I 1979 løste en ukjent norsk prest billett til evigheten da en sekvens fra radioandakten hans fant veien gjennom utenlandssendingens kortbølger, inn i Paul Mccartneys platestudio, og ut til verden igjen via åpningssporet på Wings-platen Back to the Egg. De siste årene skal en venn av meg ha samlet absolutt alle SMS-meldinger han har mottatt på en hemmelig nettside. Akkurat nå (eh, eller da jeg opprinnelig skrev dette) topper “Tammy” fra Singapore Technoratis “mest søkt”-liste for syvende dag på rad, en uheldig konsekvens av lite diskret omgang med ublu mobilvideoopptak.

Det var i det hele tatt mye som forandret seg den dagen vi fikk mulighet til å “ta opp” og “kringkaste” det som ytres og gjøres i verden, ikke minst fikk begrepet “tatt ut av sin sammenheng” en ny dimensjon. Det som sies i én kontekst, kan fort dukke opp i en helt annen. Og saksen og limet vi har blitt utsyrt med kan benyttes til mer enn å jukse med skoleinnleveringer. Vi kan sette sammen ting på nye og frekke måter. Snuble over utilsiktede bruksområder. Oppdage eller tilføre merverdi. Mashup-kultur er den tidsriktige betegnelsen på det som dyrkes blant de som har tro på at summen utgjør mer enn delene.

“Jeg vil nødig være medlem i en forening som lar folk som meg være medlem”

Da vi skulle samle Infomedia (eller i hvert fall infomediabloggerne) til ett rike (i form av en gruppeblogg), var jeg bevisst på potensialet for at enkelte av bloggerne ville oppleve det ubehagelig å “inkluderes” på denne måten. Hva hvis folk følte det unaturlig å på skulle måtte representere en krets de muligens ikke kjente noen tilhørighet til? Mennesker flest er jo opptatt av å drive inntrykkskontroll, hvilket i denne sammenhengen vil si å bevare et visst herredømme over hvor og hvordan deres “arbeider” blir publisert. Nå snakker vi tross alt om internett, så ja, utgangspunktet er noe naivt. Men sånn er vi altså.

Problemstillingen kom opp igjen da jeg nylig snublet over en lekker fotoblogg med en mystisk mulig tilknytning til instituttet. Den bloggen kunne absolutt tilført bloggeplaneten vår litt sårt tiltrengt visuelt snacks, men var den ikke egentlig litt for lekker til at vi turde å snike den med på laget? Jeg lot det være.

Men må man ta uten å spørre først?

Det finnes andre rekrutteringsstrategier. Man kan a) spørre, eller b) la folk melde seg på selv. Begge metoder kan fungere utmerket til sitt formål. Men for visse typer ressurser blir dette så tungvint at det begrenser utvalget. Og det er tross alt større sjanse for å få “nei” dersom man spør på forhånd. Det er ikke tilfeldig at Google både med sin vanlige søketjeneste og med omstridte Google Book Search gjør innholdsleverandørens valg til “opt-out”, og ikke “opt-in”. (Med Google Base, tjenesten de færreste hittil har funnet ut hva skal brukes til, prøver de seg riktignok med sistnevnte variant).

Aksellerere, emigrere, aggregere…

Etter hvert som vi finner mer og mer interessant stoff på nettet, øker behovet for å sortere vekk alt det vi ikke ønsker å belaste den verdifulle oppmerksomheten vår med. Bloggaggregater og filtreringstjenester blir derfor stadig vanligere. For en tid siden ble det endel hurlumhei rundt Top Ten Sources, en side som viser de siste innleggene fra diverse topp-bloggere - pluss litt reklame, selvfølgelig (TTS-bakmann forklarer). Bloggere som ellers ikke har rykte på seg for å være fremmed for “kreativ låning” av andres åndsverk, befant seg plutselig på den andre siden. De samme menneskene som gjerne sier at “hey, nedlastning er bare bra for plateselskapene, det fungerer som reklame for artistene”, var nå opprørt over at en portal kunne “stjele” lesere på denne måten. Men hva er forskjellen på Top Ten Sources sin bruk av disse kildene og for eksempel Googlespidernes hvileløse harving over webmarkene? Hvor går grensen mellom det som er en OK måte å tjene penger på andres arbeid på (”fair use”), og det som er utnytting?

Enkelte går i en helt annen retning, og hevder at idet vi har ytret eller laget noe, tilhører det ikke lenger oss, det tilhører “seg selv”, eventuelt “alle”. Det er flere enn gamle cyberanarkister som har sans for slagordet information wants to be free. Noen bruker det til å uttrykke et prinsipp om at informasjon bør være en fri ressurs, andre mener vi ikke har noe valg, og henviser til det som hevdes å være en slags iboende frihetstrang i alt som finnes av ytringer og utrykk.

De samme frihetselskerne vil si at man ved å publisere en feed (som de fleste bloggere gjør enten de er klar over det eller ikke), gir en implisitt godkjenning til at innhold kan formidles i andre sammenhenger enn den originale - sånn er den porøse weben (Even Westwang fra Underskog presenterer dette begrepet i et pdf-dokument). Ikke alle ser sånn på det. Tidligere i år var en advokat med en svært populær weblogg så misfornøyd med å se trafikk lekke fra websiden sin til feedlesere at han fikk Bloglines til å slutte å formidle feeden (som han altså i utgangspunktet gladelig publiserte). Hoderystingen fra alskens web-hoder var ikke overraskende unison. Likevel vil det være urimelig å hevde at det å blogge i seg selv er det samme som å godta at materialet skal kunne brukes til absolutt alt. Muhammedtegning-kontroversen har lært oss at jus og etikk er to helt ulike ting. Svaret på “kan dette brukes i andre sammenhenger”-spørsmålet er derfor greiest å besvare med et betinget “ja, men ta gjerne hensyn til opphavspersonens ønsker”.

Ris til egen bak?

Det tidligere omtalte artikkelfilteret Depesjer har ved et par anledninger viderefordmidlet skriblerier fra denne bloggen (i form av et kort sammendrag og en peker). Dermed har jeg vært utsatt for den samme potensielle “miste kontrollen”-opplevelsen som jeg kanskje har vært med å påføre andre gjennom Infomediaplaneten. I sådan stund er det lett å formulere tanker i retning av “skal dette tilfeldige rølet belemre en ellers fin tjeneste” eller “må heretter alt skrives for å tåle plassering ved siden av tunge kronikker fra Morgenbladet og Aftenposten”. Tullball selvfølgelig. Skal man takle å være innholdsprodusent på nett bør man først som sist venne seg til å gi slipp, og innse at det andre måtte finne på, det står tross alt for deres egen regning. Og at man aldri vil kunne gjøre alle til lags uansett.

Oppdatering: Som et ironisk pek viser det seg at dette innlegget har blitt inkludert på en ny bloggtjeneste kalt Sonitus, hvilket later til å være et slags Depesjer for blogger.

Oppdatering 2:

• Unge Stavelin tar opp tråden
• Kyrre Baker er er opprørt over å bli inkludert på Sonitus
• Det er en aldri så liten debatt borte hos Sonitøsene selv

Selv uten helt å vite hva det å vise er kan vi være enige om at det er en god ting. Verden er mildt sagt mangfoldig, og uten hverandres anbefalinger som veiledning ville vi vært ganske hjelpeløse i vår jakt på godbitene. For eksempel hadde jeg neppe fått med meg fornøyelige The Art of Looking Sideways, dersom det ikke var for at Amazon anbefalte den som en similar item som A Smile in the Mind, som jeg igjen fikk anbefalt hos Digme, en blogg som jeg såvidt jeg husker igjen fikk anbefalt via linkelisten til Jill Walker.

Men disse anbefalingene sprer ikke bare lutter glede. For noen år siden ble det baluba da Amazon stilte bøkene til den erkekonservative TV-engalisten Pat Robertson ved siden av bøker om homofil seksuell praksis under vignetten “kunder som kjøpte denne, kjøpte også disse…”. Og i januar tok Wal-Mart ned hele anbefalingssystemet sitt, etter at det ble kjent at produktsiden for en Planet of The Apes-DVD-boks oppga filmer om Martin Luther King og andre fremtredende svarte amerikanere som “similar items”.

I begge sakene unnskyldte selskapene seg med rusk i maskineriet, uten at vi fikk noen skikkelig forklaring. Det er imidlertid ikke vanskjelig å forestille seg at det første tilfellet kunne ha vært en case av “Amazon bombing”, altså et koordinert forsøk på å manipulere anbefalingssystemet fra utsiden, og at det andre tilfellet kan ha vært en sabotasje fra et hatefullt sinn på innsiden av Wal-Mart-systemet. De siste dagene har det vært litt oppstuss over en lignende sak, et Amazon-søk på abortion skal visstnok ha gitt stavepåminnelsen “Did you mean adoption?” og et utvalg bøker som klart dreide i abortmotstanderes retning (via Tversover).

Anbefalingssystemer kan være fantastiske redskaper for å høste inn av kollektive intelligensavlinger. Men the wisdom of the crowds kan inkludere både stereotypier og vrangforestillinger, og hva når brukernes klikkemønster avspeiler holdninger som er litt for grumsete til at de tåler dagens lys, eller at algoritmene på annet vis serverer lite taktfulle resultater? Nettstedene fraskriver seg gjerne ansvaret for snodige sammenstillinger og søkeresultater med henvisning til at disse genereres automatisk, men når maskinenes autisme gir seg så pinlige utslag som i eksemplene over blir det vanskelig å ikke blande seg inn. Å fornærme kunden er tross alt sjelden bra for business.

Google er blant de som har som politikk ikke å blande seg i de automatiserte søkeresultatene, i hvert fall så lenge søkeren ikke bor i Kina og man benytter den vanlige søketjenesten. Dette gjelder nemlig ikke for Google Suggest, tjenesten der søket “fylles ut” med forslag mens man skriver. Her luker Uncle Google ut endel “uheldige” ord, for eksempel “sex”. Utover ordfiltrerning er Googles innblanding relativt begrenset, og et “den-og-den typen-mennesker er”-søk kan fort gi avslørende resultater, jamfør skjermbildet under. Forsøk gjerne selv med din favoritt-folkegruppe.

Jeg har tidligere snakket endel om behovet for filtrering av webinnhold. Depesjer er et nytt initiativ som søker å gjøre med den norske mediavirkeligheten som N24 gjør med Nettavisen - “støy” om sport, krim og kjendiser skrelles vekk til fordel for mer intellektuelt utfordrende saker. En utmerket idé. Noen kommentarer basert på førsteinntrykket:

• Selv om fokuset er på kommentarstoff, inkluderes kun saker fra tradisjonelle nyhetskilder, hvilket sier noe om at bloggers stadig skrantende status (hovedmannen bak prosjektet er forøvrig selv en blogger).
• Det tilbys bare én feed (så snart de legger til feeds per kategori bør dette bli et selvsagt tilskudd til leselisten).
• I pressemeldingen påstår de å ha et “anemisk utseende”, med det mener de nok at de har en nøktern og enkel stil. Jeg vet ikke - sakene er pepret med linker og grafiske elementer, og all reklamen bidrar til rot. Dersom hensikten å unngå støy også på det visuelle plan, har man litt å jobbe med.
• Undercurrent tar opp problemet med relevans versus kronologi som kriterie for å organisere stoff, hos Depesjer er det visst kronologi som gjelder.

Et noe ubehagelig navn og et litt trist, utdatert design til tross - dette et utmerket tiltak som initiativtakerne fortjener honnør for. (Jeg har postet ytterligere kommentarer i bloggen til redaktør Petterson).