i1277 er en stadig mer utdatert blogg med ustødig fokus på informasjon, sosio-tech, grensesnitt og design.

Flere poster på forsiden eller i arkivet.

Mer om i1277

Information wants to be free

I 1979 løste en ukjent norsk prest billett til evigheten da en sekvens fra radioandakten hans fant veien gjennom utenlandssendingens kortbølger, inn i Paul Mccartneys platestudio, og ut til verden igjen via åpningssporet på Wings-platen Back to the Egg. De siste årene skal en venn av meg ha samlet absolutt alle SMS-meldinger han har mottatt på en hemmelig nettside. Akkurat nå (eh, eller da jeg opprinnelig skrev dette) topper “Tammy” fra Singapore Technoratis “mest søkt”-liste for syvende dag på rad, en uheldig konsekvens av lite diskret omgang med ublu mobilvideoopptak.

Det var i det hele tatt mye som forandret seg den dagen vi fikk mulighet til å “ta opp” og “kringkaste” det som ytres og gjøres i verden, ikke minst fikk begrepet “tatt ut av sin sammenheng” en ny dimensjon. Det som sies i én kontekst, kan fort dukke opp i en helt annen. Og saksen og limet vi har blitt utsyrt med kan benyttes til mer enn å jukse med skoleinnleveringer. Vi kan sette sammen ting på nye og frekke måter. Snuble over utilsiktede bruksområder. Oppdage eller tilføre merverdi. Mashup-kultur er den tidsriktige betegnelsen på det som dyrkes blant de som har tro på at summen utgjør mer enn delene.

“Jeg vil nødig være medlem i en forening som lar folk som meg være medlem”

Da vi skulle samle Infomedia (eller i hvert fall infomediabloggerne) til ett rike (i form av en gruppeblogg), var jeg bevisst på potensialet for at enkelte av bloggerne ville oppleve det ubehagelig å “inkluderes” på denne måten. Hva hvis folk følte det unaturlig å på skulle måtte representere en krets de muligens ikke kjente noen tilhørighet til? Mennesker flest er jo opptatt av å drive inntrykkskontroll, hvilket i denne sammenhengen vil si å bevare et visst herredømme over hvor og hvordan deres “arbeider” blir publisert. Nå snakker vi tross alt om internett, så ja, utgangspunktet er noe naivt. Men sånn er vi altså.

Problemstillingen kom opp igjen da jeg nylig snublet over en lekker fotoblogg med en mystisk mulig tilknytning til instituttet. Den bloggen kunne absolutt tilført bloggeplaneten vår litt sårt tiltrengt visuelt snacks, men var den ikke egentlig litt for lekker til at vi turde å snike den med på laget? Jeg lot det være.

Men man ta uten å spørre først?

Det finnes andre rekrutteringsstrategier. Man kan a) spørre, eller b) la folk melde seg på selv. Begge metoder kan fungere utmerket til sitt formål. Men for visse typer ressurser blir dette så tungvint at det begrenser utvalget. Og det er tross alt større sjanse for å få “nei” dersom man spør på forhånd. Det er ikke tilfeldig at Google både med sin vanlige søketjeneste og med omstridte Google Book Search gjør innholdsleverandørens valg til “opt-out”, og ikke “opt-in”. (Med Google Base, tjenesten de færreste hittil har funnet ut hva skal brukes til, prøver de seg riktignok med sistnevnte variant).

Aksellerere, emigrere, aggregere…

Etter hvert som vi finner mer og mer interessant stoff på nettet, øker behovet for å sortere vekk alt det vi ikke ønsker å belaste den verdifulle oppmerksomheten vår med. Bloggaggregater og filtreringstjenester blir derfor stadig vanligere. For en tid siden ble det endel hurlumhei rundt Top Ten Sources, en side som viser de siste innleggene fra diverse topp-bloggere – pluss litt reklame, selvfølgelig (TTS-bakmann forklarer). Bloggere som ellers ikke har rykte på seg for å være fremmed for “kreativ låning” av andres åndsverk, befant seg plutselig på den andre siden. De samme menneskene som gjerne sier at “hey, nedlastning er bare bra for plateselskapene, det fungerer som reklame for artistene”, var nå opprørt over at en portal kunne “stjele” lesere på denne måten. Men hva er forskjellen på Top Ten Sources sin bruk av disse kildene og for eksempel Googlespidernes hvileløse harving over webmarkene? Hvor går grensen mellom det som er en OK måte å tjene penger på andres arbeid på (“fair use”), og det som er utnytting?

Enkelte går i en helt annen retning, og hevder at idet vi har ytret eller laget noe, tilhører det ikke lenger oss, det tilhører “seg selv”, eventuelt “alle”. Det er flere enn gamle cyberanarkister som har sans for slagordet information wants to be free. Noen bruker det til å uttrykke et prinsipp om at informasjon bør være en fri ressurs, andre mener vi ikke har noe valg, og henviser til det som hevdes å være en slags iboende frihetstrang i alt som finnes av ytringer og utrykk.

De samme frihetselskerne vil si at man ved å publisere en feed (som de fleste bloggere gjør enten de er klar over det eller ikke), gir en implisitt godkjenning til at innhold kan formidles i andre sammenhenger enn den originale – sånn er den porøse weben (Even Westwang fra Underskog presenterer dette begrepet i et pdf-dokument). Ikke alle ser sånn på det. Tidligere i år var en advokat med en svært populær weblogg så misfornøyd med å se trafikk lekke fra websiden sin til feedlesere at han fikk Bloglines til å slutte å formidle feeden (som han altså i utgangspunktet gladelig publiserte). Hoderystingen fra alskens web-hoder var ikke overraskende unison. Likevel vil det være urimelig å hevde at det å blogge i seg selv er det samme som å godta at materialet skal kunne brukes til absolutt alt. Muhammedtegning-kontroversen har lært oss at jus og etikk er to helt ulike ting. Svaret på “kan dette brukes i andre sammenhenger”-spørsmålet er derfor greiest å besvare med et betinget “ja, men ta gjerne hensyn til opphavspersonens ønsker”.

Ris til egen bak?

Det tidligere omtalte artikkelfilteret Depesjer har ved et par anledninger viderefordmidlet skriblerier fra denne bloggen (i form av et kort sammendrag og en peker). Dermed har jeg vært utsatt for den samme potensielle “miste kontrollen”-opplevelsen som jeg kanskje har vært med å påføre andre gjennom Infomediaplaneten. I sådan stund er det lett å formulere tanker i retning av “skal dette tilfeldige rølet belemre en ellers fin tjeneste” eller “må heretter alt skrives for å tåle plassering ved siden av tunge kronikker fra Morgenbladet og Aftenposten”. Tullball selvfølgelig. Skal man takle å være innholdsprodusent på nett bør man først som sist venne seg til å gi slipp, og innse at det andre måtte finne på, det står tross alt for deres egen regning. Og at man aldri vil kunne gjøre alle til lags uansett.

Oppdatering: Som et ironisk pek viser det seg at dette innlegget har blitt inkludert på en ny bloggtjeneste kalt Sonitus, hvilket later til å være et slags Depesjer for blogger.

Oppdatering 2:

6 kommentarer til “Information wants to be free”

  1. sonitus.org » Blog Archive » Information wants to be free Says:

    […] Les mer på i1277 – et nummer i rekken […]

  2. reda Says:

    Ja, jeg så svært godt ironien. Men innlegget var for bra og for aktuelt til å gå forbi. Hadde du hatt en mailadresse tilgjengelig ville jeg bedt deg vente noen timer med å bemerke det.

  3. i1277 Says:

    Jo takk, men det var litt for betimelig til ikke å påpeke, og jeg regnet ikke med at dere var “hemmelige” siden det ble pinget hit (det var vel denne ustyrlige informasjonen som utøvde sin frihetskamp igjen…) Mailinformasjonen min er forøvrig litt sjenert av seg, men den finnes et sted på “mer om”-siden.

    Dersom dere vil være hemmelige en stund til kan jeg kanskje trøste med at de færreste leser så lange innlegg til bunns? Eventuelt fjerne det for en stund. Lykke til med prosjektet forresten.

  4. reda Says:

    Takk!
    Jeg prøvde “mer om”-siden din, men den ga bare feilmelding da.
    Så veldig hemmelig er det ikke. Og man kan ikke åpne butikk uten varer, så vi pinger ivei og åpner dørene veldig snart. La det gjerne stå. Omtale er velkomment uansett.
    Jeg ville forresten ikke lagt deg til dersom konklusjonen på innlegget ditt hadde vært en annen :-)

  5. Eiriks Blog: Min digitale lekeplass » Blog Archive » Hvem eier feed’n din? Says:

    […] Jeg har tidligere både kritisert copy&paste-journalistikk (ulike aviser som låner av hverandre og publiserer den ordrett samme artikkelen) og kjedsomheten ved å lese de samme nyhetene flere ganger ved å abonnere på rss’n til flere av de store avisene. I dag skriver i1277 om spørsmålet som dukker opp når andre enn opphavspersonen bruker feed’n han/hun sprer via sin webside. Jeg skriver denne posten fordi i1277s post om temaet ble raskt snappet opp og publisert på sonitus, uten at i1277 hadde planlagt dette på noen måte. i1277 sitt akademiske image ble nå plutselig noe mindre synlig når artikkelen hans ble publisert et helt annet sted. Et fragment av i1277(.net) finnes plutselig tilgjenglig utenfor de trygge rammene av hans domene. ”Information wants to be free”. Dette er ikke ment som noe kritikk mot sonitus, eller andre som skaper websider som de ikke skriver innholdet i selv, men bare en tankerekke om temaet. […]

  6. Stavelin.com » Blog Archive » Geniforklart, cool, global røver, en webbens Sabeltann Says:

    […] Klart jeg forstår Bergos tanker om at BAs stoff skal publiseres utenfor BAs domene, men som også bloggosfæren har diskutert; en fornuftig kildehenvisning og moderate biter stoff, kan være nettopp det som skal til for å øke nettstedets trafikk. Norsk presse kom i denne saken noe seint inn. I april i år, da sonitus ble åpnet startet diskusjonen for alvor. Sonitus henter stoffet selv, mens det er brukerne selv om pinger f.eks. bloggrevyen og bloggarkivet. Det er med andre ord noen som aktivt henter, i motsetning til at du sender informasjonen. Dette skreiv jeg om under overskriften “Hvem eier feed’n din?“. […]