Bergens Tidende hadde tidligere i år en fornøyelig artikkel (som ikke finnes på nett) der et panel uttalte seg om bergenske luftslott. Prosjekter som fjellvåkskulpturer på Ulriken og skyskrapere på Bryggen vakte munterhet i forsamlingen, men da spørsmålet om vår tids viktige bidrag til bybildet kom opp ble det stille. Betegnende stille, for spennende bygg fra nyere tid er nærmest ikke-eksisterende. Det sier noe når standardeksempelet er Grieghallen, en snart 30 år gammel rustholk hvis enorme betongklump på taket gir Bygarasjen kamp i den prestisjetunge konkurransen “styggeste struktur synlig fra Fløyen“.

At Bergen er såpass flott kan vi først og fremst takke diverse isbreer og forfedre for. Vår egen tids viktigste bidrag til bybildet er ikke hussnekring, men vedlikehold og opprustning av plasser, torg og smågater. Måten kommunen har forskjønnet deler av byen med brostein, trapper og smijernsgjerder er imponerende, og sannsynligvis et uttrykk for en økt bevisstgjøring på behovet av trivelige og harmoniske omgivelser.

Men den nyere arkitekturen har altså skuffende lite å på by på. Det er ikke nødvendigvis stygt, men det er anonymt og sjelløst og kjedelig. Vi kan koden nå – gul murstein, små verandaer bak gitter, vinduer brutt opp av hvite plastikkaktige sprosser, og nederst en høy åpning med bæresøyler. Og apropos disse: Den som har vært i Bologna har mest sannsynlig latt seg imponere over arkadene som overalt binder sammen hus og gate. Disse ble bygget ut fra sosiale hensyn – her skulle det møtes og samtales uten sjenanse fra regn eller stekende sol. Om bergensarkitektene arbeider ut fra denne type sosiale omtanke er usikkert, men resultatet er uansettl ikke særlig imponerende.

Og disse luftslottene? De fleste av dem skal vi selvfølgelig prise oss lykkelig for at vi slapp. Men kanskje er den manglende realiseringen av mer ambisiøse prosjekter karakteristisk for en by som sender nesten alle sine nyutdannede østover og som kan se ut til å tape terreng til mer dynamiske byer som Stavanger.

Planene er der riktignok ennå. I helgen kunne vi lese om Lungegårdshøyden, et spennende prosjekt med ambisjoner om å ta en død del av byen tilbake. Kunsthøgskolens friske planer ser faktisk ut til å bli noe av, Snøhettas utkast til ny skole ser riktig så spenstig ut.

Og lever vi lenge nok kan det jo være at vi får oppleve bybanen og nye Brann Stadion også.

I over to år har det blitt bedrevet møysommelig snekkervirksomhet her på bloggen. Hver hamr og hvert bank nøye planlagt og sirlig utført. Og til tross for et relativt sviktende fundament har et byggverk sakte, men usikkert reist seg – en online-identitet. Ja, ved å krydre postene med akademiske referanser, pretensiøse vi-former og tildels fremmedkulturell ordbruk har vi forsøkt å gi et belest og aktverdig inntrykk. Og håpet at leseren ikke skulle skjønne at det hele var klipp og lim.

Men som vi kanskje innerst inne har visst hele tiden, skulle alt være forgjeves. Keiserens bukser (og boxer) skal av for godt. Det er nemlig uunngåelig min tur i denne boklistestafetten som har herjet norske blogger en stund.

Den første utfordringen fra Hjorten tok jeg på sedvanlig spak arm, idet jeg latet som jeg ikke fikk den med meg. Jeg kunne jo ikke uten videre torpedere egen troverdighet gjennom å avsløre at jeg altså er en ganske dårlig leser som verken har tid eller samvittighet til å lese skjønnlitteratur (da spiller jeg heller litt Battlefield)?

Men da også Olav Anders Øvrebø sendte en utfordring i min retning ble presset for stort. Narrespillet må ta slutt – byxorna må falle. Og vi må legge til at det var hyggelig å bli budt opp til dans av to såpass staute karer.

1) Hvor mange bøker eier du?

Uvisst, men sannsynligvis betydelig færre enn den norske gjennomsnittsbloggeren.

2) Hvilken bok var den siste du kjøpte?

Free Culture av vår alles favorittjusprofessor Lawrence Lessig.

3) Hvilken bok var den siste du leste?

Jeg er en god starter, det skal jeg ha (fullføring er det verre med). Sist leste var Veien til førerkortet.

4) Nevn fem bøker som betyr mye for deg, og som du har lest mer enn tre ganger.

Det er nok rundt 20 år siden jeg leste bøker mer enn tre ganger. Vanlig lektyre dengang var de herlige bøkene om Serafin og Plym, Gutten som fikk følge hjem (av flodhester), Tante Gummigutta og blåbærmaskinen, samt Bringsværds Ruffen og Jørgen Moes vei nr 13.

Av litt ferskere og mer faglige inspirasjonskilder kan nevnes Negropontes Being Digital, Donald Normans The Design of Everyday Things og samlekort-helt Goffmans Vårt rollespill til daglig. Nesten alt jeg skriver er stjålet fra de to sistnevnte.

5) Oppfordre fem personer til å fylle ut denne i sin blogg:

Jeg har ikke fulgt så nøye med i det siste, og mye mulig har denne bokmemen fått en verdig død. Hvis ikke er det på tide at den begraves. Den som føler seg kallet kan i stedet få gjette på hvilken film dette skal forestille. Premien er å få tegne en ny.

Globaliseringen gir seg endel fornøyelige utslag. Trulster til venstre er en livsnytende Battlefieldspiller/globetrotter fra Bergen. Sole i midten er musikkjournalist og forhenværende såpemanusforfatter fra Santiago. For en tid siden var Trulster og H. (til høyre) på tur i Sør-Amerika. Et par timer før bildet ble tatt kunne Trulsters vane med å oppgi “current location” i MSN-navnet avsløre at de for øyeblikket befant seg i Soles hjemby. Siden også sistnevnte var pålogget gjensto kun litt simpel diplomati og utveksling av MSN-kontoer før fremmede var spleiset og internasjonal forbrødring og utsvevende barliv i byens finere strøk kunne finne sted. Trivelig.

Visualisering av informasjon har lenge vært et sentralt tema i HCI og informasjonsdesign, ikke minst har Edward Tufte sine bøker hatt stor innflytelse. Visualisering er i teorien en optimal miks miks av form og innhold, i praksis ender resultatet ofte opp med å bli enten lite intuitivt, eller lite informativt. Eller begge deler.

Med et nett som bugner av pent aggregerte nyheter er det bare å koke sammen en snedig algoritme, og vips, så har man en potensielt ny og innsiktsgivende måte å se den engelskspråklige pressens versjon av verden. For eksempel Buzztracker (via danah boyd), som gir en daglig oppdatert pekepinn på hvilke byer som dominerer mediebildet i Google News-katalogen, samt eventuelle kryssreferanser i nyhetssakene disse byene representerer.

Newsmap er basert på treemap-skjemaet utviklet av den gamle HCI-guru Ben Schneiderman, og kartlegger nyhetene på en litt annen måte. Ulike typer stoff representeres av ulike farger, størrelsen på boksene reflekterer omfanget av dekningen. Ved å velge hvilket nyhetsmarked man vil “se” kan man sammenligne hvordan ulike nyheter vektlegges forskjellig i de ulike landene.

10 x 10 er en fancy Flash-sak som ved hjelp av en, ahem, “weighted linguistic analysis on the text” en gang i timen velger ut hundre toneangivende ord og korresponderende bilder fra utvalgte nyhetskilder.

Mindre flashy og mer vitenskapelig er Ethan Zuckermans Global Attention Profiles. Land med mye media-oppmerksomhet er mørkerøde, mens land som knapt nevnes er mørkeblå. Så spørs det om det pågående Schlager-EM får noen innvirkning på Norges for øyeblikket kledelig sjenerte blåfarge.

Et sjeldent trivelig gjensyn til kjøledisken på Rema å være – sesongens melkekartonger er nemlig kledt opp etter mønster fra dengang gutter kunne gå med strømpebukse. Det nasjonen formodentlig venter på nå er at Tine fisker fram motivet som prydet yoghurtbegerne i samme periode: Klassisk 70-tallsgrafikk med striper i matchende farger som laget så dype helleristninger på sjelen at de lar seg forsøksvis tyde mer enn 20 år senere. Var det sånn det så ut, tro?


De virkelige linjene viste seg å være både enklere og penere, for under et siste desperat forsøk på å finne spor av begeret på nett dukket det opp her, gjemt bak manglende farger og barnehender. Det var tider…

Nåja, miste– det var ikke mer enn et døgn jeg var bloggløs, et døgn som uansett neppe ville blitt belemret med poster fra denne kanten. Likevel er det ting (eller mer korrekt; en drøm) som tyder på at en akutt følelse av digital hjemløshet kan ha spredt seg som smør på tørt hvetebrød langt inn i sjelen. Symbolikken i denne drømmen var nemlig ikke til å ta feil av. Jeg skulle på besøk til “barndomshjemmet”, der jeg oppdaget at min far var i full gang med å rydde ut av gutterommet og kvitte seg med akebrett, blader og andre kjære eiendeler (som jeg vel egentlig aldri kan huske å ha sett før denne drømmen). “Tsju, du sønn, her har du ikke lenger noe hjem”.

Når så en kjent norsk blogger entret scenen, muligens for å hjelpe til med å bære ut uvurderlig memorabilia, ble symbolikken så overtydelig at jeg ikke riktig vet om jeg skal bli fornærmet eller pinlig berørt på (vegne av) underbevisstheten. Jeg vurderers altså ikke som skarpere enn at man må ty til et formspråk verdig en norsk 80-tallsfilm for å nå fram med budskapet. Vel, nå har jeg fått blogg igjen. I natt forventer jeg det sedvanlige røret under nattesøvnen, takk.

Så er man i gang med å teste sin nye blogg. Som egentlig er den samme gamle på et nytt system. Farvel til Trott-familien og Movable Type, fra nå av benyttes den tidsriktig frekke WordPress-plattformen. Takk til Rune B. på InterMedia som har driftet den forrige bloggen i et par år, og som har satt opp den nye. Første møte med WordPress er positivt, mye er gjort enklere og mulighetene ser ut til å være flere enn i gamle MT. Gitt at man har de rette tilgangene, som jeg foreløpig ikke har, og det er grunnen til at WordPress sitt ikke altfor egenartede standard-templat foreløpig lusker i kulissene. Grensesnittet for administreringen er nok litt mindre intuitivt enn WordPress selv liker å tro, og det er for mye bruk av en litt slitsom Serif-font. Til gjengjeld er det deilig å slippe den evinnelige “rebuildingen” man måtte gjennom for hver minste endring hos MT.

Importeringen av gamle poster later til å ha gått greit, selv om innleggene er ribbet for kategorier og den siste posten (omhandlende bruk av pseudonymer på nett) later til å ha forduftet. Havet gir og havet tar, og kategorier er jo uansett bare så avleggs…

Det gamle arkivet ligger der fremdeles til skrekk, advarsel og kanskje en ørliten trøst for mengden av Googlere som daglig ramler innom med sine håpløse søk. MT-installasjonen var dessverre såpass råtten at vi ikke rakk å varsle om domeneskifte, redirigere URL’er og fjerne kommentarbokser fra de gamle innleggene før det hele brøt fullstendig sammen. Samvittigheten gnager, men jeg skal forsøke å bøte på denne semantisk ukorrekte oppførselen ved å prøve å endre URL-strukturen til noe mer brukervennlig. Kanskje bør man skaffe seg et permanent domene så vi slipper enda et bytte når man etterhvert kastes ut av UiB.

De som bare vil ha med seg poenget kan spole ned til nest siste avsnitt. Priset være scrollehjulet…

“Det er noe rart med disse digitalkameraene”, hørte jeg noen si. “Det ser jo ikke naturlig å holde de sånn et stykke foran ansiktet”. Mens den gamle metoden, å presse apparatet mot pannen, tydeligvis var den mest naturlige ting i verden.

Hva som er natur, er det altså kulturen som avgjør. Og det er en tendens til at ord som “normal” og “virkelig” benyttes om den ikke-nettmedierte delen av verden, mens dette internett er noe fremmed og unaturlig. Handle uten kasse eller luke? Nærmest umenneskelig… At tradisjonelle måter å gjøre ting på ofte er et resultat av begrensninger i den fysiske verden er lett å glemme. Billettluken var der fordi vi trengte en eller annen måte å utlevere en papirbit, ikke fordi samtalen med den gretne billettselgeren var en nødvendig kilde til lys i hverdagen.

For alt vi vet kan troen på den hellige treenigheten navn-ansikt-redelighet være en arv av denne typen. Mange mener jo at det ikke går an å forholde seg til andre med mindre man har vedkommendes navn, adresse og helst bankkontodetaljer. De som er vant med moderne nettkommunikasjon (multiplayerspill, forum, chat) ser imidlertid på bruk av pseudonymer som uproblematisk. De bruker det jo selv. Og synes det er befriende irrelevant om man “heter” Anna Jørgensen eller Marve Valdemar, så lenge innholdet står til laud. Et navns viktigste funksjon er å peke ut én i mengden, den jobben klarer et alias like bra som et navn. Marve trenger ikke bruke noe folkeregistert navn verken for å kunne by på fin underholdning, eller for å opprettholde en identitet på nett.

Men er det ikke feigt? Er ikke et alias bare noe man gjemmer seg bak? Absolutt. Å gjemme seg er engang en viktig del av tilværelsen.

Når vi er på ferie, i begravelse, på byen, på skolen, når vi er i vante og uvante, behagelige og ubehagelige situasjoner, viser vi ulike sider av oss. Og samtidig gjemmer vi andre. Mennesker har kameleonære trekk, vi er relativt flinke til å tilpasse oss omgivelsene. Vi er ikke den samme for alle, og ingen har ikke tilgang på “hele” oss. Versjonen av oss vi vi lar noen få tilgang til er alltid en spesialredigert utgave. I filmindustrien gir man fansen tilgang til “deleted scenes” gjennom DVD-utgivelser. På samme måte viser vi at vi setter pris på noen ved å gi de tilgang til sider av oss andre ikke får se.

Vi har en stor og velkjent verktøykasse for uttrykk: Klær, kropp, ting, hva vi sier og gjør, hvem vi er med og hvor. Også på internett er det nok av måter å sette spor etter seg, og ikke alle er vi like bevisst på. Det blir mer utydelig for oss akkurat når og hvordan dette foregår. Chatting, IM (og IM-status), publisering/blogging, kommentering/forumaktivitet, søking, spilling, surfing, nedlastning, e-handling/bestilling/påmelding, mailing. Bruk av tjenester som del.icio.us, Bloglines og Audioscrobbler. The list goes on. Alle disse utgjør små deler i et digert puslespill som ville tegnet et ubehagelig nærgående og detaljert (men ikke fullstendig og sikkert skjevt) bilde av oss.

Der Ute er det tilsynelatende greiere å holde styr på hvem som “ser” oss (selv om det blir stadig vanskeligere ettersom teknologien tar over også det fysiske rommet). Vårt sirlige sansesystem forteller oss hvem vi har rundt oss og hvilken situasjon vi har å forholde oss til. Når tjuagutten ser kompiser rundt seg og hører deres sedvanlige røverhistorier, kodes automatisk situasjonen: Dette er kompis-kontekst. Når far entrer scenen forandres situasjonen med en gang, språket blir mildere – uttrykket justeres.

“Virkeligheten” tilbyr altså enkelte fundamentale verktøy å skille sammenhenger med – tid og rom. Man kan bare være ett sted til samme tid. Stundom kollapser kontekstene (inn kommer far, vi treffer sjefen på byen), men dette er ikke normalsituasjonen, og vi er som regel klar over at det skjer. Som de kameleonene vi er klarer vi å tilpasse oss situasjonen. Manglende evne til å bedømme hva som er passende oppførsel i ulike situasjoner kobler vi opp mot lav sosial intelligens.

Dette innlegget er (som sedvanlig) en studie i å gå rundt grøten før man kommer til poenget, et poeng som egentlig kunne vært formulert på to setninger. Men hold ut leser, vi nærmer oss mål. Som er tilbake i internettalderen. Her er det selvfølgelig også sfærer og kontekster, men de er ikke adskilt av tid og rom på samme måten som der ute. Alle har tilgang til alt. Sfærekollapsen er selvfølgelig ikke fullstendig. De enkelte informasjonsbitene er tross alt i utgansgpunktet som nåler i høystakker, håpløst fortapt i en strøm av andre informasjonsbiter. Vel, i hvert fall før man gjør et søk på Google. Og dersom man har “vært seg selv fullt og helt” på nett, vil Google by på en rimelig omfangsrik “mappe”. Bruker du fullt navn vil dine skriveriver i et speedway-forum vil fungere som nøkkel til dine erotiske skildringer av eventyr med Michelin-mannen i et annet. Til glede for kommende generasjoner.

Og dette må folk gjerne gjøre, hvis det er det de vil. Ikke alle bryr seg om å skille stue og kjøkken. Men enkelte av oss har altså ikke lyst til å dele alt med alle, enkelte av oss ønsker ikke å ha et “navn” blant folk. Det er pølsevev når det sies at alle ønsker å bli kjendiser. Jeg vil tro at de fleste vil være mer fornøyd med å være “famous to fifteen people”, som vi bloggere gjerne blir. Og derfor er det at vi bruker ett pseudonym i bloggosfæren, et annet i hardwaresupport-sfæren og et tredje i Michelinmann-fetisjist-sfæren. En smule kontroll over at det man sies ses i “rett” sammenheng, er det for mye forlangt?

Pragmatisk som jeg er erkjenner jeg dog at bruk av alias ikke er kompatibelt med f,eks å bli tatt seriøst i akademiske eller andre alvorstyngede kretser. Og det vil vel være feil å hetse de som ergrer seg over “anonymitet”, all den tid irrasjonelle sider av meg selv kan irritere seg når jenter som går med slør. Her er man ikke stort bedre selv altså. Og ikke er det snakk om konsekvens heller, når det gjelder å skille sfærene: Stadig siver det inn med irrelevant personlighet både i form av tekst og linker til musikk og bilder. Kan hende tar jeg til vettet og går over til navn engang jeg også. Skal vi si i juni?

Jeg nevnte at man kunne formulert poenget i dette innlegget i et par setninger stedet for i en lang og gnagende tekst, her kommer de: “For enkelte er alternative å blogge uten alias å ikke blogge i det hele tatt. Da er det greit å velge førstnevnte”.

(Dette skulle egentlig være en kommentar til Jill Walkers post om hvorvidt studenter som blogger bør bruke fullt navn eller pseudonym. Siden det jeg skrev ble uforskammet langt og fragmentert poster jeg det her i stedet).

Du kjenner kanskje den irriterende typen som alltid trommer fingrene utålmodig i bordplaten mens kjeften jager rundt tyggisen som en vaskemaskintrommel i sentrifugalfasen?

Den typen er meg.

Jeg husker ikke når jeg først merket hvordan websurfingen ofte antok et spesielt mønster. Den gikk i en slags evig løkke mellom de samme sidene, på hvileløs jakt etter oppdateringer. Det må da finnes en mer praktisk løsning tenkte jeg, og vips, der var jo RSS, og hele-tiden-se-etter-oppdateringer-problemet var løst. Vel, egentlig ikke, nå er det i stedet RSS-strømmene jeg hele tiden sjekker. I tillegg til en masse annet som ennå ikke lar seg syndikere.

Internett er en uttømmelig kilde til informasjon og underholdning, man blir aldri ferdig, uansett hvor sent eller tidlig er det alltid noe mer som kan sjekkes eller oppdages. Ikke minst minner Bloglines Notifier stadig om at man har 172 New Items, og køen vokser. Med så mye informasjon og så mange redskaper bestandig tilgjengelig- blir det fort vanskelig å utsette til i morgen det man ikke burde gjort i dag. Med den digitale hverdagen følger en ny type rastløshet. I så måte er det (passende nok) beroligende å se at jeg ikke er alene om denne digitale fingertrommingen: New York Times hadde forleden en artikkel som setter ord på det hele (funnet via spot-on-mine-faginteresser-bloggen Infontology).

Since starting to write this article two hours ago, I have left my chair only once. But I have not been entirely present, either.
Each time I have encountered a thorny sentence construction or a tough transition, I have heard the siren call of distraction.

Shouldn’t I fiddle with my Netflix queue, perhaps, or click on the weekend weather forecast? And there must be a friend having a birthday who would love to receive an e-card right now.

Rastløsheten er ikke en følge av informasjonsmengden alene, men også av den moderne form å virke på som vi med lite kreativ norsk kaller multitasking.

Vi multitasker fordi det er praktisk og effektivt å dele tiden mellom ulike gjøremål som IM, nedlastning, skriving, bestilling, søking, lesing, TV, måltider osv. Men også fordi denne måten å arbeide på svarer til hjernens ulike krumspring. As we may think het det i Vannevar Bush sitt berømte essay om prinsippet som senere skulle bli kjent som hypertekst, og mye er sagt om hypertekstens ambisjoner om å støtte måten vi tenker på. Tenkningen er ikke lineær, den har flust av tråder og avstikkere. Den digitale hverdagen gir oss mulighet til å følge disse innskytelsene- selv når det strengt tatt hadde vært mer produktivt å holde seg til én ting av gangen. Selv under skrivingen av denne posten kunne jeg ikke la være å “følge linker” i form av illojale tanker som heller ville begynne på nye innlegg enn å fullføre det påbegynte. I gamle dager ble skomakerens sønn ved sin nedarvede lest, i dag har vi så stor frihet og så mange muligheter at bare det å velge hva man skal ta seg til er en utfordring i seg selv.

Med internett forandres vår tilværelse, sannsynligvis for alltid. Det hjelper neppe med noen avvenningsklinikk når man har fått smaken på deilig onlinefrukt. Nå har ikke jeg tenkt å tilbringe like mye tid foran skjermen som i dag resten av livet. Men det vil heller ikke være nødvendig den dagen håndholdte løsninger blir gode nok, eller når augmented reality-teknologien slår igjennom. I stedet for å lenke oss til maskinen, lenker vi heller den fast til oss og gir med det slipp på de avbrekkene vi fremdeles har fra den globale landsbyen . Det har vært mye (og forsåvidt interessant) skrål om diverse kameraer som plasseres rundt i bykjernene og andre følger av informasjonssamfunnet- men mon om ikke vi står foran forandringer som på en atskillig mer fundamental måte enn dette kan utfordre idéen om hva det vil si å være menneske.

Nå er det egentlig ikke meningen å leke dystopisk dommedagsprofet. Mer entusiastisk tilhenger av nettet og dets muligheter enn undertegnede skal du tross alt slite for å finne. Og som David Weinberger sier i storartede Small Pieces Loosely Joined:

But it is not at all clear that our new distractedness represents a weakening of our culture’s intellectual powers, a lack of focus, a diversion from the important work that needs to be done, a disruption of our very important schedule. Distraction may instead represent our interest finally finding the time that suits it best. Maybe when set free in a field of abundance, our hunger moves us from three meals a day to day-long grazing. Our experience of time on the Web, its ungluing and regluing of threads, may be less an artifact of the Web than the Web’s enabling our interest to find it’s own rhythm. Perhaps the Web isn’t shortening our attention span. Perhaps the world is just getting more interesting.

Men – internett har gjort med hverdagsliv som andre nett (strøm og mobil) har gjort med hytteliv- og underveis er noe gått tapt – for alltid.

Følgende visdomsord fra Milky Wimpshake hadde gått meg hus forbi dersom det ikke var for snuskete fildeling:

Reading Noam Chomsky
while listening to the Ramones
makes perfect sense to me
because I really need them both
I wanna know about media distortion
of US foreign policy
but I also need dumb stuff
like Joey, Johnny and Dee Dee

I need Noam Chomsky
…and also the Ramones

Noam Chomsy Versus the Ramones og en masse andre popperler (f.eks Clicking It, Newport og Cheque Card) er tilgjengelig fra Milky Wimpshake sin hjemmeside. Last ned, spill høyt og ta med mp3-spilleren på fest så du kan plage vennene dine med herlig pysepunk.