Forleden dag åpnet Oslos nye T-banering, til begeistring for både noen og enhver i hovedstaden. Men ikke alle er like fornøyd. I Aftenposten uttaler alfa-urbanist og Oslo-aktivist Erling Fossen seg i sedvanlig “omvendt” stil, han er kritisk til at det er brukt ressurser på å utsmykke de nye stasjonene. Helst skulle de vært like slitte og stygge som den på Romsås (med slike kriterier burde han vel heller ha valgt Tveita som ideal, men la gå). Jeg sakser fra artikkelen:

T-banen skal først og fremst være funksjonell. Hele hensikten med å reise er å komme seg fra a til b. Hva som skjer underveis er helt uvesentlig.

Først og fremst er ikke det samme som først og sist. Det skader ikke å forsøke å avkjipifisere turen fra a til b. Estetikk og hverdagsopplevelser er ikke unødig jåleri, det har med livskvalitet å gjøre. Og mentalhelse.

De gamle T-banestasjonene fremstår som ikke-steder, og hele T-banesystemet symboliserer i det hele tatt alt det som gjør Oslo til et sted jeg ikke ønsker å leve: Storbyens grimhet, det mørke, kalde og utrivelige, det stressende og ubekvemme. Samlebåndstilværelsen, den sterkestes rett, det forlatte ansvaret. For med funksjonalisme alene bygger man livsløpsmaskiner, ikke levesteder. Tilbake til Fossen:

Det hjelper ikke med blå farge på veggene. Folk får klaustrofobi av å bevege seg under jorden likevel.

Hvilket minner meg på Lærdalstunellen, som med sine nærmere tre mil egentlig er en i overkant lang strekning å kjøre inne i et fjell. Men med de opplyste (og ja, blåfargede) hallene underveis, brytes monotonien. Det hjelper for meg, og det hjelper nok veldig mange andre. Til slutt:

Jeg blir litt nervøs hvis vektlegging av estetikk og arkitektur skal gå på bekostning av funksjonalitet.

Bekostning og bekostning. Aftenposten skriver:

1,4 milliarder kroner har hele T-baneringen kostet. (…) Bare utsmykkingen på de tre nye stasjonene har kostet 6,5 millioner kroner.

6,5 millioner av 1,4 milliarder? Ikke rare bekostningen, gitt.

(Søsterpost: Metronom magi.)

Digitaliteten skal altså bort fra øyeinntørkende skjermer og ut i mer eller mindre frisk luft. Noe kunstnere og andre kreative sjeler vet å benytte seg av.

Bildet viser et veianlegg et sted i Nederland, der noen har brukt to rundkjøringer til å lage en fantastisk landingsplass for UFOer. Google Sightseeing forklarer:

The tower at the centre of the western roundabout will change colour when the traffic intensity on the roads is low, signalling to alien craft that now is a good time to land (presumably one or two cars getting squished by a spacecraft is a worthwhile sacrifice).

Blue lights will then illuminate the 300m stretch of road to the eastern roundabout, where the landing pad is clearly marked with a big “U” (for UFO of course).

(Via Information Aesthetics.)

Electroland er en gruppe som gjør diverse lekne elektrokunstinstallasjoner i offentlige rom, ofte bruker de lys og farger for å lage forbindelser mellom mennesker som befinner seg i nærheten av hverandre.

Dette er the Southern California Institute of Architecture, der fargede lys danner mønstre gjennom en 180 meter lang rekke med vinduer. “Patterns are controlled by cellphone by any caller from any location, raising issues concerning private interaction and control of public spaces.”

Flere eksempler på elektroniske gatekrumspring:

• Interactive Architecture dot Org byr på en mengde prosjekter av denne typen. De fleste eksisterer riktignok kun på tegnebrettet, og de kan være vanskelig å “få tak” på.
• Graffiti Research Lab utfører på sin side elektronisk street art, blant annet i form av såkalte LED throwies.
• Blinkenlights er et tysk prosjekt der man gjorde en høyhusdasade om til en enorm skjerm, der vinduene fungerte som piksler i billedflaten. Ved hjelp av mobilen kunne folk spille Pong, og skjermen viste også små filmer sendt inn av publikum.
• På et universitet i Nederland benyttet man samme idé da man lagde verdens største Tetris-display, spillbart via internett (YouTube har forøvrig et klipp fra verdens nest største).

Hva med vårt kjære Bergen? Her skorter det foreløpig på denne typen “klikkbare” installasjoner. Det var riktignok planer om å gjøre Lysdansen på Ulriken interaktiv ved hjelp av SMS, men dette har det ikke blitt noe av.

Omtrent her er det Bergen rådhus kommer inn i bildet. Alle i byen er jo enige om at vi har et begredelig rådhus. Det vil si, alle med unntak av enkelte arkitekter og intellektuelle hipsters som mener at dette må være flotte saker, siden arkitekt Erling Viksjø var inspirert av selveste Le Corbusier, alle drabantbyers far og mannen som så på hus som bomaskiner og byer som livsløpsfabrikker.

Rådhuset kunne kanskje passert som tilholdssted for et lavstatus-departement i Brasilia - i Bergen hører det ikke hjemme. Men når det først står der, må det da kunne brukes til noe?

La det bli lys. Med kreativ kabling og pertentlig programmering forandres fasaden til en skjerm (med opp til 13 ganger 13 pikslers oppløsning) som kan brukes til så mangt. Eksempelvis trenger NHH-studentene idéer til sine årlige rekordforsøk. Byen huser nok geeks, kunstnere og spillentusiaster til at Rådhusskjermen bør kunne la seg gjennomføre uten for mye knussel. PR-hungrige politikere bør være mer enn velvillige. Iverksett operasjon Klikkbar offentlighet!

Oppdatering, september: Jeg glemte lydinstallsjonen på Bygg for biologiske basalfag (BBB) på Haukeland. Mer om dette og andre prosjekter i publikasjonen Elektronisk kunst i det offentlige rom.

Metro Bits presenterer t-banesystemer og stasjoner som utmerker seg gjennom arkitektonisk utforming eller kunstnerisk utsmykning. Sjekk for eksempel Tasjkent, Wien og Stockholm.

At Oslo ikke er representert kommer vel neppe som noe sjokk, men også her hjemme har man omsider blitt mer bevisst på det estetiske - Nydalen er ikke verst, og den planlagte Homansbyen stasjon er visstnok tegnet av Sverre Fehn.

Metro Bits presenterer også andre sider av undergrunnen. Blant annet får vi en oversikt over de ulike systemenes logoer samt deres “dørene lukkes”-meldinger - selv glemmer jeg aldri Prahas variant .

Bergens Tidende hadde tidligere i år en fornøyelig artikkel (som ikke finnes på nett) der et panel uttalte seg om bergenske luftslott. Prosjekter som fjellvåkskulpturer på Ulriken og skyskrapere på Bryggen vakte munterhet i forsamlingen, men da spørsmålet om vår tids viktige bidrag til bybildet kom opp ble det stille. Betegnende stille, for spennende bygg fra nyere tid er nærmest ikke-eksisterende. Det sier noe når standardeksempelet er Grieghallen, en snart 30 år gammel rustholk hvis enorme betongklump på taket gir Bygarasjen kamp i den prestisjetunge konkurransen “styggeste struktur synlig fra Fløyen“.

At Bergen er såpass flott kan vi først og fremst takke diverse isbreer og forfedre for. Vår egen tids viktigste bidrag til bybildet er ikke hussnekring, men vedlikehold og opprustning av plasser, torg og smågater. Måten kommunen har forskjønnet deler av byen med brostein, trapper og smijernsgjerder er imponerende, og sannsynligvis et uttrykk for en økt bevisstgjøring på behovet av trivelige og harmoniske omgivelser.

Men den nyere arkitekturen har altså skuffende lite å på by på. Det er ikke nødvendigvis stygt, men det er anonymt og sjelløst og kjedelig. Vi kan koden nå - gul murstein, små verandaer bak gitter, vinduer brutt opp av hvite plastikkaktige sprosser, og nederst en høy åpning med bæresøyler. Og apropos disse: Den som har vært i Bologna har mest sannsynlig latt seg imponere over arkadene som overalt binder sammen hus og gate. Disse ble bygget ut fra sosiale hensyn - her skulle det møtes og samtales uten sjenanse fra regn eller stekende sol. Om bergensarkitektene arbeider ut fra denne type sosiale omtanke er usikkert, men resultatet er uansettl ikke særlig imponerende.

Og disse luftslottene? De fleste av dem skal vi selvfølgelig prise oss lykkelig for at vi slapp. Men kanskje er den manglende realiseringen av mer ambisiøse prosjekter karakteristisk for en by som sender nesten alle sine nyutdannede østover og som kan se ut til å tape terreng til mer dynamiske byer som Stavanger.

Planene er der riktignok ennå. I helgen kunne vi lese om Lungegårdshøyden, et spennende prosjekt med ambisjoner om å ta en død del av byen tilbake. Kunsthøgskolens friske planer ser faktisk ut til å bli noe av, Snøhettas utkast til ny skole ser riktig så spenstig ut.

Og lever vi lenge nok kan det jo være at vi får oppleve bybanen og nye Brann Stadion også.

BT melder at det er Bergens tur til å forsøples av reklamen til JCDecaux og Clear Channel. Storartet. Mer reklame må jo være det vi trenger nå. Hvis vi gir kidsen én vegg til å spraye grafittien sin, må det vel være greit at de rike får bruke resten av byen til å henge opp skrytet sitt? Skål for en levende by.

Nød kan lære naken kvinne å selge kropp, og selv om det her ikke er snakk om verken nød eller kvinne i ordenes virkelige forstand, så står Bergen overfor nok av utfordringer. Så denne saken har flere sider.

Det er nemlig ikke bare upraktiske og prangende boards av typen som står på tvers av fortauet som venter oss, det skal også reises mengder av nye busskur. De som reiser kollektivt her i byen vil vite at det trengs. Og det er virkelig på høy tid at de gamle og avskyelige betongskurene det fortsatt står endel av rundt omkring forsvinner for godt.

I dette leskuret i Inndalsveien er det tilsynelatende en benk, men la deg ikke lure: Den er ikke til å sitte på. I hvert fall ikke hvis du vil nå bussen, for siden bussjåføren ikke kan se inn i skuret, og den som sitter i skuret ikke ser bussen tidsnok, kjører den bare forbi (da jeg nylig var på Spelhaugen for å ta teoriprøven så jeg en slags løsning på dette).

De nye og relativt lekre leskurene som er utplassert i indre Oslo by er det nettopp JCDecaux som står bak. Og reklame eller ikke, rent estetisk kan det kan knapt bli verre enn nå. Så spørs det om form stiller såpass langt foran innhold at det er greit å selge både bykropp og sjel på denne måten.

Det må innrømmes at jeg er ikke jeg den som handler mest på nett, men ett og annet innkjøp blir det. Det er noe eget ved denne formen for handel- det å ikke ha helt kontroll på når bestilte varer ankommer gir en “postkassespenning” man ellers bare opplever dersom man skulle få et anfall av optimisme i forbindelse med jobbsøknader.

Siste godbit i posten er et verk av dimensjoner: The Phaidon Atlas of Contemporary World Architecture er med sine ni kilo såpass omfangsrik at akustikken i rommet endres og diverse trådløsforbindelser får problemer når man åpner den. Litt uhåndterlig er boken altså, men får man først til en ok stilling vanker det belønning i form av tusenvis av gode bilder av flotte prosjekter som The Falkirk Wheel i Skottland eller The Great Court i London. Alle presenterte bygg er fra 1998 eller senere og i det store (og eurosentriske) utvalget er det nok av visuelt bruspulver også for de av oss som synes det meste som har blitt bygget de siste 50 årene har vært enten stygt eller middelmådig.

BT kan melde at Jonsvollskvartalet gråter, og så sannelig renner det ikke tårer i diverse farger ned de gamle og slitte fasadene. Rivingen er begynt nå. Muligens til glede for byens bilister som får en splitter ny parkeringsplass nesten et steinkast nærmere byen enn Klostergarasjen. Takken bør de rette til politikerne, men også til den initiativrike huseieren. Vordende spekulantspirer - dersom slike finnes blant leserne - bør notere seg følgende slue plan:

1. Kjøp opp en masse gamle flotte bygninger, gjerne hele kvartal 2. La husene forfalle i årevis, såpass lenge at kommunen går med på riving for å bli kvitt de. 3. Bruk tomten til noe mer lukrativt enn utleievirksomhet. Voila!

Edit: BT har mer.