Skilt ved fødselen - vel og merke en utdatert produksjonsmetode

Et av helgens nyord i aviskorpuset er skiltfotgjengermannen. Ordet stammer fra en artikkel i Adresseavisens flotte og nostalgiske På ville veier-serie (kan vi få dette i Bergen også, BT?), og det dreier seg selvfølgelig om den hatteglade herre som frekventerer norske fotgjengeroverganger. Nå er han imidlertid på vei ut av trafikklandskapet for godt. Vegvesenet ønsker å modernisere skiltjungelen og innføre kjønnsnøytrale former på figurene. Hvilket ikke faller i god jord hos alle.

For skilt er blant de små tingene i hverdagen som betyr noe for oss, selv om vi ikke er de særlig bevisst. Under barndommens besøk til Sverige var de gule veiskiltene et sikkert bidrag til “utenlandsfølelsen”. Og på samme måte synes nok utlendinger noen av våre skilt er eksotiske - den nevnte hattemannen er visst en kilde til humring for enkelte.

Interveven byr selvfølgelig på diverse ressurser om emnet:

• Trafikkskiltenes historie
• En samling søte skilt fra Øst-Europa
• Sammenligning av forskjellige lands veiskilt, der vi kan lære om hvordan barnas frisyrer varierer på verdensbasis, studere sirlig utregnet statistikkover antall steiner som er tegnet i de ulike “Fare for ras”-skiltene, og lese at den norske veiarbeideren har en kroppsholdning som er lite gunstig for ryggen.

…så skalk alle luker. Og hygg deg med dette galleriet over nisseredde unger. Det er vanskelig å klandre barna for angsten - tidvis ser det ut som temaet for galleriet er dysfunksjonelle nisser snarere enn santafobi. Husk, ekte nisser spytter ikke i glasset!

Ha en ellers fredelig jul.

Et sjeldent trivelig gjensyn til kjøledisken på Rema å være - sesongens melkekartonger er nemlig kledt opp etter mønster fra dengang gutter kunne gå med strømpebukse. Det nasjonen formodentlig venter på nå er at Tine fisker fram motivet som prydet yoghurtbegerne i samme periode: Klassisk 70-tallsgrafikk med striper i matchende farger som laget så dype helleristninger på sjelen at de lar seg forsøksvis tyde mer enn 20 år senere. Var det sånn det så ut, tro?


De virkelige linjene viste seg å være både enklere og penere, for under et siste desperat forsøk på å finne spor av begeret på nett dukket det opp her, gjemt bak manglende farger og barnehender. Det var tider…

Jeg følger opp Marves fine initiativ og offentliggjør herved filmklipp fra det gode livet i Nygårdsparken den 14. mars 2005 (to minutter lang, 16 MB stor). Mest interessant for kjentfolk, men også andre bør kunne glede seg over skiløperens livsbejaende hoiing og Nixons utsøkte popmusikk.

Det er dagen etter månelandingen og en reporter fra den statlige kanadiske TV-kanalen CBC intervjuer barn om det de har vært vitne til. Blant annet en jente hvis stemme oser visdom hinsides alderen:

- Would you like to go to the moon?
- Yes.
- Do you think you will?
- No.
- Why not?
- Cause I’m not a boy

Perler som dette (link) er tilgjengelig i 60-talls-utstillingen til CBC sitt rikholdige arkiv. Vi får også et fascinerende intimt intervju med Leonard Cohen (mer i arkivets Cohen-side ), og vi får demonstrert at dagens minibanker ikke er stort mer avansert enn de første som ble laget.

“Do you think they are in some way a danger to society” er spørsmålet intervjueren stiller “fem-på-gaten” i temaprogrammet om homofili fra 1959. Fare eller ikke; “I think there should be a severe penalty” svarer én. Programlederen på sin side mener å se et mønster av “significantly higher rate of homosexuality” i etterkant av store kriger.

I 1993 var Interett en gryende sensasjon og i denne nyhetssaken demonstreres chatting med folk fra alle verdenshjørner, inkludert vårt eget (sjekk 05:04 ut i klippet): “There are no borders on the Internet. Colour, age and nationality don’t matter” sier “Stein in Oslo”. CBC illustrerer på en herlig men utilsiktet måte poenget hans idet de viser svenska flaggan.

Gamle TV-klipp gir unike innsyn til andre tider, andre tenkemåter. De store statlige kringkasterne sitter på en verdifull kulturhistorisk arv de er nødt til å dele før eller senere. Det er lenge siden BBC har annonserte sitt fantastiske Creative Archive (lisensiert omtrent som Creative Commons). Spørsmålet blir hva vårt kjære NRK vil gjøre? NRK er veldig flinke til å publisere nyere materiale (riktignok låst til WMP og godt skjult bak popups, registreringer og en rotete hjemmeside). Eldre saker er det foreløpig skralt med. Intervjuene som er tilgjengelige på “Stemmer fra arkivet” er en begynnelse, men vi vil ha mer, og ikke spar på noe. Det er garantert andre enn meg som har en fetisj for gamle klipp og introer.

Oppdatering 09.03: Huftis’ blogg har forlengst tatt opp dette med statlige fjernsynsarkiv.

(CBC-arkiv via BoingBoing)

Nostalgi. Forsøk på å overføre det til de oppvoksende slekter. Opp igjennom årene har julegaver fra storebor til småbrødre inkludert både Knudsen & Ludvigsens fantastiske Juba Juba og en “classic arcade games”-pakke til Gameboyen. Juba Juba tok storebror etterhvert tilbake, mens Pacman og de andre retrospillene sannsynligvis er dømt til evig liv som støvsamlere i lillebrors rotekasser.

Ludology.org refererer til denne herlige artikkelen, der en håndfull unger av i dag blir satt til å spille klassikere fra videospillenes barndom. Vi får lese deres ubetalelige kommentarer (og overse at de virker vel klarsynte og modne til 10-åringer å være).

Jeg gleder meg allerede til å se kidsen fra 2020-tallet kommentere Battlefield 1942, Max Payne og andre av dagens spillfavoritter…