Et lite tilbakeskritt for meg, og et enda mindre tilbakeskritt for bloggosfæren: Trackback-funksjonaliteten er fjernet fra denne bloggen. Det viste seg at trackbacks (eller tilbaketråkk som mange kaller dem) ikke fungerte, mye mulig på grunn av MT-Blacklist.

Jarle Dahl Bergersen gjør for tiden en god jobb med å belyse problematikken med norsk spam. I en kommentar til en av postene får vi se en norsk spammer svare for seg. The Register har på sin side et helt intervju med en bloggspammer.

Felles for de to spammerne er at de snakker om behovet for informasjonen de tilbyr gjennom virksomheten sin. De er nærmest reddende engler- folk vil jo ha porno, piller og poker.

Joda, men det at man ønsker noe i én sammenheng har vel aldri betydd at man vil ha det i alle mulige andre sammenhenger også. Uten at jeg kjenner så godt til kirkeliv, vil jeg tro at de færreste av dem som pleier å henge i kirker ønsker å få servert frekk porrfilm, herlig kjemisk stimuli og et godt pokerlag under gudstjenesten. Og enn så glad jeg er i øl, jeg vil ikke ha det gjennom kjøkkenkranen (hm, kanskje litt i helgene hadde gått an).

Vi lar ikke teskjeen hvile helt ennå. Resonnementer som går på informasjonsbehov, at blogger er åpne ytringsplasser osv. er basert på det jeg vil tro er en påtatt misoppfatning av hva en blogg er. En blogg er ingen offentlig oppslagstavle. Når man kommenterer inngår man en kontrakt med bloggverten, der sistnevnte setter premissene. Vanlig bloggkonvensjon tilsier at en kommentar skal være relevant på minst én av tre måter: Den skal fungere som møtepunkt mellom leser og bloggpostens innhold, møtepunkt mellom leser og bloggvert (evt. bloggens innhold generelt), eller et møtepunkt mellom ulike lesere som kommenterer.

Dette vet selvfølgelig spammerne like godt som alle andre. Så hvorfor ikke kutte ut pseudomoralsk rettferdigjøring av egen virksomhet og heller bare innrømme at spammens berettigelse er penger og penger alene. Grådighet er da en ærlig sak, det.

Møt min klokkeradio (de fancy strekene og beskrivelsene skyldes at den var tema for en innlevering en gang i tiden).

Tingen med klokkeradioer av denne typen er at de har en grunnleggende feil i grensesnittet for instilling av klokke og alarm: Skal man stille varslingen ti minutter tilbake, er man nødt til å trykke 50 ganger på en liten gjenstridig knapp mens man niholder på en annen og tilsvarende gjenstridig knapp. Skulle man i et øyeblikks uaktsomhet miste grepet om denne andre knappen stilles plutselig timer i stedet for minutter, og man er nødt til å trykke “døgnet rundt” for å komme ajour. Som regel er man uheldig og trykker en gang for mye, så man må begynne på nytt. I og for seg et trivelig aftenrituale kanskje, men når man stuptrøtt går i bingen er ofte tankegangen at man tar til takke med det den er innstilt på fra før framfor å begynne å knote med kontrollene. Eventuelt tyr man til den klassiske vekkerklokkehacken, å stille klokken tilsvarende feil som alarmen er innstilt så den ringer til riktig tid likevel.

OK, det var kanskje ikke den mest skjellsettende “maskinane tek over”-historien du har hørt. Likefullt et eksempel på hvordan teknologi som i utgangspunktet er laget for å støtte oss i å kontrollere våre liv iblant virker begrensende på denne kontrollen. Hvem vet hva slags onde tiders forestående henrulling dette obsternasige lille apparatet varsler om.

Løsningen hadde vært? Et scrollehjul såklart, som ville latt meg skru tiden frem og tilbake med en enkelhet egnet til å gjøre enhver spektralstein forlegen. Dette er så selvfølgelig at det helt sikkert eksisterer et pletora av slike klokkeradioer, men jeg har aldri kommet over noen (innrømmelsvis har jeg ikke lett så intenst). Enn så lenge kan jeg benytte dette som tidenes dårligste unskyldning for ikke å ha kommet lengre med oppgaveskrivingen.

Alltid trivelig å kunne humre litt over lørdagsavisen på sengekanten. I BTs lørdagsbilag BTMagasinet uttrykker kulturredaktør Jan Nyberg indignasjon over Forbrukerombudets refs av naken hud i en reklamekampanje for Oslo City. Nyberg lurer på om vi er på vei mot amerikanske moraltilstander, og viser til en fersk rapport om ettervirkningene av Janet Jacksons brystblotting under Super Bowl i fjor:

Rapporten, som er gjengitt i den utmerkede avisen The Onion, forteller at millioner av amerikanske barn antas å være traumatisert etter “nesten-naken-tragedien” for et år siden.

The Onion, altså. “Utmerket avis”, han har tydeligvis god kjennskap til denne klassiske satiriske nettpublikasjonen? Neppe:

Flere av [barna] lider også av mareritt knyttet til en strålende sol, på grunn av Janet Jacksons gullring i brystvorten…()

Noen av barna skal ha sagt at de aldri kommer til å amme og at de vil foretrekke å gi sine barn næring intravenøst. Andre skal ha sagt at de hater sin egen mor, i redsel for at hun også en dag kommer til å blotte et bryst.

Alt dette uten å blunke. Her er hele kommentaren).
Artikkelen i The Onion er selvfølgelig ikke annet enn harselas med det amerikanske moralhysteriet – det samme hysteriet kulturredaktøren nok mener å få bekreftet gjennom denne “rapporten”.

Det er verken første eller siste gang journalister har latt seg lure av tullehistorier fra The Onion og andre nettsteder. Men før internettignorantene tar dette som en kilde til friskt vann på mølla, kan det nevnes at artikkelen bare er å finne i papirutgaven av BT. På nett har man som kjent muligheten til å la være å legge ut, eventuelt å redigere vekk i ettertid.

… og jeg allerede har munnen full av lenker kan jeg jo i beste Dagbladet-stil by på et par av dem. PostSecret er strengt tatt den eneste av dem du må se: Dette er et utmerket nettkunstprosjekt som består av hemmeligheter folk har sendt inn via postkort. Scroll nedover på siden for å se bidragene.

Noe mindre bittersøt er Worth1000, en av mange nettsider dedikert til Photoshop-konkurranser. Brukerne viser seg som en en teknisk begavet og kreativ gjeng der de løser oppgaver som for eksempel å blande kjendiser og moderne kunst.

Jeg nevnte Dagbladet, av en eller annen grunn har de fremdeles en masse rare sider fra 90-tallet liggende på domenet sitt. Følgende er ingressen til saken “Endelig noe nyttig” fra 1996:

Mange – flere av dem kvinner – har lenge etterlyst nytten av Internett. Endelig kan det brukes til noe så dagligdags som salg av egg, melk og brød. En liten revolusjon for dem av oss som synes det er et ork å gå i butikken.

Å le av fortiden går selvfølgelig aldri av moten, mer problematisk er det kanskje at mange fremdeles sliter med lignende oppfatninger. En masse nostalgiske godbiter er forøvrig tilgjengelig via internett-arkivet Wayback Machine.

Dette handler ikke om den utrolig triste saken det refereres til i skjermbildet over, men om brukergrensesnittet til aftenposten.no. For en tid siden nevnte jeg at Aftenposten ikke linker på en enkel og gjennomført måte, og de fortsetter sin forvirrende praksis.

Hvilken link skal man velge for å lese saken om Gjengedal som er “Lut lei dobbeltmoralen”? Ikke overskriften, ikke den første linken etter overskriften – men den under der igjen. Uff, da. Det må da finnes smartere måter å oppnå mange pageloads på?

Nå kan man kanskje resonnere seg fram rett link – tittel, ingress og bilde antyder at det handler om en persons mening, en luring vil derfor kanskje koble dette opp mot sitatstreken i linktittelen – men da har man alt brutt regel nummer én i Steve Krugs glimrende Don’t Make Me Think. Sistnevnte bok er herved anbefalt utviklerne borte på Aftenposten Multimedia.

(Oppdatering: VG følger opp med sin egen variant av “hvilken link fører til hva”-quizen. Det er tross alt helg).

Enten Flickr binder verden sammen på uventede måter eller demonstrerer hvordan avstanden mellom folk kan være mindre enn den tilsynelatende er: Tjenesten er ganske sikkert egnet til å glede tilhengere av mer eller mindre jordnære teorier om sammentreff og menneskelige forbindelser.

Da skotske Matt under et besøk i Japan fotograferte en kvinne som tok bilde av noen lokale spilloppmakere, tenkte han nok mer på å få tatt noen saftige metafotos enn på muligheten for at den samme kvinnen noen uker senere skulle finne igjen sin egen rygg på internett. Rull for all del ned til den sjette bildekommentaren og les hva Cherry skriver.

(Via FlickrBlog)

…i denne filmen, der Jon Udell< * dokumenterer utviklingen til Wikipedia-artikkelen om heavy metal umlaut (tødler i tungrocken) fra dens spede fødsel i 2003 og fram til nå.

Via Eirik Newth.

Dengang jeg jobbet i barnehage, og de yngste og mest sakesløse ungene skulle ha mat, styrte vi mot kjøkkenskuffen og hentet fram de minste skjeene vi kunne finne. Ved for stor input av føde ville barnet bøye seg unna, gulpe eller brekke seg, hvilket førte til at vi lynraskt justerte matmengden. På denne måten ble ønsket metthetsnivå sikret og den lille kunne smile fornøyd selv om smekken var full av Nestlé.

Naturen oppdaterte oss med informasjon om podens systemtilstand på en så elegant måte at godeste Donald Norman nok ville kjent en salig varme bre seg ved synet.

Nå finnes det selvfølgelig langt mindre delikate systemer enn barnemating, blogger for eksempel, der vi ikke har denne type instant feedback tilgjengelig. Her er det ikke bare én, men flere mottakere, som for alt jeg vet kan ha ulike preferanser når det gjelder både matveien generelt og porsjonsstørrelser spesielt. Derfor denne periodiske og tilsynelatende utidige bruken av det minste bestikket. Som nå.

Språkråd-leder Sylfest Lomheims omtalte kronikk ble skrevet i anledning den nye utgaven av Store Norske leksikon. Han snakker om at dette internettet ikke er til å stole på, man må ty til et realt leksikon for sikker kunnskap. danah boyd er (i motsetning til Lomheim) en autoritet når det gjelder nettet, men hun er inne på noe av det samme i sin skepsis til Wikipedia: Siden hvem som helst kan skrive der, også de som ikke har peiling, hvordan skal man kunne stole på det?

Det er snodig dette med det autoritet, kunnskap, leksika, det frie ord. Jeg vokste opp med en idé om at leksikonet representerte selve fasiten på alt som var verdt å vite noe om innen den menneskelige tilværelse. Det som sto der var ikke skrevet av noen, det bare var. Dette gjaldt imidlertid ikke når jeg benket meg med et glass tyggegummi (ja de hadde visst det den gangen) og den tidsriktig radikale familiens utgave av Pax Leksikon. Det gikk tydelig nok fram at dette var en opprørsk filtrert virkelighet.

Hvilket bringer oss til nåtiden og den senere tids Wikipedia-debatt. Som Pax, byr Wikipedia på en bevissthet om at det som står faktisk er forfattet av noen, kanskje til og med noen med en agenda (apropos agenda: Ja, jeg beundrer Wikipediaprosjektet). En erkjennelse er nær, av at virkeligheten ikke lenger kan fås på boks. Ikke tyggis på glass heller forresten – hva har det blitt av verden… Uansett, det er mennesker som oss på den andre siden, feilbarlige sådanne, og ingen, verken blant de eller oss har full oversikt over alt. Det er på en måte som om Wikipedia framstår mer ærlig- den delen av virkeligheten det ikke er noen klar fasit på strides både lærd og ulærd om å definere.

“Hovedfagsstudent”, står det i margen her, og selv om denne statusen beviselig ikke betyr stort i akkurat dette tilfellet, er det godt mulig at denne infoen representerer et forsøk på å gi innholdet en aura av autoritet fra min side. Det gjelder å karre til seg. Vi bedømmer hverandres troverdighet etter bakgrunn og status, og selv om det medfører mye urettferdighet er vi nødt til å skue hunden på hårene for å fungere som sosiale vesener. Mennesker har komplekse behov, og artens eksistens er basert på en tillit til at andre kan hjelpe oss med de tingene vi ikke selv behersker. Nesten litt rørende hvordan vi legger våre liv i en flykapteins stødige hender, hiver i oss deilig kjøtt sirlig avlet kappet og dandert av slakteren, eller går til legen og stoler på hennes evner til å bedømme vår noe skrantende tilstand, og i det tilfellet håper vi forresten at hun for all del unngår å slå opp i Wikipedia når diagnosen skal stilles. Så er det ikke greit å kvalitetssikre informasjon ved å kun la ekspertene få uttale seg? Sånn som det var før i tiden?

Som nevnt (litt for ofte nå) strides også de lærde. Det er ikke gitt at en profesjon har monopol på kunnskap innen sitt felt, samme fenomen kan belyses med ulike tilnærminger. De fleste vil si at helse bør overlates leger og sykepleiere, men tilhengere av alternativ medisin og annet fiksfakseri er gjerne ueinge. Kunnskap er makt, og ikke alle eksperter er overbegeistret når ekspertisen gjøres offentlig tilgjengelig og andre kan tre inn på deres arena. Det er også nok av eksempler på at eksperter og f.eks marginaliserte grupper kan ha ulike interesser. Fint da, at også de som ikke har formell status som bedreviter skal ha sjansen til å få gjort sitt syn til kjenne. Demokrati, må vite. Lomheim får uttale seg om til om internett, vi andre får påpeke at han ikke har peiling.

Det er nok også sånn at den som er mest interessert, og dermed har best forutsetninger for å vite mest, gjerne vil anstrenge seg ekstra for å få si noe om det (at det ikke er tilfeldig hvem av oss som i utgangspunktet utvikler interesse for hva, får være et annet kapittel). Mange av oss liker å uttale oss om ting vi ikke har grei på (ahem), men det er nok lite sannsynligh at Lomheim i kveld vil logge seg på Wikipedia og redigere artikkelen om internett. Og dersom han gjør det, kan vi være sikre på at noen som vet bedre vil gå inn og rette i ettertid. Her ligner Wikipedia et vanlig leksikon- innholdet beveger seg kanskje sakte men usikkert mot et slags minste felles multiplum det er mulig å enes om. Man kan publisere obskure virkelighetsoppfatninger, men det spørs hvor lenge de får ligge ute.

På tide å komme til det som var utganspunktet for denne posten. Lomdals bok Ordomord pryder for tiden nattbordet. Under lesningen i går kveld(*) merket jeg at jeg både her og der var uenig med forfatteren. Vanligvis et godt tegn, jo mer vi vet om noe, desto oftere tillater vi oss å være uenige med de de som kan enda mer. Men kan hende lå andre motiver bak denne gryende indre kveruleringen. Kanskje har denne ene og ulykksalige Dagblad-kronikken fordervet mitt forhold til språkrådslederen og hans faglige autoritet. Kanskje har dystre og dvelende sider av meg av sluttet, om enn noe urettferdig, fra demonstrasjonen av slurvete omgang med viten innen et domene (internett) til et annet (språk). Så forrædersk kan man altså være. Kanskje.

* Litt lemfeldig med fakta må man få lov til å være; dette er egentlig mange kvelder siden nå. Et betimelig hint fra oven om at innlegget var for langt slo ned i form av et lyn som gjorde kål på den opprinnelige posten og det tok sin tid å få summet seg til å skrive på nytt. Og noe nattbord har jeg ikke.