Det var tilløp til kollektivt hakeslepp i byens aviskiosker i dag. Hele forsiden viet til Brann?

Det er selvfølgelig snakk om en Bergensspesifikk variant, på den ordinære forsiden er ikke Brann med i det hele tatt. Spesielt er det likevel, jeg tror det er første gang jeg ser en riksavis komme i en regionstilpasset utgave. Om det selger? Jeg lot meg i hvert fall lure…

Digitaliteten skal altså bort fra øyeinntørkende skjermer og ut i mer eller mindre frisk luft. Noe kunstnere og andre kreative sjeler vet å benytte seg av.

Bildet viser et veianlegg et sted i Nederland, der noen har brukt to rundkjøringer til å lage en fantastisk landingsplass for UFOer. Google Sightseeing forklarer:

The tower at the centre of the western roundabout will change colour when the traffic intensity on the roads is low, signalling to alien craft that now is a good time to land (presumably one or two cars getting squished by a spacecraft is a worthwhile sacrifice).

Blue lights will then illuminate the 300m stretch of road to the eastern roundabout, where the landing pad is clearly marked with a big “U” (for UFO of course).

(Via Information Aesthetics.)

Electroland er en gruppe som gjør diverse lekne elektrokunstinstallasjoner i offentlige rom, ofte bruker de lys og farger for å lage forbindelser mellom mennesker som befinner seg i nærheten av hverandre.

Dette er the Southern California Institute of Architecture, der fargede lys danner mønstre gjennom en 180 meter lang rekke med vinduer. “Patterns are controlled by cellphone by any caller from any location, raising issues concerning private interaction and control of public spaces.”

Flere eksempler på elektroniske gatekrumspring:

• Interactive Architecture dot Org byr på en mengde prosjekter av denne typen. De fleste eksisterer riktignok kun på tegnebrettet, og de kan være vanskelig å “få tak” på.
• Graffiti Research Lab utfører på sin side elektronisk street art, blant annet i form av såkalte LED throwies.
• Blinkenlights er et tysk prosjekt der man gjorde en høyhusdasade om til en enorm skjerm, der vinduene fungerte som piksler i billedflaten. Ved hjelp av mobilen kunne folk spille Pong, og skjermen viste også små filmer sendt inn av publikum.
• På et universitet i Nederland benyttet man samme idé da man lagde verdens største Tetris-display, spillbart via internett (YouTube har forøvrig et klipp fra verdens nest største).

Hva med vårt kjære Bergen? Her skorter det foreløpig på denne typen “klikkbare” installasjoner. Det var riktignok planer om å gjøre Lysdansen på Ulriken interaktiv ved hjelp av SMS, men dette har det ikke blitt noe av.

Omtrent her er det Bergen rådhus kommer inn i bildet. Alle i byen er jo enige om at vi har et begredelig rådhus. Det vil si, alle med unntak av enkelte arkitekter og intellektuelle hipsters som mener at dette må være flotte saker, siden arkitekt Erling Viksjø var inspirert av selveste Le Corbusier, alle drabantbyers far og mannen som så på hus som bomaskiner og byer som livsløpsfabrikker.

Rådhuset kunne kanskje passert som tilholdssted for et lavstatus-departement i Brasilia - i Bergen hører det ikke hjemme. Men når det først står der, må det da kunne brukes til noe?

La det bli lys. Med kreativ kabling og pertentlig programmering forandres fasaden til en skjerm (med opp til 13 ganger 13 pikslers oppløsning) som kan brukes til så mangt. Eksempelvis trenger NHH-studentene idéer til sine årlige rekordforsøk. Byen huser nok geeks, kunstnere og spillentusiaster til at Rådhusskjermen bør kunne la seg gjennomføre uten for mye knussel. PR-hungrige politikere bør være mer enn velvillige. Iverksett operasjon Klikkbar offentlighet!

Oppdatering, september: Jeg glemte lydinstallsjonen på Bygg for biologiske basalfag (BBB) på Haukeland. Mer om dette og andre prosjekter i publikasjonen Elektronisk kunst i det offentlige rom.

Kodene er blant de tingene jeg liker ved flyplasser. Mens hovedstadens FBU og OSL er logiske nok, TRD, CPH og LHR likeså, er det noe snodig med Fleslands BGO - hvor i all verden kommer O-en fra?

Mest sannsynlig er den tilfeldig valgt. Wikipedia kan avsløre at de kjente bagasjelapp-kodene deles ut av International Air Transport Association, og at en slik kode ikke nødvendigvis er unik, siden den bare inneholder tre bokstaver. Derfor benytter de som styrer med internasjonal lufttrafikk heller en egen firebokstavskode. Dette til informasjon.

Alle har noe vi er gode på, og andre ting vi er mindre gode på. Jeg for eksempel, er god til å finne feil i grensesnitt. Til å se hva som kan gjøres bedre. God til å lese websider. God til å fatte interesse for ting. Og ikke så verst til å lese mennesker og sosiale mønstre. Men det er mye jeg er dårlig til også. Regning og IQ-logikk, praktisk arbeid, skrive hovedfagsoppgaver, det å ta avgjørelser, få ting gjort. Og kunst. Ikke minst kunst.

Helst ville jeg vært en kunstner

Jeg kunne godt tenke meg å være en sånn som installerer diverse finurligheter rundt omkring i byen, ikke kunst med noe særlig dybde å snakke om altså, men noe som er underfundig nok til at folk stopper opp og lurer på hva i all Bergen dette er for noe. Og det skal gjerne være mulighet for en eller annen form for respons. Kollaborativ selvlagende kunst, sånt kan en informasjonsviter like. Men det er forskjell på teori og praksis. Stor forskjell skal det vise seg.

Jeg har forsøkt tre ganger

For to år siden leste jeg om et prosjekt der små lapper med fragmenter av historier henges opp på vegger og lyktestolper rundt i verden, for så å fotograferes og vises på nett. Implementation het det, og jeg fikk lyst til å implementere min egen variant, en der folk tar bilde av et sted som er typisk for der de bor, bytter det med et tilsvarende bilde fra et annet sted i verden, får den de byttet med til å ta bilde av det første bildet i sine omgivelser, og sende det tilbake så det kan henges opp. Og omvendt.

Det er med andre ord litt vanskelig å forklare

Jeg tror ikke det var noen som skjønte logikken bak planen, men det gjorde ikke noe, for når det var ferdig ville bildene tale for seg. Jeg engasjerte en håndfull interesserte i Chile, Sverige, Spania og Tyskland, og begynte å lage en webside for prosjektet. Det kom ikke lenger enn dit - typisk ubesluttsomhet gjorde at jeg aldri klarte å komme opp med det bildet som best representerte Bergen.

Neste gang var det lapper

I fjor eller året før dukket det opp lapper på noen av universitetes jentetoaletter, de var klistret fast på speilet. “Du veit ikkje kor vakker du er” og lignende gladmeldinger lyste visstnok mot jentene. Som en slags spøkefull kommentar til dette lagde jeg noen lapper selv: “Du ser ikke ut i måneskinn” var budskapet jeg sirlig klippet ut og gjorde klar til å henge opp på diverse herretoaletter. Men etter å ha tatt en kort runde fikk jeg dårlig samvittighet, kanskje det ville bli oppfattet som et hån, jeg ga i hvert fall opp.

Det er nok ikke dette som er mitt kall

I går fant jeg igjen en side jeg har vært innom før. Det dreier seg om et prosjekt der man klistrer opp snakkebobler på reklameboards, tomme snakkebobler, så forbipasserende kan komme med en eller annen kommentar. Hensikten er å “reclaim the public space” som annonsørene har tatt fra oss, gi folket en kanal der de kan snakke tilbake, komme med kritikk, vittigheter, eller i det minste vulgariteter. God idé, tenkte jeg, dette må prøves. Jeg fant en oppskrift på lim, det gjaldt visst å koke sammen en blanding av mel og vann, og de andre som var innom studentkjøkkenet den kvelden lurte nok på hva denne karen skulle ha til kvelds, det så jo ikke videre fristende ut. Da jeg senere traff en venn og fortalte om limet lo han og fortalte at denne oppskriften ikke ville fungere som annet enn barnelim, og det var nok mye rett i det. Det var i hvert fall ikke mye tak i dette limet. Butikkene var stengt, så det var ikke mulig å få has på noe skikkelig lim, men jeg ga ikke opp. Jeg klippet ut en masse snakkebobler og ventet spent på midnatt så jeg kunne luske ut for å klistre opp boblene noenlunde uforstyrret. Det er jo ikke lov å henge opp snakkebobler på offentlig sted, med mindre man har betalt for det.

Jeg var ikke helt sikker på nøyaktig hvor disse reklameboardsene befant seg, så jeg måtte rundt i byen på leting.

Jeg fant reklamer bak vinduer og plastikk

Nå kan jeg ikke fordra stygg grafitti og annen tilgrising av offentlige områder, så det skulle tatt seg ut om jeg skulle bedrevet dette selv. Jeg holder meg til snill vandalisme må vite, derfor måtte derfor lokalisere reklamer med overflate av papir, de er jo så enkle å bytte ut likevel. Den type boards viste seg imidlertid å være svært vanskelig å finne, faktisk fant jeg ikke en eneste én.

So much for samfunnskritikk

Med mindre man er kjapp og modig nok til å klistre på busser, eller veldig høy så man når opp til de svære plakatene som henger på vegger langs innfartsårene, er det få steder å henge opp snakkebobler i Bergen. Kanskje er det alt regnet som gjør at man ikke kan ha papirreklameboards. Eller kanskje de måtte slutte med det på grunn av stadige problemer med liming av bobler og annen ugagn. Uansett viser det seg altså at vi egentlig har en relativt reklamefri by. (Selv plast-og glassreklamene er det ikke så mange av.) Det er jo ikke dårlig bare det.

Lånte fjær

I dette innlegget har jeg forsøksvis tjuvlånt Fr. Martinsen-stilen, en ganske fin stil for blogging. Men neste gang er jeg nok meg selv igjen. Det er greiest å holde seg til noe man kan.

Alléhjørnet er en gammel butikk. Så gammel at den skriver navnet sitt med ö, og så gammel at den legges ned til fordel for en storkiosk. For oss som av og til sitter sent på lesesal er det selvfølgelig praktisk å få et halvt minutt til nærmeste 7-11 (i stedet for to), men nedleggelsen har også andre konsekvenser. Den siste halvtimen av Sånn er livet på P2 i dag handlet om nettopp dette, og bød på diverse refleksjoner rundt kjedeliggjøringen av byrom (sendingen er tilgjengelig fra arkivet i tre uker).

In somewhat related news melder BT at to av tre bergensere vil ha folkeavstemning om bybanen. The wisdom of the crowds er ikke alltid like mye verdt - heldigvis har vi et system som lar politikere foreta også upopulære avgjørelser.

Glem det pretensiøse oppsettet og den mer eller mindre engelske teksten. Det er bildene som er poenget med den nystartede og lite modemvennlige bloggen Being Bergen. Første (og mye mulig siste) kapittel i denne sagaen tar for seg mitt eget nabolag: Møhlenpris. Vel bekomme.

For en tid siden fortalte Lars O. om en Salon-artikkel som tar for seg ny og radikal trafikkteori. Enkelte hevder nemlig at trafikken vil flyte tryggere og bedre så snart vi fjerner tullball som trafikkregler og fortau og overlater til trafikantene å forhandle fram løsninger for fornuftig sameksistens. Tilstedeværelse i situasjonen, skjønn, medmenneskelighet, framfor blind, byråkratisk maskinkjøring.

Spennende tanker (i hvert fall for en som allerede har strøket to oppkjøringer takket være nettopp disse utspekulerte trafikkreglene). Selv om artikkelforfatterens anekdotiske skildringer av hvor bra trafikalt anarki ser ut til å fungere et sted i Østen neppe veier så tungt i forhold til Asias beksvarte ulykkesstatistikker.

Og uten at byens innbyggere er klar over det, testes teoriene ut i en liten del av Bergen kalt Nygårdshøyden. Den løse snippen hos både fotgjengere og bilister er nemlig noe av det som gjør Høyden til et såpass behagelig sted å være. Jovisst er det fortau og fotgjengeroverganger, men de er der til pynt, ikke for å regulere ferdsel. I hvert fall har man så lenge jeg kan huske kunnet valse fritt i disse gatene. Deilig. Også bilistene vet å ta seg til rette: De “nye” sperringene borte ved Studentkontoret forseres uten blygsel:

Og i Olaf Ryes vei ned mot Møhlenpris er det kun pyser som bryr seg om innkjøring forbudt-skiltene:

Bergens Tidende hadde tidligere i år en fornøyelig artikkel (som ikke finnes på nett) der et panel uttalte seg om bergenske luftslott. Prosjekter som fjellvåkskulpturer på Ulriken og skyskrapere på Bryggen vakte munterhet i forsamlingen, men da spørsmålet om vår tids viktige bidrag til bybildet kom opp ble det stille. Betegnende stille, for spennende bygg fra nyere tid er nærmest ikke-eksisterende. Det sier noe når standardeksempelet er Grieghallen, en snart 30 år gammel rustholk hvis enorme betongklump på taket gir Bygarasjen kamp i den prestisjetunge konkurransen “styggeste struktur synlig fra Fløyen“.

At Bergen er såpass flott kan vi først og fremst takke diverse isbreer og forfedre for. Vår egen tids viktigste bidrag til bybildet er ikke hussnekring, men vedlikehold og opprustning av plasser, torg og smågater. Måten kommunen har forskjønnet deler av byen med brostein, trapper og smijernsgjerder er imponerende, og sannsynligvis et uttrykk for en økt bevisstgjøring på behovet av trivelige og harmoniske omgivelser.

Men den nyere arkitekturen har altså skuffende lite å på by på. Det er ikke nødvendigvis stygt, men det er anonymt og sjelløst og kjedelig. Vi kan koden nå - gul murstein, små verandaer bak gitter, vinduer brutt opp av hvite plastikkaktige sprosser, og nederst en høy åpning med bæresøyler. Og apropos disse: Den som har vært i Bologna har mest sannsynlig latt seg imponere over arkadene som overalt binder sammen hus og gate. Disse ble bygget ut fra sosiale hensyn - her skulle det møtes og samtales uten sjenanse fra regn eller stekende sol. Om bergensarkitektene arbeider ut fra denne type sosiale omtanke er usikkert, men resultatet er uansettl ikke særlig imponerende.

Og disse luftslottene? De fleste av dem skal vi selvfølgelig prise oss lykkelig for at vi slapp. Men kanskje er den manglende realiseringen av mer ambisiøse prosjekter karakteristisk for en by som sender nesten alle sine nyutdannede østover og som kan se ut til å tape terreng til mer dynamiske byer som Stavanger.

Planene er der riktignok ennå. I helgen kunne vi lese om Lungegårdshøyden, et spennende prosjekt med ambisjoner om å ta en død del av byen tilbake. Kunsthøgskolens friske planer ser faktisk ut til å bli noe av, Snøhettas utkast til ny skole ser riktig så spenstig ut.

Og lever vi lenge nok kan det jo være at vi får oppleve bybanen og nye Brann Stadion også.

BT melder at det er Bergens tur til å forsøples av reklamen til JCDecaux og Clear Channel. Storartet. Mer reklame må jo være det vi trenger nå. Hvis vi gir kidsen én vegg til å spraye grafittien sin, må det vel være greit at de rike får bruke resten av byen til å henge opp skrytet sitt? Skål for en levende by.

Nød kan lære naken kvinne å selge kropp, og selv om det her ikke er snakk om verken nød eller kvinne i ordenes virkelige forstand, så står Bergen overfor nok av utfordringer. Så denne saken har flere sider.

Det er nemlig ikke bare upraktiske og prangende boards av typen som står på tvers av fortauet som venter oss, det skal også reises mengder av nye busskur. De som reiser kollektivt her i byen vil vite at det trengs. Og det er virkelig på høy tid at de gamle og avskyelige betongskurene det fortsatt står endel av rundt omkring forsvinner for godt.

I dette leskuret i Inndalsveien er det tilsynelatende en benk, men la deg ikke lure: Den er ikke til å sitte på. I hvert fall ikke hvis du vil nå bussen, for siden bussjåføren ikke kan se inn i skuret, og den som sitter i skuret ikke ser bussen tidsnok, kjører den bare forbi (da jeg nylig var på Spelhaugen for å ta teoriprøven så jeg en slags løsning på dette).

De nye og relativt lekre leskurene som er utplassert i indre Oslo by er det nettopp JCDecaux som står bak. Og reklame eller ikke, rent estetisk kan det kan knapt bli verre enn nå. Så spørs det om form stiller såpass langt foran innhold at det er greit å selge både bykropp og sjel på denne måten.

De færreste ønsker uvedkommende rekende på eiendommen sin. Og uvedkommende er det nok av i byen. Ikke så rart da, at alskens huseiere setter opp piggtråd for å hindre inntrengere. Men den trusselen om juling og opprevne klær som disse gjerdene kan sies å representere hører ikke hjemme i et samfunn som for lengst har forkastet vold som akseptabel straffemetode. La oss få revet disse gjerdene så ærlige tjuveradder kan slippe til.

BT kan melde at Jonsvollskvartalet gråter, og så sannelig renner det ikke tårer i diverse farger ned de gamle og slitte fasadene. Rivingen er begynt nå. Muligens til glede for byens bilister som får en splitter ny parkeringsplass nesten et steinkast nærmere byen enn Klostergarasjen. Takken bør de rette til politikerne, men også til den initiativrike huseieren. Vordende spekulantspirer - dersom slike finnes blant leserne - bør notere seg følgende slue plan:

1. Kjøp opp en masse gamle flotte bygninger, gjerne hele kvartal 2. La husene forfalle i årevis, såpass lenge at kommunen går med på riving for å bli kvitt de. 3. Bruk tomten til noe mer lukrativt enn utleievirksomhet. Voila!

Edit: BT har mer.

For 60 år siden sprengte en fiskebåt lastet med eksplosiver ved Festningskaien. 160 mennesker døde og Bergens ansikt ble forandret for alltid i det som er den største katastrofen Bergen har hatt. BT forteller og Bergen Byarkiv har egne sider om ulykken med blant annet øyenvitneskildringer.

Digital teknologi gjør ting og tang så mye lettere for oss. Aktiviteter som tidligere krevde teknisk innsikt, kanskje en smule talent eller i det minste store doser tålmodighet er nå tilgjengelig for oss andre. For eksempel det å lage musikk, å publisere, å ta bilder.

Dette fører til at flere gjør flere ting. Og tang. Uten å gå den lange omveien som vi gjerne kaller å lære noe fra grunnen av. Noen er kritiske og synes dette bare gir støy (her hadde det passet med en link men fant ingen, gitt). At det essensielle vil drukne i det uvesentlige. Vel, det bekymrer meg i svært liten grad. Gledesdreperne får mene hva de vil, gi folket eiendomsrett til de kreative produksjonsmidlene!

Dette leder meg til postens utgangspunkt: Snille foresatte ga meg digitalkamera til jul. Den lille tingesten har gitt meg mye glede. Planen er dermed å live opp innimellom all denne trøtte teksten med et og annet bilde framover. Som det over, en Nygårdsgateklassiker til glede for gamle bergensere.

Lars-Jacob oppe på rom 414 tipset meg om en herlig nettside her om dagen (OK, det var i august, men ting går litt tregt her). Bergenskart.no er litt som finn.no, men det er mer enn som så: Du kan skrive inn adressen din og zoome inn på ditt eget nabolag på kartet her også, men i tillegg kan man (via menyen “kartliste”) få se flyfoto av sitt eget hus. I menyen “Karttype” kan man velge ehm, karttyper, herunder historiske kart. Det viser seg at reperbanen som var på Møhlenpris i riktig gamle dager lå rett utenfor vinduet mitt.

Her ligger det massevis av flyfotos av Bergen.

Jeg har nettopp spasert rundt på Høyden med en diger bok mellom hendene. Dette ga en fin studentfølelse. Jeg vurderer å gjenta suksessen i morgen.

Så var det tid for valg, denne pussige innretningen som skal lodde stemningen i folkedypet hvert fjerde år, ja egentlig hvert andre år (noen vil hevde at det foregår Live for Speed. Det kan lastes ned i en gratis demoversjon og byr på underholding både off- og online. I sistnevnte sfære har jeg riktignok bare såvidt våget meg inn, kombinasjonen n00b, dårlige bilkunnskaper og streng fører-etikette kan være skummel.

Bor du på Laksevåg, eller har du bare en forkjærlighet for deilige burgere og annen fin føde, kan du ha glede av Jardim Paulista sin ubetalelige matspalte i Laksevågsposten.

Se, det var jo ikke så vanskelig. Dere har vunnet synet av denne fristende matretten:

Grunnen til at dere fant akkurat dette innlegget er at ordet gamingassistent bare forekommer én gang på weben, altså her. Ordet er et eksempel på en spesiell egenskap ved språket vårt, vi har det med å sette ulike ord sammen til ett (bare for å dele dem opp igjen, men det er en annen historie.) Søkemotorene er glad i blogger siden de har såpass strukturert kode. Dermed er det ganske enkelt å havne høyt i i trefflistene på mer eller mindre spesialiserte søketermer - en slags lang hale i bloggeverdenen altså (blant bloggere er det standard å more seg med søketermene folk har brukt for å komme til sidene sine).

Dette medfører også store mengder av “nye” og “ubrukte” ord i avisene hver dag. Norsk Aviskorpus samler på rubb og rake av som skrives i norske aviser, og “nyordene” (inkludert en masse feilskrivinger, webadresser osv.) fra det siste døgnet er samlet på en egen side. Neste oppgave består i å velge ut tre ord derfra og legge de ut på bloggene deres som lenker i unummerert listeform, altså sånn som dette:

• Forståvidt
• Sjokk-barbering
• Golfkølleangrepet

Når dette er gjort, skal dere gå på Technorati for å finne dagens mest populære søkeord. Dette søkeordet benytter dere til å åpne den passordbekyttede posten på MEVI171-bloggen (dersom dagens mest populære søk består av flere ord, skal dere bruke det første av dem).