Snap Preview Anywhere er et skript man kan legge inn på bloggen sin, sånn at det popper opp en liten forhåndsvisning av sidene man lenker til. Eirik Solheim, Børge og Jon Hoem er blant de mange som i det siste har testet ut denne funksjonaliteten. Hoem spør sågar om dette kan være en mulig løsning på “avreise-problemet” i hypertekst (problemet med å bedømme hva en lenkes mål er, eller med andre ord: om man skal følge en gitt lenke eller ikke).

Mye av debatten rundt Snap Preview går på om forhåndsvisningen er nyttig, og om den er brukervennlig. Jeg skal ikke gå nærmere inn på dette enn å i enkel og unyansert form svare henholdsvis ja (som jeg har vært inne på tidligere er det mye uutnyttet potensiale i å visualisere nettverket), og nei (løsninger der informasjon legges oppå annen informasjon har den grunnleggende feilen at brukeren ofte forstyrres/mister kontrollen).

Det vesentlige spørsmålet i forbindelse med denne forhåndsvisningsdingsen er nemlig et annet: Er dette egentlig en type funksjonalitet som hører hjemme i en nettside? Svaret er et krystallklart nei. Gitt at ideen bak systemet stemmer, altså at dette lille bildet kan hjelpe brukeren til å forstå hva som skjuler seg bak en link, ja, da vil jo dette gjelde alle websider, og ikke bare de sidene som tilfeldigvis har dette skriptet installert. Det er åpenbart mer rasjonelt å la nettleseren, og ikke den enkelte webmaster, ha ansvaret for denne type funksjonalitet. Så kan brukeren selv få velge om den skal slås av eller på.

Et annet nyere webfenomen er alle de små “social bookmarking”-knappene som vi ser i blogger og etter hvert også i andre publikasjoner. Knapper som lar brukeren bokmerke eller abonnere på posten ved hjelp av diverse tjenester. Det vanlige er å ha mellom to og fem slike knapper, men enkelte har over 40. Alt for brukeren.

Er jeg noe særlig mer begeistret for disse enn for Snap Preview? Nei.

Én ting er inntrykket personen bak bloggen gir av seg selv, gjerne litt stakkarslig og desperat (”Digg meg da, vær så snill, gi meg bare ett bokmerke til bussen hjem!”), eller eventuelt mer arrogant (”Alt jeg skriver er fantastisk, det er bare til å fyre opp bokmerkene, folkens”).

En annen ting ting er det absurde i at norskspråklige bloggere (med kanskje 40 treff om dagen) velger å ha en “Digg this”-knapp under hver eneste post. Vi snakker om en knapp som vil ha nytteverdi for sånn rundt regnet 0.00001% av de besøkende. Det blir som å legge ut den røde løperen utenfor leiligheten sin hver eneste dag, fordi man vet jo aldri: Kanskje kommer kongen. Tør jeg foreslå et par langt mer nyttige knapper, for eksempel “Tips Dagsrevyen om denne posten” eller “bestill denne posten som tapet eller papirfly”?

En tredje ting er at bloggene forringes til en visuell hengemyr av logoer og knapper. Siden det finnes et utall slike tjenester holder det jo gjerne ikke bare å inkludere én, men samtidig er det ikke plass til alle. Hvordan vet man egentlig akkurat hvilke tjenester leserne benytter seg av, altså hvilke tjenester man skal ha med? Eller velger man kanskje de tjenestene som betaler best? (Hva er det du sier, får man ikke betalt for å reklamere for kommersielle foretak på denne måten?)

Men stopp nå litt. Ro ned den kjølige sarkasmen. Noe av det vakre med weben er jo at man selv kan bestemme akkurat hvordan siden sin skal se ut. Dersom noen vil ha knappekarneval og juletrelook på bloggen sin, må de jo få lov til det? Som innehaver av en blogg med en relativt truende taggesky på toppen er vel uansett ikke jeg den rette til å klage på “visuelle hengemyrer”. Nei, det grunnleggende problemet med disse knappene er noe annet, og det er det samme som gjelder for Snap Preview - at naturlig browserfunksjonalitet siver ut i websidene. Det er nettleseren som skal være grensesnitt og hovedverktøy mot weben, kun i tilfeller der funksjonaliteten er knyttet spesifikt opp mot siden, bør kontrollene flyttes dit. Navigasjonsknapper er et generelt eksempel, ordningen med at man kan taste “tt” når man er inne på en Amazon-bokside er et mer spesialisert ett (prøv selv, og se hva som skjer).

Den som jobber med web vet (eller bør vite) hvorfor innhold skal skilles fra presentasjon. Ta en titt på denne flotte videoen for en mer retorisk begavet fremstilling av hvorfor dette er lurt enn jeg er i stand til å levere.

Ved å skille presentasjon fra innhold, kan man gjøre endringer i presentasjonen uten at det har konsekvenser for innholdet (bare overhør lyden av heftige omdreininger i Marshall McLuhans grav, OK?). Og omvendt. I praksis betyr dette at informasjon som tidligere var “stengt inne” i ett nettsideskall, nå kan frigjøre seg fra dette unaturlige habitatet og søke andre uttrykksformer. Information wants to be free, som de sier. Dermed kan man “lese” den samme informasjonsbiten på forskjellige måter, for eksempel gjennom en feedleser, eller med en lydavspiller. Et “em”-element (emphasis) i denne bloggposten betyr at ordene elementet omslutter skal vektlegges, hvilket for eksempel kan bety kursiv i tekstform, og ekstra trykk i lydform.

Vi kan tenke oss at digital informasjon består av ulike lag der enkelte overlapper, noen er avhengige, og andre uavhengige. Presentasjon og innhold er allerede nevnt, struktur er et tredje som er nært tilknyttet begge disse. I tillegg består den lagdelte weben av semantiske lag som antar ulike former:

Man har formell, lettere semantikk bygget inn i kodestrukturen (elementer som “em” for ekstra vekt og h1-h6 for overskrifter, microformats). Her kan man også ha formell, tyngre semantikk, i form av RDF. I tillegg har man etterhvert uformell, uavhengig, og “uverifisert” semantikk i form av samlingen (og innholdet) av innkommende lenker, samt de metadata som sosiale bokmerkere produserer. (Det sosiale laget er selvfølgelig en bok for seg selv.)

Vi kan også snakke om funksjonslaget, som egentlig ikke bør tilknyttes nettressursene, men ligger på OS/applikasjonsnivå. Siden websider har svært varierende funksjonalitet og struktur er det altså ikke unaturlig at navigasjonsknapper og søkebokser inkluderes der (selv om Opera og senere Firefox vist oss hvordan søk mot sider via nettlesergrensesnittet kan gjøre weben mer lettbrukt og tilsynelatende strukturert). Men andre funksjoner er såpass universelle at det er absurd å knytte de til webressursen - det er for eksempel ingen som legger inn en “Kopier tekst”-knapp på hjemmesiden sin. Av samme grunn bør man la være å legge inn preview-skript og “bookmark this”-knapper.

Til slutt: En liten disclaimer om hvorfor folk som benytter ting som knapper og previewbilder tross alt er unnskyldt, i hvert fall foreløpig:

Jeg vet ikke om jeg kan gå god for smakfullheten, men dette innlegget følger i hvert fall den klassiske oppskriften “ta det sure med det søte”. Først en ubehagelig stikkpille i form av meta-prat, så en forfriskende søt dessert av en fredagslenke.

Linkeblogging som idé

En linkeblogg, eller en sideblogg med lenker, er en rask og enkel form for webfiltrering (se høyrekolonnen for eksempel). Lite tekst og tankearbeid er nødvendig, med andre ord et passende konsept for meg. Ulempen er at kun svært få (dvs. 2-3 %) av denne bloggens besøkende bruker linkebloggen. Mellom tårevåte hulk stotrer jeg fram følgende forklaringer på dette:

• a) jeg har ikke annonsert dens eksistens
• b) oppdateringene registreres ikke av blogg-feeden
• c) de som leser blogger har for lengst lært seg til å ignorere det meste som skjer i menykolonnen
• d) det mangler visuelle “gulrøtter”
• e) erfaring tilsier at terskelen for å følge linker er høy
• f) oppmerksomhet er en knapp ressurs
• g) innholdets svært varierte tematiske karakter kan bruke opp leserens dyrebare “lenkefølge-tålmodighet”

For å bøte på dette hender det at linker som egentlig “hører hjemme” i linkebloggen til høyre, av og til hentes inn i hovedbloggens lune varme. For eksempel nå - så la oss komme til postens egentlige poeng:

Ditt liv som en datastrøm

Illustrasjonen øverst i innlegget er hentet fra en personlig årsberetning, laget etter mønster fra næringslivets rapporter, og presentert på en visuelt imponerende måte. Det er nok en stund til alle og enhver kan nyte kakediagrammer over sine middags- og TV-vaner ved årets slutt, men vi kan like gjerne venne oss til at mer og mer av det vi gjør registreres, måles og statistikkføres.

Det er Information Esthetics som byr på linken, en side som selv er vel verdt å linkes til - dette er et storartet visuelt koldtbord for alle som er interessert i visualisering.

For å jobbe i videosjappe bør man være utstyrt med et årvåkent blikk. Det finnes nemlig ikke noe standardisert system for hvor vitale metadata skal plasseres på coveret, sånn bortsett fra at det skal være bak, og helst langt nede. Dermed må man støtt myse i alle retninger for å finne ut om Bourne again er action eller thriller. Ting kan tyde på at bransjen har blitt klar over problemet, for nå tilbys fargekoding som hjelpemiddel for å lette arkiveringsarbeidet. Primitive voldsfilmer for gutter tylles inn i et orange inferno av flammer og død, mens bløte chick flicks kles opp i smilende rosa:

Nei, men så praktisk… Og siden vi først har filmbransjen i det brukervennlige hjørnet, kan vi få be om et enhetlig menysystem for DVDer?

Visualisering av informasjon har lenge vært et sentralt tema i HCI og informasjonsdesign, ikke minst har Edward Tufte sine bøker hatt stor innflytelse. Visualisering er i teorien en optimal miks miks av form og innhold, i praksis ender resultatet ofte opp med å bli enten lite intuitivt, eller lite informativt. Eller begge deler.

Med et nett som bugner av pent aggregerte nyheter er det bare å koke sammen en snedig algoritme, og vips, så har man en potensielt ny og innsiktsgivende måte å se den engelskspråklige pressens versjon av verden. For eksempel Buzztracker (via danah boyd), som gir en daglig oppdatert pekepinn på hvilke byer som dominerer mediebildet i Google News-katalogen, samt eventuelle kryssreferanser i nyhetssakene disse byene representerer.

Newsmap er basert på treemap-skjemaet utviklet av den gamle HCI-guru Ben Schneiderman, og kartlegger nyhetene på en litt annen måte. Ulike typer stoff representeres av ulike farger, størrelsen på boksene reflekterer omfanget av dekningen. Ved å velge hvilket nyhetsmarked man vil “se” kan man sammenligne hvordan ulike nyheter vektlegges forskjellig i de ulike landene.

10 x 10 er en fancy Flash-sak som ved hjelp av en, ahem, “weighted linguistic analysis on the text” en gang i timen velger ut hundre toneangivende ord og korresponderende bilder fra utvalgte nyhetskilder.

Mindre flashy og mer vitenskapelig er Ethan Zuckermans Global Attention Profiles. Land med mye media-oppmerksomhet er mørkerøde, mens land som knapt nevnes er mørkeblå. Så spørs det om det pågående Schlager-EM får noen innvirkning på Norges for øyeblikket kledelig sjenerte blåfarge.

Inspirert av Umberto Ecos Kunsten å skrive akademisk oppgave bestemte jeg meg for å organisere notatene mine på en mer systematisk måte. Ved hjelp av vanlige mapper og enkle tekstfiler går det greit å få noenlunde orden, men Explorer har sine klare begrensinger innen “innholds/kunnskapsforvaltning”. Hva hvis man ønsker andre måter å organisere på enn det tradisjonelle hierarkiet? Hva hvis man vil organisere visuelt? Hva om man vil linke ulike filer eller deler av innholdet i de? (Kommende Longhorn vil forresten rette på noen av Explorers begrensninger med et mer moderne objektorientert system).

Tinderbox er vel det mest kjente systemet for å organisere notater og referanser, men det viste seg å kun være tilgjengelig for Mac. Jeg bestemte meg derfor for å teste ut IdeaGraph, som Jon Hoem skrev om for en stund siden. Programmet er Java-basert, noe jeg kan styre min begeistring for. Sånne programmer har nemlig en tendens til å ha en “look and feel” som fremkaller minner fra tidlige, prøvende møter med datamaskiner, dengang de kalte det edb. Responstiden er treg, og brukervennligheten bærer mer preg av kald skulder enn varmt håndtrykk.

Nei, jeg kaster heller et blikk på det sparsommelige oppbudet av filer i hovedfagsmappen min, og innser at jeg nok skal klare meg med gammeldags Explorer-organisering en stund til.