve the prospects of the family then support within the family may not be forthcoming, and the laptop will more likely be converted to cash.

Artikkelforfatteren bekymrer seg også for en annen kjent problemstilling knyttet til u-hjelp, og mener man ikke har satt seg nok inn i kulturen der man skal inn med sin hjelpende hånd:

So far as can be seen, no studies are being done among the target user populations to verify the concepts of the hardware, software and cultural constructs

Men selv om dette skulle være sannhet, så er det nok en modifisert en. Det skal godt gjøres å forske på denne gruppen som helhet, “the target user populations” er en enorm og uensartet gruppe. Og det har det vært gjort mange lignende prosjekter og studier - blant annet her på Infomedia. Synneve Monstad leverte i fjor sin oppgave basert på feltarbeid i Laos. BBC rapporterer (både tekst og video om et prosjekt i India der småbarn prøver datamaskiner for første gang - og relativt fort lærer seg helt grunnliggende ting (som å få Windows til å henge…)

Her hjemme blant bergene har vi sett “teknologi til alle”-prosjekter i blant annet Modalen og Austevoll. Medieomtalen er imidlertid stort sett begrenset til perioden før og under oppstart. Har det i det hele tatt vært gjort forskning på lokalsamfunnsmessige følger av disse programmene? Er Modalen blitt en kunnskapsbastion, Austevoll det nye Silicon Valley? Er du på søk etter masteroppgave, så er det bare å forsyne seg.