Et rom uten utsikt
Av og til nevner de navnet “TV2” på NRK, og “NRK” på TV2. En tilsynelatende ubetydelig detalj, men for meg som seer representerer denne benevningen noe mer. Den gir meg et slags naivt glimt av kapitalismen som menneskelig og ikke bare profittorientert. Det å navngi er å respektere, det å navngi en konkurrent er å anerkjenne at forbrukeren har muligheten og er intelligent nok til å velge, selv om det kan innebære å velge bort. Sånt signaliserer storhet – selv om det er kalkulert.
Når den sosiale nettverkstjenesten MySpace bestemmer seg for å hindre brukerne å linke til diverse andre tjenester, er det det motsatte inntrykket man får. Ved å late som “konkurrentene” ikke finnes framstår MySpace som usympatisk og smålig. Og samtidig som de på denne måten markerer systemet som “sitt”, gjøres det eksplisitt for brukeren at dette ikke egentlig er “my space”.
Forsvarere av MySpace hevder at det ikke handler om sensur, men om deres råderett over sitt eget system. Og selvfølgelig har de retten på sin side. Akkurat som jeg har rett til å peke og le dersom jeg ser en handikappet på gaten, eller at norske aviser har rett til å trykke “blasfemiske” bilder av islamske profeter. Men ingen av delene er nødvendigvis det rette å gjøre.
Denne bloggen består egentlig ikke av “ett sted”, men av ulike innholdsstrømmer (Flickr, MT, del.icio.us) som av bekvemmelighetshensyn kombineres til ett uttrykk. Innhold herfra tappes automatisk over på feeds så det kan reproduseres for eksempel i feedlesere eller på Infomedia-planeten. Bloggsystemer var tidlig ute med det som har vært de siste par årenes trend på nett: Åpning for integrasjon mellom webtjenester. Åpne API og dataformater gir oss fordeler som muligheten til å kombinere tjenester, slippe å være avhengig av leverandørens grensesnitt, og ikke minst: Det er enklere å ta med vårt innhold og vår “identitet” mellom ulike tjenester. På den måten er vi mindre sårbare for kommersielle leverandørers forgjengelige natur. Vi er der ikke helt ennå, det er fremdeles flust av sperringer og hindre, men utviklingen går mot at “våre” data faktisk blir så våre at vi kan bruke de som vi vil.
I lys av dette kan MySpace-tankegangen virke gammeldags (deres suksess med utdaterte designprinsipper har allerede forundret). Men MySpace er verdens syvende mest populære engelskspråklige nettsted (ifølge Alexa), og er følgelig ikke like avhengig av å framstå som åpen og sympatisk som gjennomsnitts-web 2.0-oppstarten vil være. De siste 20 årenes datahistorie har vel lært oss ett og annet om hvordan markedslederen kan tillate seg å spille med egne regler.
februar 1st, 2006 at 19:16
Jeg lærer mye av å følge med på bloggen din. Her er et spørsmål i hensikt å lære mer, for deretter å lære bort mer. Jeg holder på med et prosjekt i en førsteklasse på videregående skole. De blogger. De har spurt om de kan få lære noe “kuult om blogging”. Jeg er litt lost. Jeg har vist dem bloglines, og prøver å få dem til å abonnere på hverandres blogger. Hva annet “kuult” kan jeg vise dem om blogging? Hvorfor er blogging kuult? Du er vel det nærmeste vi kommer en blogge-gud på instituttet, (smiske smiske) så jeg henvender meg til deg (blunke blunke). Noen tips?
februar 6th, 2006 at 15:59
Beklager litt tregt svar her, men jeg må innrømme at jeg ikke helt vet hva jeg skal svare på dette. Jeg vet ikke helt hva prosjektet ditt går ut på, er det “tvangsblogging”, hvordan er det integrert i undervisningen, hva slags bloggsystem benyttes?
“Hva er kult med blogging” minner meg litt om min mors “hva er så spesielt med internett?”-spørsmål fra noen år tilbake. Det er en publiseringsform og et nettverk og det å få noe ut av det fordrer at man har interesser man ønsker å utforske eller har noe man har lyst til og er komfortabel med å uttrykke “offentlig”. Det blir ikke kult sånn uten videre.
Og blogging er ikke nødvendigvis for alle. Da jeg startet, var det som en del av et kurs der studentene ble bedt om å blogge (hvordan dette forløp seg ble senere evaluert i en hovedoppgave). Det skal vel innrømmes at det var få av oss som fattet særlig interesse for dette, men i tiden som har gått har blogging blitt et stort fenomen, så ting kan jo ha forandret seg siden sist.
Det kan sikkert være vanskelig å motivere seg som en ny blogger. Bloggposter flest får ikke kommentarer, dermed mangler den feedbacken som gjør det til noe mer enn en monolog. Det blir morsommere så snart det blir synlig at man er en del av et nettverk, så å inspirere til linking og kommentarer er ikke dumt. Når du kommenterer de bør du linke til din egen blogg – uten linker, intet nettverk. Du kan jo tipse dem om å “pinge” Bloggrevyen, Blokkarkivet, eller lignende tjenester dersom de har skrevet noe de er fornøyd med og ønsker respons på.. Ellers kan du jo snoke litt i blogglitteraturen som du sikkert allerede har gjort, det er mange “blogghistorier” der ute..
“Memer” (som den boksaken du fylte ut) er jo den digitale utgaven av skjemaene vi fylte ut i våre ungdommelige skoledagbøker, man skal vel ikke se bort fra at de kan ha sansen for det konseptet.
februar 6th, 2006 at 20:33
takker for tipsen, memer tror jeg de kan like