Kandidatene til Dagbladets Gullbloggen-kåring er klare. De nominerte er riktignok godt gjemt inne i avstemningsskjemaet Her er listen:

Nyheter/politikk

Teknologi

U20 (under 20 år)

Åpen klasse

Hva skal vi si? Jeg har vel ikke vært overbegeistret over dette med at alt på død og liv skal måles og veies og rangeres. Mennesker kan være mer enn bra nok uten å være best. Men regnbueprat til side; her har juryen åpenbart gjort en god jobb. Teknologiklassen er den jevneste – tre blogger, tre helt ulike innfallsvinkler. U20 er vel ikke mitt bord, men i de andre klassene bør Bjørn Stærk og Hjorthen være selvskrevne vinnere.

Tidligere har jeg omtalt Christina Rosens kritikk av mobiltelefoner. Der teknoentusiaster som Steven Johnson (Everything Bad is Good for You) alltid forsvarer nye populærkulturelle fenomen, stiller Rosens det betimelige spørsmålet:

Does every cultural trend make a culture genuinely better?

Nei. Men kanskje vi skal snu spørsmålet og sende det i retur. Rosen later nemlig til å mene at gammeldagse media automatisk er “sannere” og “sunnere” enn de moderne variantene. Nå er hun på krisgsstien igjen: Denne gangen handler det om The Image Culture, bildekulturen som hun mener har tatt over for tidligere tiders muntlige, skrevne og trykkede kulturer. Kritikken går blant annet ut på at bilder (det være seg fotografier eller video) forsimpler virkeligheten, forpurrer ekte opplevelser, forkrøpler forundringsevnen og ødelegger språkforståelsen. Ikke minst kan bilder brukes til humbug og lureri:

For some people, of course, offering Photoshop as a tool is akin to giving a stick of dynamite to a toddler.

Photoshop, in effect, democratizes the ability to commit fraud.

Uff da. Rosen glemmer at vi har hatt muligheten til å drive lurendreieri siden tidenes morgen. Bedrageriverktøy nummer én, språket kan manipuleres minst like enkelt som bilder. Språket deler også andre av bildenes karakteristika, også ord kan ta oss til steder, formidle opplevelser. Derfor er det kunstig å sette opp skarpe motsetninger mellom det som i utgangspunktet er to verdinøtrale symbolsystemer.

Ordet er selvfølgelig høyst levende, både i skriftlig og muntlig form. Enn så lenge kommer nemlig bildene sjelden alene. Språk bruker bilder, og bilder bruker språk. Sjekk ut presentasjonene The Destiny of Online Games (via Deckuf) eller Identity 2.0 (via del.icio.us/aregh) for demonstrasjoner av et fenomen du kjenner godt – det kraftfulle samspillet mellom ord og bilde.

Når vi er på nett har vi et overordnet mål: Få med oss det som er viktig for oss, og filtrere bort det irrelevante. Natta har færre timer enn det nettet krever, så her trengs det kløktige strategier for å hindre støyen i å overdøve signalet. En av strategiene vi benytter oss av er tillit, og tillitssystemer er et voksende felt med med stort potensiale.

Jaha?

Som andre deler av den menneskelige tilværelse handler internett om mer enn lureri, desinformasjon og kildekritikk – det handler også om tillit. Når vi bokmerker eller abonnerer noe(n) representerer det en stille (som oftest i hvert fall) tillitsærklæring. Vi rasjonaliserer fra Blogg X sin foreløpige (eller tilsynelatende) fortreffelighet til at den også i framtiden vil by på godbiter vi ikke ønsker å gå glipp av. Og vips, Subscribe. Vi abonnerer på bloggens syndikeringsfeed.

Den lettlurte typen, altså

La meg fortsette, takk. På denne måten gir vi Den Andre Bloggende rollen som filter (eller rettere; et av mange filtre) mot internett/verden. Det framvoksende “deltakende web”-paradigmet fører til mange andre typer tillitsabonnementer blir mulige. En utvidet tilnærming til syndikering er OPML – en standard for lister over feeds. Dersom vil stoler tilstrekkelig på Blogger X sin utsøkte smak og gudommelige dømmekraft trenger vi altså ikke nøye oss med å abonnere på X sin blogg – vi kan abonnere på alle de X abonnerer på igjen. Ved å la andre filtrere virkeligheten, slipper vi å gjøre det selv. På denne måten har vi gått fra at

• a) “alle får presentert den samme virkeligheten” (tiden med NRK-monopol), til at
• b) “alle får filtrert verden ulikt” (video/zapping/internett) til at
• c) venner og andre i “tillitskretsen” igjen kan få servert akkurat det samme.

Det der faller på sin egen urimelighet. Har det rablet fullstendig?

OK, så er det kanskje ikke helt sånn det fungerer.

• “Alle får hvert sin verdensbilde” var en typisk kritikk av push-teknologi, dengang det fremdeles ble benyttet som begrep. Men: Mennesker er sosiale og ønsker å oppleve sammen. Vi tiltrekkes av store mediafenomen en masse (og mindre fenomen i mindre grupper).
• Det er allerede flere år siden vi begynte å dedikere litt for mye av arbeids-/studiedagen til å forsyne kompiser med diverse lenker via epost, IM og web-forum.
• Med mindre vi ikke ønsker noe eget liv, vil vi per definisjon aldri få tid til å fordøye noen blåkopi av andres verdensanskuelser. Ikke ville vi hatt noen interesse av det heller; selv nære venner er for ulike oss til at vi skulle ønske å følge enhver tanke den andre måtte ha.

Og akkurat det er grunnen til at jeg er litt skeptisk til Raymond Kristiansens tro på OPML som revolusjonerende for måten vi kommer til å bruke nettet på. Jo visst, syndikering er fremtiden, og OPML har sikkert flust av både tenkelige og utenkelige bruksområder – for eksempel i jobbsituasjoner der man ønsker at hele staben skal ha det samme “nyhetsblikket”. Men uten at man kommer opp med dugelige metoder for støyreduksjon har jeg liten tro på å la andre mennesker, med all deres interessekompleksitet, fungere som nyhetsagenter på denne måten. Når de mest interessante artiklene er tilgjengelige trenger vi ikke lenger hele kompendiet. Med mindre det er nettopp det folk vil ha? Kan hende har jeg en noe skjev idé om hvor mye tid og interesse folk egentlig har å avse til web. Hvilket minner meg om da en av deltagerne ved Mob-Tagging-workshopen snakket om hvordan han gjerne ville betalt, dersom noen kunne tagge internett for ham. Men tillit og kvalitetssikring eller ikke – bør vi strebe etter en utvikling der man tar “hele pakken” framfor å velge og vrake kilder selv?

Spar oss for kvasidilemmaene. Andre eksempler på tillitssystemer?

Vi beveger oss til et annet sted på nettet der Jo Christian Oterhals skriver om Yahoo sin My Web 2.0-tjeneste. I My Web 2.0 integreres tagging/sosiale bokmerker i søkemotoren, hvilket er ment å gi mer personlig relevante søketreff. (Og Yahoo er for øvrig neppe blind for fordelene ved å la brukerne semantisere weben for seg). Andre varianter av tillits-søkemotorikk inkluderer Rollyo og Swicki.

Yahoo har helt klart beveget seg i riktig retning det siste året, og det de driver med er både ambisiøst og interessant. Det går riktignok sakte – grensesnittet er like lite innbydende nå som da jeg prøvde tjenesten første gang for noen måneder siden. Et annet og mer fundamentalt problem ved My Web 2.0 (eventuelt en feature, for den som liker lukkede selskap) er at bokmerkene ikke er like tilgjengelige som for eksempel del.icio.us sine. For i det hele tatt å på noen måte kunne knytte seg til andre i nettverket, er man nødt til å spørre dem (sågar via epost): “Vil du være vennen min?”, med det typiske gjengivelsespress det måtte medføre. Den klassiske “social software-fellen”.

Da foretrekker jeg den mer sosialt komfortable del.icio.us-modellen. Som del.icio.us-bruker kan man abonnere på hvilken som helst bruker sine bokmerker, uten at andre trenger vite om det.

Ja, vi har fått med oss denne kikker-fetisjen din. Men var det noe poeng med denne posten, utover å bruke flest mulig buzzwords?

Tja, det skal være der oppe et sted. Du får lete mellom linjene.

Negroponte og MIT Media Lab sitt One Laptop Per Child-prosjekt har fått endel omtale det siste året. Planen går ut på følgende:

a) masseproduser spesiallagde datamaskiner
b) selg de svært billig til utviklingsland… (kun ordrer på én million eller flere enheter aksepteres)
c) …som så skal distribuere de videre til skolebarn.

En spennende idé. Kryss det du har for at det blir en suksess. Det har imidlertid ikke manglet på kritiske røster. Den vanligste innvendingen er at fattige har større behov for mat og vann enn for datamaskiner. For så vidt selvsagt, men det er ofte lite fruktbart å sette ulike former for støtte opp mot hverandre. Kontakt med verden og de idéer den har å by på kan ha uvurderlig nytteverdi for unge skoleelever. Men dersom lokalbefolkningen opplever andre behov som mer presserende enn teknologitilgang kan dette by på problemer. Lee Felsenstein er en dataingeniør som etter sigende er opptatt av teknologiens sosiale implikasjoner. I artikkelen Problems with the $100 laptop (via Metafilter) lister han opp en rekke problemstillinger knyttet til OLPC-prosjektet, blant annet stiller han det evige u-hjelpsspørsmålet (hvorvidt det er samsvar mellom formål med hjelpen og praksis):

In developing societies children are perceived to have a place in helping the family advance, not in racing ahead and leaving the family behind. Unless it is evident that the laptop will improve the prospects of the family then support within the family may not be forthcoming, and the laptop will more likely be converted to cash.

Artikkelforfatteren bekymrer seg også for en annen kjent problemstilling knyttet til u-hjelp, og mener man ikke har satt seg nok inn i kulturen der man skal inn med sin hjelpende hånd:

So far as can be seen, no studies are being done among the target user populations to verify the concepts of the hardware, software and cultural constructs

Men selv om dette skulle være sannhet, så er det nok en modifisert en. Det skal godt gjøres å forske på denne gruppen som helhet, “the target user populations” er en enorm og uensartet gruppe. Og det har det vært gjort mange lignende prosjekter og studier – blant annet her på Infomedia. Synneve Monstad leverte i fjor sin oppgave basert på feltarbeid i Laos. BBC rapporterer (både tekst og video om et prosjekt i India der småbarn prøver datamaskiner for første gang – og relativt fort lærer seg helt grunnliggende ting (som å få Windows til å henge…)

Her hjemme blant bergene har vi sett “teknologi til alle”-prosjekter i blant annet Modalen og Austevoll. Medieomtalen er imidlertid stort sett begrenset til perioden før og under oppstart. Har det i det hele tatt vært gjort forskning på lokalsamfunnsmessige følger av disse programmene? Er Modalen blitt en kunnskapsbastion, Austevoll det nye Silicon Valley? Er du på søk etter masteroppgave, så er det bare å forsyne seg.

Det nærmer seg den tiden av året da gud og ikke minst hvermann skal presentere sine lister og oppsummeringer. Her skal ett års produksjon av pop, film og litteratur under lupen for så å dissekeres, vurderes og ikke minst rangeres. En bok, et kunstverk, et stykke kjøtt, det er i grunnen samme sak. Kunst og sport likeså.

I så måte har denne bloggen har vært en kjærkommen frisone. Et pusterom i en gjennomkommersialisert mediehverdag. En oase i konkurransekulturens ørken. Et hvilehjem for de få av oss som ikke lider av vår tids store epidemi: Sammenligningssyken.

For det å skulle rangere gode plater absolutt er galskap. Og å tro at man kan få oversikt over et år på et år? Forrykt og hodeløst arrogant. Så terningkast, lister og oppsummeringer kan du ha for meg. Prestasjonsfetisjen din får du dyrke et annet sted.

Eller, ehh… vent nå litt. Ifølge Marve er det nemlig på tide å gjøre opp status for musikkåret 2005, og selvfølgelig slenger vi oss på. Det er nemlig liten tvil om hva som er de tre beste platene fra i år:

Silver Screen – The greatest story never told

Denne fantastiske perlen gjør seg like godt på fest som dagen derpå. Oppstemt og melankolsk på en gang, akkurat som vi liker det. Klingende gitarer sender oss tilbake til god gammel Cocteau Twins, fjern vokal til shoegaze-dagene. Bedre komplimenter er det vanskelig for en plate å få.

Sukkersøt smaksprøve: All i Have

Sigur Ros – Takk…

Kjennere av Sigur Ros vil ikke bli overrasket. Lange atmosfæriske sanger med svevende vokal på høyoktav. Denne gang er de mer direkte enn tidligere, kanskje er det nøkkelen til at de har laget sitt beste album hittil.

Deilig dunderdrops: Svo Hljótt

Sambassadeur -Sambassadeur

Mange mener at Sverige er verdens fremste leverandør av pop, og målt i forhold til innbyggertallet så er de utilvomt det. Hvert år dukker det opp en armada med nye flotte band, og i år er Sambassadeur den flotteste fullriggeren av dem alle. Intrikate og elegante popmelodier, søvnig vokal og deilig produksjon gjør dette til et absolutt måste.

Vidunderlig stikkpille: Between the Lines

Også følgende utgivelser får stjerner i margen:

Pale sunday – Summertime? (Brasils fineste?), Pernice Brothers – Discover a Lovelier You, Bright Eyes – I’m Wide Awake, it’s Morning (flott video her), Antony and the Johnsons – I am a Bird Now, Architecture in Helsinki – In Case We Die, Don Lennon – Routine (herlig type), Ultrasport – Nothing Can Go Wrong , Dorotea – We’ve Had Enough Pt 2 (flott cover på superkort plate), Milky Wimpshake – Popshaped (Milky skuffer aldri), South Ambulance – South Ambulance (euforisk svenskpop), Geoff Berner – Whiskey Rabbi (frenetisk klezmerpunk). Takk for i år.

I kjølvannet av Infomedium-skutens triste havari sitter vi igjen med et par tekster hvis tiltenkte publiseringsmedium befinner seg på havets bunn. Vi tar derfor en pause fra det vanlige bloggdrøvet, og slipper til journalist, redaktør og blogger Olav Anders Øvrebø:

Olav Anders Øvrebø forlot instituttet i 1993 etter å ha levert hovedfagsoppgave om NRK sin dekning av den første Golfkrigen. Hva husker han herfra? Hva har han drevet med siden? Og har det blitt folk av mannen? For å få svar på disse spørsmålene utførte vi et aldri så lite epost-intervju.

Når studerte du medievitenskap? Fortell gjerne litt om forholdene ved instituttet dengang.

Jeg tok grunnfag i 1988-89 og hovedfag 1990-93. Faget het den gang massekommunikasjon.

Grunnfaget var en stor opptur. Det var adgangsregulert, de slapp bare inn 60 studenter. Det var en svært motivert gjeng og veldig godt miljø. Instituttet bar også preg av en sterk pionerånd, der forskere som Jostein Gripsrud, Martin Eide, Peter Larsen og Anders Johansen preget det nyopprettede faget fra ulike fagtradisjoner og perspektiver. Studiet var også mye mer “påkostet” enn jeg var vant til fra Blindern, det vil si at det var flere forelesninger, og de var tematisk organisert. Det var også en del nyttige praksiskurs innen presse, radio og TV. En del av eksamen var å produsere en videofilm som gruppearbeid. Hovedfag husker jeg mer som hardt, ensomt arbeid med hovedoppgaven…

Alle de du nevner fra dengang er her fremdeles. Vurderte du på noe tidspunkt en karriere innen forskning, for eksempel her på instituttet?

Jeg tenkte nok på det, men ønsket om å arbeide som journalist var hele tiden sterkere. Men jeg får “tilbakefall” med ujevne mellomrom, og fordyper meg da i mer medieanalytiske prosjekter.

Hvorfor valgte du å studere her?

Jeg ville studere mediefaget, og den eneste andre muligheten var i Oslo, der opptaket var et halvår senere. Og så var det artig å prøve seg i en annen by.

Ja, hva husker du fra Bergen som studiested?

Opera, Hulen, bedre vær enn fryktet… Men først og fremst det positive ved at “campus” lå i sentrum, noe som var mye bedre enn ørkenen på Blindern. Universitetet dominerte på en måte byen, samtidig som en slapp følelsen av at universitetet lå utenfor samfunnet. Synes å huske at UiB hadde OK ressurser, men mediefaget var vel prioritert.

Hvordan opplevde du overgangen fra studenttilværelse til yrkesliv?

Glidende og umerkelig. Jeg fikk via instituttet sjansen til en praksismåned i Bergens Tidende, og fikk sommerjobb der etterpå. Så begynte jeg i NTB mens jeg ennå holdt på med hovedoppgaven, og gikk over til fulltidsjobb der da oppgaven (endelig) var levert.

Hva driver du med i dag, og hva annet har du gjort underveis?

Jeg er redaktør i Mandag Morgen, som utgir et “Ukebrev” om politikk og næringsliv. Ellers har jeg jobbet som journalist/redaksjonssjef i NTB, Nettavisen og Netzeitung, og som frilansskribent.

Fortell oss litt om dine faglige interesser.

Tror jeg var en altetende mediefagstudent, men synes å huske at jeg var særlig opptatt av film ved siden av journalistikk. Mediehistorie var også morsomt. Var allerede da sikker på at jeg ville jobbe som journalist. Den store forandringen for min del var selvsagt oppdagelsen av world wide web i 1994-95. Det har jo forandret det meste.

I hvilken grad opplever du studiene dine som relevante for din senere karriere? Hva tenker du om utdannelsen din nå i ettertid, og hva er det viktigste du fikk med deg fra instituttet?

Jeg kunne ha blitt journalist uten å gå der, men er likevel veldig glad for at jeg tok medievitenskap hovedfag. Jeg liker å tro at det har gitt meg et “dobbelt” blikk på mediene, både innenfra som praktiker og utenfra som medieanalytiker/-observatør. Derfor har jeg hele tiden forsøkt å holde mediestoff varmt som mitt spesialfelt. De siste par årene har jeg skrevet mye om blogging, for eksempel, og igjen hatt nytte av den medieteoretiske tankegangen. Når det er sagt, kan det vel tenkes at noen mediefolk har fnyst når de har sett medievitenskap på CVen – det er ennå en del som har et anstrengt forhold til medieforskning. Med urette eller rette, alt ettersom.

I Morgenbladet anklaget nylig Martin Eide Mandag Morgen for å romantisere bloggefenomenet, hvorpå du svarte på kritikken. Nå er ikke jeg medieviter, så jeg uttaler meg på sedvanlig sviktende grunnlag. Men mitt inntrykk er at den rådende mediaskolen, hvis det finnes noen sådan, er best egnet til å analysere tradisjonelle medier. Kun i mindre grad ser man betydningen av og reflekterer over nettfenomener som blogging. Hva er ditt syn på dette?

Jeg har det samme inntrykket, selv om det finnes unntak. Medieforskerne på UiO har vel vært noe mer interesserte enn de på UiB. Jeg tror ikke egentlig det er så mye galt med “mediaskolen”, bare at forskerne har vært mer interessert i presse, film, TV enn i internett. Til dels synes jeg mange forskere har vært mer opptatt av å snakke ned “hype” om nettet enn å utforske hva som er genuint nytt med det. At ingen norske medieforskere blogger selv (jeg har iallfall ikke oppdaget noen) er helt typisk.

I hvilken grad følger du med hva som skjer ved det gamle instituttet ditt? Har du oversikt over hvordan det har gått med ditt “kull”?

Ikke systematisk, men jeg ble kjent med mange på grunnfaget som er blant mine beste venner fremdeles. Det er opptil flere i kullet som jobber i NRK, for eksempel. Det virker som veldig mange jobber i medier i en eller annen funksjon.

Da var vi ved veis ende. Har du eventuelt noe å legge til?

Ad forrige spørsmål: Det er litt synd at instituttet ikke har satset mer på å holde systematisk kontakt med tidligere studenter. Slike alumni-programmer er jeg sikker på kan være til gjensidig nytte for institutt og studenter. For noen år siden arrangerte instituttet seminarer for tidligere hovedfagsstudenter en gang i året, med godt faglig innhold. Det er det dessverre slutt på.

Den 21. november kommer Olav Anders Øvrebø til instituttet for å ha en workshop for journaliststudentene. Skriveriene hans finner du både i Undercurrent og i Mandags Morgen-bloggen Etteretninger.

Bildet er brutalt og uten blygsel stjålet fra herr Stavelin.

I forrige uke gjorde Lars Eirik seg ferdig som student til stormende jubel både fra sensorer og lesesalsplass-naboer. Han har utviklet et samarbeidsverktøy der programmerings-studenter skal dele arbeidet sitt (Java-kode) med hverandre. I analysen av hvordan denne delingen fungerte i praksis identifiserte han ulike kategorier av brukere: “Altruistic”, “receptive-giver”, “selfish” og “unconfident”. Jeg bet meg merke i følgende sitat fra en student i kategorien “selfish”:

One has to weigh learning from others and at the same time not help other students too much because this would heighten the level and make it harder to be one of the best”.

Isolert sett virker utsagnet utspekulert egoistisk. Men det er nå engang sånn at vi studerer for vår egen skyld. Det er viktig å bli “blant de beste” så lenge opptak til høyere grad er adgangsregulert. Og de færreste setter vel pris på at gratispassasjerer forsyner seg glupsk av den kunnskapen de har jobbet hardt for å tilegne seg?

Utsagnet ga meg et aldri så lite deja vu fra tiden på lavere grad. Nesten alle kursene var basert på intensivt gruppearbeid, der vi jobbet dobbel dag i ukesvis fram mot innlevering. Det ble selvfølgelig litt kniving gruppene imellom, og det hendte sågar at de som satt på svaret forsøkte å lede “konkurrentene” i “feil” retning.

Ting kan altså tyde på at dette fremdeles er en del av læringskulturen på informasjonsvitenskap. I så fall bør det vurderes om dette er en fruktbar kultur, og hvorvidt man bør iverksette forebyggende tiltak. I teorien skal et godt læringsmiljø innby til kollaborativt kompetanseløft, ikke til kunnskapsknuging i krokene. Men når det er sagt: Jeg har nok aldri har lært mer på kortere tid enn jeg gjorde under arbeidet med disse gruppene.

Nordmannen er i grunnen ikke så forskjellig. Enten hun er konservativ eller sosialdemokrat er mange av verdiene og målene de samme. Desentralisering (TV2 i Bergen eller ikke), likestilling (kjønnsfordeling i regjeringer og styrer), mangfold og “varme” (koselige småbutikker og kaféer i stedet for kjedelige kjeder) – de fleste later til å være enig i at dette er flotte saker.

Det vi er uenige om er hva som skal til for å nå disse målene. Der venstresidens vidunderkur er kvoteringer og reguleringer, satser høyresiden på at markedets usynlige hånd på magisk vis skal lede oss til drømmesamfunnet.

Nå skulle ikke dette handle om politikk, men om Infomedia, og mitt skarve initiativ angående å etablere en fagpublikasjon. De aller fleste her oppe vil nok være enige om at denne typen nettsted er noe vi trenger. Både av grunner jeg tidligere har nevnt, og fordi det er viktig å profilere instituttet utad – i forhold til næringsliv/mulige framtidige arbeidsgivere, såvel som i forhold til potensielle framtidige studenter.

Hva skal så til for å få til dette – privat initiativ eller “statlig styring”?

Det er det ikke godt å svare på, men mitt free enterprise-eksperiment ble i alle fall en fiasko, dessverre. Jeg har nemlig sett meg nødt til å gi opp prosjektet. Både fordi det har vist seg å ta mye mer tid enn forventet, og fordi det har vært vanskelig å rekruttere et tilstrekkelig antall skribenter.

Uten at jeg skal legge skylda over på studentene våre – når sant skal sies har jeg jo bare vært i kontakt med et fåtall av dem. Nøkkelen til havariet er sannsynligvis snarere å finne i mine labre evner som gründer og koordinator. Smører jeg litt tjukt på er jeg en “ideolog” og “visjonær”, ikke “leder” eller “eksekutør”. Jeg gir meg imidlertid ikke helt før jeg har fått spent ballen over til instituttet:

Blomsterenga er ledelsens ord for den himmelske beitemark som forhåpentligvis skal vokse fram mellom informasjonsvitenskap og medievitenskap. Og den ultimate blomstereng-applikasjon må jo være et prosjekt der kurs fra begge sider samarbeider: Infostudentene designer og lager system, journaliststudentene (og gjerne TV-produksjonsstudentene) produserer innhold. Infostudentene får endelig prakis med en ekte case, journalistene får hands-on erfaring med sitt yrke. Så gjenstår det å se hvor fruktbar grobunnen er.

Det er snodig hvordan selv ikke de deler av media som er født online, klarer å utnytte seg skikkelig av nettets særegne kvaliteter.

Tor Andre irriterer seg over at ITavisen ikke retter faktafeil i en artikkel, selv om leserne har brukt kommentarfeltet til å korrigere. Jorunn Danielsen forteller om en artikkel bygget på følgende “utsagn” fra Wikipedia-grunnlegger Jimmy Wales: “Wikipedia er søppel”. Ord som mannen selvfølgelig aldri har tatt i sin munn, men litt usannheter må man vel regne med når journalisten ikke leser den utenlandske kilden skikkelig.

Det er en kjensgjerning at pressen er glad i å utveksle saker, og i forgårs dukket følgelig Wikipedia-våset opp i Dagbladet. Dagbladet har visst også fått for seg at “…hele konseptet bygger på en programvare, Wiki, utviket i sin tid av Microsoft.” Sistnevnte utsagn medfører så lite riktighet at open source/linux-guru Rune B. sannsynligvis skummet rundt kjeften av sinne da han mailet en rettelse til journalisten. Uten at artikkelen har blitt særlig rettere av det.

Kanskje Dagbladet.no kunne hatt godt av å åpne for litt wiki-teknologi selv?

Du har lest det før. Du har lest det så ofte at jeg ikke trenger å finne fram linker. Ja, du har sågar antageligvis skrevet det:

“Blogger er stort sett dårlige”.
“Folk flest har ikke noe interessant å komme med”.
“Det er så mye søppel på nett”.
“Det lille av verdi drukner i spam”.

Og så videre. Disse mantraene gjentas ofte nok til at vi nesten tror det er sant. Og etter å ha lest en gjennomsnittelig Dagblad-blogg-tråd, eller sett resultatene av en Holmgang-avstemning – hvem kan klandre oss for å ha en randfull mugge skepsis på menneskehetens vegne?

Verden er dog mer komplisert enn som så. Og internett-skeptikerne tar feil. Deres argumentasjon mot det åpne internett er todelt:

All complex ecosystems have parasites, påpeker Cory Doctorow. Skal man gi opp, eller å forsøke å takle utfordringen? Min stemme går til sistnevnte alternativ.

Ah, denne er tricky nok til at den bør dveles lengre ved. I det siste har det vært endel debatt omkring en web 2.0-kritisk artikkel av Nicholas Carr, og han skal vi ta med en uttalelse eller to fra:

Implicit in the ecstatic visions of Web 2.0 is the hegemony of the amateur. I for one can’t imagine anything more frightening.

For meg er mye av nettes verdi tuftet nettopp på summen av innsatsen til alle disse frivillige – amatørene om du vil. Enten vi snakker blogger, Wikipedia, spillmodder, P2P, IRC, diverse forum, open source-bevegelsen. Ofte brukes ordet amatør som synonym til “ukyndig klovn”, men det kan like gjerne bety noe sånt som “en som dyrker noe ut fra interesse snarere enn økonomisk motivasjon”. Hegemoni eller ikke, det bør være plass til alle.

I Wired News legger Carr til: “A lot of participatory media is mediocre”. Hvorpå Joshua Porter svarer:

Carr’s elitism distracts from the main ideal of participatory media: to make everyone part of the conversation. As democracy is to politics participatory media is to the Web.

Nettopp. Noe av det flotteste med weben er at “alle” kan være med. Og:

The “mediocre” argument really gets me going, though, because it’s anti-people. People are messy, illogical, and mediocre, and that’s beautiful. Damn beautiful.

Amen. Jeg er utrolig lei den nedlatende holdningen til folk flest* som mange legger for dagen. Det er masse på web som har verdi selv om det ikke nødvendigvis er så “bra”. Mennesker flest er bra folk. Og alt er ikke ment på alle.

Godeste Tim O’Reilly peker på at Carrs argumentasjon er ensporet:

Carr focuses his argument against “collective intelligence” almost entirely on Wikipedia, ignoring all of the other examples described in my What is Web 2.0? article.

Jepp, det gamle Wikipedia-argumentet. Kun et “ånkli” leksikon duger, må vite. Hvem var det forresten som fant på at man man bare skal benytte seg av én kilde når man skal lære om noe? De fleste Wikipedia-artikler som er lengre enn et par linjer inneholder relevante eksterne linker. Hvor mange sånne linker finner du i Britannica eller i Store Norske?

Vi avslutter denne sitatfesten med å la O’Reilly avsløre en aldri så liten ironi i det hele:

What’s more, Carr’s article demonstrates the utility of Web 2.0 even as it denigrates the idea, displaying trackbacks from all over the web, and a rich tapestry of comments from readers. I’m writing this piece here, knowing that it will also be reflected automatically into the feedback on Carr’s article. How remarkable would that have been only a few years ago, and how mundane today?

At det finnes mye dårlig og uinteressant der ute? Selvfølgelig. Det bør denne bloggen ettertrykkelig ha bevist. Men da er det opp til f.eks informasjonsvitere og søkemotormekkere å finne måter å skille klinten fra hveten på. Og et kaotisk internett til tross, så langt har man lyktes relativt godt. Det er ikke vanskelig å finne flere interessante ressurser enn man noengang har sjansen til å rekke over. Dersom eliten synes en lett modifisert maktfordeling er så forskrekkelig, får de finne en måte å slå tilbake på. For de er vel smarte nok til å få til det?

*Joda, jeg er klar over at folk flest på nett ikke er folk flest.