For en tid siden ga jeg bloggens kategorier på båten, og introduserte i stedet nøkkelord. Men hvorfor kaller jeg dem nøkkelord og ikke tagger?

• Det er en god regel å bruke eksisterende og helst norske begrep der slike allerede finnes. Det er for eksempel en uting å forvirre uskyldige lesere med underlige ord som trackback og tilbaketråkk når man egentlig mener referanse. (Og jada, jeg bryter denne regelen i ett sett…)
• Jeg ble ikke helt enig med meg selv om dette faktisk var tagger, altså i betydningen flatstrukturerte nøkkelord. Det er jo egentlig snakk om en porting (host) av det gamle kategorisystemet.
• Det er bare jeg som har skrivetilgang - dette er ikke sosialt “fremforhandlede” tagger, sånn som f.eks del.icio.us sine er. Christina Wodtke sier det glimrende i en kommentar til et innlegg om tagging av Wordpressblogger:

I’d argue what makes tags tags is the openness of the author (owner of the wall) to allow readers (graffiti artists) to add their own tags to a given piece of content (the wall). Like with graffiti, you open yourself up to crap as well as art. But the real power of tags comes forward there, because how the end users see the content gets reflected in the way it is described in the tags, improving SEO, etc etc.

Videre…

I’m kinda depressed with folks using tags as keywords and throwing away value.

Og hun legger til et like sant poeng:

…also, by using them as primary navigation as you are, you tend to reduce the number of tags for scanning purposes, which also restricts their true value.

Morsomt er det forsåvidt også å observere at Dagbladet jobber med bloggene sine, og de er i full gang med å teste systemet på blogging.no. Jeg må jo innrømme at jeg syns det er litt artig at de tester for “åpne dører”, og også at vi ser at de har kastet seg over noen av våre greier (tagging/stikkord, min anm).

Det er en av utviklerne av VG sitt bloggsystem som her morer seg på Dagbladets bekostning rett før sistnevnte lanserte sitt nye bloggsystem. Det er lov å kose seg - vi andre kan jo humre overbærende over at VG ser ut til å tro at tagging er deres greier….

Begge tabloidene har altså, tidsriktig nok, satset på stikkord/tagger* for å organisere innholdet i bloggene sine. At deres respektive “tagmaps” (Dagbladets 100 og VG 50 mest brukte stikkord) er såpass forskjellige kan vel tilskrives det at Dagblad-bloggene er “redaksjonelle”, mens mange av VG sine er skrevet av lesere - det gjenstår å se hvordan dette endrer seg når også Dagbladet åpner bloggetjeneste om et par uker.

* Dette er ikke tagger i folksonomy-betydningen av ordet, men mer om det relativt snarlig.

Latskap generelt og reisevirksomhet spesielt har hindret meg i å oppfylle den annonserte syndeflod i bloggformat. Like greit egentlig. I anledning neste post passer det å legge ut noen ord om sosial tagging. Det hele foregår i stikkordsform ( jeg har ett fly å rekke om en time) og vil nok bli redigert så snart jeg får bedre tid:

- Internett er med å gi en top-down-revolusjon når det gjelder måten informasjon blir produsert og strukturert på. Mens menigmann knapt føler hans stemme har noen praktisk betydning, ser han umiddelbare resultater av innsats på nett.Wikipedia og lignende konsekvenser av nettverket er fascinerende på samme måte som samstemte fotballfans er det - kollektivet av samarbeidende individer og selvorganiseringens kraft er stor

- Grasrotdrevne data er i vinden

Stadig flere utnytter mulighetene teknologien gir til å publisere bilder, tekst, lyd osv. Vi utrustes med et fantastisk arsenal av uttrykksmuligheter, av og til mest til glede for oss selv, men også for andre. Dagens beste band er gjerne flinkere til å bruke piratkopiert programvare enn til å traktere tradisjonelle instrumenter. At tilgangen på verktøy fører til middelmådighet så vel som storhet, er mindre bekymringsverdig. Som informasjonsvitere er det vår oppgave å komme opp med løsninger for skille klinten fra hveten, altså la oss finne fram til akkurat den ressursen vi trenger

- Gjenfinning av ressurser på nett er et problem, idealistiske drømmere ser for seg en semantisk web der alle ressurser og forholdet mellom de er vel strukturert. En ad hoc-løsning som har vist seg å fungere er wisdom of the crowds-teknologi i form av Google. Nå ser informasjonsteoretikere muligheter for enda mer trolldom fra massene - hva hvis det er så enkelt at vi kan få folk til å beskrive nettet selv?

- For vi lager ikke bare innhold, men også beskrivelser av dette innholdet, data om data - metadata.

Produksjon av disse beskrivelsene har tradisjonelt vært forbeholdt eksperter, men internett rokker ved den tradisjonelle arbeidsdelingen. Gamle maktmonopoler for definering av virkeligheten står for fall.
er

Sosial tagging er satt sammen av to ord:

- Sosial: Beskrivelsene deles med andre, og i del.icio.us sitt tilfelle kan alle være med å beskrive en ressurs.

- Tagging: Tagger/nøkkelord er en annen måte å beskrive data på enn den tradisjonelle hierarkiske.

Tradisjonelle klassifikasjonssystemer som Dewey har åpenbare fordeler når man skal ordne verden på en forståelig og oversiktelig måte måte, selv om det innebærer ting som at kristendom får nummer 220–289, mens andre religioner må dele 292–299). Ikke minst er et sånt system hendig når man trenger et utvetydig svar på hvor man kan finne én bok blant hundretusener av andre i hyllene. I den digitale verden har vi imidlertid ikke fysisk hylleplass og ta hensyn til, og tagging tar hensyn til at folk har ulikt vokabular/verdenssyn til ulike tider og steder. Ordene “hovedfag” og “Infomedia” øverst i taggekartet kan ha en annen betydning for andre enn meg. Den eneste som har tagget denne bloggen i del.icio.us brukte nøkkelordene Norway og Music - ikke uten videre hva jeg opplever er de grunnleggende egenskapene ved denne siden, men for den personen var det gjerne nettopp det. Den som for én person er en klasse, er for en annen et attributt. Det tradisjonelle hierarkiet er ikke alltid hensiktsmessig.

En ordliste i Wikiform vil kunne gi et mer oppdatert bilde av språket enn noen offentlig finansiert sådan. Merholz bruker et bilde fra landskapsarkitekturen:

“A smart landscape designer will let wanderers create paths through use, and then pave the emerging walkways, ensuring optimal utility.

Men taggingens styrke er også dens svakhet. Rosenfeld er skeptisk og ser for seg at et bilde tagget med “summer” vil forsvinne blant tusener av andre. Forsvarerne vil si at, jo, muligens vil vi ikke være i stand til å finne hver eneste ressurs, men dette vil heller ikke være nødvendig ettersom mendgen av tilgjengelige ressurser vil føre til at vi finner tilstrekkelig materiale. Uten et kontrollert vokabular vil mange bruke ulike termer for “samme ting”. Et bilde av en katt vil gjerne karakteriseres forskjellig av ulike brukere; Entall eller flertallsbøyning (cat og cats) på forskjellige språk (”katt”), ord fra andre nivå i klassifikasjonshierarkiet, rase (”siamese”), andre karakteristika (”furry”) med ulike ord (”pus”) ved navn “Simba” eller andre ting som ikke nødvendigvis gir mening for uteforstående. Ironisk og beskrivende nok er navnet på selve sosial tagging-fenomenet gjenstand for krøll i vokabularet. Den vanligste ordet er folksonomy, andre kaller det ethnoclassification osv (forøvrig noe misvisende termer, ettersom tagging skiller seg fra klassifisering og taksonomi). Kjært barn kan gjerne ha mange navn, men etterhvert blir det vanskelig å vite hva man skal rope når poden går seg vill i skogen.

Ikke alle tagger er ment for andre. Den vanlige “toread” på del.icio.us har ikke særlig semantisk verdi for andre enn den som tagger, selv tagget jeg hovedfagsrelatert materiale med et ekstremt langt ord- simpelthen fordi det skal skille seg ut rent visualt, i mengden av tagger.

Et problem: Taggefloraen kan lett vokse seg vill og uaversiktelig. Verktøyer for “tag stemming” (som Tag & Rename til MP3-samlingen)kan være til nytte.

- Motivasjonen til å tagge ligger gjerne på individnivå - man ønsker lettere å gjenfinne noe - men den enkeltes lille bidrag får verdi på kollektivnivå. Terskelen for å bidra kan imidlertid være høy. For at en funksjon i et grensesnitt/organisasjonsverktøy skal bli brukt, må det være enkelt å bruke. Etter en kveld med svært aktiv tagging i del.icio.us gikk hele natten med til drømmer om tagging, noe som vitner om at den kognitive investeringen som kreves fort kan bli for høy. Å holde styr på et eget vokabular/system kan fort bli for krevende, og ikke alle ser verdien. Jeg tror ikke noen av de jeg har fått til å bruke Flickr har benyttet seg av taggefunksjonaliteten.

- Der det er frihet, vil noen ta seg friheter. I HTML-koden til en side kan man beskrive sidens innhold med nøkkelord, ettersom dette førte til misbruk og tvilsom “økemotoroptimalisering”, bruker ikke søkemotorene lenger disse nøkkelordene. På blogger flommer det over av kommentarspam, og heller ikke Wikipedia er spart for egenkakemelerne. Å holde spam og misbruk unna frie metadata kan bli en utfordring.

- Tagger er ofte en en god måte å beskrive ting som ikke uten videre lar seg kategorisere - musikk for eksempel. Blant de ressurser som millioner av nettpirater har gjort tilgjengelig, er kanskje mp3-biblioteket de viktigste. Dette er stort sett materiale brukerne selv har tagget, ved hjelp av mp3-filens innbakte ID3-tagger. Dette taggesystemet er problematisk på flere måter - en fil kan for eksempel bare knyttes til ett album, og genre-beskrivelsen lar en fylle inn kun en verdi. Hvilket fører til at den er mer eller mindre ubrukelig. Audioscrobbler har nylig latt brukere tagge musikk, dessverre er det ingen måte å knytte disse taggene til filer i en mp3-spiller.

- At menigmann lager metadata har vi sett før på hjemmesider og blogger. Ordene vi velger når vi linker til noe fungerer gjerne som metadata om den aktuelle ressursen. Vi organiserer innholdet i mer eller mindre passende eller overlappende kategorier. Technorati behandler disse kategoriene som tagger - hvilket de gis pepper for.

- Flickr har tatt grep for å hindre sammenblanding av urelaterte fenomener som tilfeldigvis har samme navn, ved hjelp av clusters, som binder beslektede tagger sammen. Tilhengere av tradisjonell organisering ser kanskje dette som en måte å lunte tilbake til det gamle med halen mellom beina. Og selv hardbarkede taggerhuer vil innrømme at enkelte ting bør organiseres hierarkisk- menyen er kommet for å bli. Riktigere enn å si at den ene formen for organisering er bedre enn den andre, er at de kan ha ulike bruksområder og i mange tilfeller muligens utfylle hverandre.

For å jobbe i videosjappe bør man være utstyrt med et årvåkent blikk. Det finnes nemlig ikke noe standardisert system for hvor vitale metadata skal plasseres på coveret, sånn bortsett fra at det skal være bak, og helst langt nede. Dermed må man støtt myse i alle retninger for å finne ut om Bourne again er action eller thriller. Ting kan tyde på at bransjen har blitt klar over problemet, for nå tilbys fargekoding som hjelpemiddel for å lette arkiveringsarbeidet. Primitive voldsfilmer for gutter tylles inn i et orange inferno av flammer og død, mens bløte chick flicks kles opp i smilende rosa:

Nei, men så praktisk… Og siden vi først har filmbransjen i det brukervennlige hjørnet, kan vi få be om et enhetlig menysystem for DVDer?

Som noen vil ha merket seg har det dukket opp noen små bilder på bloggen, hensynsfullt plassert til venstre sånn at hovedinnholdet tar litt lengre tid å laste (mitt bidrag til gå sakte-bevegelsen). Flickr er en tjeneste der man kan å organisere og dele sine bilder på web. Det finnes en drøss lignende systemer, men det er altså Flickr som har tatt av i det siste. Populariteten skyldes nok både den fleksible funksjonaliteten og enkelheten i bruk. Dette gir rom for akkurat den type kreativ digital utfoldelse jeg har sans for. Hvem skulle trodd det.

Den vanlige måten å dele bilder på (sende de fram og tilbake på mail eller msn) er bare tull, så skaff deg fluksens din egen konto (dersom du ikke allerede har en).

Et pussig uttrykk. Sammensatt av engelske ord, men tilsynelatende gir det kun mening på norsk. Hvor kommer det fra?
Read the rest of this entry »